En stor kilde til forvirring i politiske debatter om innvandring, er sammenblandingen mellom innvandring og naturalisering. Dette er to ulike konsepter, og debatten blir forvirrende – ja, noen vil sågar hevde misledende – om man ikke skiller mellom dem.
Hva er innvandring?
Innvandring eller immigrasjon, er handlingen å komme til et land for å bo (og eventuelt jobbe) der. Det er ikke et nødvendig krav at en innvandrer må få statsborgerskap i landet vedkommende har flyttet til for å regnes som en innvandrer. Innvandring utløser ikke nødvendigvis noen rettigheter forbeholdt de innfødte, for eksempel retten til å stemme.
For å kunne regnes som innvandrer, er det rett og slett tilstrekkelig at du har flyttet til et nytt land. Og det er det.
Hva er naturalisering?
Naturalisering er imidlertid prosessen med å bli en statsborger. I motsetning til innvandring, innebærer naturalisering at innvandrere tildeles nye rettigheter og plikter, altså rettigheter og plikter de ikke tidligere hadde. Du får for eksempel retten til å motta pensjon fra folketrygden i Norge. Samtidig blir du skattepliktig til Norge.
Med dette følger det gjerne også med et eget pass for det landet aktuelle landet du har blitt naturalisert i.
Viktig å skille!
Det er betenekelig hvordan innvandringsdebatten i stor grad handler om innvandringsrestriksjoner heller enn naturaliseringsrestriksjoner. Men nye innvandrere betyr ikke nødvendigvis nye statsborgere. De som fører en debatt ut i fra utgangspunktet om at det må gjøre det, viser i verste fall uærlighet og i beste fall at de ikke forstår den fundamentale forskjellen mellom å begrense innvandring og å begrense statsborgerskap.
Kanskje innvandringsdebatten ville vært annerledes om forskjellen mellom disse to konseptene hadde blitt mer eksplisitt?
