Kommentar

Den totalitære tjeners nostalgi

Med en historiskeskrivning tilpasset formålet som grunnlag gikk Putin-regimet til krig mot et selvstendig og demokratisk land i Europa. En stormakt rører på seg. Hva kan Europa gjøre?

Fordømmelsen av Russlands invasjon av Ukraina har vært massiv og tilnærmet unison. Krigen kom ikke da USA varslet at den ville bli igangsatt. Putin ventet til OL var over, slik at han kunne gjøre narr av vestlige eksperter og statsledere. Men da invasjonen først ble igangsatt, ble den mer omfattende enn noen hadde forestilt seg. Putin-regimets mål er åpenbart et regimeskifte i Ukraina. Landet skal #demilitariseres», slik at det ikke utgjør noen trussel. Kun gjennom et russiskvennlig regime og uten militære ressurser vil Russland sørge for at Ukrainas orientering vestover opphører.

NATOs artikkel fem (om at et angrep på et medlemsland er et angrep på alle) vil ikke bli iverksatt som følge av den russiske invasjonen. Ukraina er ikke medlem av NATO. Så lenge landets grenser ikke er «avklart» er det uaktuelt for NATO å si ja til en søknad om medlemskap. Ukraina har fått bistand i form av militært utstyr, men det gjelder ikke luftforsvaret og flyvåpenet. Russiske styrker må derfor stanses eller oppholdes på bakken. I verste fall vil Russland ødelegge både militær og sivil struktur, slik at Ukraina ikke kan fungere eller ledes som stat. Hverken fra Kyiv eller andre steder. Selv om viljen til å forsvare landet viser seg å være sterk, er spørsmålet hvor lenge de militære styrkene og sivilbefolkningen kan stå imot. Når Russland får full militær kontroll, vil det gå fra å være krig til å bli okkupasjon. Åpne krigshandlinger må dermed erstattes av geriljakrig og sivil motstand og sabotasje. Kostnadene politisk og menneskelig ved en okkupasjon kan bli det som kan bringe Putin-regimet til retrett eller til forhandlingsbordet.

Vladimir Putin er en valgt autokrat, men det er lenge siden Russland kunne anses som et demokrati. Valglovene er tilpasset regimet, «opposisjonen» i Dumaen er konstruert av Putin for å ta stemmer fra de som reelt er i opposisjon til hans regime. Regimekritikere myrdes, eller dømmes i retten for falske anklager. Media er under Putins kontroll, og opposisjonen har derfor dårlige muligheter til å nå ut med regimekritikk eller sine egne politiske standpunkter. Oligarkene, et fåtall styrtrike russere, er de som holder Putin ved makten. Slik er Russland; et land med en valgt autokrat som leder, uten uavhengige eller fungerende institusjoner som parlament og rettsvesen, med støttespillere som plyndrer staten og landet for ressurser; et kleptokrati. Russland har i dag et mafiaregime som drømmer om å gjenoppta fortidens rolle som stormakt.  

NATO, EU og verdenssamfunnet for øvrig kan påføre Putin og hans nærmeste sanksjoner som svir økonomisk, men så lenge regimet ikke har reelle utfordrere innenfor Russlands grenser er det neppe aktuelt for Putin å avslutte krigføring i eller okkupasjon av Ukraina. De menneskelige ofrene av krigen må bli så store at Russlands befolkning reiser seg i protest. Putins støttespillere må innse at det koster for mye å stå side om side ved Putin.

NATO iverksetter sanksjoner, men må konsentrere seg om å forsvare sine utsatte medlemsland nær Russland, forberede seg på å ta imot flyktninger, og finne ut hvordan man skal erstatte russisk gass. Solidariteten med Ukraina synes stor nå, men allerede i NRK Debatten torsdag ble norske strømpriser bragt opp som et tema. Solidariteten strekker seg ikke nødvendigvis lenger enn lommeboken, hverken i Norge eller i EU.

En annen fare for NATO og EU er Russlands evne og vilje til å destabilisere andre lands regimer. Gjennom falske nyheter og hacking av infrastruktur kan europeiske land med svake demokratiske tradisjoner risikere å falle som dominobrikker for russisk infiltrering og destabiliseringsangrep.

Er NATO en fare for Russland? Putin anser NATO som en fiende, og at Russland derfor trenger en buffersone av nøytrale eller russiskvennlige land mellom Russland og NATO. Spørsmålet er om fiendebildet Putin prøver å mane frem er korrekt? NATO er en forsvarsallianse, og den er defensiv. Den består av demokratier, der individuelle friheter som ytringsfrihet, samt rettsstat og maktfordeling står sentralt. Det som skiller Russland fra NATOs medlemsland er landets størrelse, landets styringssystem og at landet er en atomvåpenmakt. Den terrorbalansen som eksisterte under den kalde krigen vil fortsatt være der; begge parter har atomvåpen. En liten militær konflikt kan fort utvides bortenfor det som er mulig å kontrollere. Russland har ingen grunn til å frykte NATO militært.

Russlands økonomi er ikke spesielt stor eller sterk, sammenlignet med andre land. Russland er i høyden en geografisk stormakt. Problemet for Russland er at nabolandene ikke tiltrekkes av landet eller skremmes til lydighet. På grunn av den historiske erfaringen med Sovjetunionen søkte landene som oppnådde uavhengighet i 1990/91 vestover, til EU og NATO. De ønsket å forankre sine ferske demokratier i en større struktur der prinsippene for samfunnets organisering og solidaritet med hverandre er den viktigste forsikringen. Sovjet hadde akkurat opplevet forøk på stanse utviklingen mot demokrati da landet ble oppløst. Landets president og dominerende parti hadde mistet både autoritet og legitimitet.

Den reelle truselen i Europa er ikke NATOs påståtte ekspansjon, men Russlands fortsatte stormaktsambisjoner. Ulik Tyskland har ikke Russland brutt med eller tatt noe oppgjør med landets totalitære historie. Tvert imot. Putin anser oppløsningen av Sovjetunionen som forrige århundres største geopolitiske katastrofe. Intet mindre. Da Sovjetunionens marionettregimer i Øst-Europa falt sammen som korthus som følge av Berlinmurens fall var Putin offiser i KGB, Sovjets hemmelige politi, som overvåket egen befolkning for å beskytte Kommunistpartiets maktmonopol og Sovjets imperium i Øst-Europa. I desember 1989 stod han i døren til KGB-kontoret i Dresden og sperret fysisk veien for en mengde tyskere som ville ta seg inn i bygningen. Den karrierevei og forestilling Putin hadde bygget sitt verdensbilde på falt i grus med Sovjetunionens oppløsning.

Den reelle truselen for Putin er ikke NATOs militære styrke men at medlemslandene åpent viser frem alternativet til Putins mafiastat, både for russerne og for befolkningen i nabolandene. Putin drømmer seg tilbake til tiden da regimet han tjente lojalt var en fryktet verdensmakt, og makthaverne var fryktet. Nå er han selv makthaveren. Et demokratisk Russland ville hatt en naturlig plass i Europa, og vært en partner for NATO og EU. Det er ingen grunn til å ha noen illusjon at et Russland ledet av Putin vil bli noen slik partner. Derfor må demokratiene i Europa stå sammen mot truselen fra en bølle som vil ha fritt spillerom i sitt hjørne.  

Lørdag kl 1100 er det demonstrasjon mot invasjonen på Eidsvolls plass i Oslo

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet