Kommentar

Hva gikk galt for Liberalistene?

Lørdag 30. oktober er det landsstyremøte i Liberalistene. De skal blant annet diskutere hva som gikk galt i årets valg. Her er mitt bidrag til en liten analyse. At den kommer akkurat i dag og ikke for en stund siden, skyldes ren sløvhet og at lørdagens møte på sett og vis er en deadline. Første delen av denne artikkelen handler om mer organisatoriske ting, mens det mer politiske kommer på slutten, for dem som er mest interessert i slikt.

Optimismen i Liberalistene var stor før årets valg. Mange snakket om at man skulle oppnå mer enn 0,5% av stemmene. Noen få fantaserte om 1% og representasjon på Stortinget. Sistnevnte syn viser selvsagt manglende vurderingsevne. Selv de av oss som var mer realistiske, regnet med 0,3-0,4%. Partiet fikk 4520 stemmer, noe som tilsvarer en oppslutning på 0,2%, hvis man bruker én desimal.

I fylkestingsvalget i 2019 fikk partiet 0,25% (6408 stemmer) og ved stortingsvalget i 2017 var oppslutningen 0,19% (5599 stemmer). Med én desimal ble det en fremgang fra 2017 til 2019 fra 0,2% til 0,3%. Valget i 2021 ble det altså ikke bare mangel på forventet fremgang. Det ble en liten tilbakegang.

Siden valgkampen var på mange måter den beste valgkampen som Liberalistene har avholdt, var dette litt overraskende. Spesielt sammenlignet med i 2017 var forskjellen enorm. I positiv retning.  Partiet hadde for eksempel alt av materiell og utstyr i orden. For å sitere en venn som lurte på hvorfor det gikk så dårlig i år: 

“I 2017 så jeg ikke noe til Liberalistene. I år så jeg dem mye i media og andre plasser.”

Så hva gikk galt? Det er det store spørsmålet. Her er det viktig å unngå egne kjepphester a la «hvis mine ønsker ble gjennomført, så ville alt gått bra». Spesielt fokus på egne politiske kjernesaker, er en skummel fallgruve i alle analyser.

Det er forskjell på kommunevalg og stortingsvalg

For det første var det slik at Liberalistene gikk mer tilbake siden kommune- og fylkestingsvalget i 2019, enn partiet gjorde sammenlignet med valget i 2017. Dette er ikke overraskende siden det er langt lavere terskel for å stemme på småpartier ved lokalvalg. Det er mye mer sannsynlig å komme inn i et kommunestyre enn å komme inn på Stortinget. Det påvirker velgerne. Ved kommunevalg vurderer de i stor grad å stemme på et lite parti.

La meg illustrere det med stemmetallene i fem kommuner der Liberalistene var aktive i årets valgkamp og i 2019.

KommuneStortingsvalg 2017Kommunevalg/fylkestingsvalg 2019Stortingsvalg 2021
Bærum100204 / 156109
Ringerike25142 / 9152
Sandefjord96246 / 15854
Bømlo1348 / 3613
Ullensaker3069 / 6158

Spesielt de fire første var gode fylker i 2019, med aktive, lokale folk som drev valgkamp. Det gav stor fremgang fra 2017 til 2019, hvorpå vi mistet nesten alt igjen i 2021. Det viser at det ble gjort en god del gode lokale valgkamper i 2021. Det illustrerer også lokalvalgspotensialet for partiet i 2023. Det er ved lokalvalg at små partier overrasker positivt. Miljøpartiet de Grønne kom inn på Stortinget i 2013, men de hadde slått igjennom i 2011 ved å komme inn i Oslo bystyre. Demokratene gjorde det svært godt i årets valg ved å få over 1% oppslutningen, men de slo gjennom i Kristiansand først i 2019 ved å få 13,4% og 10 representanter i bystyret.

Hvis det er slik at potensialet er mye større ved lokalvalg enn riksvalg, så bidro nok resultatet fra 2019 til at mange ble for optimistiske i år. Det mange gjorde var også å håndplukke enkeltmålinger og gi inntrykk av at de var representative. Den beste kilden for gode oppslutningstall var Liberalerens Minipartibarometer. Denne for september anslo oppslutningen til 0,2-0,3%. Dette var mye mindre enn de fleste forventet. 

Gubbeparti som ikke fikk delta på skolevalgene

Ved skolevalgene i 2017 fikk Liberalistene delta på mange skoler og fikk 1,4% oppslutning og 2138 stemmer. I år fikk partiet 0,3% og kun 363 stemmer. Hvis vi antar at en tredel av disse stemmer ved det ekte valget (det reelle tallet er nok mindre på grunn av lav valgdeltakelse blant førstegangsvelgerne), så utgjør forskjellen nesten 600 stemmer. Denne hypotesen styrkes hvis man ser på Rogaland. Der går Lib tilbake fra 644 til 418 stemmer. Ved skolevalgene i 2021 fikk Liberalistene 96 stemmer, mens partiet i 2017 fikk 638 stemmer, etter et kjempevalg. Jeg har skrevet mer om Liberalistene og skolevalget i denne artikkelen.

Det var stilt store forventninger til Per Sandbergs innmeldelse i Liberalistene. Det er åpenbart at det ikke hadde noen betydelig effekt på oppslutningen. Fylker med Sandberg som toppkandidat gjorde det ikke systematisk bedre enn andre fylker, og partiet som helhet ble heller ikke hevet.

Det er kanskje grunn til å spørre seg om det til og med kan ha skadet partiet. Liberalismen er en frisk og liberal ideologi. Den vil i utgangspunktet appellere mer til unge, urbane og fremtidsoptimistiske velgere enn til gamle og mer konservative mennesker. Per Sandberg kan ha bidratt til å styrke inntrykket av et gubbeparti som mange for første gang hørte som kritikk av partiet i denne valgkampen. Han er en 61 år gammel mann med distriksbakgrunn. I tillegg er han koblet til Fremskrittspartiet av de aller fleste velgerne, og det partiet er ikke særlig ungt og liberalt.

Det var flere av oss som var bekymret for at Sandberg skulle komme med konservative og sosialdemokratiske utspill i valgkampen. Det skjedde ikke, så dette er ikke ment som en kritikk av Sandbergs opptreden. Han bragte med seg en profil til Liberalistene og den kan ha kollidert med det imaget som partiet tidligere har hatt. Jeg har dessuten sett kommentarfeltet til hans Facebookkonto, og blant følgerne der er det svært lite liberalisme og svært mye annet. Jeg tror ikke Per Sandberg appellerer til liberalister og våre potensielle velgere.

Problemet med å være anti-mainstream

Utover dette tror jeg det dårlige valgresultatet skyldes konkurranse fra et nytt industriparti og at Demokratene gjorde det så bra. Selv om Liberalistene politisk har svært lite felles med disse, så har partiene en ting felles som påvirker stemmegivning. Man er ikke et av de etablerte partiene, og tiltrekker seg anti-establishmentvelgere som stemmer annerledes. Denne hypotesen styrkes av valgresultatet i 2019 i Oslo. Ved bystyrevalget fikk Lib 812 stemmer, og 0,22% av stemmene. Ved bystyrevalget stilte alle småpartiene. Det gjorde de ikke ved bydelsvalgene. Liberalistene stilte imidlertid i 7 av 15 bydeler og fikk tilsammen 821 stemmer, hvilket tilsvarte 0,43% av stemmene i bydelene som vi stilte.

Det finnes ganske mange liberalister, halvliberalister og kvartliberalister i Norge. Når man starter et nytt parti, så vil man først tiltrekke seg dem som ikke har noe å tape, ikke har noen politiske kontakter og de som er helt utenfor det etablerte. I FrP på 70-tallet sammenligner man med fjøslykten som tiltrakk litt av hvert. Liberalistene hadde meme-lykten i sosiale medier som tiltrakk litt av hvert. De færreste liberalister er veldig anti-mainstream. En mye større del av Liberalistenes medlemmer og velgere er i den kategorien.

Dette har en del konsekvenser. Det betyr at de lett forsvinner til andre partier som er utenfor det etablerte. Det skyldes at de fleste primært er mot systemet og kun sekundært ideologiske liberalister. De stemmer på dem som er mest mot bompenger, koronatiltak, offentlig sløsing, stopp i oljeproduksjon, klimatiltak og så videre. Her kan ikke Liberalistene konkurrere. Når FrP har store plakater om nei til sløsing, så havner de velgerne som tror at problemet med velferdsstaten er sløsing, i det partiet. Klimaskeptikerne havner i Industripartiet og Demokratene. Og så videre.

Det at man befinner seg litt i denne leiren, betyr imidlertid at man heller ikke når ut til de liberalistene som ikke er anti-mainstream. De vil ikke ut i det farvannet. Det er ikke en slik profil de ønsker. Hvor sterkt denne tendensen er, er jeg svært usikker på, men den er der. Det gjelder svært mange av de gamle liberalistene som jeg kjenner. Og det kan ikke bortforklares på en lettvint måte gjennom å påstå at de alle er blitt sosialdemokrater.

Late og uorganiserte mennesker vinner ikke valg

Det er alltid spennende å komme på en valgvake. Der treffer man alltid mange som ikke gjorde noe i valgkampen. Som regel er flertallet av de tilstedeværende i denne kategorien. Mennesker som ikke har gjort noe, lurer på hvorfor partiet ikke gjorde det så bra. Og etterpå mener de mye om hva som kunne gjort annerledes. Med direkte eller indirekte kritikk av alle dem som gjorde litt eller mye i valgkampen.

Det er så enkelt som at hvis ikke mange faktisk gjør en innsats, så blir resultatet dårligere. Jeg mener å huske at det i 2017 og til en viss grad i 2019 var en svært stor innsats blant grasroten der man maste på familie og venner om å stemme på Liberalistene. Det virket å være mindre av dette i 2021. Med et parti med godt over 1000 betalende medlemmer, så er det mye potensiale der som ikke ble utløst.

Mange aktive i Liberalistene gjorde en god jobb, men de lider fortsatt litt av det jeg ofte kaller «frivillighetssyken». Det eksisterer en holdning hos mange at frivillighet er uplanlagt orden. Det samme ser man når de vil ha lav kontingent fordi folk skal gi penger frivillig. Som om ikke det er frivillig å betale kontingent. Vi ser imidlertid samme tendensen på begge områder. Med økt kontingent, så betaler folk mer. Med økt organisering, så bidrar folk mer.

Jeg fulgte godt med i Oslo her jeg bor. Fylkesstyret organiserte det å holde valgboden åpen på en god måte og de bidro med mange timer. Ingen som kom ned på Karl Johan og ville bidra, ble avvist (med ett unntak, men det lar vi av hensyn til vedkommende ligge). Medlemmene kom imidlertid ikke ned og bidro. Nesten ingen.

Hvis man ikke lærer det det enkle faktum at ting må organiseres for å fungere, så vil ikke partiet vokse. Det er direkte feil å bare anta at folk møter opp uten at de er kontaktet på forhånd. Folk må kontaktes. Ringes. Meldes. De må spørres. Det må noteres i en plan i et regneark. Så enkelt. Likevel så vanskelig at det nesten aldri blir gjort.

Det er noen av oss som møter litt opp uansett. Jeg er en av dem. Jeg gjorde imidlertid bare en liten andel av det jeg burde gjort i valgkampen. Jeg var litt sliten etter jobb. Jeg hadde noe annet som var morsommere en lørdag og en søndag. Så jeg lot være å drive valgkamp. Hvis jeg hadde forpliktet meg til å stå på stand, så hadde jeg gjort det. Hvis noen hadde kontaktet meg med en plan i juni, så hadde jeg stått på stand minst 10 ganger mer i valgkampen. Kanskje 20-30 ganger mer.  

Ting må planlegges. Folk må forplikte seg. Og dette er faktisk også frivillighet.

For en drøy måned siden kom det opp et minne fra 2018 i Facebookminnene mine. I et mellomvalgår hadde Liberalistene Oslo to stand på samme lørdagen. Hvorfor? Jeg var nestleder i Oslo på det tidspunktet og hadde spurt 4 personer om de kunne den dagen. Det var like mange stand som man hadde på det meste i 2021. Og 2019 og 2017. Det krever bare planlegging.

To ulike kampanjer

En viktig forskjell fra tidligere valg var at Liberalistene var veldig flinke med å putte flyere i postkasser. Ingen har foretatt en skikkelig analyse for å finne ut om det var forskjell i oppslutning mellom områder der vi delte ut mange flyere og steder der vi ikke gjorde det. Og om det var en forskjell mellom de to flyerne “Null skatt” og “Lavere skatt og flere i arbeid”.

Oslo hadde flyeren «Null skatt», og det har kommet en god del kritikk i partiet mot denne. Fylkeslaget fikk nemlig en halv million kroner av en generøs giver. Istedenfor glede, så har dette ført til mye god sosialdemokratisk misunnelse. Hvorfor skal dette gå til et fylkeslag, og ikke fordeles ut over hele landet? Det er mye synsing om dette i partiet om hvordan det gikk til at Oslo fikk pengene og valgte denne kampanjen. Ingen har imidlertid tatt seg bryet med å spørre giveren. Det er kanskje viktigere med spekulasjon enn fakta?

Det vi imidlertid kan slå fast er at denne kampanjen i Oslo ikke var særlig vellykket. Det ble sendt ut 80 000 flyere i postkassene, og det ble en helside i Aftenposten noen dager før valget. Det gav minimal effekt. Liberalistene i Oslo hadde mindre tilbakegang enn resten av landet, bare tre stemmer færre enn i 2017 (fra 667 til 664). Med tanke på økte ressurser og en bedre valgkamp enn i 2017, var dette skikkelig dårlig i Oslo. Det er tydelig at saken ikke var noen vinnersak.

Og der stopper selvsagt analysen fra alle dem som mislikte Oslos solospor.

Det man må gjøre er imidlertid å vurdere om den andre kampanjen var noe bedre. Den ble nemlig delt ut over resten av landet som gjorde det enda dårligere. La oss ta Bærum som et eksempel. Der delte et engasjert medlem ut over 25 000 flyere i postkasser på egenhånd. Tallene fra Bærum (tabell ovenfor) viser imidlertid ingen positiv effekt av utdelingen. I Sandefjord ble det delt ut over 5000 flyere i postkassene. Telemark hadde flere postkasseaksjoner. I Ullensaker ble flere tusen delt ut. Denne flyeren var også mislykket.

Liberalistene hadde rett og slett to flyere som ikke appellerte til velgerne. Det er da for enkelt å legge skylden på de andre.

Det å selge inn et budskap

Jeg har svært stor tro på budskapet om å avskaffe inntektsskatt på personinntekt. (Budskapet i flyeren «Null skatt».) For en gangs skyld var det gjort et solid arbeid i bunn. Saken fikk også positiv omtale av Jan Arild Snoen i Minerva. «null skatt» skremmer imidlertid vekk alle som ikke er hardcore liberalister. Saken kan vinkles bedre. Hvor mye får en gjennomsnittlig skattebetaler i skattelettelse ved forslaget? Regn ut dette og lag overskriften «Vil du ha xxx i skattelettelse?»

Aftenposten 10. september 2021.

Et annet eksempel på amatørskap er annonsen i Aftenposten. Den består av de fire sidene i flyeren. Se bilde. Har noen noensinne hørt om store overskrifter og bilder? Se for deg et stort helsidesbilde av Per Sandberg med følgende store overskrift: «Jeg vil gi deg xxx tusen i skattelettelse hvis du stemmer Liberalistene» Og under: «Besøk denne hjemmesiden for å se hvordan: https://www.liberalistene.org/godtnavn.»

Jeg ser tre andre problemer med årets budskap. For første gang lagde Liberalistene er moderat stortingsprogram for de neste fire årene. Dette var godt gjennomarbeidet, men lite engasjerende. De mer ideologisk orienterte av oss er jo ikke engasjert i politikk for å fikle med systemet. Vi ønsker skikkelige endringer. Et slikt program er nok nødvendig for Liberalistene, men det er ikke inspirerende. Og det krever en disiplinert medlemsmasse som ikke mener noe i hytt og pine, uavhengig av hva som står i programmet.

Det andre er at budskapet ofte var litt all over the place. Man fokuserte ikke kun på en eller to saker. Det var utspill på sosiale medier om litt av hvert. Det nye som dukket opp. Vellykkede partier er på sitt vedtatte budskap hele tiden. Et budskap som gjentas og gjentas. Det klarte ikke partiet, og det skyldes ikke bare to ulike kampanjer.

Det tredje er at partiet droppet halvparten av budskapet. Jeg er verdiliberal. Jeg vil ha staten ut av både soverommet og lommeboken. Liberalistene hadde kun fokus på økonomi. Hver gang jeg stod på stand, så savnet jeg en skikkelig verdiliberal flyer som jeg kunne gi til unge mennesker. De er ikke særlig interessert i hverken “Null skatt” eller “Lavere skatt og flere i arbeid”. Jeg tror det var en tabbe å kun satse på økonomisaker. Det er viktig for Liberalistene å få på plass et skikkelig verdiliberalt budskap til neste valg.

Folk vil ha trygghet i krisetider

Det er slik at utrygge mennesker søker trygghet, ikke frihet. Jeg så det for eksempel etter 9/11 da folk ropte på statlig beskyttelse mot den nye trusselen. Koronasituasjonen er litt på samme måte. Jeg tror den var skadelig for Liberalistene på flere måter.

Dels var det fordi mye av forberedelsene gikk i vasken. For eksempel hadde Aleksander Aas og jeg planlagt et Elitekurs for 10 utvalgte som måtte avlyses. Men også annen skolering, Liberale Aftener og valgkampkonferanse. Pluss et skikkelig landsmøte om våren. Alt viktig for et nytt parti der folk kjenner hverandre dårlig og har behov for å treffes. Pluss at det gjorde det lett å utestenge partiet fra skoledebattene.

Dels også fordi det er en vanskelig sak å finne et godt budskap til. Partiet vant nok noen på korona, men tapte nok også på samme sak. En slik sak setter Liberalistene i en mellomsituasjon. Partiet kan ikke bli “gærne” nok til konkurrere med for eksempel Demokratene. De kan heller ikke bli “ansvarlige” nok til å konkurrere med for eksempel Fremskrittspartiet eller Høyre og Venstre.

For å ta vaksiner som eksempel. De aller fleste i Liberalistene er mot all slags tvangsvaksinering. Vi mener at man bør kunne reise fritt innad i land og mellom land. Noen av oss liker imidlertid alle vaksiner, inkludert denne. Noen liker alle vaksiner, men har underliggende personlige årsaker til ikke å ville ta koronavaksiner. Noen liker andre vaksiner, men er skeptiske til en ny koronavaksine og vil ikke ta sjansen personlig siden de ikke er i risikogruppen. Alt dette er i og for seg akseptable synspunkter, men vanskelig å omforme til et helhetlig budskap som treffer både folk som liker vaksiner og folk som ikke liker politikken knyttet til koronavaksiner. Det er imidlertid mer problematisk med folk som er mot alle vaksiner, og ja, det er slike på mange kommentartråder på sosiale medier. Gjerne krydret med litt andre konspirasjoner. Senest i går var folk involvert i diskusjoner om det har vært mennesker på månen (!).

Liberalister har i sum en tendens til å ha venner/partifeller som gjør at en fremstår som litt koko, og det er ikke blitt bedre det siste året. Man er for koko for dem som stemmer Høyre og for lite koko for dem som stemmer Demokratene. Korona gjorde det vanskelig å lage en helhetlig profil.

Kanskje enda viktigere så er det ikke i en slik situasjon at folk er opptatt av mindre skatt. De vil ha trygghet. For økonomi og arbeidsplasser. Og selv om en liberalistisk politikk gir mer langsiktig trygghet enn politikken til de etablerte partiene, så trumfer konservativ ansvarlighet, radikale nyheter hver gang i slike situasjoner.

Oppsummerende tanker

Det er helt sikkert en rekke mangler med mine tanker rundt dette. En god del av dem er imidlertid viktige og fruktbare. Til neste valgkamp bør Liberalistene gjøre en god del endringer. Noen av dem har jeg nevnt her. Partiet bør foreta noen valg om hva slags parti man ønsker å være. Både politisk, men også organisatorisk.

Jeg har nevnt svært få personer i denne artikkelen. Det er bevisst. De som det ville være naturlig å nevne har alle det til felles at de stod skikkelig på i valgkampen med topp innsats. Noen av dem vil nikke anerkjennende til deler av det jeg skriver og andre vil nikke anerkjennende til andre deler av artikkelen. Likeledes vil folk svært mange tolke deler av det jeg skriver som kritikk av deres innsats eller synspunkter etter valget. Jeg tror nok de fleste vil se at jeg kritiserer i flere retninger, noe som også er min intensjon. Det er så lett å se ting fra sitt eget perspektiv.

Ja, du har rett, men kanskje ikke i alt? Ja, de andre har feil, men kanskje ikke i alt? Ja, jeg har rett i noe av det jeg skriver i denne artikkelen, men neppe i alt. Jeg sender denne artikkelen ut på nettet som et innspill. Ikke som en sannhet. Forhåpentligvis vil den være interessant og lærerik både for aktive i Liberalistene, men også for andre liberalere.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet