Magasin

Anbefaling: Mr. Jones

Sannhetens pris på 30-tallet
Polen/Ukraina/Storbritannia 2019
Regi: Agnieszka Holland

På en tenkt liste over aktuelle tema ville Ukraina nok havne langt opp. Filmen Mr. Jones (norsk tittel Den sorte jord) forteller historien om Gareth Jones. Den walisiske journalisten som greide å lure seg inn i Ukraina i 1933 og fortelle verden om den ufattelige sultkatastrofen han ble vitne til. Historien husker denne som Holodomor.

Filmen er enkelt bygd opp: En ung og begavet journalist som allerede har fått et intervju med Hitler, ønsker nå å intervjue Stalin. Han ser Sovjetunionen bruke masse penger, men kan ikke forstå hvor de får pengene fra. Statskassa er tom. Så hvordan får de det til? Han kommer seg til Moskva, men ikke videre. Selvfølgelig får han ikke noe intervju med Stalin. For tilskueren – og etter hvert også for Jones selv – er det åpenbart at alle han møter i Moskva vet mye mer enn hva de vil ut med. Atmosfæren er som i en spionthriller, med en underliggende skjult trussel som du bare venter på at skal vise seg. En journalistkollega blir funnet død, angivelig ranet, reelt henrettet. Veiene ut av Moskva er sperret. Det hviskes og hintes, og Jones forstår at om han vil finne ut noe, så må han til Ukraina.

Han greier faktisk også å bløffe seg dit, og unnslippe etterretningsoffiseren sin (av garvede Moskva-journalister kalt «storebror» – han som alltid følger med på hva du gjør) for å dykke ned fra togets første klasse til tredje klasse, og fra toget til verden utenfor. Det virkelige Ukraina, der sorgen bor.

Kharkiv, Ukraina 1933. Foto: Alexander Wienerberger/Wikimedia Commons.

Utsultede mennesker slåss om et appelsinskall. Lik ligger i gatene. Allikevel lastes fulle kornlass om bord på tog i retning Moskva. Jones får en odyssé gjennom landet, hvor han også personlig får merke sulten, kulda og desperasjonen. Maten hans blir stjålet. Han blir jaget av bevæpnede soldater. Han spiser bark for å døyve sulten. Overalt han kommer, ser han folketomme hus og øde, forlatte landsbyer. Både levende og døde legges på liksleden. Han omringes av barn som messer en sang om Stalin, barn som mest av alt ligner White Walkers fra Game of Thrones, og en sang som minner om nattasangen om Nightmare on Elm Street-filmenes Freddy Krueger. Helvetesscenene er nesten i svart-hvitt, med den enslige appelsinen som en oransje liten ball lykke fra en annen verden.

Utrolig nok kommer Jones seg ut, både fra Ukraina og fra Sovjetunionen. Men hans frihet har en pris: Hans taushet. Eller kanskje rettere sagt, hans løgn. Det er ingen sult i Ukraina. Stalins femårsplaner er mirakler. Og ingen engelske ingeniører er tatt som gisler av regimet. Krig er fred, løgn er sannhet og uvitenhet er styrke. Jones bestemmer seg for ikke å tie og ikke å lyve, men blir gjort til latter av New York Times’ korrespondent Walter Duranty, hvis Pulitzer-pris for reportasjene fra Sovjetunionen, hvor han nektet for at det var noen sultkatastrofe, står den dag i dag.

Filmen går på filmers vis litt fort frem og må tilpasse detaljer. Gareth Jones’ gjenlevende familiemedlemmer har klaget på filmens fremstilling av Jones’ reise i Ukraina, hvor han gjøres til deltaker i og offer for sulten i større grad enn de mener det er dekning for. De sier han var observatør, ikke mer eller mindre. Spesielt én scene i filmen gjør en heftig følelsesmessig reaksjon forståelig, men man må her som alltid ellers huske at spillefilmer ikke er det best egnede medium for eksakt historisk fremstilling. Spillefilmer kan vekke interesse og nysgjerrighet, men for nøyaktighet bør man kanskje heller lese noen bøker. Spørsmålet filmen stiller er ikke «gjorde Jones virkelig det der», men et mye større.

I filmens skjæringspunkt mellom journalistikk og politikk tegner det seg tidlig et dilemma: Skal man alltid fortelle sannheten? Hva hvis noens liv står på spill? Eller hva med verdensfreden? Om man trenger Stalin som alliert mot Hitler, kan man da snakke om Stalins politikk, som tar livet av millioner?

Akkurat dette spørsmålet må sies å også være gyldig i vår tid. Norske myndigheter beskyldes ofte for å være for unnfallende overfor kinesiske myndigheter. Har Norge råd til å kritisere Kina? Det samme gjelder uviljen mot å klassifisere folkemordet på armenerne som nettopp folkemord. 31 land har gjort det, men ikke Norge – eller for den saks skyld, kanskje ironisk nok, Israel. Har israelske myndigheter råd til å få et enda dårligere forhold til Tyrkia enn de allerede har? Eller er slike overveielser gale i seg selv? Skal ikke bare sannheten fram, uavhengig av dens tenkelige og utenkelige konsekvenser?

Filmen gir et svar. Men uten å tie om konsekvensene. Spørsmålet er videre om man ikke til syvende og sist har mer å tape på å tie enn på å tale. Om man da har mot til det.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet