Kina er og forblir en viktig aktør innen internasjonal handel. I det siste har det kommet frem at byen Gøteborg ikke fornyet sin vennskapsavtale med Shanghai. Verdigrunnlaget til Gøteborg kommune sto for tydelig i motsetning til hvordan kineserne selv håndterer sine interne problemer, skriver Adam Cwejman i Göteborgs-Posten 21. april 2021.
Regimets undertrykkelse i Xinjiang-provinsen er og forblir en skamplett for både Kina og regjeringene som velger å samarbeide med dem. Behandlingen og undertrykkelsen av befolkningen i provinsen rammer også i stor grad barna, da fosterhjem og barnehjem har blitt deres tilværelse.
Hva som skjer med foreldrene har vi ennå ikke fått fullt innblikk i, da Xinjiang-provinsen er stengt for utenlandske besøkende. De rapportene som til tross for dette har sivet ut er skremmende lesning, der det regimet kaller terroristbekjempelse mot den muslimske minoriteten har gått inn i en ny fase.
Hva har dette med Gøteborg å gjøre? I byens ”Medarbeider- og arbeidsmiljø-policy” fremkommer det at byen har høye idealer.
”Vårt arbeide tar utgangspunkt i menneskerettighetene og prinsippet om alle menneskers likeverd. Vi arbeider for å gi likeverdig service med høy kvalitet til alle som bor, arbeider eller besøker vår by.”
Det er en ganske vidtrekkende formulering. Noe sier meg at man fra byens side ikke har fortalt om dette i detalj til sine kinesiske handelspartnere. Kinesiske interessenter eier Volvo Cars som er en av de største arbeidsgiverne i byen.
Nå har de fleste byer i Sverige lignende formuleringer når det gjelder byer og kommuner. Det er nokså tydelig at kommunistpartiet ikke bryr seg om hva et land i Norden mener om menneskerettigheter, og heller ikke hva andre land måtte mene om hvordan regimet håndterer interne problemer.
Det er sterkt at Gøteborg by velger å ikke fornye avtalen med vennskapsbyen Shanghai. Byen har en handelstradisjon med Kina som strekker seg tilbake til frihetstiden (1718-1772) da Det ostindiske kompani hadde virksomhet i landet. Handelsforbindelsene med Qingdynastiet ga Sverige både te, porselen og andre luksusvarer som kom forbrukerne til gode.
Sverige har siden etterkrigstidens offentlige samtale blitt redusert til to sfærer der politikk og økonomi er de eneste som teller –vi kan ane en liten forandring i disse tider.
Spørsmålet er hvor moralsk handelen med Kina er i dag?
Verdigrunnlaget som tilsynelatende skal gi en pekepinn på hvordan det offentlige skal håndtere dette er ingen god forklaringsmodell på hvordan en by som for eksempel Gøteborg skal håndtere spørsmålet om Kina og deres tilsynelatende dårlige behandling av sin egen befolkning.
Enten fortsetter man å handle med Kina og blåser i regimets åpenbare forbrytelser mot menneskeheten, eller så begynner man å gjøre noe med dette med det ene enkle økonomiske middelet som finnes: man slutter å handle med Kina. Vi får se om det blir en realitet.
Troverdigheten til byens eget verdigrunnlagsarbeid har fått seg et skudd for baugen.
Her kan også vanlig forbrukermakt bli aktuell: at man som forbruker slutter å handle varer produsert i Kina. Denne formen for personlig forbrukermakt har fungert tidligere, under for eksempel boikotten av varer fra Sør-Afrika på 1980-tallet.
Om verdigrunnlaget skal være noe mer enn fagre ord i et styringsdokument er det av stor betydning at ledelsen i Gøteborg vurderer saken på nytt. Både som forbruker og som borger kan man gjøre nytte også uten et verdigrunnlagsdokument.
