Kommentar

Det nye jernteppet

Det er ingen realistisk mulighet for normalisering av relasjonene til Russland uten regimeskifte og betydelige reformer i landet. Samtidig er det russerne selv som må ta et tungt og nødvendig oppgjør med egen fortid, og deretter avgjøre retningen videre.

Kald krig på ubestemt tid, første slag står nå

Inntil noe fundamentalt skjer i Russland må man med rimelighet anta det vil senke seg et nytt jernteppe over Europa. Hvor grensene mellom det autokratiske og totalitære på den ene siden, og mer eller mindre liberale demokratier på den andre skal gå, avgjøres på slagmarken i Ukraina over de neste månedene og årene ettersom den varme krigen forhåpentlig ebber ut.

Hvis man tar konklusjonen skissert ovenfor på alvor, blir det vanskelig å se for seg en realistisk løsning på konflikten ved et forhandlingsbord før den ene eller andre siden lider et utvetydig militært nederlag. Det står mellom frie menneskers rett til selv å velge retning, og autokratiske regimers anledning til å vinne territorium gjennom krigsmakt og trusler om bruk av kjernevåpen. Slikt forhandles ikke bort over tapetet uten at det er tvingende nødvendig. Vestlige interesser sammenfaller med Ukrainas, og våpenstøtten landet har mottatt har foreløpig ikke skrapet overflaten av vestlig militærindustrielt potensiale (mens Russland skraper egen kistebunn).

Et ukrainsk nederlag i krigen vil være et strategisk tap i den kommende kalde krigen før den har begynt for alvor. De som etterlyser forhandlinger nå agiterer i realiteten for Russlands posisjon, og fravøver offeret for bandittstatens angrepskrig å få utnytte det momentumet de besitter til fulle.

Europa skal tegne sitt nye kart for mange tiår fremover, og om grensene skal trekkes over et forhandlingsbord krever det enten et skinn av gjensidig troverdighet og moralsk jevnbyrdighet hos partene, eller nevnte militære nederlag for den ene. Det nåværende Russland har garantert for Ukrainas territorielle integritet i bytte mot landets betydelige atomvåpenarsenal. De (mer eller mindre) stjal hangarskipet «Admiral Kuznetsov» i 1991 (som for ordens skyld er klassifisert som flybærende krysser for å kunne passere Bosborous-stredet iht Montreux-konvensjonen). De har vært part i borgerkrigen i Donbass siden 2014, og annekterte samme år Krim i en gråsoneoperasjon i åpenbar strid med folkeretten. I 2022 gikk landet til teritoriell angrepskrig, og annekterte ytterligere fire fylker i Ukraina etter å mislykkes med å velte landets lovlig valgte regjering. På toppen av dette kommer både veldokumenterte (blant annet Irpin og Butscha) og offentlig vedgåtte krigsforbrytelser (angrep mot sivile mål, både under beleiringen av Mariupol, hevnangrepene etter sprengingen av Kerch-broen og hyppige angrep med krysser- og andre raketter mot infrastruktur).

Russland under nåværende regime kan vanskelig anses som en troverdig motpart moralsk eller avtalemessig, og det er lite som tyder på at de er det militært – i alle fall hva angår konvensjonell våpenmakt. All den tid Ukraina selv ikke ønsker å gå i forhandlinger med Putin, er det vanskelig å se at noen bør snakke eller presse dem inn i det.

Krigens og våpenstøttens neste fase

Med økt vestlig våpenhjelp, hele tiden i siste liten i frykt for å eskalere overfor en motpart som ikke synes å ha andre modus enn å eskalere, bør Ukraina fortsatt ha gode sjanser til å drive invasjonsstyrkene ut av eget territorium. Med annonseringene nylig om leveranser av amerikanske Bradley stormpanservogner, franske AMX-10RC lette (anti)panservogner, britiske Challenger panservogner og initiativ fra Polen og Finland om å bidra med Leopard II panservogner (som også Norge disponerer), begynner vestlig våpenhjelp å ta form av å bidra betydelig til ukrainsk offensiv kapasitet. Med nødvendige logistikkjeder, opplæring og distribusjon skjer det i trettende time med tanke på en forventet russisk våroffensiv. Polen, de baltiske landene, Finland og andre som har kjent på russisk imperietrang i manns minne, er konsekvente pådrivere for økt våpenhjelp.

Det virker lite hensiktsmessig å sjelesørge for lenge over disse beslutningene.

Image by Artem_Apukhtin from Pixabay

Med tredve år gammelt, men brukbart oppdatert vestlig utstyr vil Ukraina være Russland markant overlegne teknisk og taktisk dersom de kommer i tilstrekkelig antall. General Valerii Zaluzhnyi, øverstkommanderende for ukrainske styrker, har anslått at han trenger 300 panservogner og om lag det dobbelte i stormpanservogner, for å drive russiske styrker tilbake til egne grenser. Foreløpig er løftene fra Vesten noen titalls panservogner (14 Challenger 2 og uklare antall Leopard 2 og AMX-10RC lette panservogner fra Frankrike) og noen flere stormpanservogner (50 Bradley fra USA). Norge, Sverige, Danmark, Finland, Estland og Nederland kan bidra med velansette og kamptestede CV-90 stormpanservogner, som vi til sammen sitter på i størrelsesorden tusen enheter av (hvorav om lag halvparten i Sverige).

Felles for samtlige av disse systemene er at grunndesignene er 25-50 år gamle, og at de for en stor del er modne for eller planlagt oppgradert. Det fremstår som en liten kostnad å bidra med hva Ukraina faktisk ber om, all den tid Russland uansett har fremskyndet alle tenkelige militære oppgraderingsprogram i NATO.

Til tross for at systemene er gamle, er de typisk minst samme generasjon som det nyeste av tilsvarende russisk utstyr i Ukraina. Det er likevel deres evne til å koordinere og samarbeide på slagmarken som plasserer dem i en helt annen klasse enn hva Russland disponerer. NATO er bygget rundt standardisering, koordinering og presisjon – og systemene som NATO-land disponerer snakker godt sammen. I kombinasjon med vestlig militærdoktrine som Ukraina i stor grad har adoptert, vil summen av teknisk overlegenhet (så enkle ting som noenlunde oppdaterte nattsikter), bedre koordinering (målfordeling, evne til å kombinere våpengrener effektivt og å skille venn fra fiende) og bedre trening (kontingenter av ukrainske styrker trenes kontinuerlig i ulike NATO-land), gi Ukraina et voldsomt overtak soldat for soldat. Det kan være nødvendig, for Russland disponerer fortsatt (potensielt) større mannskaper og større lagre av gammelt stål formet som panservogner fra sekstitallet.

Hvis Vesten nå samler seg i tide og får bidratt med tilstrekkelig offensiv kapasitet, kan denne krigen være over raskere. Norge kan bli med i teten og foreslå et betydelig bidrag av CV-90.

Det er tross alt bedre med kald krig enn varm.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer