Magasin

His Bobness, Bob Dylan, fyller 80 år i dag!

Jeg er fan, så klart, men har nok et litt mindre religiøst forhold til ham enn mange andre som kan platene på rams og lager lister over egne favorittsanger.

Det mest interessante med ham, er utviklingen i både stil og personlige preferanse – og hvordan han hele tiden er opptatt av ikke å havne i en bestemt bås.

Jeg har derfor en interesse for hvordan Dylan har vært en del av manges politiske identitet, og har skrevet noen artikler om hans politiske preferanser, uttalelser og sangtekster. Vanligvis har Dylan blitt tatt til inntekt for en radikal venstreorientert politikk. Dagbladet skrev for eksempel 11. september 2005 at «[…] Dylan hørte hjemme på det som i bohemmiljøet i New Yorks Greenwich Village måtte betraktes som «venstresida».»

Dette er både unyansert og tar lite høyde for Dylans egen utvikling.

Dylan vanket i radikale miljøer på begynnelsen av 60-tallet. Oppsøkingen skyldtes imidlertid snarere nysgjerrighet og leting etter inspirasjon. Det er ikke alltid lett å vite hvor Dylans egeninteresse begynnre og slutter, og han ble introdusert til venstreorienterte ideer gjennom hans kjærlighetsforhold til Suze Rotolo og Joan Baez.

Det er ingen tvil om at Dylan på begynnelsen av 1960-tallet hadde sympati for borgerretighetsbevegelsen, og at han var klar motstander av den rasistiske segregeringspolitikken. Flere av tekstene er også kritiske til institusjoner og big business. I Union Sundown synger han for eksempel «You know capitalism is above the law/It don’t count unless it sells/When it costs too much to build it at home you just build it cheaper someplace else»

Men Dylans kapitalismekritikk er sterkt knyttet til hans isolasjonistiske verdensbilde, hvor han er kritisk til globalisering og utvasking av lokale tradisjoner.

I tillegg til hans (tidlige) mer venstreorienterte utsagn og sympatier, må det også tas i betraktning at han mer generelt er skeptisk til maktkonsentrasjon og etablerte institusjoner. Han har også en utstrakt anti-politisk side, der han forsøker å stilles seg hinsides høyre og venstre.

Bob Dylan under Azkena Rock Festival i nord-Spania i 2010. Foto: Dena Flows CC.BY.NC.SA.
Bob Dylan under Azkena Rock Festival i nord-Spania i 2010. Foto: Dena Flows CC.BY.NC.SA.

Da Dylan i 1963 mottok Tom Paine Award, ved en finere middag i regi av en komité for sivile rettigheter, klarte han å fornærme publikum grovt. Antageligvis var han også ganske beruset. Kun tre uker etter drapet på Kennedy, uttrykte han at han så noe av Lee Harvey Oswald i seg selv. Han snakket om hvordan verden ikke skulle være for gamlinger, og mente at grånede mennesker burde trekke seg fra makten. Han avspiste politikk som noe «trivielt», og uttrykte i ettertid at de som var til stede hadde ingenting å gjøre med hans type politikk. Det etablerte liberale establissementet ble sett på som stivnet og for etablert. I ettertid kom Dylan med en slags halvveisbeklagelse, der han påpekte at han var verken en taler eller en politiker.

I 1984 sa Dylan «Det er veldig populært nå til dags å anse seg selv som en “liberal humanist”. Det er så et bullshit-uttrykk. Det betyr mindre enn ingenting.»

Dylan har også selv uttrykt at han har en enkel og «bondsk» tilnærming til politikk, der han er mer opptatt av personer. Dylan skriver selv dette i sin bok Chronicles:

«There was no point in arguing with Dave [Van Ronk], not intellectually anyway. I had a primitive way of looking at things and I liked country fair politics. My favorite politician was Arizona Senator Barry Goldwater, who reminded me of Tom Mix, and there wasn’t any way to explain that to anybody.»

Bøkene som har gått i dybden på Dylans politiske ståsted(er), uttrykker at Dylan ikke passer veldig godt inn i en høyre-/venstre-tradisjon.

Jeff Taylor og Chad Israelson skriver i boken Political World of Bob Dylan at «Dylan’s political world has proved too broad and independent to be classified simply as left or right, conservative or liberal …».

I sin bok om politisk folk i USA, skriver Lawrence J. Epstein følgende om Dylans Blowin’ in the wind.

«His song had no clear answers. The wind sweeps away the old and brings in the new, so that some force will change the current society, but the force is natural, not controlled by humans. The inherent political images of the verses are betrayed by the anti-politics of the chorus.»

Historieprofessor Tor Egil Førland hevder at Dylan har gått gjennom tre perioder i synet på politikk: Først en nysgjerrig periode, der han helt klart er inspirert av protestviser og borgerrettsbevegelsen. Deretter, når han blir oppfattet som en talsmann for bevegelsen, skifter han over til at politikk er irrelevant. Allerede i 1965 går han så langt at han mener at «I’ve never written a political song. Songs can’t save the world».

Den tredje perioden er en antipolitisk periode. I 1984 sier han i et intervju at politikk er djevelens instrument. I sangen «Political World» er politikk et sted uten rom for kjærlighet. Dylan er klart inspirert av Machiavelli, og hans tanker om at politikk og moral er to forskjellige ting. Politikken er en arena for maktkamp og aksepterer alle handlinger så lenge man når målet.

Et godt eksempel på Dylans schizofrene forhold til politikk, kan leses i et intervju fra 2015, der han snakket om mangemilliardærene og økonomiske problemer i USA. I enkelte passasjer stiller Dylan kritiske spørsmål som «How can a person be happy if he has misfortune? Some wealthy billionaire who can buy 30 cars and maybe buy a sports team, is that guy happy?»

Men også Dylans mer nasjonale preferanser kommer frem: «Does it make him happy giving his money away to foreign countries? Is there more contentment in that than in giving it here to the inner cities and creating jobs?»

Deretter fremstår han som et ekko av konservative politikere når han påpeker at: «The government’s not going to create jobs. It doesn’t have to. People have to create jobs, and these big billionaires are the ones who can do it».

Dylan er imidlertid skeptisk til å innføre flere pålegg til milliardærene, men vil at de skal la seg lede av god moral: «Now, I’m not saying they have to — I’m not talking about communism — but what do they do with their money? Do they use it in virtuous ways? … These multibillionaires can create industries right here in America. But no one can tell them what to do. God’s got to lead them.»

Det er nok derfor mest riktig å si at Dylan har brukt politikken mer enn politikken har brukt ham. Han rapper og gjenbruker når det kan gi ham inspirasjon – og mangler konsistens på flere felter. Han har til og med utformet en tekst som trolig er rip-off fra et Ayn Rand-verk!

Selv sier han at «I’m only a song and dance man». Og det er slik han bør vurderes.

5 4 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet