Magasin

Myndighetene skaper monopol og utnyttelse av arbeidere; ikke frie markeder

Verden er truet av en ny bølge med anti-kapitalisme, samt anti-næringslivsholdninger og politikk.

Mange som bejublet Sovjetkommunismens fall tidlig på 1990-tallet, gikk ut i fra at dette i all hovedsak betød at ideene og argumentene for frie markeder og konkurransedyktig næringsliv hadde vunnet kampen om ideene.

Men over de siste tredve årene, så har det blitt helt tydelig at de samme vrangforestillingene og misvisende argumentene mot frimarkedskapitalisme stadig dukker opp igjen. Som en ideologisk vampyr, liggende på vent, som igjen stiger ut avden intellektuelle graven for å suge det livgivende blodet ut av markedsfriheten, med mer kontroll og flere statlige reguleringer.

En av de mest seiglivede mytene der ute er vrangforestillingen om at dersom man lar markedet være i fred, uten at staten blander seg inn, vil det konkurransedyktige markedet stadig gå i retning av mer konsentrasjon av velstand, gi større ulikheter i inntekter, oggi noen «markedsmakt» til å utnytte arbeidere og forbrukere for å ta fra dem det som rettmessig skal være deres.

Joseph Eugene Stiglitz, en Demokrat som ledet president Clintons råd av økonomer fra 1995 til 1997, er en av de som ser en markedssvikt bak et hvert hjørne, og som nærmest aldri har vært i stand til å finne en eneste statlig regulering han ikke liker.

To måter å se på markedsprosessen:

Han viser oss to helt ulike måter å se på markedsøkonomien. Ett syn som har kommer fra Adam Smith og de som har fulgt i hans intellektuelle fotspor i minst 250 år. Det argumenterer for at frihet, velstand og små forskjeller i folks inntekter, i all hovedsak er sikret over alt der man har holdt og holder markedet åpent og konkurransedyktig, og hvor det er svært få statlige hindringer.

Det andre synet, som han interessant nok ikke identifiserer med noen tidligere tenkere, «tar det for gitt at ‘makt’, inkludert muligheten til å utøve monopolkontroll i arbeidstagermarkedet, sikrer seg autoritet over arbeiderne», forklarer Stiglitzs.

Forskere har fokusert på hva som fører til vekst i denne makten, hvordan det blir styrket og opprettholdt samt andre ting som kan hindre markedet i å være konkurransedyktig. Assymetrisk informasjon skal være et viktig eksempel på hvordan utnyttelse av arbeidere oppstår.

Stiglitz insisterer på at den siste måten å se tingene på illustrerer dens innsikt og effektivitet ved at vi kan se beviser på at det eksisterer en sterk konsentrasjon av markedskontroll og større ulikheter i inntekt, innen slike sektorer som finans og bankvirksomhet, kabeltv, helsevesen, farmasøyter, landbruk, og en rekke andre sektorer.

Stiglitz mener kapitalismen konsentrerer makt og rikdom, og at dette viser seg rent historisk i arbeidsmarkedet i mange minoriteters disfavør.

Historisk viser det seg også tydelig i form av undertrykkelse av større grupper. Slik som slaver, kvinner, og minoriteter av ulike typer. Dette er helt klart noen innlysende tilfeller der sosiale forskjeller kommer som et resultat av markedsmaktens relasjoner, hevder han.

Hans konklusjon burde derfor ikke være særlig overaskende. Hvis konkurransedyktig kapitalisme leder til det motsatte, altså konsentrert, monopolistisk kapitalisme – da er det grunnleggende viktig at myndighetene må gå inn å kontrollere og regulere markedet, for å kunne opprettholde et fritt, velstående og “sosialt rettferdig” samfunn.

Eller sagt med professor Stiglitz sine egne konkluderende ord i sin artikkel: «Men hvis markedene er basert på utnyttelse, forsvinner hele grunnlaget for laissez faire. I så fall vil faktisk kampen mot forankret makt ikke bare en kamp for demokratiet; det er også en kamp for effektivitet og delt velstand.

Karl Marx teori om arbeiderutnyttelse

Den økonomen som er mest kjent for å insistere på at kapitalisme leder til maktkonsentrasjon, monopol og utbytting i det nittende århundret var selvsagt Karl Marx. Han er den ledende historiske tenkeren som Stiglitz unngår å nevne med navn.

Marx påstod å ha avdekket «lovene bak historisk evolusjon». Hvilket betyr at av nødvendighet, slik som de uungåelige fysiske naturlovene, så plasseres mennesket og dets historie inn i et hendelsesforløp som begynner med føydalisme, som så går over til kapitalisme, for så å ende opp med en seierende sosialisme, og en kommunistisk verden hvor det ikke finnes knapphet, og hvor ingen mangler noe.

Marx var overbevist om at foretningsmenn er drevet av hungeren etter profitt, og at de derfor ville investere i industrielt maskineri for å spare kostander knyttet til kjøp av arbeidskraft. Dette resulterer i to konsekvenser, mente han.

For det første, ville det, på grunn av dette konkurransedyktige kjøret etter profitt gjennom industrialisering, være slik at noen private selskaper ville blitt kjørt inntil veggen og uungåelig bli presset ut av sin virksomhet, for deretter å bli kjøpt opp av de kapitalistene som var bedre rustet til å takle stormene i markedet.

Ettersom denne prosessen stadig gjentok seg selv, mente Marx at det stadig ville bli færre og ferre selskaper som ville bestå etterhvert. Igjen betød at resultatet ville bli at kun en håndfull mennesker ville styre alle selskaper til slutt. Og det igjen ville det bety, i følge Karl Marx, at den frie konkurransen i markedet ville føre til en sterk konsentrasjon av velstand og eierskap fordelt på stadig færre hender.

For det andre, så ville det bli stadig færre og færre arbeidsplasser for alle de som trenger en jobb å gå til, og en inntekt å leve av for å forsørge seg selv og sine familier, ettersom maskiner gradvis ville erstatte arbeiderne.

De arbeidere som ikke eide noe eiendom, og som kalles «proletariatet» innen marxistisk sjargong, ville fått selskap av tidligere foretningsfolk som ikke lykkes med driften av sitt selskap, som et direkte resultat av nettopp den konsentrasjonen av eierskap og velstand, som han mente den kapitalistiske økonomien ville føre til.

Videre trodde han at arbeiderne ville ha konkurrert om stadig færre og færre jobber, og at dette igjen ville ført til stadig lavere lønninger, samt redusert levestandarden til det store flertallet i befolkningen, ettersom det ville ha ført til stadig voksende ulikhet i materiell velstand mellom arbeiderklassen og den lille håndfullen med eiendomsbesittende velstående kapitalister, eller det som er på moten nå for tiden, «den ene prosenten»…

I den marxistiske versjonen av denne teorien, ville arbeiderne til slutt tatt til motmæle og gått til kamp mot disse utnyttende kapitalistene. De ville tatt over eiendommene deres og innført sosialismen. Det er en samfunnsorden der staten eier, styrer, og sentralt planlegger bruken av resursene, samt alle bedriftene i samfunnet på vegne av “befolkningen”.

Feilene til Marx og fordelene med klassisk liberal kapitalisme

Både når det kommer til økonomisk teori og de faktiske begivenhetene som legger grunnlaget for økonomihistorien, så har disse over de to siste hundre årene vist oss hvor feilaktig og absurd denne teorien er og alle andre liknende teorier.

I stedet for at man fikk en bipolar sosial verden hvor kun en liten håndfull «de rikeste» stod i opposisjon mot en enorm majoritet «de fattige», så førte industriell og finansiell kapitalisme omsider til at middelklassen oppstod.

Før denne store middelklassen oppstod, var stort sett alle disse lut fattige og levde kummerlige liv.

Den politiske filosofien som danner grunnlaget for den klassiske liberalismen og som fikk inntelektuelt fotfeste i attende og nittende århundre, krevde en slutt på absolutt monarki, og en innføring av en repressentativ konstitusjonelt begrenset stat.

Det gav pådriv til å få en slutt på privilegiene og fordelene som ble tildelt de ulike gruppene av særinteresser som omgav kongen. De fikk for eksempel monopoler, forstått som «enerett», og dette privilegiet sørget for at det ble lagt hindringer i veien for at flere ulike aktører konkurrerte om å levere et best mulig tilbud tilpasset folkets behov og ønsker.

Den klassiske liberalismen krevde at slaveriet tok slutt. Den krevde en frigjøring av kvinner, og den krevde likhet når det kom til individuelle rettigheter for alle samfunnets borgere. Den krevde også frihet, samt ærlig tilegnet eiendom, overfor en objektiv og upartisk domstol.

Utenlandsk og internasjonal handelsblokkader ble redusert eller helt fjernet, noe som åpnet opp for en praktisk talt uhindret fri markedskonkurranse.

En mindre og langt mindre påtrengende stat, senket skattebyrden på alle samfunnets borgere, noe som sørget for at mer av den opptjente velstanden forble i hendene til de som hadde brukt tid og krefter på å skape den.

Respekt og opprettholdese av private eiendomsrettigheter; konkurransedyktige markeder som er åpne for alle de som ønsker å skape og eller bidra til noe, bedre og billigere varer og tjenester til konsumenter, som fredelig og ærlig kjøper varene og tjenestene for ærlig opptjente midler.

Frigjorte arbeidsmarkeder som gav alle en mulighet til å finne et lønnet arbeid og der de mest attraktive vilkårene for å tjene til livets opphold var å finne. En voksende finnansektor som gjorde det mulig å skaffe seg dyre industrielle investeringer som skapte arbeidsplasser og som utvidet samfunnets produktive kapasitet.

Kapitalismen skapte en velstående middelklasse av folk som tidligere var fattige

Det siste punktet er kanskje verd å understreke. Gjennom mesteparten av menneskets historie, så var det slik at det store flertallet som klarte å gjemme unna en liten slant av sine serdeles magre lønninger, var svært heldige hvis de klarte å gjemme bort noen gull- eller sølvmynter i form av opparbeidet velstand.

Men utviklingen av den moderne bankvirksomheten, gjorde det nå mulig selv for småsparere sette til side sine beskjedne oppsparte middler på personlige sparekontoer hos finansielle institusjoner som til gjengjeld tilbød dem renter for å spare hos dem.

Disse finansielle institusjonene kunne nå samle sammen store mengder sparepenger fra mange småsparere. De kanaliserte så disse småsparernes sparepenger ut til entrepenørene som ikke ville hatt muligheten til å ellers finansiere sine drømmer om å starte opp industribedrifter kun ved bruk av deres egne sparepenger.

Profitten til disse velykkede entrepenørene og deres industribedrifter sørget så for å betale tilbake lånene, inkludert rentene på dem, samt gjorde det mulig å starte opp nye og eller utvide de eksisterende private virksomhetene sine.

Disse rentene, altså kostnaden næringslivet måtte betale for å låne pengene, gav inntekter til bankene og gjorde det mulig for dem å betale småsparerne i form av renter på pengene de hadde satt i banken. Rentene sørget også for å øke kapitalen til bankene på en slik måte at bankene fikk mulighet til å låne ut penger til et stadig økende antall entrepenører og deres virksomheter.

Selvfølgelig økte ikke lønningene for alle typer arbeidskraft på samme tidspunktet, og til samme nivå. Men tar man en titt på utviklingen i tiårene som fulgte i nittende og tyvende århundre, så demonstrerte de konkurransedyktige og relativt frie markedene at påstandene til alle de som var negative til det, var løgn. Eksempelvis Karl Marx, som påstod at “arbeiderne” var dømt til et liv i fattigdom, nød og fortvilelse.

Konkurransedyktig kapitalisme har løftet, og løfter stadig større deler av menneskeheten opp fra elendige livsopphold og sult til en helt utrolig mye lettere hverdag, komfort og bekvemmelighet som selv de rikeste og mest vellykkede plyndrerkonger og erobrere fra fortiden aldri ville ha kunnet forestille seg.

Joseph Stiglitz og asymmetrisk informasjon

Joseph Stiglitz, er verken en Marxist eller sosialist, og det ville ha vært urettferdig å påstå at han er det. Hans egen variant når det kommer til kapitalismens urettferdighet, og potensialet for utnyttelse er delvis basert på hans teori om “asymmetrisk informasjon” og hvordan det gjør det mulig for private entreprenører å utnytte forbrukerne og arbeiderne i samfunnet. Det sagt,  så hjalp denne teorien ham å tjene Nobelprisen i økonomi i 2001.

Et hovedelement i hans teori er at individene i markedet ikke har samme kunnskapsnivå. Noen mennesker vet ting som andre ikke vet. Og denne “privilegerte” informasjonen kan føre til at noen kan bli “utnyttet”. 

For eksempel vil produsentene og de som markedsfører produktene på markedet, sannsynligvis vite mye mer om sine produktenes egenskaper, karakter og kvalitet, enn de fleste forbrukere som muligens er interessert i å kjøpe det. 

Gjennom å holde tilbake, eller gi mangelfulle opplysninger om varene til de potensielle kundene om alle  kvaliteter, egenskaper og karakteristikker de måtte ha, kan han skape et falskt inntrykk som fører til en langt større etterspørsel etter varene, samt at forbrukerne  er villige til å betale en langt høyere pris for det, enn det som ville vært tilfellet dersom forbrukerne visste like mye om varene som det selgerne vet om dem. 

Markeder Integrerer og Koordinerer Desentralisert Kunnskap

Et system med arbeidsdeling fører utvilsomt med seg deling av kunnskap, men dette er et tema innenfor teoriene om markedsprosessene, som ble forklart av økonomene innenfor den østerrikske tradisjonen for veldig lenge siden. Spesielt Friedrich A. Hayek, som fikk nobelprisen i økonomi i 1974.

Østerrikerne har lenge lagt vekt på at konkurranse er en måte å gå frem på for å gjøre nye oppdagelser. Individer finner ut ting ingen visste om eller kunne forestille seg tidligere. Markedsplassens fredelige rivalisering sørger for å skape de insentivene som er nødvendige for at  entreprenørene / gründere uavbrutt er oppmerksomme overfor de mulighetene som  finnes, som andre har gått glipp av eller ikke har tenkt noe på tidligere. Alt dette gjør de for å oppnå profitt, som igjen betyr  levebrød, nye arbeidsplasser, større velstand. Det ukjente eller det som bare så vidt er blitt kjent og forstått, blir utnyttet i form av nye, bedre og billigere produkter som så blir tilbudt den konsumerende befolkningen.

Poenget med de konkurransedyktige markedene, og prismekanismene er nettopp å tilby en måte som kan integrere og koordinere all den spredte og desentraliserte kunnskapen i ethvert samfunn som har en grad av kompleksitet.

Det samme konkurransedyktige markedet har også funnet måter å redusere og overvinne informasjonsulikheten til konsumenter mot selgernes kunnskaper, som omhandler kvateten og egenskapene til varene. Og som følge av dette redusere potensialet og muligheten for “utnyttelse” (i negativ forstand) når det kommer til det selgeren kan vite på bekostning av markedets kjøpere. 

For å forklare hvordan markedene gjør dette, så skiller økonomene noen ganger mellom to typer varer som blir tilbudt og solgt på markedet:  søkevarer og opplevelsesvarer. 

Søkevarer er de som kan bli undersøkt og vurdert av de potensielle kjøperne før et kjøp er utført. Ta et eksempel der et supermarked reklamerer for at de har helt ferske, modne bananer for salg i deres butikk. En konsument kan gå inn i supermarkedet og gjøre en god vurdering på om kvaliteten på varen stemmer overens med det som er lovet i reklamen før han kjøper den.

Hvis man ved å undersøke bananene finner at bananene enten er uspiselige grønne, eller overmodne brune, kan man forlate stedet uten å bruke så mye som en eneste krone på et produkt som ikke levde opp til forventningene ut i fra det som ble lovet. 

Ved falsk eller ukorrekt reklame, eller selv når man kommer med urimelige overdrivelser i sin markedsføring, vil forretningen risikere å ikke bare tape salget, men også risikere sitt merkenavns gode navn og rykte. Noe som i neste omgang vil føre til at forbrukerne aldri vil komme tilbake. Svært ulønnsomt på lengre sikt, med andre ord. Dette, samtidig som personen kan fortelle andre hva han selv fant da han kom dit, noe som potensielt kan lede til at andre slutter å stole på forretningens reklame, uten å selv undersøke varene selv.

Dette skaper et egeninteresse incentiv hos selgerne, slik at de vil praktisere “sannhet i reklame”, for å unngå å miste mange faste kunder, noe som deres forretningsvirksomhet er økonomisk avhengig av på lengre sikt.

Betydningen av opplevelsesvarer og markedstiltak

Opplevelsesgoder er de godene med kvaliteter, egenskaper og karakteristikker som ikke kan bli fullt ut kjent og verdsettes uten å bruke det bestemte produktet i en periode. Tenk på en bil; du kan prøvekjøre den, men din beste vurdering av dens sikkerhet, pålitelighet, og kjøreegenskaper kan man egentlig ikke vite så mye om uten å selv kjøre bilen i ulike vær- og trafikkforhold, over en periode. Eller tenk på en madrass til senga di: Du kan sitte ned å sprette på den, strekke ut og ligge på den i møbelforretningen, men du kan ikke være helt sikker på at den vil gi deg en komfortabel og behagelig søvn hver natt, om du ikke har brukt den over tid. 

Samme greia gjelder også mange varer, slik som husholdningsartikler.  Det konkurranseutsatte markedets svar på denne usikre og uperfekte kunnskapen når det kommer til de potensielle kjøperne har vært selgerens og produsentens systemer med produktgarantier som sørger for at kjøperen kan returnere produktene etter en tid, og få pengene tilbake, eller en erstatning uten at kjøperen må betale noe mer.Igjen, det ligger igjen i selgerens egen egeninteresse å sørge for at produktene slik de er lovet å være og er til å stole på når det kommer til måten den fungerer på samt ytelse. Selgeren og produsenten risikerer å tape sitt navn og rykte når det kommer til kvalitet og pålitelighet. Dette i tillegg til at hvis en garanti må fullbyrdes så vil produsenten og selgeren bli tvunget til å ta kostnaden det er å erstatte det som er levert som følge av funksjonsfeil eller det feiler i å møte kjøperens forventninger til varene, noe som da igjen vil føre til at produsentene og selgerne i markedet taper stort på dette økonomisk. 

Usikkerhet i markedet og franchise forretninger

Men hva med de situasjonene hvor bekymringene knyttet til gjentagende forretningsvirksomhet eller merkenavn ikke synes å være tilstede? Tenk deg for eksempel at du reiser på forretningsreise eller ferie og passerer gjennom en by det er svært usannsynlig at du reiser til igjen. Du er sulten og du ønsker å finne et sted du kan sove for natten. Hvordan kan du kjenne til kvaliteten på maten hos den lokale restauranten: “Joe’s Greasy Spoon”, eller den veggedyrfrie madrassen i hvilket som helst av rom på det lokale «Bates Motel»?

Markedet har skaffet til veie informasjon til forbrukerne om kvalitetene, egenskapene og karakteristikkene til slike produkter og tjenester for å overvinne denne uunngåelige ufullkomne kunnskapen i form av kjedebutikker og franchise. Du vil kanskje aldri spise eller sove igjen i den aktuelle byen, men du vil sannsynligvis spise og sove hjemmefra et eller annet sted igjen i fremtiden.

Synet av MacDonald’s “Golden Arches” (M-skiltet), Apple, Microsoft, eller hvilken som helst annet stor merkevare,  uansett hvor du måtte befinne deg, forteller deg at kvaliteten og variasjonen er den samme uansett om du befinner deg i USA, Norge eller hvor du enn er i verden. Samme greia gjelder egentlig alle store kjeder. Thon Hotels, Circle K, H&M, Burger King, og så videre. 

Du kommer kanskje aldri til å komme tilbake til nettopp den spesifikke MacDonaldsen igjen, eller Thon Hotellet, men hvis du reiser, vil du kanskje meget gjerne spise eller tilbringe kvelden i en eller annen franchise av disse selskapene. Og det er gjentakende forretninger med merkenavnets gode navn og rykte, og det er svært viktig for “moderselskapet.”

Dermed er hver enkelt kjedebutikk og franchise pålagt å møte kvalitetsstandarder og variasjon som muliggjør at forbrukerne har en høy grad av tillit og redusert usikkerhet knyttet til sine egne kunnskaper om hva man får når man går inn i disse etablerte virksomhetene uansett hvor de måtte befinne seg.

Og hva er det egentlig som forårsaker at denne praksisen hele tiden oppstår i markedet og lykkes i å oppnå den ønskede tilliten? Det er konkurransen i markedet og egeninteressens profittmotiv.

“Perfekt konkurranse” versus konkurranseprosessen

Professor Stiglitz setter opp en stråmann av det som innen økonomifaget er kjent som “Den perfekte konkurransemodellen”
Forutsetningen er at et marked kun er «konkurransedyktig» når det er fylt med et så stort antall selgere at hver enkelt er for liten til å påvirke markedsprisen og hvor hver selger tilbyr et produkt hvis kvalitet er nøyaktig samme som selges av hans konkurrenter; og der hver kjøper allerede kjenner den samme perfekt korrekte informasjonen som er kjent av alle selgere i de samme markedene.

Friedrich Hayek demonstrerte de essensielle feilene i denne argumentasjonen for 70 år siden da han holdt et foredrag om «Betydningen av konkurranse» 20. mai 1946 ved Princeton University.

Han forklarte at et virkelig konkurransedyktig marked fundamentalt sett er nettopp et marked der hvor rivaler forsøker å forbedre kvaliteten på de produktene de tilbyr til forbrukerne, samt forsøke å finne måter å redusere kostnadene knyttet til produksjonen av produktene for å kunne tilby produktene til en lavere pris, for å på den måten tiltrekke seg konkurrentenes kunder.

Det er det som gjør markedskonkurranse til en dynamisk, uendelig prosess med forbedrede og rimeligere varer og tjenester tilgjengelig for medlemmene i ethvert samfunn.

For økonomer som Joseph Stiglitz, er det å forsøke å tilby goder til ulik pris enn dine rivaler eller med kvaliteter og karakteristikker som skiller seg fra de som konkurrentene dine selger, et tegn på “markedssvikt” av “uperfekt” eller “monopolistisk” markedspraksis. Men for økonomer som Friedrich Hayek er en slik konkurranse, pris- og produktrivalisering en grunnleggende og viktig indikasjon på en pulserende kompetitiv prosess i arbeid.

Forutsetningen for markedskonkurranse slik Hayek oppfatter konseptet, er ikke at det må være et stort antall rivaler for at det “virkelig” være konkurransedyktig. Forutsetningen er den  at det ikke skal noen politiske eller juridiske barriærer soms tår i veien for potensielle konkurrenter, enten konkurrentene måtte befinne seg i landet, eller utenfor. Fra et økonomisk synspunkt omfatter markedet hele verden, uansett hvor de som har statsmakten måtte ha tegnet grensene på det politiske kartet.

Stiglitzs’ «markedsfeil» er egentlig former for kompiskapitalisme

Og dette bringer oss til den aller viktigste og mest grunnleggende feilen i Professor Stiglitz argument som tar for seg konsentrasjonen av “monopolmakt” på markedsplassen, og hvilken som helst annen konsekvens av “urettferdig” ulikhet i velstand.

Hvert eneste eksempel som han lister opp som skal vise tilfeller av en slik konsentrasjon av “markedsmakt” innen Finans- og bankvirksomhet, kabel-tv, helsevesen, legemiddelindustrien og jordbruk, er alle tilfeller hvor det konkurransedyktige, frie markedet har blitt utsatt for den massive paternalistiske og regulatoriske hånden til regjeringen. Det er ikke markedet som har “feilet” når det kommer til disse områdene innen økonomien, men tvert i mot er det tilstedeværelsen av den intervensjonistiske staten og den gjennomgripende karakter.

Men dette er også typisk for markedskritikere slik som Professor Stiglitz. De bruker begrepet “markedssvikt” villedende om tilfeller hvor du ikke har noe særlig konkurranse eller fritt marked, men snarere tvert i mot har mye av det vi kaller for «kompiskapitalisme». Kompiskapitalisme beskriver en tilstand der hvor særinteresser har lykkes sammen med politikere og byråkrater å rigge markedet til egen fordel på bekostning av både forbrukere og potensielle konkurrenter som er juridisk forhindret eller hindret fra å gå inn i ulike sektorer av økonomien der de ønsker å prøve å vinne markedsandeler og tjene penger ved å tilby bedre og lavere prisede varer enn deres privilegerte rivaler tilbyr disse forbrukerne.

Svindlere er alltid i blant oss, frie markeder begrenser dem

Finnes det svindlere, bedragere og lurendreiere? Selvfølgelig gjør det, det. De eksisterte i det gamle Athen akkurat slik de eksisterer i dag. Det er alltid folk som vil prøve å uærlig få det andre har, når det å gjøre det på den måten virker enklere og rimeligere enn gjennom ærlig produksjon og handel.

Spørsmålet er ikke hvorvidt den menneskelige naturen kan bli omformet så vi kan eliminere denne formen for menneskelig adferd.

Spørsmålet er; finnes det markedsinstitusjoner og incentiver som systematisk kan redusere denne type adferd og i stedet generere mer ærlige og mer informerte menneskelige interaksjoner?

Og svaret er, ja. Faktisk er de fleste av de mekanismene som fører til positive incentiver noe som har oppstått og utviklet seg nettopp gjennom den kompetitive markedsprosessen. Disse “markedsløsningene” på de “sosiale problemene” den asymmetriske informasjonen angivelig skal føre med seg, ble faktisk oppdaget av selve markedsdeltakerne selv, for å kunne skaffe til veie lønnsomme måter å få kundenes tillit og trygghet på, uten myndighetenes ordre og tvang.

Dette på samme tid som deres oppdagelser og institusjonelle måter å ordne opp på, aldri kunne ha blitt mer fullstendig forutsett eller noe man kunne forestilt seg i detalj tidligere, adskilt fra den kompetitive markedsprosessen som gjorde det mulig.

Igjen, “la det være i fred/la det skure”-prinsippet (Laissez faire) av fredelig samhandling gjennom konkurranse har vist seg selv å være overlegent antagelsene og arrogansen til statlige sosialingeniøren.

Innblanding fra det offentlige er kilden til utnyttelse av arbeidsfolk

Videre, hvis arbeidere blir eller har blitt utnyttet tidligere, og ikke mottar den fulle og riktige verdien for de arbeidstjenestene de kan utføre, så har dette også vært et resultat av politisk sponset eller tillatt “makt» i markedet. Obligatoriske fagforeninger har manipulert og rigget arbeidsmarkedene, og gitt lønns- og arbeidsprivilegier, samt tjenester til noen arbeidere, men på bekostning av andre arbeidere som har blitt utestengt fra arbeid og inntektsmuligheter på grunn av den «stengte butikken»

Regjeringspålagte minstelønnslover (red.anm.: I Norge er minstelønn styrt av tariffer og ikke lovpålagt, men effekten av tariffer er nok den samme som effekten av minstelønn, selv om det har opphav i fremforhandlede tariffer og ikke statlige minstelønnslover.) sørget for å prise en del lavt utdannede og ufaglærte arbeidere ut av jobber, noe som har sørget for å gjøre dem arbeidsløse og muligens permanente mottakere av statlige velferdsordninger. 

Konkurransehemmende reguleringer og relaterte markedsrestriksjoner (inkludert tyngende skatter på næringslivet) har redusert privat sektors evne og insentiver til å skape arbeidsplasser og investere på måter som øker verdien av arbeidernes produksjon over tid.

Hvis arbeiderne blir “utnyttet” i den moderne verden så burde Professor Stiglitz ta seg tid til å se på effektene av de politiske tiltakene han selv har foreslått og forsvarer. De er hovedårsaken til de forholdene han selv beskriver, og den urettferdigheten han tar så sterk avstand fra. Dette inkluderer de økte materielle ulikhetene blant folk som ikke hadde behøvd å eksistere, om det ikke var for den paternalistiske staten han ønsker og beundrer som da står i veien for konkurransen i det frie markedet.

This post was written by: Richard M. Ebeling

Dr. Richard M. Ebeling is the BB&T Distinguished Professor of Ethics and Free Enterprise Leadership at The Citadel. He was formerly professor of Economics at Northwood University, president of The Foundation for Economic Education (2003–2008), was the Ludwig von Mises Professor of Economics at Hillsdale College (1988–2003) in Hillsdale, Michigan, and served as vice president of academic affairs for The Future of Freedom Foundation (1989–2003).

Link til opprinnelig artikkel

Oversatt av Lars Jøran Nordberg.

Fra arkivet