Magasin

Avvergingsseirene i Karelen

Fra min finske slekt har jeg siden barndommen fått høre det meste om hvordan det var under “krigen”. For både mormor og morfar ble det til noe mer enn bare slag. Morfar Antti T. Sireeni, som opprinnelig var fra Karelen, deltok i alle slag i Finland. Fra vinterkrigen til de siste slagene i finske Lappland da man drev ut de tyske troppene fra landet i Lapplandskrigen 1944-45. Sommeren 1944 tilhørte han en pionertropp, stasjonert i 18. divisjon ved Tali, rett øst for Viborg.

Som for mange andre kareler var det hans egen hjembygd som ble angrepet under vinterkrigen i 1940. Da kampene senere ble gjenopptatt i det som kalles fortsettelseskrigen i 1941-44, var det ikke direkte misnøye i den finske hæren.

I dag regnes “våpenbrorskapet” med Tyskland som noe mer problematisk. I datidens politiske og militære situasjon som Finland befant seg i, tatt i betraktning de baltiske statenes skjebne under Sovjet, var det ikke overraskende at den finske regjeringen valgte å motta hjelp fra Tyskland.

Vil man ha et dypere innblikk i det finske våpenbrorskapet anbefaler jeg boken: “Finland’s War of Choice – The Troubled German-Finnish Coalition in World War II” av Henrik O. Lunde.

Til forskjell fra hva mange rikssvenske debattanter later til å tro, tilhørte Finland aldri aksemaktene. De kjempet under krigen frem til sommeren 1944 en separat krig mot Sovjetunionen. Det juridiske begrepet er “co-belligerent”.

Tiltroen til Tyskland kan også delvis forklares med den aktive hjelpen som landet hadde stått for under den ødeleggende borgerkrigen i 1918, der det tyske keiserriket hadde hjulpet Finlands lovlig valgte regjering med både mannskap og materiell.

At det skulle bli krig mellom de gamle allierte Sovjet og Tyskland var det ingen som helst tvil om. Allerede sommeren 1939 hadde man sammen delt opp Europa i interessesfærer. Spørsmålet var utelukkende hvem som skulle være først.

Etter Tysklands seier over Frankrike i 1940, en av militærhistoriens raskeste seire, kom planene om det som ble hetende Operasjon Barbarossa: invasjonen av Sovjet og dets provinser. Sommeren 1941 angrep Tyskland i det som ble verdenskrigens mest ødeleggende og blodigste kampanjer.

Carl Gustaf Emil Mannerheim (Gustaf Mannerheim) med det finske nasjonalsymbolet på ermbåndet og jernkorset av første grad som keiser Wilhelm II forærte ham. Mannerheim mottok æresbevisninger fra begge sider i begge de to verdenskrigene. Foto: Ukjent, Vapriikki fotoarkiv CC.BY.
Carl Gustaf Emil Mannerheim (Gustaf Mannerheim) med det finske nasjonalsymbolet på ermbåndet og jernkorset av første grad som keiser Wilhelm II forærte ham. Mannerheim mottok æresbevisninger fra begge sider i begge de to verdenskrigene. Foto: Ukjent, Vapriikki fotoarkiv CC.BY.

Finland under marskalk Mannerheim gjenerobrer sin gamle grense, både i Fjernkarelen og nord for Leningrad. Til den tyske krigsmaktens store forargelse stanser man der og låser den gamle finske grensen. Mer høytflyvende erobringsplaner ble for Finlands del avsluttet. Krigstilstanden fortsetter frem til sommeren 1944, da det blir klart både for den finske regjeringen og krigsmakten at Tyskland er i ferd med å tape krigen.

Da det sovjetiske angrepet omsider kom den 9. juni 1944 var de finske troppene ikke kampklare. Hovedkvarteret og Mannerheim i Sankt Michel, langt fra grensen, var like overrasket.

Den røde armé som angrep de finske stillingene i 1944 tilhørte en av verdens fremste krigsmakter. Årevis med kamper mot de tyske troppene hadde gjort dem til en både hard og utholdende motstander. Når det gjaldt materiell og transport var man helt klart overlegen noen annen hær. Selvsikkert ga Josef Stalin ordre om at Finland skulle være erobret innen et par uker. Den røde armés offensiv ble påbegynt den 9. juni langs hele grensen med et artilleriangrep som senere skulle følges opp med panser og infanteri. Det ble snart klart for Finland at det var nødvendig med en vei ut av krigen.

President Risto Ryti ba marskalk Mannerheim om å holde ham fortløpende underrettet om hva som skjedde ved fronten. Den 15. juni blir Mannerheim bedt om å bli statsminister i det nye regjeringen som blir opprettet av Ryti. Marskalk Mannerheim nekter, på grunn av at han som øverstkommanderende ikke kan frasi seg oppdraget nå som faren er som størst.

To dager senere besøker Ryti hovedkvarteret i Sankt Michel og meddeler at han er klar til å frasi seg presidentembetet dersom Mannerheim er villig til å etterfølge ham. Nok en gang nekter Mannerheim av hensyn til krigssituasjonen. Mannerheim blir senere republikken Finlands sjette president den 4. august 1944.

Arbeidet med å danne en ny regjering som kunne forhandle med Sovjetunionen ble tvunget frem av Mannerheim, som følte en overhengende frykt for at fronten kunne kollapse når som helst.

Takket være det som ble kalt “avvergingsseirene” kollapset ikke fronten. Den militære situasjonen forbedret seg gradvis. Det nye regjeringens oppdrag ble å raskt sørge for fred uten å provosere tyskerne, og hindre dem i å avbryte hjelpen med mattransporter til landet.

Dagen etter Viborgs fall den 21. juni var faren større enn noen hadde regnet med tidligere. Veien til det sørlige Finland var åpen, og det karelske neset var i ferd med å falle helt i Sovjets hender. President Ryti og den samlede regjeringen hadde to valg: Fred til enhver pris eller hjelp fra den tyske hæren.

Den finske generalen Erik Heinrichs ba om seks tyske divisjoner for å bemanne fronten, noe som ikke ble nødvendig da fronten senere stabiliserte seg. Hjelp kom i stedet i form av antitankvåpen, en infanteridivisjon og avdeling Kuhlmey. Det var en flystyrke ledet av flygeresset Oberst Kurt Kuhlmey. Avdeling Kuhlmeys hjelp var uunnværlig på grunn av krigens tilstand. I løpet av slagene tapte avdeling Kuhlmey 41 fly, omtrent 60 prosent av den opprinnelige beholdningen.

Sovjetunionen interesserte seg av forklarlige grunner for å erobre Finland og et brudd skjedde umiddelbart med Tyskland. Erobringen av landet har vært kontroversiell for flere apologeter i årene etter hendelsene. Arkivfunn etter Sovjetunionens fall på 1990-tallet viste at mye allerede var planlagt. Blant annet hadde det blitt satt i stand kaserner for krigsfanger til finske offiserer i den ikke helt ukjente landsbyen Katyn.

Press både fra Tyskland og de allierte ga mange kilder til uro i finske rekker. Den 22. juni sender Tyskland utenriksminister Joachim von Ribbentrop til Finland og krever at Finland fortsetter krigen mot Sovjetunionen.

Kvelden 22. juni møter Ribbentrop både Ryti og utenriksminister Henrik Ramsay. Han krever at Finland ikke forhandler med Sovjetunionen uten at man først rådfører seg med Tyskland. Ei heller må noen avtaler inngås uten at Tyskland kjenner til dem. Uten disse garantiene fra Finland kommer all hjelp fra tyskerne til å stoppes. Ryti innser hva som kan skje, og garanterer personlig at han går med på tyskernes krav for å slik gjøre det mulig for den påfølgende presidenten å ikke følge de tyske kravene. Ryti, og kun Ryti, undertegner avtalen med de oppstilte kravene fra Tyskland.

Den 23. juni svarer Sovjetunionen på Finlands henvendelser om fred med noe som ikke kan tolkes som noe annet enn en ubetinget kapitulasjon.

Etter fiaskoen ved Viborg der byen falt etter drøyt en uke og der finske tropper flyktet fra byen, ble det bestemt at den gjenværende hæren skulle gå til angrep. Slaget ved Tali-Ihantala fra 25. juni-9. juli 1944 var det største panserslaget i Nordens historie.

Områdene Finland avsto til Sovjetunionen i 1944. Illustrasjon: Jniemenmaa CC.BY.SA.
Områdene Finland avsto til Sovjetunionen i 1944. Illustrasjon: Jniemenmaa CC.BY.SA.

Nå hadde troppene trukket seg tilbake til den såkalte VKT-linjen, som ble regnet som det siste befestede området hvor det føltes akseptabelt å dra. VKT-linjen har fått navn etter de første bokstavene i stedsnavn på det karelske neset. Man fryktet at den finske hæren ville bryte sammen om man trakk seg lenger inn mot landet, og faren ble ansett som stor for at man ikke skulle lykkes i å holde fronten lenger.

En kraftsamling ble ansett som rent moralsk nødvendig. Det ble bestemt at den eneste veien man kunne gå var å angripe så fort den finske hæren hadde mulighet.

Som en av frontsoldatene forteller:

”Egentlig var jeg sambandssoldat i IR7s første bataljons sambandstropp, men for det meste deltok vi sambandssoldater i forsvarskampene. Der trengtes det jo ikke sambandssoldater: ledningene holdt seg aldri hele lenge nok til at man kunne ha ringt med telefon. Der kjempet man om liv og død. Mann mot mann. Panser mot panser.”1

Slagene som ble utkjempet involverte 50 000 mann på den finske siden mot den røde armés drøyt 150 000 mann. Da angrepet var over utgjorde de samlede tap på den finske siden 8500 mann, og på den russiske siden 20 000 mann. Begge tallene omfatter skadede, savnede og falne.

I tillegg tapte den røde armé i overkant av 300 stridsvogner og 120 fly. Trolig tapte russerne mer materiell.

Det finske artilleriet spilte en avgjørende rolle i hele kampanjen ved det karelske neset takket være kraftsamlingen ved fronten og god ildledning. Takket være russernes dårlige radiodisiplin, visste den finske hæren tidlig hvor store deler av den røde armés tropper var plassert. Den ble også hjulpet av hovedkvarterets fjernpatruljer som fulgte alle bevegelser ved fronten så godt det lot seg gjøre.

Den 6. juli kommer det siste store sovjetiske angrepet fra 109. korps støttet av 200 fly ved Ihantala. I likhet med de tidlige angrepene ved både Tali og Ihantala slås de tilbake.

Etter drøyt to ukers kamper innser den sovjetiske ledelsen nytteløsheten og avstår fra videre offensiver mot de finske stillingene. Veien er åpen for en fred med Sovjetunionen, som man benytter seg av.

Hadde Finlands hær ikke gjort motstand, trenger man ikke alt for mye fantasi for å se for seg et helt annet scenario for landets fortsatte frihet.

Samtidig var forhandlingene med Sovjet allerede i gang. Sommerens omfattende kamper der russerne led store tap ved det karelske neset bidro i stor grad til å mildne Stalins senere krav. Våpenhvile mellom stridsenhetene kom den 4. september, russerne ventet til den 5. Fredsavtalen med Sovjet, også kalt “mellanfreden” ble undertegnet den 19. september.

De tyske armégruppene i det nordlige Finland befant seg fortsatt i landet. Det ble opptakten til det som kalles Lapplandskrigen mellom høsten 1944 og våren 1945, da de tyske troppene ble fordrevet til Norge.

Fred mellom Finland og Storbritannia, samt alle andre stater i samveldet som erklærte krig mot Finland den 5. desember 1941, ble først undertegnet ved Paristraktatene i 1947.

1: Johan og Jan-Christian Lupander:”Striderna i Karelska näset 1944 – Nordens öde avgörs”, Norstedt

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet

  • Vil du bli diktator?Vil du bli diktator?
    Historiker Frank Dikötter har skrevet en interessant bok med åtte kortbiografier om diktatorer.
  • Legaliser aktiv dødshjelp!Legaliser aktiv dødshjelp!
    Å kunne bestemme over eget liv, betyr også å kunne bestemme å avslutte det når det passer en.
  • Norge som føderal republikk?Norge som føderal republikk?
    Norge er et parlamentarisk demokrati, men dét var ikke hva grunnlovsfedrene så for seg.
  • Tenk om det ikke fantes noen landTenk om det ikke fantes noen land
    Det er ikke så mange år vi har trengt pass for å krysse landegrenser.
  • Med en klype saltMed en klype salt
    Hva måler man egentlig når man måler fattigdom på den måten som gjøres i Norge?
  • 26 år med EU26 år med EU
    I november 1993 tok Maastricht-avtalen effekt og EU ble grunnlagt. Avtalen la til rette felles regler for økonomiene i Vest-Europa med en felles valuta.
  • En merkelig politisk skikkelseEn merkelig politisk skikkelse
    Biografien om Reiulf Steen er svært lærerik hvis du vil lære politisk historie.