Magasin

Trenger vi en stat?

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 3, 1984.


Utfra fundamentale frihetlige prinsipper er Staten overflødig og umoralsk. Men må vi velge mellom ufullkomne løsninger i virkelighetens verden?

Staten kan betraktes fra to prinsipielt forskjellige vinkler: Vi kan se på Staten som et naturfenomen, på linje med tør­kekatastrofer, jordskjelv og oversvøm­melser, og utlede de naturlovene som bestemmer når og hvordan katastrofene vil ramme oss; og vi kan betrakte Staten som et moralsk fenomen, og analysere fenomenet ut fra verdinormer ? dvs ut­lede svar på spørsmål av typen: Hva slags Stat ønsker vi, om noen? Som li­beralister må vi også besvare spørsmå­let: Er Statens eksistens i det hele tatt forenlig med våre grunnverdier?

Som dere vil oppdage, kan jeg ikke gi noe bastant og endegyldig svar på slike spørsmål. Jeg håper å kunne gi visse momenter til ettertanke og nærmere analyse.

Den deskriptive betraktningsmåten tilligger statsvitenskapen. Som almin­nelig politisk interessert, vil jeg helst konsentrere meg om den normative si­den av saken, men før jeg kan gjøre det, er jeg nødt til å gi en kortfattet innfø­ring i Statens sanne vesen, slik at vi alle veit hva vi snakker om.

Hva er en stat?

En enkel bruksdefinisjon kan være som følger: En Stat er en organisasjon som gjør krav på, og i praksis klarer å utøve, et maktmonopol over et gitt geografisk territorium og over de menneskene som befinner seg i området. Maktmonopolet begrunnes og utøves uavhengig av for­mell eiendomsrett til området.

Et slikt maktmonopol er gjerne fo­rankret i et sett begrunnelser, en ide­ologi, som Staten poder inn i innbyg­gerne for å holde dem i yuky og age: Makta kan være gitt av Gud (eller gude­ne); den kan være gitt av ‘folket’ (dvs. av et veid flertall blant dem som Staten til eihver tid anser meiningsberettigete); den kan utøves ut fra en spesiell innsikt og til innbyggernes eget beste, enten de forstår det eller ikke, osv.

Analyserer man slike statsbærende ideologier nærmere, vil man alltid finne at de, i samsvar med monopolets vesen, er autoritære: Dvs. at siktemålet ikke er å overtale den enkelte til å gjøre slik Sta­ten vil, men å informere ham om hvorfor han har å gjøre slik Staten vil.

Forskjellen mellom rettsstaten og mer vilkårlige maktmonopoler ligger i at rettsstaten følger et sett sjølpålagte, vel­definerte og allment kjente regler for hvordan maktutøvelsen skal skje. Viktigst blant disse reglene er at man bare kan straffes for misgjerninger som var definert som straffbare på det tidspunktet da de ble begått. Merk vel at i siste instans er det Staten som fastsetter disse reglene for sin egen virksomhet: Det vil si at de nød­vendigvis blir forandret i samme takt som maktmonopolet finner det nødvendig ut fra sine interesser.

Et maktmonopols høgest prioriterte oppgave er å bevare sin egen eksistens. Det betyr at maktmonopolet i første rekke setter sine krefter inn på å kon­trollere lovgivning (fordi dette er områ­der som sikrer monopolets videre eksi­stens på kort sikt; dernest lovgivning, forsvar og politi (fordi disse områdene sikrer monopolets eksistens på lengre sikt; dernest igjen handel, næringsliv, produksjon (fordi disse områdene har å gjøre med makthavernes materielle in­teresser) ? dernest igjen et hvilket som helst område som makthaverne får lyst til å kontrollere.

I Statens natur ligger det en tendens til stadig utvidelse av maktområdet. Det kommer av at de personene og grup­pene som forvalter Statsmakta er tjent med at Staten ekspanderer. Vi snakker ofte om Staten som om den var et slags mystisk, halvt abstrakt vesen med en egen vilje. I virkeligheten er den noe helt annet. For å sitere Frederic Bastiat: «Staten er den fiksjon hvorved alle for­søker å leve på alle andres bekostning». Staten er en organisasjonsform som brukes av mennesker for å ivareta be­stemte interesser, legitime eller ikke. De enkeltpersonene og gruppene som har best mulighet til å bruke maktapparatet til egen fordel, er selvfølgelig de som forvalter statsmakta i det daglige. I vel­ferdsstaten vil det si profesjonelle politi­kere, iberegnet skarene av Unge Høy­re?broilere og framtidige statssekretærer med lyseblå slips; dernest ledende byrå­krater i forvaltningsorganene; dernest igjen småbyråkrater i offentlig forvalt­ning; dernest igjen offentlig ansatte i skjermete monopolnæringer. Dette er grovt sett makthaverne i forvaltningsstaten. Makthavernes støttespillere er de interessegruppene som er knyttet til forvaltningen gjennom privilegier og representasjon i den korporative stats bes­lutningshierarki ? dvs. bønder, prester, forfattere og kunstnere, byråkrater i næringslivsorganisasjonene, i stigende grad bedriftsledere som mottar milli­oner og milliarder i statsstøtte ? i praksis alle grupper som på en eller annen måte er blitt gjort avhengige av almisser fra Staten.

Beslutningsfattere i forvaltningen, de såkalte ‘myndighetene’, de som vedtar og iverksetter påbud, forbud, skatter og overføringer, er ifølge egen oppfatning ? som de langt på veg har fått klientene og undersåttene til å dele, med god hjelp av Forvaltningsradioen og ? fjern­synet ? besjelet av utelukkende allmen­nyttige motiver, hensynet til ‘samfun­net’, når de tar sine beslutninger. Man løper en stor risiko hvis man f. eks. an­tyder at det ikke utelukkende er hensy­net til Norges foreldre som får de ansat­te i barnehagene til å kreve ‘gratis dag­hjem for alle barn’; eller om man be­gynner å spørre om den virkelige grun­nen til at sjukepleierne er imot all pri­vatisering av helsevesenet; eller om man spør om det bare er faglige hensyn som ligger bak når Televerkets ansatte raser mot avmonopolisering.

Personlig trur jeg likevel at både po­litikere og offentlig ansatte er men­nesker. Det er ingen som stusser hvis man sier at næringsdrivende tenker minst like mye på sine egeninteresser som på hensynet til allmennheten når de utøver sin virksomhet, og jeg kan ik­ke begripe hvorfor det skulle stille seg annerledes med byråkrater. Forskjellen ligger i at byråkraten utøver ei skjermet monopolnæring, og leverer tjenester som han endatil kan tvinge klienten til å motta, mens den næringsdrivende er nødt til å ta hensyn til kundene, hvis han vil beholde dem som kunder. Jeg er overbevist om at jeg raskt ville merke det på både priser og service dersom nærmeste forretning fikk lovbeskyttet monopol på all handelsvirksomhet i kommunen, og rett til å pålegge meg å kjøpe tre liter mjølk daglig, enten jeg li­ker mjølk eller ikke. Jeg er like over­bevist om at jeg allerede har merket det på priser og service i offentlig forvalt­ning og annen virksomhet.

Jeg går med andre ord ut fra at politi­kere og byråkrater i første rekke vil ta hensyn til politikere og byråkrater når de tar sine beslutninger. I annen rekke vil de ta hensyn til sine alliansepartnere i opprettholdelsen av Statsmakta; i tre­dje rekke vil de ta hensyn til velgerne, i den utstrekning de regner med å risikere å få dem på nakken; og i aller siste om­gang vil de ? kanskje ? ta hensyn til de grunnleggende prinsipper, herunder for eksempel individets frihet, som de be­kjenner seg til i jubileumsmiddager og fjernsynsintervjuer. Nå kan ikke Stats­makta skape en eneste verdi ? den kan bare forbruke og omfordele verdier, og dessuten tvinge enkeltmennesker til å opptre annerledes enn de ville gjort om de fikk velge fritt; det vil iblant si hindre at verdier blir skapt. Når politikere og byråkrater overfører makt og midler til seg sjøl og sine allierte i den korporative staten, må det nødvendigvis gå ut over noen. Å identifisere og informere de store gruppene som blir ofre for den korporative maktutøvelsen, må være en av våre viktigste oppgaver i den frihet­lige idekampen.

? Så mye om fenomenet Staten. La oss gå tilbake til våre frihetlige grunnver­dier og se om vi kan utlede grenser for Statens makt.

Det frihetlige fundament

Enhver liberalist er antakelig enig i føl­gende utsagn:

Hvert menneske har rett til fritt å dispo­nere over sitt eget liv, sitt eget arbeid og fruktene av dette arbeidet. Ethvert men­neske har rett til å gå inn i frivillige av­taler og relasjoner med andre men­nesker. Intet menneske har rett til med makt eller trusler om maktbruk å tvinge andre til å gå inn i ufrivillige avtaler og relasjoner, eller tvinge andre til å avstå fra å gå inn i frivillige avtaler og rela­sjoner.

Ethvert menneske har plikt til å res­pektere andre menneskers rett til å utø­ve de samme grunnleggende rettigheter. Det har videre plikt til å innfri de forp­liktelser som det har påtatt seg gjennom frivillige avtaler og relasjoner.

Hvert menneske har rett til å avverge overgrep mot disse rettighetene med de midler som er nødvendige og tilstrek­kelige for å avverge trusselen. Denne retten til sjølforsvar kan mennesket utø­ve aleine, eller i samarbeid med andre mennesker, på grunnlag av retten til å gå inn i frivillige avtaler og relasjoner. Denne retten omfatter også retten til, med de midler som er nødvendige og tilstrekkelige, å se til at andre men­nesker oppfyller de forpliktelser som de frivillig har påtatt seg.

I korte trekk er dette det frihetlige fun­damentet alle liberalister vil være enige om. Jeg skal avstå fra å diskutere grensebetingelsene, sjøl om de kan være svært interessante ? den liberalistiske moralfilosofien er full av eksempler på en, to og flere mennesker som kommer til ei øde øy; to eller flere druknende som diskuterer retten til en planke som bare bærer en, osv. Begrepet ‘nødrett’ kan tillegges forskjellig innhold og pri­oritet av forskjellige liberalister. Slike finere nyanser får være tema for en annen diskusjon.

Mennesker organiserer sine samfunn blant annet for mer effektivt å kunne ivareta sine rettigheter vis a vis hverand­re. Statens eksistensberettigelse ? om den har noen ? må ut fra et liberalistisk syn ligge i at den beskytter borgernes grunnleggende rettigheter. Samtidig må den respektere de rettighetene den er satt til å beskytte.

Hvis dette er Statens eksistensberet­tigelse, betyr det at den under konflikter ? det vil si når den utøver makt ? opptrer på vegne av den eller de personene hvis rettigheter skal beskyttes, eller den eller de personene som er blitt utsatt for overgrep, og som følgelig har krav på at forbryteren blir straffet. Det betyr at Staten opptrer med nøyaktig den sam­me rett som den eller de personene den representerer ville hvis de opptrådte på egne vegne. Dersom, og bare dersom, den forulempede og vennene hans har rett til å kaste en person i fengsel, har Staten også rett til å kaste den samme fyren i fengsel. Omvendt: Hvis Staten har rett til å kreve inn skatt, må det bety at de personene den opptrer på vegne av har et legitimt krav på disse midlene. Dersom Staten ikke eksisterte, eller av­sto fra å utøve sine oppgaver, ville de samme personene ha rett til å kreve inn den samme skatten.

Nå er det riktignok ikke slik det fung­erer i praksis; Statens skattepolitikk er sjelden basert på så nøkterne prinsip­per. I praksis begår alle stater overgrep som vi ikke ville drømme om å gi en­keltpersoner rett til å begå. I slike tilfel­ler gjør vi klokt i å huske Frederic Basti­ats lakmusprøve på legitim kontra ikke legitim maktutøvelse: Dersom en enkelt­person ville bli kastet i fengsel for å begå ei bestemt handling, har heller ikke Sta­ten noen som helst rett til å begå den samme handlinga.

Sosialmystikere snakker gjerne om ‘samfunnet’ som noe annet enn og mer enn summen av individene. Det kan de forsåvidt ha rett i; men de gjør seg medskyldige i ei manipulerende betyd­ningsforskyvning når de i samme ånde­drett bruker ordet ‘samfunn’ som ens­betydende med ‘Stat’, og på den måten utleder at Staten har rett til å foreta seg mer enn det summen av enkeltindivide­ne har lov til å gjøre.

Spesiell grunn til mistenksomhet er det hver gang det snakkes luftig om ‘all­menne samfunnshensyn’. Hvis ikke det­te hensynet kan konkretiseres som et hensyn til bestemte gruppers og perso­ners rettigheter, er det all grunn til å tru at den maktutøveren som snakker om ‘samfunnshensyn’, han tenker i virkelig­heten på hensynet til seg sjøl og sine nærmeste.

Hvordan oppstod staten?

Historisk sett har riktignok ingen Stat oppstått på grunn av et brennende be­hov i befolkningen. Staten har vanligvis oppstått på den måten at en lokal røver­høvding har satt sine plyndringstokter i system: I stedet for å flakke rundt og drepe, plyndre og voldta, merket han seg ut et avgrenset territorium, der han tvang innbyggerne til å betale skatter og avgifter og prise hans navn, mot at han skulle avstå fra å drepe, brenne og vold­ta, samt beskytte befolkningen mot kon­kurrerende røverhøvdinger i nabolaget. (Begrepet ‘beskyttelsesavgift’, populært i mafiakretser, dekker den samme reali­teten) Etter at røverhøvdingen har be­drevet denne virksomheten i noen år, har han så innsett behovet for å presen­tere gode begrunnelser for sine krav. Til det formålet har han så engasjert pres­ter, diktere og andre ideologer, som i mange tilfeller har gjort en førsteklasses jobb med å overbevise befolkningen om det rettmessige i makthaverens krav. (For et nærmere studium av denne me­kanismen, anbefaler jeg Ayn Rands yp­perlige essay Attila og heksedoktoren, samt min egen roman Makt.)

La oss likevel anta at en Stat kunne oppstå på grunnlag av en frivillig ove­renskomst mellom innbyggerne i et områ­de, og at det var mulig å organisere den slik at den i praksis respekterte våre fri­hetlige prinsipper. Eller la oss anta at en allerede eksisterende Stat kunne utvikle seg til å etterleve disse prinsippene. ? Filo­sofen Robert Nozick har utviklet en tan­kemodell der han setter som kriterium på en Stats legitimitet at denne Staten kun­ne ha utviklet seg fra et anarki gjennom moralsk akseptable trinn. Han kommer fram til at den eneste statsformen som fyller dette kriteriet, er en ministat ? dvs. et maktmonopol som utelukkende tar seg av de grunnleggende beskyttelse­soppgaver; altså noe i likhet med Man­chester? liberalistenes ‘nattvekterstat’.

Personlig finner jeg Nozicks argumenta­sjon intellektuelt tvilsom, men liberalis­ter flest ? inklusive, såvidt jeg forstår, Fremskrittspartiets Ungdom ? ville fo­retrekke en slik statsform framfor da­gens formynderstat. Det knytter seg likevel prinsipielle problemer til natt­vekterstaten:

Hvordan skal den finansiere sin virk­somhet? Sia den ikke har noen kontroll over landets økonomiske liv, kan den ikke dekke sine utgifter ved det vanlig­ste knepet, nemlig falskmyntneri. (I en ministat vil også pengesystemet være overlatt til markedskreftene: Enhver bank, finansinstitusjon, husmorforening eller privatperson ville fritt kunne utste­de sine egne betalingsgarantier, dvs. pengesedler, og det ville være opp til kundene å vurdere hvilke sedler de ville akseptere. I en slik konkurransesitua­sjon ville Staten nesten pr definisjon måtte tape.)

En annen mulighet er ? jeg nøler med i det hele tatt med å ta det stygge ordet i min munn ? beskatning. La oss anvende våre grunnleggende frihetlige prinsipper på fenomenet beskatning:

Stilt overfor ministatens skattekrav vil person A kunne si som følger: «Jeg er pasifist, og overbevist motstander av et­hvert militært forsvar. Jeg nekter å beta­le skatt til et slikt avskyelig formål. Og dere vil vel ikke tvinge meg til å gå inn i ufrivillige avtaler eller relasjoner?»

Person B vil kunne si: «Jeg er uenig i de vasne liberale lovene deres. Var det opp til meg, skulle det være dødsstraff for å bake brød på søndager, og portfor­bud etter klokka 20.00. Jeg nekter å væ­re med på å betale for det ugudelige lovverket deres. Og dere vil vel ikke nekte meg å disponere over fruktene av mitt eget arbeid?»

Person C vil kunne si: «Jeg har ingen glede av den politibeskyttelsen dere påt­vinger meg. Jeg klarer meg sjøl, og dess­uten liker jeg å leve livet farlig. Hvorfor skulle jeg betale for en vare jeg ikke bruker? Med hvilken begrunnelse vil dere ekspropriere min grunnleggende rett til sjølforsvar?»

Hvis vi skal være konsekvente, må vi bøye oss for disse argumentene. Eneste mulige løsning vil være å finansiere ministatens virksomhet gjennom frivil­lige bidrag. Likevel gjenstår det prinsi­pielle problemet: Maktmonopolet.

Vi var enige om at enhver har rett, aleine eller i frivillig samarbeid med andre, å forsvare sine rettigheter med al­le nødvendige og tilstrekkelige midler. I et fritt samfunn kan ingen tvinges til å delegere denne retten til noen Stat. La oss tenke oss et kollektiv av forsvar­svennlige sjeler i en ministat, som sier omtrent som følger:

«Vi verdsetter at vi slipper å betale for politi, rettsvesen og forsvar. Vi av­slår likevel tilbudet, for vi greier oss godt sjøl ? og om russerne skulle kom­me, har vi flere skjulte siloer fulle av atomraketter. »

Har ministaten rett til å påtvinge det­te kollektivet et statlig rettsvesen, politi og forsvar? Hvor langt går Statens rett til å innskrenke individets frihet før den blir misbrukt? Ifølge en liberalistisk klassiker, slutter min rett til å veive med knyttneven akkurat der hvor din nese begynner.

Med andre ord: Vi må akseptere at Staten ikke er noe maktmonopol lenger, formelt eller reelt. Følgelig er den neppe noen Stat i ordets fulle forstand.

I et samfunn organisert fullt og helt etter liberalistiske ideer, eksisterer bare skyggen av en stat. Det økonomiske og sosiale liv er fullstendig overlatt til den spontane orden som ethvert menneske­lig samfunn genererer: Sosial kontroll, tradisjoner, skikk og bruk, frivillige ove­renskomster ? i ett ord, markedsmeka­nismene. Det finnes konkurrerende, private pengesystemer; det finnes formo­dentlig private domstoler, finansiert av abonnenter og klienter; på samme måte som det finnes private beskyttelsesbyrå­er, som ivaretar abonnentenes sikker­hetskrav og beskytter deres rettigheter. Det finnes sannsynligvis forsvarsfore­ninger som på frivillig basis patruljerer grensene og konkurrerer seg imellom om å fiske opp russiske u?båter.

Virker det urimelig at politi og dom­stoler skal drives på reint kommersiell basis? Jeg synes ikke det. Antakelig er en direktør i Holmenkollen i stand til ? og villig til ? å betale mer for en effektiv beskyttelse av eiendomsretten enn en uteligger. Jeg har dessuten mistanke om at allerede i det eksisterende systemet, der beskyttelsen er ‘gratis’, får direktø­ren en langt mer effektiv beskyttelse på alle måter; og påfører følgelig også det statlige politiet langt større reelle utgif­ter. Det skulle være interessant å se en analyse av hvor mye de forskjellige inn­tektsgruppene reelt sett koster Staten i form av ‘gratis’?ytelser: Det er sannsyn­lig at de som setter sin lit til et økende offentlig forbruk som et middel til sosial utjamning ville få en ubehagelig over­raskelse.

Det ville neppe bli slik at ubemidlede personer ville stå uten beskyttelse. Be­skyttelsesbyråene og deres klienter ville for det første se seg tjent med å opprett­holde et rimelig nivå av rettssikkerhet i ‘sine’ områder. For det andre ville de som eier hus, gater og parker i området, være interessert i å opprettholde strø­kets renommé for at eiendommene deres ikke skal falle i verdi. ? Og mer enn et visst nivå av rettssikkerhet og beskyt­telse av liv og eiendom har vi visst ikke oppnådd med et statlig politi heller, et­ter hva jeg har forstått.

Ellers ville det i mange områder være slik at lokale foreninger, heller enn kom­mersielt drevne byråer, tok seg av den fysiske sikkerheten. I mange områder ?særlig i eldre bykjerner ? er det slik al­lerede idag, fordi den statlige beskyttel­sen rett og slett har brutt sammen.

Det er mulig at forestillinga om et samfunn uten , sentralt maktmonopol virker verdensfjern. I historisk perspektiv er det verken noe naturgitt eller noe uunngåelig ved den måten de vestlige velferdsstater er organisert på. I roma­nen ‘1989’ har jeg argumentert – over­bevisende, etter min egen oppfatning ? for det synet at formynderstaten vil måt­te fortsette sin kreftsjuke vekst inntil den kveler seg sjøl, og at sammenbrud­det sannsynligvis vil komme innen ut­gangen av 80?åra. Deretter kan et langt friere samfunn gro fram, på basis av den allerede blomstrende undergrunnsøko­nomien.

Fristaten Island

Det skal også påpekes at det har eksis­tert velorganiserte samfunn uten sentral statsmakt: Fristaten Island, i perioden fra landnåmstida til landet ble tvunget inn under Norgesveldet, er ett eksem­pel. Landet hadde et blomstrende han­dels? og næringsliv, og et intellektuelt liv som blant annet ? i en fåtallig be­folkning ? frambragte noen av verdens­litteraturens betydeligste verker: De is­landske ættesogene, edda?kvedene og Snorres kongesoger. Rettsordenen i det­te samfunnet bygde på allment aksep­tert sedvanerett. En fri mann kunne føre sin egen sak for retten, eller få en lokal stormann til å føre den for seg. Han kunne si seg i tinglag med en stormann, og motta den rettsbeskyttelsen som det ga ham, mot å støtte ham i alle andre sa­ker. Og når en sak var vunnet for retten, var det opp til den forulempete og hans forbundsfeller å drive inn erstatningen eller fullbyrde straffa. Rettssikkerheten var langtfra ideell ? blant annet herjet ættefeidene stygt og desimerte befolk­ningen i grisgrendte strøk ? men for­holda må sammenliknes med forholda i land som hadde omtrent de samme kul­turelle forutsetningene. ? I Norge inn­førte de to Olavene kristendommen ved å massakrere og torturere hedninger; på Island ble kristendommen innført ved et rettslig vedtak, uten at en blodsdråpe ble spilt. I Norge ble bøndene regel­messig plyndret og brannskattet av den kongen som til eihver tid hadde stats­makta; på Island var de velsignet fri for konger, og kunne konsentrere seg om å berge avlinga. Det kan neppe herske al­vorlig tvil om at rettssikkerheten for folk flest var langt bedre under det is­landske anarkiet enn under det norske kongedømmet.

Konklusjon

En foreløpig konklusjon må bli: Ut fra fundamentale frihetlige prinsipper er Staten både overflødig og umoralsk. ? La oss for noen øyeblikk vende tilbake til den virkelige verden.

I et fritt samfunn finnes det sikkert enkelte reinhårige, idealistiske liberalis­ter, slike som oss. Vi vil utvilsomt slå ring om frihetens prinsipper, uansett personlige ofre.

Dessverre er det ikke mange som oss. Den virkelige verden er stort sett be­folket av karakterlause egoister som blåser frihetsprinsippene en lang marsj straks de øyner en fordel for seg sjøl.

Eksempel: Hvis jeg er klient hos be­skyttelsesbyrået A, og du er klient hos beskyttelsesbyrået B, kan flere ting hen­de under en konflikt mellom deg og meg. Det mest sannsynlige er at ditt by­rå finner meg skyldig, og mitt byrå fin­ner deg skyldig. Etter tilstrekkelig mange slike tvister beslutter de to byrå­ene seg for å gjøre opp med hverandre, en gang for alle. Slik fortsetter det kan­skje til beskyttelsesbyrået Smith & Smu­ule A/S står aleine igjen på skansen, all­mektig og tyrannisk ? en Stat. Alterna­tivt kan befolkningen under denne pro­sessen ha blitt så leie av de leide revol­verbandittenes herjinger at de har rottet seg sammen i en folkemilits, under le­delse av den karismatiske mesterskyt­teren Jon med Jernet: Når militsen har nedkjempet beskyttelsesbyråene, ser den ingen grunn til å legge fra seg våp­nene og makta med en gang; det ville bare føre til anarki …

Historien kan også tjene som ad­varende peikefinger: De fleste samfunn har før eller seinere frambragt en røver­høvding som har arbeidet seg opp til diktator, og dermed grunnlagt Staten. Uansett hva vi måtte ønske, kan det sy­nes som om Staten er et nødvendig pro­dukt av den utviklinga som begynner med et fritt samfunn.

Og sjøl om vi skulle klare å motstå al­le Statsmaktas fristelser, så er vi ikke aleine i verden. Ved grensa står styrkene til Folkerepublikken Brutopia og venter på marsjordre, slik at Brutopias diktator kan nyttiggjøre seg den ufattelige vels­tanden som vårt frihetlige system har skapt. Ut fra våre grunnleggende prin­sipper må vi overlate til de notoriske krigshisserne i foreningen Folkets Fri­villige Forsvar å holde beredskapen oppe. Det vil i praksis si at vi overlater til (konkurrerende) private grupper å ivare­ta landets utenrikspolitikk: Vil i så fall dagens Libanon være vår nærmeste so­siale modell?

Med andre ord: Hvem skal, i et fritt samfunn, se til at grupper og privat­personer overholder de liberalistiske spillereglene i sin omgang med hver­andre? Folk som Murray Rothbard vil si at det må markedskreftene i videste forstand sørge for, gjennom sosiale sanksjoner, tradisjoner og normer. Jeg er ikke overbevist av det svaret; for alle eksisterende stater har vokst fram av samfunn uten sentral statsmakt ? og jeg tviler ikke på at tidligere samfunn også hadde tradisjoner og normer.

Jeg kan med andre ord ikke trekke noen endelig konklusjon. Ut fra grunn­leggende frihetsprinsipper er Staten en vederstyggelighet for Guds og men­neskers åsyn; men når vi tar hensyn til den virkelige verden vi lever i, synes det som om vi trenger et nøytralt, upartisk og rettferdig maktmonopol for å holde styr på røverbandene.

Problemet ? vi kan kalle det liberalis­mens paradoks ? synes kanskje ikke påt­rengende: I en situasjon der det offent­lige tilegner seg bortimot 60 prosent av verdiskapningen, og der denne andelen øker for hvert år, blir vi ikke tvunget til å foreta et valg mellom ministaten og anarkiet med det aller første. Men hvis liberalistisk tenkning skal framstå som ei virkelig utfordring for den ‘praktiske politikk’, og som et klart alternativ til den statsautoriserte ideologiproduksjon som tyter ut av forvaltningsradioen og ?fjernsynet, må vi vite klart hvilket system vi ideelt er tilhengere av; hvilket mål vi arbeider mot.

Det er sannsynlig at vi i den virkelige verden alltid må velge mellom ufull­komne løsninger. En antydning til et svar på liberalismens paradoks ligger det kanskje i følgende betraktning:

Dersom Staten har noen grunnleg­gende eksistensberettigelse, så ligger den i at Staten best kan garantere individenes rettigheter. Den mest grunnleg­gende rettighet, og forutsetningen for at andre rettigheter skal ha noe innhold, er retten til å leve.

Gjennom historien er det Statsmakta som har begått minst 99.9 prosent av al­le registrerte drap. Bare i vårt århundre ? og litt avhengig av hvor nøye man tel­ler ? har Sovjet under Stalins ledelse tatt livet av fra 20 til 40 millioner mennes­ker; Tyskland under Hitler klarte i hvert fall å drepe 15 millioner; og sjøl en an­nenrangs diktator som Pol Pot klarte å komme opp i 3 millioner.

Sjøl de flittigste massemordere som har operert på privat basis, har hatt pro­blemer med å komme over 100.

Artikkelen er bygget på et foredrag ved Den Første Liberalistiske konferanse i Norge, ar­rangert av Ideer om Frihet, 17. til 18. mars 1984, på Mastemyr utenfor Oslo.

Hentet fra Ideer om frihet nr 3, 1984.

Mest lest

Arrangementer

  • Ingen arrangementer