Mennesker er alle ulike, men har de samme rettighetene. Med et slik utgangspunkt er det umulig å være både liberalist og rasist. Hvordan står det egentlig til med rasismen i vårt samfunn? Hva er egentlig rasisme? Hvordan skal vi møte fremmedfiendtlige holdninger midt iblant oss?
Folk er fordomsfulle. Alle har positive og negative referansegrupper som de identifiserer seg med, eller som fungerer som eksempler på hvem vi ikke er. Dette er grunnleggende menneskelig, men det bærer også kimen i seg til at menneskets verste sider kan blomstre.
Merkelapper og begreps-utflytning
Offentlig ordskifte innebærer ofte en kamp om sannheten. I denne kampen er det om å gjøre å ha definisjonsmakt. Hvis du kan gi din meningsmotstander en moralsk underlegen posisjon så er mye gjort. Tenk på utsagnet: …bare gi skattelette til dem som har mest fra før (gjerne uttalt med «de» som objektsform).
For å belyse problemstillingen vil jeg kommentere noen punkter i Bent Johans artikkel på juleaften. Artikkelen er prisverdig i det at den tar opp et tvilsomt debattklima på sosiale medier. Videre at den tar utgangspunkt for kritikken i en post fra Peter N. Myhre. Han er en mann med lang fartstid i norsk politikk, som bør ha erfaring med å vurdere politiske utsagn.
En annen side ved det offentlige ordskifte, som gjenspeiles i artikkelen, er at det er preget av merkelapper. Gjerne merkelapper som er ladet. Et eksempel på en hyppig brukt merkelapp er rasist, eller rasisme. Merkelappen refererer til negative holdninger til folk som på en eller annen måte er annerledes.
Jeg er av den oppfatning at et begrep som rasisme bør defineres strengt. Det bør ha noe med rase å gjøre, og det bør være en -isme. Nå er jeg selv av den oppfatning av rase-begrepet er dehumaniserende, men det kan godt referere til meninger som folk har, altså det synet at det er naturlig å dele mennesker inn i raser. Dernest er det -ismen: vi må akseptere at rase-holdningen er del av en ideologi. Jeg mener også at vi må kreve at det er en konfliktorientert ideologi. Et godt eksempel på en konfliktorientert rasist-ideologi er antisemittismen.
Begrepet brukes i dag ofte for å stemple personer som er kritiske til Israels maktbruk, fortrengelse av minoriteter og en stat som gir borgere ulike rettigheter basert på etnisk tilhørighet. Å sette en rasist-merkelapp på kritikk av diskriminering er å gjøre rasisme-begrepet til det motsatte av hva det egentlig betyr – det er newspeak.
Hverdagsrasisme kan være rasjonelt
Hverdagsrasisme forstått som negative holdninger til andre basert på en eller annen form for tribalisme forekommer selvsagt. Ikke alle kan ha liberalisters krystallklare forståelse av alle menneskers like rettigheter. Jeg vil påpeke at: hverdagsrasisme kan være rasjonelt. Virkelig rasisme kan selvsagt aldri være rasjonell.
Årsaken til dette er velferdsstaten. Når en fordomsfull person ser noen på bussen som hen, basert på ulike etnisitetsmarkører, kan mistenke at bidrar mindre til velferdsstaten over skatteseddelen, så er det lett å tenke: uten denne personen ville det bli mer velferd på bestemor. Slik vårt samfunn er organisert, så gir dette en viss mening. I et liberalistisk samfunn ville bestemor ha kjøpt pensjonsforsikring og helseforsikring (eller ikke) og ikke være avhengig av naboens skatteseddel. Da ville det heller ikke være av betydning hvor mye, eller lite, andre personer betaler i skatt.
Vi kan gjerne kalle en struktur som lager slike unødvendige interessekonflikter mellom mennesker for strukturell rasisme. Kanskje er velferdsstaten en skaper av strukturell rasisme?
Hva må gjøres!?
Her vi står i dag er ytringsfriheten svekket, særlig knyttet til ytringer knyttet til Israel-Palestina konflikten. Forsvar av ytringsfriheten må ikke vike for konflikter som ser ut til å være uten løsning. Det er nødvendig å si ifra om hat-retorikk. Skal vi tro HL-Senterets holdningsundersøkelse, så er negative holdninger til jøder og muslimer relativt utbredt. Det er også en politisk slagside i disse tallene. Dette er det viktig å si ifra om. Det underbygger velvalgtheten av Bent Johan i valg av kilde til å illustrere hverdagsrasisme.
Grunnleggende endringer i samfunnet bør være å gjøre samfunnet nøytralt. Det vil si å fjerne referanser til etnisitet, kjønn, språk og lignende markører fra lovverket. Straffelovens §§ 185 og 186 må gå. Det samme må språkloven. Fremfor alt må liberale understreke rasismens nedrighet.
