Mye av det som fremstår som rettferdighet i offentligheten, er performativ aktivisme. Hashtagkampanjer, pompøse erklæringer, storslåtte slagord, fargelagte logoer på plakater og velproduserte videoer bidrar til en fasade om at noe gjøres. Dette er først og fremst en form for rettferdighetspynt plassert for å vises frem i et utstillingsvindu.
Ord og nytteløse tiltak erstatter reelle endringer
Jeg er opptatt av rettferdighet, derfor er jeg også opptatt av tiltak som faktisk fungerer for å oppnå det. Vi bør være åpne for at mange solidaritetskampanjer er mye ord og lite handling. Den er performativ heller enn nyttig. En slags kosmetisk dans der en hvit middelklasse kuraterer til likesinnede. Rettferdighet blir dermed et abstrakt ideal som ikke gir mer rettferdighet i den virkelige verden.
Jeg har tre tydelige eksempler på dette.
Mitt første eksempel er rosavasking (pinkwashing) knyttet til brystkreft. Rosavasking er når bedrifter støtter Rosa sløyfe-kampanjen for å få et bedre image. Imidlertid går en svært liten andel av pengene til forskning. Breast Cancer Action har i tillegg påpekt at noen setter rosa sløyfe på varer som er knyttet til økt helserisiko, og dette har en negativ effekt. Et eksempel er alkoholbransjen som har brukt rosa sløyfe-kampanjer selv om alkohol er en kjent risikofaktor for brystkreft.
Et annet relevant eksempel er #BlackoutTuesday i 2020. Millioner la ut svarte ruter på Instagram for å vise støtte til antirasisme. Aktivister påpekte raskt at flommen av svarte bilder gjorde det vanskeligere å finne praktisk informasjon om demonstrasjoner, rettshjelp og innsamlingsaksjoner. Synligheten var høy, men effekten var lav og tidvis negativ.
Det siste eksemplet er Earth Hour. WWF beskriver Earth Hour som en markering som skal inspirere til videre handling, altså er det først og fremst en symbolsk handling. Forskning som har målt effekter på kutt i strømforbruket Hour finner imidlertid særdeles beskjedne og kortvarige kutt i utslipp. Det som virkelig monner er tiltak som gjør at mange mennesker tar varige valg som å bytte til mer effektivt elektrisk utstyr, reparere mer og investere i ren energi.
Om disse spesifikke eksemplene over her er korrekt eller du ikke er helt enig, er ikke så vesentlig. Hovedpoenget er mekanismen. Rettferdighet i utstillingsvinduet opprettholder fasaden om at noe godt faktisk gjøres. Vi driver med utrolig mye unødvendig dydssignalisering og symbolpoltikk. I verste fall gir dette oss illusjonen av rettferdighet og avleder oss bort fra reell rettferdighet og reelle fremskritt.
Menneskelig å velge det synlige
Peter Singer har pekt på hvor lett vi lar irrasjonalitet og følelser styre giverviljen. Vi gir gjerne til den ene uteliggeren vi ser utenfor butikken og glemmer veldedige tiltak som redder mange flere liv et annet sted. Myggnett som hindrer malaria redder flere, men inntrykket til den nære uteliggeren er sterkere enn den fjerne statistikken.
Jeg er opptatt av en rettferdig verden, og derfor er jeg også opptatt av det som best bidrar til å oppnå en rettferdig verden. Man kunne med andre brukt penger og tid til å faktisk få til en rettferdig verden, men gjør det ikke, eller gjør det ikke like bra som man kunne gjort det. Det er utrolig dumt.
Og det skjer fordi synlighet er det som insentiveres. Vi trekkes mot handlinger som ser gode ut og føles gode her og nå. Når presset om å vise handlekraft er høyt, tenderer vi mot de veldedige tiltakene som er lette å forstå og lette å vise frem som gode. Vi er dårligere til å vurdere om de faktisk er virksomme over tid.
Dermed havner vi i en verden der det viktigste er å vise at noe gjøres. Ikke at det vi gjør faktisk gir mer rettferdighet. Dette ligner det som ofte kalles politikernes syllogisme. Logikken går som følger:
Premiss 1: Vi må gjøre noe.
Premiss 2: Dette er noe.
Konklusjon: Derfor må vi gjøre dette.
Symboltunge kampanjer og markeringer går gjerne i denne tankefeilen. Dette er noe som gjentas innenfor særlig likestilling, klima, antirasisme, fattigdomsbekjempelse og andre populære områder som berører viktige rettferdighetsspørsmål.
Den samme tankefeilen går også igjen i organisasjoner. Mange lanserer flotte løfter om mangfold og inkludering, grønne ambisjoner eller samfunnsansvar. Man har massevis av gode forestillinger, intensjoner og «høres-bra-ut-på-papiret»-tiltak. Men man har ikke nødvendigvis gode resultater.
Gi Effektivt
Gi Effektivt er et fyrtårn av fornuft i et hav av symbolpolitikk. De prøver å motgå nettopp denne tankefeilen eller synlighetsfeilen. De anbefaler at folk gir til veldedige tiltak og donasjoner som gir mest «bang for buck», altså som dokumentert redder flest liv per krone. De baserer seg på uavhengig effektforskning og vurderingene til GiveWell.
Gi Effektivt er er drevet av Effektiv Altruisme Norge. Sebastian Damgaard har skrevet en flott artikkel om effektiv altruisme som du bør lese om du er interessert i en rettferdig verden på en mest mulig effektiv måte.
