Kommentar

Venstres valg – på troverdigheten løs?

Ødela Venstre troverdigheten sin på å støtte en regjering av Høyre og FrP, og tilslutt å gå i regjering med FrP? Hva ville alternativet vært? Bør ikke Venstre avklare hva slags parti det skal være?

Siv Jensen, Erna Solberg og Trine Skei Grande på Slottsplassen i januar 2019. Foto: Kaja Schill Godager, Landbruks- og matdepartementet CC.BY.NC.
Siv Jensen, Erna Solberg og Trine Skei Grande på Slottsplassen i januar 2019. Foto: Kaja Schill Godager, Landbruks- og matdepartementet CC.BY.NC.

Venstre har vedtatt nytt prinsipprogram, valgt ny ledelse, og har regjeringsmakt – men sliter på meningsmålingene. Siden Bondevik II-regjeringen av fra 2001 til 2005 har Venstre gått til valg på det samme alternativ ved alle senere valg; en regjering av Høyre, KrF og Venstre. Man skal ikke bedømme valgresultater bare efter hvilket regjeringsalternativ partiene går til valg på. Likevel; i valgkampen kan politikken for de mindre partiene fort forsvinne i spørsmål om regjeringsalternativer. Ser man på Venstres valgresultater fra 2001 til 2017, og meningsmålingene frem mot valget til høsten kan man konstatere at det har gått sånn passe.

I 2013 tok Venstre en retning som kan ha skadet partiets troverdighet. Mange av dem som har valgt å forlate partiet de siste åtte årene vil mene det. Hva alternativene skulle vært, og hvordan disse ville ivaretatt Venstres troverdighet er imidlertid mer uklart.  La oss først se litt nærmere på hvilke valg partiet har gjort – og alternativer de kunne valgt. Derefter på hva partiet må avklare når det gjelder den politiske troverdigheten. Både i forkant av årets valg, men viktigere; for partiets fremtid.

Marerittet i 1985

Venstre-strategenes mareritt heter 1985. Venstre fridde til Ap gjennom store annonser med brudebilde av daværende partileder Odd Einar Dørum og Aps leder Gro Harlem Brundtland. Det endte på hodet ut av Stortinget for Norges eldste parti. Ørkenvandringen utenfor Stortinget varte i åtte år, og partiet ble berget av sterke lokallag og gode lokale valgresultater før og efter 1985-katastrofen. Lærdommen fra 1985 og årene utenfor Stortinget gav Venstre et delt budskap. Det ene var at Venstres velgere ikke ønsket å binde seg til Arbeiderpartiet. Det kan ha flere grunner, blant annet at Arbeiderpartiet var langt større, bindingene til fagbevegelsen, og ikke minst Aps maktarroganse. Den andre lærdommen skal jeg komme tilbake til.

Sponheim og drømmen om «Sentrum»

Venstre kom tilbake på Stortinget i 1993 med førstekandidaten i Hordaland, Lars Sponheim. Han klarte å utvide Venstres profil fra et smalt miljøparti til å få troverdighet på personvern og omsorg for småbedrifter i tillegg til miljø. Kombinasjonen av den nye «lyseblå» profilen Sponheim gav Venstre og partileder Dørums sosiale profil gav rekord på 4,9% ved kommunevalget i 1995. et resultat som først ble overgått ved stortingsvalget i 2005. I 1996 overtok Sponheim som partileder. Valget i 1997 ble en suksess med seks innvalgte. I tillegg gav det regjeringsmakt, for første gang siden 1973. Kjell Magne Bondeviks første regjering ble kalt sentrumsregjeringen.

Lars Sponheim, Ola Elvestuen og Trine Skei Grande på Venstres Hus i 2009. Foto: Caroline Roka / Venstre CC.BY.SA
Lars Sponheim, Ola Elvestuen og Trine Skei Grande på Venstres Hus i 2009. Foto: Caroline Roka / Venstre CC.BY.SA

Sentrum har vært betegnelsen på partiene mellom Ap og Høyre; KrF, Sp og Venstre. Det kan hevdes at betegnelsen er misvisende, av mange grunner. For det første fordi de tre partiene ikke har så mye til felles lenger. Sp har i (blant annet) økonomisk politikk plassert seg til venstre for Ap, KrF har en økonomisk politikk nokså lik Ap sin, og både SP og KrF er verdikonservative partier. Venstre på den annen side er verdiliberale, nokså radikale i sine løsninger (i betydningen store og raske endringer), og mer høyreorientert enn de to andre i økonomisk politikk. Også EU-saken er nå blitt en skillelinje, med Venstres ja til EU på landsmøtet i 2020.

Sentrumsregjeringen holdt sammen til den på grunn av interne forhold i Ap og Høyre ble felt i mars 2000 på motstanden mot forurensende gasskraftverk. Bondeviks håp om å kunne kjøre «slalåm», og at hans regjering skulle utgjøre en slags tredje kraft i norsk politikk, krasjet snart. Ap ønsket ikke å gjøre kompromisser med sentrumsregjeringen, som dermed ble tvunget i armene på Høyre og FrP. Det passet dårlig med drømmen om å være blokkuavhengig regjering. Det passet Sp dårlig å være avhengig av «høyrekreftene», mens Venstre fikk bekreftet sin oppfatning om et maktarrogant Ap. Ap på sin side sørget for å klistre mellompartiene til høyresiden. At de selv kunne bidratt til politisk gjennomslag ved samarbeid med sentrumsregjeringen snakker de ikke så høyt om.

Resultatet av valget i 2001 var at partiene i sentrumsregjeringen skilte lag. V og KrF gikk i regjering med Høyre, på FrPs nåde. SP fulgte opp bruddet med Høyre i 1990 ved å bli i opposisjon.

2009: «Hverken Jens eller Jensen» og regjeringsmakten som glapp

I 2009 lå de borgerlige godt an, men gikk seg bort i krangel om hvem som skulle sitte i regjering. Posisjoner ble viktigere enn politikk. Venstre-leder Lars Sponheim gav inntrykk av at han foretrakk Jens Stoltenberg foran Siv Jensen. For å rydde opp ble budskapet spisset til «hverken Jens eller Jensen»; det foretrukne regjeringsalternativet var en repetisjon av Bondevik II-regjeringen. Velgerne foretrakk å la de rødgrønne fortsette. Venstre havnet under sperregrensen, og Lars Sponheim tapte sitt mandat med noen få hundre stemmers margin. Da sa han også takk for seg som partileder.

Valgkampen 20009 var siste gang sentrumspartiene forsøkte å late som om et borgerlig regjeringsalternativ kunne overse FrP. For å overse FrP var de avhengig av en viss velvilje fra Ap. Allerede da FrP havnet «på vippen» i 1985 forsøkte Willoch å komme til en forståelse med Gro Harlem Brundtland, uten hell. Heller ikke Sentrumsregjeringen fra 1997 fikk til å kjøre slalåm mellom høyresiden og Ap. Det tok altså fire valg å innse at Ap hverken ville innsette eller bistå en sentrum/Høyre-regjering, for å unngå FrP-innflydelse. Tvert imot passer det Aps retorikk å minimalisere sentrum, og snakke om høyrekreftene. Det mobiliserer venstresidens velgere.

2013: Tre ulike borgerlige strategier

Aps glansnummer i valgkamper var lenge å advare mot «borgerlig kaos». Dette ville de borgerlige unngå i 2013-valget. Alle de fire erklærte at borgerlig seier skulle gi borgerlig regjering. Men hva slags regjering? De fire partiene hadde tre strategier. Høyre ville ha med alle fire partier i én regjering. Venstre og KrF gikk til valg på Bondevik II-modellen. FrP på sin side hentet frem en lærdom fra Syse-regjeringens fall i 1990, uttrykt på landsmøtet i 1991: FrP ville være i opposisjon til enhver regjering partiet ikke deltok i selv.

Borgerlig seier ble det. De fire partiene forhandlet, inntil de kunne konstatere at de ikke ble enige. Valget var dermed opp til Høyre. Erna Solberg valgte å fortsette med FrP, og de ble enige om å danne regjering. Så forhandlet regjeringspartiene med Venstre og KrF. Det endte avtale som gjorde at de ble den nye regjeringens støttepartier. Altså hverken i regjering, eller i opposisjon. Internt i Venstre oppfattet mange dette som et løftebrudd.

Velgerne hadde vendt tommelen ned for Venstres og KrFs regjeringsalternativ, og Høyre med Erna Solberg i spissen hadde valgt bort sine gamle regjeringskamerater, til fordel for FrP. Så hva kunne Venstre gjort isteden? Partiet hadde tre valg; 1) å gjøre som FrP lovet før valget; være i opposisjon til enhver regjering man ikke deltok i. Partiet kunne også benytte seg av sin vippeposisjon til enten 2) bryte med KrF og danne flertallsregjering med Høyre og FrP, eller 3) gå alene eller sammen med KrF til Ap og SP og danne regjering. Hvis disse fire partiene hadde blitt enige ville de manglet ett mandat på flertall. Det kunne de fått med MDG, og dermed sørget for en sentrumsregjering uten fløypartier.

Tilbake til virkeligheten: Problemet med å være støtteparti med samarbeidsavtale for den mest høyrevridde regjeringen efter 1945 var at man kunne ikke være ordentlig opposisjon. Det fantes kanskje et lønnlig håp i Høyre om at FrP skulle vise seg modent ansvaret som lå i å være et regjeringsparti. Det er delte meninger om hvor vellykket det var. Både i Venstre og KrF bredte det seg efterhvert en oppfatning om at FrP klarte å rendyrke et Janusansikt; man var både i og utenfor regjering samtidig. Venstre og KrF måtte ta mange omkamper på saker de trodde var avklart og forlik de trodde var inngått. Personlig mener jeg at Venstre burde tatt et brudd og risikert regjeringskrise på statsbudsjettet for 2017. Når statsminister Erna Solberg ikke klarte å sette ned foten for FrPs dobbeltspill burde Venstre gjort det.

2017: Skal man ta hensyn til velgernes dom?

Venstre gikk i 2017 igjen til valg på Bondevik II-regjeringen. Samtidig ble det lagt mye arbeid i at landsmøtet våren 2017 ikke skulle sette en absolutt bom for regjeringssamarbeid med FrP. Det skapte reaksjoner. Man kan lure på hvorfor, i og med den interne uroen i Venstre gjennom hele perioden. I Norge er det vanlig at partier i regjering går til valg på at regjeringen de er en del av skal fortsette, selv om Erna Solberg også holdt døren på gløtt for Venstre og KrF, om partiene skulle bestemme seg for å gå inn i regjering. Høyres holdning var altså at det ikke var aktuelt å kaste ut FrP. Så mye for realismen i Venstres og KrFs regjeringsalternativ.

Velgerne vendte i 2017 igjen tommelen ned for alternativet Venstre og KrF foretrakk. Venstre tok konsekvensen av dette. Partiet brøt skjebnefellesskapet med KrF, og med to tredjedels flertall gav Venstres landsstyre grønt lys for regjeringsforhandlinger med Høyre og FrP. Resultatet av forhandlingene ble enstemmig godtatt av landsstyret. Venstre gikk inn i regjering i januar 2018. En opprivende intern debatt initiert av partileder Knut Arild Hareide høsten 2018 endte med knapt flertall for at KrF også skulle inn i regjeringen. I januar 2019 var alle fire partier i samme regjering. Høyres hadde oppnådd sin langsiktige strategi. Det holdt bare et år, for FrP valgte å gå ut av regjeringen i januar 2020. Så mye for realismen i Høyres strategi. Nå var det Venstre og KrF som satt igjen med sin foretrukne regjering.

Spørsmålet var i 2017, som i 2013, hvilke andre muligheter Venstre hadde: Skulle man gått i klar opposisjon til Høyre og FrP, og forhandle fra sak til sak? Eller skulle man samle sentrum og gå til Ap? En regjering av Ap, SP, KrF og Venstre ville som i 2013 gitt 84 mandater, nå med et klart sterkere SP.

Den siste fireårsperioden har ikke vært noen god reklame for Høyres regjeringsalternativ, og heller ikke for borgerlig samarbeid. Den politiske avstanden i viktige saker for Venstre, KrF og FrP er for stor til at de klarer å sitte i regjering sammen. De klarer ikke en gang å samarbeide om politiske løsninger. Velgerne har i realiteten to former for borgerlig regjering å velge mellom; Høyre/FrP, eller Høyre, Venstre og KrF. Det gjenstår å se hvilke lærdommer Høyre trekker av de siste åtte årenes kalamiteter. Kanskje skal partiene være så ærlige å si at borgerlige velgere må gi styrke til de partiene de ønsker at skal samarbeide, og så gå til valg på å få tilslutning egen politikk. Det er utfra styrken velgerne gir i valg at partiene kan forhandle om gjennomslag efter valget.

Var det bare FrP-samarbeidet som ødela troverdigheten?

Venstres troverdighet som et parti for internasjonalt orienterte, miljøengasjerte og folk med omsorg og sosialt ansvar er blitt skadet av samarbeidet med FrP siden 2013 og i regjering fra 2018 til 2020. En rekke tillitsvalgte, folkevalgte og medlemmer har forlatt partiet. Men det er ikke bare FrP-samarbeidet som har skadet. Venstres troverdighet som et reformparti og et liberalt parti skades kontinuerlig gjennom samarbeidet med KrF – som både er struktur- og verdikonservativt. Kanskje skal Venstre satse mer på egen profil og politikk enn på et skjebnefellesskap med KrF?

Er det behov for Venstre – og hva slags parti skal Venstre være?

Hvis du er på landsmøtet i Venstre kan du være sikker på å bli minnet om at Venstre har vært partiet for viktige demokratiske og sosiale reformer. Man får følelsen av at Norges eldste parti fortsatt er landets viktigste parti. Som tenker lenger fremover enn de fleste, og er først ute med å lansere reformer som andre nølende skal komme til å adoptere og gjøre til sine. Venstre er demokratiets avantgarde, så å si.

Valget i år kan gå skikkelig dårlig for Venstre. De borgerlige kan miste sitt flertall, så regjeringen må gå av. Venstre kan havne under sperregrensen, og kun sitte igjen med representanter fra Akershus og Oslo. Marerittet er at Venstre faller helt ut av Stortinget. Lærdommen fra 1985 er at sterke lokallag kan holde liv i partiet. Forskjellen fra 1985 er et dårlig lokalvalg i 2019. Partiet falt helt ut av 50 kommunestyrer. Partiet har aldri vært så dårlig representert lokalt.

Venstre har brukt sperregrensen som svingstang gjennom mange valg, men bare kommet over to ganger på rad; i 2013 og 2017. Det er på tide at Venstre stiller seg et par eksistensielle spørsmål: Er det behov for Venstre? I så fall: hva slags parti skal Venstre være?

Venstre er delt i to åpenbare fløyer; de liberale, urbane, EU-vennlige – og det mer tradisjonelle distrikts-Venstre. Det gir seg utslag i hvem partiets folk oppfatter som sine fremste konkurrenter. Hvis man skal vurdere valgresultatene efter noe annet enn partiets regjeringsalternativ må det være den politiske profilen, og partiets hovedsaker.

Venstres profil har vært å være miljøpartiet fremfor noen, efterhvert redusert til å være miljøpartiet på borgerlig side. Oppslutningen tyder på at borgerlige velgere ikke er spesielt opptatt av å ha et miljøparti. Eller at Venstre ikke har vært tydelige nok på hva som skiller i miljøpolitikken. Kan V være mer miljøparti enn SV og MDG – eller i hvert fall annerledes? Kan ikke-sosialistiske velgere som er opptatte av miljø komme til å velge det såkalt blokkuavhengige MDG fremfor Venstre? Kan MDG dermed få realisert drømmen om å overta Venstres velgere og vippeposisjon? Skal Venstre være et relevant miljøparti for borgerlige velgere må partiet få frem skillelinjene mellom seg selv og SV og MDG.

Venstrefolk utenfor de store byene fremhever at Venstre må være et landsdekkende parti. Blir alle saker tolket i lys av distriktspolitikken blir Senterpartiet hovedkonkurrenten. Da er det fare for at det radikale reformpartiet må konkurrere med Senterpartiets strukturkonservatisme. I tillegg kan Venstres verdiliberale profil utvisket, i konkurransen med SPs verdikonservatisme. Distriktspolitikken blir fort redusert til en kamp om å bevilge mest penger. Det stadig voksende antall velgere i byene og bynære områder må i større grad finansiere målet om spredt bosetting over hele landet.

Skole er en av Venstres hovedsaker. Konkurransen har tradisjonelt vært med SV og Høyre. Når Venstre deltar i regjering med Høyre kan det være vanskelig å oppfatte skillelinjene i skolepolitikken. Venstre kan fort bli oppfattet som et haleheng til Høyre. Folkedannelsespartiet Venstre må gjøre sin skolepolitikk relevant for en ny tid.

Venstre fikk i Sponheims tid profilen som partiet for småbedriftene. De som bidrar til nye og fremtidsrettede arbeidsplasser, som betyr noe i lokalmiljøet. Åtte år med Høyre i førersetet har bidratt til å redusere troverdigheten. Fokuset på formuesskatten fremfor reduksjon i byråkrati og skjemaveldet har bidratt til dette. Her konkurrerer Venstre med det tradisjonelt næringsvennlige Høyre og distriktsfanebærer SP. Hva skal til for at Venstre gjenvinner troverdigheten som partiet for småbedriftene?

Venstre har en stolt historie med mange sosiale reformer på skrytelisten. Problemet er at Ap gjør sitt beste for å ta monopol på historien til velferdsstaten, og få kan konkurrere med SV og Rødt i å bevilge mer penger til alle gode formål. LO som Aps nærmeste allierte gjør sitt beste for bremse reformer, enten det gjelder pensjon eller i arbeidslivet. LO er like strukturkonservative som SP, KrF, SV og Rødt. At Norge har generøse velferdsordninger for arbeidsledige, og setter rekorder i antall uføre under 30 år bekymrer dem ikke. Skal velferdsstaten overleve må den vedlikeholdes og reformeres. Kan Venstre løfte dette temaet? Reformen i narkotikapolitikken skulle være Venstres store sosialpolitiske gjennomslag i Solbergregjeringen.  Her følger Venstre sin stolte tradisjon, og gir en stemme til de som knapt nok sitter ved bordet i velferdsstaten. Partiet konkurrer her som i flere andre saker med Høyre og SV. Ap og FrP kan se seg tjent med å torpedere det Venstre oppfatter som sitt store gjennomslag i regjeringen.

Ja til norsk medlemskap i EU har tradisjonelt vært Høyres og Aps sak. Siden folkeavstemningen i 1994 har det vært en ikke-sak. Finanskrisen i 2008 gjorde ikke saken mer attraktiv for norske velgere. Venstre har ikke vært så lett å få øye på i utenrikspolitikken, selv om mange brenner for internasjonalt miljøengasjement og menneskerettigheter. På landsmøtet i 2020 vedtok Venstre i sitt prinsipprogram å si ja til norsk EU-medlemskap. Og ble dermed det første partiet som snudde fra nei til ja. Tidligere har FrP snudd fra ja til nei. Selv om ja-flertallet på landsmøtet var stort, er partiet likevel delt. Det kommer utmeldinger fra profilerte folk lokalt som begrunnes med at partiet sa ja til EU. Standpunktet kler likevel Venstre godt, både når det gjelder klima og miljø og i andre sammenhenger. Kan det være marked for et liberalt EU-vennlig parti? I så fall må Venstre gjøre premissene for sitt standpunkt kjent hos velgerne, og sette det i en naturlig sammenheng med partiets øvrige politikk.

Venstre er stolt av å være Norges eneste liberale parti. Problemet er at i verdiliberale saker er det snart bare KrF, SP og deler av FrP som ikke er verdliberale. Et annet problem er alliansen med KrF i regjering. Partiet fungerer som en bremsekloss for verdiliberale saker, og gir Venstres fremste konkurrenter (SV, Ap og MDG) lett spill i å kritisere. Et godt eksempel er forbudet mot konverteringsterapi. Slik det nå ligger an, vil neppe den borgerlige regjeringen fremme saken før valget. Et annet eksempel er liberaliseringene i lovgivningen rundt bioteknologi. Venstre var bundet av regjeringssamarbeidet med KrF, og den eneste fra Venstres stortingsgruppe som stemte for liberaliseringene var Kjetil Kjenseth.

Det kan hevdes at byliberalerne har styrket seg i Venstre de seneste årene, men at distrikts-Venstre klorer seg fast. Kan et liberalt, grønt og radikalt reformparti i sentrum profilere seg som et byvennlig parti? Klarer man dette, og samtidig være et troverdig parti for liberale velgere utenfor byene?

Kan Guri Melby klare å vise frem Venstres gjennomslag i Solbergregjeringen og overtale velgerne om at Norge fortsatt har brukt for landets første parti? Foto: Oda Scheel / Venstre CC.BY.SA.
Kan Guri Melby klare å vise frem Venstres gjennomslag i Solbergregjeringen og overtale velgerne om at Norge fortsatt har brukt for landets første parti? Foto: Oda Scheel / Venstre CC.BY.SA.

Mens partiledelsen forsøker å samle by og land i partiet er det en kjensgjerning at Venstre sliter med å markedsføre partiets seire de siste åtte årene til velgerne, og at partiet er sårbare for kampanjer fra motstanderne.  Venstre opplever at partiets gjennomslag og seire motarbeides, undergraves og forsinkes. Venstre er akilleshælen for det borgerlige samarbeidet. Ryker Venstre under sperregrensen er det vanskelig å se for seg en borgerlig regjering. Spørsmålet er om velgerne mener Venstres politikk er tydelig nok og viktig nok til at partiet skal få innflydelse på regjeringsspørsmålet.

Makt for maktens skyld?

En debatt om eksistensberettigelse og sjelegranskning kan være vond og vanskelig. Skal Venstre finne sin nisje og fremtid i norsk politikk er en slik debatt nødvendig. Sjelden har Venstre hatt så mye direkte og indirekte makt som de siste åtte årene. Uroen internt over linjevalget har vært stor, og stortingsvalget 2017 fortoner seg like dramatisk for Venstre som alle valg de siste årene. Det har snart gått 30 år siden Lars Sponheim sørget for at partiet kom tilbake på Stortinget, uten at det har skapt hverken grunnmur eller vekst. Bare regjeringsmakt; sentrumsregjeringen, Bondevik II, og nå i Solbergs regjering. Men hva gagner det Venstre å vinne makt og innflydelse gang på gang, om partiet ikke finner sin sjel og kjerne?

Denne artikkelen er publisert fordi Venstre avholder sitt landsmøte 23. – 25.april. Artikkelforfatteren er medlem av Venstre.

5 6 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

22. juli 2011