Kommentar

Dødsfallet til Lars Vilks viser at konflikten om Muhammed-karikaturene lever videre

Konflikten om kritikk, latterliggjøring og krenkelse av religion lever i beste velgående. Det viser reaksjonene efter karikaturtegneren Lars Vilks’ død.

Portett av den avdøde Lars Vilks
Kunstneren og professoren Lars Vilks i 2005, noen få måneder før Muhammed-striden startet. Han underviste blant annet på Statens kunstakademi i Oslo fra 1988 til 1997 og var deretter professor i kunstteori ved Kunsthøgskolen i Bergen fra 1997 til 2003. Foto Olof E. CC.BY.

Svenske Lars Vilks døde i en bilulykke søndag. Han var kanskje mest kjente for sin karikaturtegning av profeten Muhammed som en hund. Da tegningen ble publisert i den svenske avisen Nerikes Allehanda i 2007 skapte den internasjonal oppmerksomhet og strid. Store protester og trusler førte til at Vilks måtte leve med politibeskyttelse resten av livet. Da Vilks døde i en bilulykke var det sammen med to svenske politifolk, som var hans livvakter. Lenge før han faktisk døde ble truslene mot ham forsøkt satt ut i livet gjennom attentatforsøk, blant annet under et besøk i Danmark.

Hvordan lever konflikten rundt Muhammedkarikaturene videre, 15 år efter at striden var på sitt mest intense? Medier verden over har rapportert om dødsfallet til Vilks. I kommentarer i vanlige medier og på sosiale medier uttrykker folk utilslørt glede over dødsfallet. Nettopp med begrunnelse i at han krenket profeten Muhammed og islam som religion. Dagsavisens digitale redaktør mener de mange uttrykkene for glede over dødsfallet kan ha vært et koordinert trollangrep.

Fremst i striden om Muhammedkarikaturene stod tegnere som Kurt Westergaard (Danmark) og Lars Vilks (Sverige), og redaktører som Fleming Rose (Danmark) og Vebjørn Selbekk (Norge). Nå er både Westergaard og Vilks døde. Norske og danske myndigheter hadde vidt forskjellig tilnærming til volden og truslene som kom mot både tegnere, redaktører og andre.

Karikaturstridens opphav

I september 2005 trykket den danske avisen Jyllandsposten 12 karikaturer av profeten Muhammed. Grunnen var at forfatteren av en dansk barnebok om Koranen og profeten Muhammeds liv, angivelig fordi Islam inneholder et forbud mot å avbilde Muhammed. Reaksjonene i land der Islam dominerer var sterke, spesielt mot en tegning fra Kurt Westergaards hånd. Ambassadører fra en rekke land ba om et møte med den danske statsministeren, som avslo. Begrunnelsen var at han ikke hadde ansvar for hva som stod på trykk i danske aviser.

9. januar trykket den kristne norske avisen Magazinet karikaturene i forbindelse med en artikkel om forholdet mellom religion og ytringsfrihet. Dermed ble også Norge og nordmenn gjenstand for det raseriet som hadde utviklet seg blant muslimer i flere land. Den norske utenriksministeren Jonas Gahr Støre reiste rundt i Midt-Østen og unnskyldte norsk ytringsfrihet. Magazinets redaktør Vebjørn Selbekk måtte unnskylde publiseringen, selv om han mener at dette ble skjevt fremstilt. Pussig nok står det ikke noe om dette i Wikipedia-artiklene om karikaturstriden og Støre. Da Selbekk senere gav ut boken «Truet av islamister» skrev jeg at Selbekk var et uvelkomment symbol på norsk ytringsfrihet, sammenlignet med den kjente forleggeren William Nygaard (som ble utsatt for et drapsforsøk i 1993).

Den rødgrønne regjeringens forslag til blasfemilov ble senket

Jonas Gahr Støre hadde vært den mest populære statsråden i Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering. Han var spesielt kjent for sin tro på dialog, men under rundreisen i Midt-Østen gikk han skoene av seg. Da regjeringen senere lanserte en ny blasfemilov, ble den senket. Kanskje gjennom en kombinasjon av sterk innsats fra norske bloggere, et offentlig opprop og sterkt påtrykk gjennom en epostkampanje direkte rettet mot stortingsrepresentantene. Karikaturstriden og forslaget om en ny blasfemilov førte til at bevisstheten rundt verdien av ytringsfrihet og faren ved religionens innflydelse på politikken ble åpenbar for langt flere.

Ytringsfrihet og religionskritikk møtes med terror

Det har i årene efter karikaturstriden vært en rekke terroraksjoner og attentater. Blant de mest kjente er angrepet på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo i 2015, der 12 personer ble drept. I 2015 ble Lars Vilks utsatt for et attentat i Danmark.

Vise andre deler av Lars Vilks' kunst.
Lars Vilks begynte på skulpturparken Ladonia i Kullabergs naturreservat i Skåne på 1980-tallet. Skulpturene er laget av drivved og Lars Vilks har kjempet en lang kamp for å beholde skulpturene som staten mener er bygget uten tillatelse.
I 1996 erklærte Vilks rundt et kvadratkilometer av området som den selvstendige mikronasjonen Ladonia for å beskytte skulpturene fra riving. Ladonia er et remarki, republikansk monarki, og har over 15000 statsborgere. Foto: Per Salomonsson CC.BY.SA.

Vant ytringsfrihetens fiender?

I løpet av 2021 har to av de mest kjente tegnerne bak Muhammedkarikaturer, Kurt Westergaard og Lars Vilks gått bort. Redaktør Vebjørn Selbekk er medlem av Ytringsfrihetskommisjonen som regjeringen Solberg oppnevnte i 2020.

Lederen av den svenske PEN-klubben mener at Vilks ikke ble forsvart skikkelig i Sverige. Kommentarene som gis til medieoppslag og i sosiale medier til Vilks’ dødsfall viser at konflikten mellom religion, i dette tilfellet islam, og ytringsfrihet lever i beste velgående. For kommentarene kommer ikke bare i land der islam er dominerende religion og ytringsfriheten har dårlige kår. De kommer også i vestlige demokratier. Flere er inne på at vi nå er inne i en ny tid; få vil følge opp Westergaard og Vilks gjennom å tegne profeten Muhammed, og dermed utfordre ytringsfrihetens fiender. Truslene, terroren og drapene har virket. Ytringsfriheten er innskrenket.

Dødsfallene til Westergaard og Vilks i år minner oss om at 15 år har gått. Verden har endret seg, og det samme har klimaet for ytringer. Er dette greit? Skal vi la være å forsvare ytringsfriheten? Den er grunnlaget for et fritt samfunn? Hva er poenget med friheten til å velge dem som skal styre, dersom den ikke ledsages av en frihet til å peke på hva som er galt i samfunnet, hva som bør forbedres, og fremme ideer og tanker om dette?

I et liberalt demokrati hører både religionsfrihet og ytringsfrihet hjemme. Og de henger sammen. Uten ytringsfrihet ingen frihet til å utøve sin religion. Ytringsfriheten er en garanti for religionsfrihet. Men religion kan ikke begrense ytringsfriheten.

Det er opp til oss om vi vil akseptere at religion skal brukes som argument for å innskrenke ytringsfriheten. Den beste måten å hedre minnet til Lars Vilks og de oppofrelser han gjorde siden 2007, er ved å holde ytringsfrihetens fane høyt. Ytringsfriheten inkluderer retten til å kritisere, krenke og håne religion.

Nekrologer for Lars Vilks:

Roar Hagen i VG

Frank Rossavik i Aftenposten

Shabana Rehman i Subjekt

Lars Elton i Dagsavisen

5 4 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet

  • Liberalister bør være globalisterLiberalister bør være globalister
    Nasjonalisme er en form for kollektivisme. Derfor bør liberalister være globalister.
  • KommunazismenKommunazismen
    Den politiske avstanden mellom kommunisme og nazisme er mindre enn folk flest forstår.
  • Jeg tok en million fra de fattigeJeg tok en million fra de fattige
    Gjennom å låne og investere er det mulig å tjene gode penger, på bekostning av fellesskapet.
  • DødsstraffDødsstraff
    Den mest fundamentale straffemetode blir stadig mindre brukt. Hvorfor er dødsstraff galt?
  • Jeg er motstander av demokratietJeg er motstander av demokratiet
    Demokrati er en ineffektiv og umoralsk styreform.
  • Norske tilstanderNorske tilstander
    På 1970-tallet startet Norge et oljeeventyr uten like, og det har siden lagt føringene for den norske økonomien.
  • Med samme begrunnelseMed samme begrunnelse
    Liberalister har alltid forsvart utsatte minoriteter, enten de er homofile eller religiøse fundamentalister. De er alle individer med like rettigheter.