Kommentar

Å tale med to tunger er et politisk våpen

På tidlig og utover mot midten av 1960-tallet i USA, på grunn av borgerrettighetsbevegelsen, ble eksplisitt prat om rase og politikk i sammenheng med hverandre mer og mer uakseptabelt. Å snakke om menneskers rase i en politisk kontekst, var i ferd med å bli et tegn på reaksjonært tankegods. Hvite rundt om i landet, især i sørstatene, var likevel bekymret for utviklingen. Rasistiske politikere så dermed sitt til å høste av denne velgergruppen. De måtte snakke om rasepolitikk, men på en måte som ikke gjorde det tydelig at de snakket om rasepolitikk – som ikke fikk de til å høres ut som en redneck. Dermed skjedde det et skifte i hvordan språket var kodet.

George Wallace, en av de lengst sittende guvernørene i USAs historie, var en av de første til å ta i bruk dette kodete språket. Han begynte å snakke om staters rettigheter innenfor USA som føderasjon. Det var innenforstått at statens rettigheter egentlig betød sørstaters rett til å fortsette segregeringen av svarte og hvite. Samtidig sådde man tilstrekkelige mengder tvil om raseaspektet ved dette, til at man ikke kunne bli beskyldt for å ha rasistiske intensjoner. Kortet «men nå tolker du meg slik fanden leser Bibelen!» kan alltid dras som et motsvar.

Videre de neste par tiåra sprer således denne måten å tale om et tema på. Richard Nixon adopterer ideen om å snakke om staters rettigheter. Dessuten motsetter han seg reformer og utvidelser av velferdsstaten. Dette handlet ikke utelukkende om økonomi. Nixons PR-rådgiver, Kevin Phillips, var delvis ansvarlig for Nixons kampanje og erkjente at Republikanerne neppe ville få mange stemmer fra ikke-hvite. Han mente imidlertid at man gjennom den økonomiske politikken kunne få stemmer. Velferdsprogrammene var tross alt rettet mot de fattige, og blant de fattigste fantes det flest svarte. På den måten ble også økonomisk politikk dreid inn på spørsmål som gjaldt rase, etnisitet, kultur, for den slags skyld nasjon – de spørsmålene som omhandler ulikhetene mellom folk, heller enn ulikehetene mellom systemer. Politikken ble subtilt rasifisert. Med det mener jeg, litt forenklet, at fokuset i debatten blir på menneskers ulikhet og sammenligningen mellom dem.

Lee Atwater, ansvarlig for Ronald Reagans kampanje, skal tilsynelatende også ha tatt lærdom av dette. Han skal ha sagt følgende: «»We want to cut this,» is much more abstract than even the busing thing, uh, and a hell of a lot more abstract than «Nigger, nigger.«» Altså: Å begrense eller kutte i velferdsstatens utgifter, handlet for noen mer om å ramme visse grupper i samfunnet. Frykten for de fremmede, ikke gleden av økonomisk vekst.

Hva dette ikke er

Dette er ikke en historie om introduksjonen av rase i amerikansk politikk. Raseaspektet ved amerikansk politikk har vært der i 250 år. Snarere er det en omforming av rase i amerikansk politikk i form av hvordan amerikanerne snakker om rase. Det er litt synd at jeg bare eksemplifiserte med amerikanske hendelser, men det er strengt tatt ikke viktig for poenget jeg forsøker å gi.

Ei er denne teksten ment å leses normativt, som om jeg retter en pekefinger mot noen. Derfor er dette ikke en moraliserende historie om rasisme og om hvor galt rasisme er. Dette er heller ikke en historie om rasisme fra kun Republikanernes side.

Dette er en historie om politisk strategi. Hvilken effekt ord har og kan ha.

Uheldig rasifisering

Det vi sier til hverandre, særs når det rettes mot offentligheten, kan altså ha en dobbeltbetydning.

Nå til det normative: I utgangspunktet burde det ikke være et problem å også ha meninger som direkte gjelder eller er relatert til rase, etnisitet eller kultur, om tematikken innvandringspolitikken, hvor grensene skal gå for hva man skal tillate seg som normdann eller utlending på 17. mai, eller hva det er som er å være norsk.

Problematikken oppstår når disse meningene blir så innflettet i alt det man står og mener noe om, at det blir vanskelig og nær umulig å tenke på resten av det man mener. Et begrep for det er etisk blindhet. En etisk blind person vil se seg blind på alle andre hensyn, bortsett fra ett – eller vil i alle fall hyperfokusere på bare ett. Til en viss grad har vi alle litt etisk blindhet, som gir oss skylapper.

(Skjermdump: Jon Helgheims Facebook-profil.)

Jeg tillater meg dette aktuelle eksemplet, fra Jon Helgheims Facebook-profil. Skal vi tolke Helgheim med god vilje, er Facebook-innlegget hans helt greit. Det er ikke noe galt ved det. Gitt de andre meningene til Helgheim, kan man likevel tvile.

Innvandringspolitikk, herunder også asyl- og flyktningspolitikk, er en stor sak for Helgheim. Hans etiske blindhet. Om du vil, den ene saken han ser verden gjennom. Det er liten tvil om at han ønsker mer restriksjon. Flere av argumentene hans for dette er velkjente: Innvandrere, asylsøkere og flyktninger koster mye penger. Det er bedre å hjelpe mange med bistand der de er enn få her. Vi tar imot de mest ressurssterke, ikke de med mest behov. Norge har ikke jobb til alle. Og så videre.

Spørsmålet er: Hvorfor faller disse plutselig som et korthus så fort det er snakk om ukrainere? Gjelder ikke argumentene for dem lengre? I så fall, hvorfor?

«It’s the culture, stupid!»

Dersom svaret ligger i kultur og at ukrainere er kulturelt likere nordmenn, slik at for eksempel assimilering skjer smidigere, er vi tilbake på debatten om at menneskene i kraft av ulikhetene sammenlignet med andre mennesker, gjør at de skal behandles politisk og juridisk sett ulikt. Vel å merke ikke på bakgrunn av de som individ, men de på bakgrunn av kultur.

Da er den politiske diskursen atter en gang på sitt vis rasifisert, dog i kulturell forstand. Kampene vender tilbake til hvem systemene skal gagne, heller enn hvordan systemene skal gagne. En diskusjon om kriteriene vi skal bedømme folk på, heller enn kriteriene vi skal bedømme systemer på. For eksempel kan man spørre seg om vi skal ha et system som hjelper flest mulig over hele fjøla (alle grupper) eller et system som hjelper selekterte grupper som er spesielt utsatte? Under en slik debatt, trenger vi da å diskutere landegrensene hvor folk innenfor er født, og sammenligne dem?

Politikken tar under de rasifiserte premissene utgangspunkt i ulikhetene mellom folk, og de politiske spørsmålene dreier seg om disse ulikhetene og sammenligningene mellom mennesker heller enn ulikehetene mellom systemer og sammenligningen mellom de. Svakheter og styrker med mennesker, heller enn svakheter og styrker mellom systemer.

Hva med å heller diskutere systemene enn menneskene?

Slipp gjerne ukrainere inn i Norge, men ikke gjør det fordi de er ukrainere.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet

  • En storming skapte helvete på jordEn storming skapte helvete på jord
    Den 7. november 1917 stormet bolsjevikene Vinterpalasset i St. Petersburg.
  • Delingsøkonomi på en – to – tre!Delingsøkonomi på en – to – tre!
    For fem år siden var ordet "delingsøkonomi" på alles lepper, men da aktørene i denne sektoren begynte å utfordre eksisterende næringsvirksomhet så satt politikerne foten ned.
  • Fritt kjøtt!Fritt kjøtt!
    Labkjøtt. Kunstig kjøtt. Syntetisk kjøtt. In vitro-kjøtt. Alternativt kjøtt. Etisk kjøtt. Eller bare framtidens “kjøtt”?
  • Med en klype saltMed en klype salt
    Hva måler man egentlig når man måler fattigdom på den måten som gjøres i Norge?
  • Vår individualistiske velferdsstatVår individualistiske velferdsstat
    Ideen om at individualisme og kollektivisme er to motsetninger, som er fiender med hverandre, er feil. La oss tenke på kollektivet også!
  • Internasjonalen, 3.versInternasjonalen, 3.vers
    Hvorfor synger ikke sosialistene *hele* internasjonalen?
  • Bærekraftsmålene – rett til gratis skole?Bærekraftsmålene – rett til gratis skole?
    Hva skal man ha krav på av skolegang? Og likestilling, det er vel alle for? Rent vann og energi bør vel alle også kunne få? Del 2 av en artikkelserie på fire om bærekraftsmålene.