Det finnes et uttrykk som heter «Less is more». Hvis Liberalistene hadde vedtatt 4-5 resolusjoner, ville hver enkelt fått mer oppmerksomhet. I stedet ble det en strøm av vedtak, omtrent 40 resolusjoner ble vedtatt. La meg begynne med den morsomste og litt ironiske resolusjonen som ble vedtatt:
«Pliktår for de som støtter pliktår
Mange voksne stemmer i for et pliktår, basert på at det vil «gjøre de unge godt» og at de selv ble tvunget til å avtjene sin verneplikt i ungdommen. Vektige argumenter, på linje med at barn har godt av juling og at det selvsagt er greit, fordi de selv ble slått av sine foreldre. Det kan se ut til å være et kollektivt Stockholm-syndrom i befolkningen, uten en åpenbar løsning.
Liberalistene foreslår derfor at de som ønsker tvang selv tvinges til et år med hakke, spade, og rallarhatt. La Ringeriksbanen bygges med håndkraft, eller la ungdommen i fred.»
Andre resolusjoner
Landsmøtet ønsket et ja til surrogati, både kommersielt og altruistisk. Etter en engasjert debatt, vedtok man med betydelig flertall å selge alle aksjer som eies direkte av staten. Liberalistene vil prioritere tollfrihet for varer fra Ukraina og vil opprettholde militær støtte til Ukraina. Sistnevnte ble det en del debatt om, og forslag om økt støtte fikk ikke flertall. Arnt Rune Flekstad måtte i debatten rydde opp gjennom å påpeke at det at man støtter at et angrepet land forsvarer seg, ikke er det samme som å være for krig.
Partiet vil fjerne eiendomsskatten og ha et nøytralt skatte- og avgiftssystem. Det ble ikke flertall for et «nja» til EØS-avtalen. De fleste er fortsatt helt mot avtalen. Det ble derimot et stort flertall for å støtte Schengen-avtalen. Det ble flertall mot generalistkommuneprinsippet, og partiet ønsket selvsagt at det bør være lov å vise film søndag morgen.
Det er forresten interessant å følge med på voteringer i salen. Det er ganske mange som stemmer blankt, og det er en håndfull som stemmer mot alt det verdiliberale.
Resolusjonen «Kose seg – Samtykkende voksne» ble vedtatt. Den gikk inn for «å utvide handlingsrommet for alle som har et utradisjonelt kjærlighetsliv.» Teksten inneholdt presiseringer som liberalere anser som ganske ukontroversielle, slik som surrogati for utradisjonelle familier og fjerning av statens rolle i ekteskapet.
Liberalistene mener staten skal være teknologinøytral. De vil ha «legalisering nå», enten det er for narkotika eller rå melk.
Mange fine vedtak, men hvor vellykket var egentlig landsmøtet?
Orker ikke, gidder ikke.
Når jeg tar opp mobilen om morgenen, så får jeg opp minner fra Facebook. I dag dukket det opp et bilde av David D. Friedman som besøkte Liberalistenes landsmøte i 2018. Møtet var på Håndverkeren, og det var godt over 150 mennesker tilstede. Året før var det langt over 200 der. I min artikkel i går skrev jeg om det var 41 delegater. I dag skulle landsmøtet starte klokken 10.30, og da var det neste folketomt i lokalet. Da klokken nærmet seg 11, så måtte møtet starte selv om det var mange tomme stoler. Partilederen ankom kl. 11.27 og kl 12 var det ca 28 delegater i salen.
Jeg skriver ikke det ovenfor for å være negativ, men for å understreke litt av problemet for Liberalistene. De har mistet de fleste aktive, de har nesten ingen fungerende fylkeslag og mange aktive gidder ikke å stå opp om morgenen og komme på landsmøtets andre dag. Det er ikke slik man får suksess. Det symptomatisk at man dropper den timen som er satt av til planlegging av valgkamp, mens man bruker 5-6 timer på å gå gjennom nesten 50 resolusjoner, hvorav de fleste havner i skuffen etter landsmøtet.
Hvis medlemmer i Liberalistene lurer på hvorfor partiet ikke lykkes, så er et delsvar veldig enkelt for de fleste. Ta opp et speil og spør deg selv hvor mye du gadd å gjøre. Krangling på Facebook teller ikke. Gjenvalgt partileder Arnt Rune Flekstad la også i sin avslutningstale vekt på at man må jobbe mye hardere hvis man skal vinne frem, samtidig som man også må gjøre mye innad i partiet.
Før landsmøtet ble avsluttet, tok man seg tid til å dele ut noen utmerkelser. Det er alltid klokt siden det å berømme folk som står på er noe av det lureste og fineste man gjør. Arne Eidshagen som hadde fremmet mange resolusjoner, ble årets fersking. Vegard Nøtnæs ble årets ildsjel, og Oslo ble årets fylkeslag.
