Skattebetalerne tvinges til å støtte ting de ikke nødvendigvis ønsker over skatteseddelen. Dette er eminent illustrert av Bent Johan i hans artikkel på Liberaleren om pressestøtte. Det finne flere lignende ordninger. Her vil jeg bare peke på to åpenbare eksempler utover pressestøtten.
Drøftingen av pressestøtten gjør det nærliggende også å trekke frem i lyset: partistøtte og skattefradrag på fagforeningskontingent. Listet opp:
- Pressestøtte: Skattebetalerne betaler for ytringer de ikke er enige eller interesserte i.
- Partistøtte: Skattebetalerne betaler valgkampen for partier som de ser som politiske motstandere.
- Fagforeningsstøtte: Skattebetalerne støtter arbeidslivsorganisasjoner som de ikke er medlem av.
Liberalister er åpenbart tilhengere av pressefrihet, organisasjonsfrihet og av frihet i sin alminnelighet, det er i grunnen hele poenget. De nevnte ordningene representerer, som Bent Johan påpekte i tilfellet pressestøtten, også en ufrihet.
Ordningene har også en praktisk side. De koster mange penger. Fagforeningskontingent tillater å trekke fra inntil 7 700 kroner i året på skatten. Et fradrag som må fylles opp av øvrige skattebetalere. Politikerne i Norge bevilger seg over en halv milliard kroner partistøtte. Samlet sett blir det mye redistribusjon fra skattebetalere til den politiske kasten.
Får vi ved neste stortingsvalg et politisk parti som sier «nei» til offentlig partistøtte?
