Alle partier som gikk tilbake i stortingsvalget bedriver sjelegranskning. I Venstre ropes det høyt at partiet må tilbake til røttene. Venstres stolte historie som reformparti er en tung bør, og kan bli en hvilepute for konservativ tilnærming – eller et ideal for kontinuerlig fornyelse.
Alle har sine egne forklaringer på valgnederlaget (også jeg), men mange er forbausende samstemt i at Venstre ikke lyktes med å markere en tydelig grense mot FrP. Regjeringsstrategien har vært den samme siden 2005 (H, V og KrF), men ble en tvangstrøye uten mulighet for justering da troverdigheten i regjeringsalternativet fordampet som dugg for solen – fordi hverken Høyre eller Venstre klarte å løfte seg, og det ble klart at de tre partiene åpenbart ikke ville bli større samlet enn FrP alene.
Noen partimedlemmer valgte allerede i selve valgkampen å fortelle at de ikke bare var uenige i partiets valgte strategi, men også å annonsere at de kom til å stemme på andre partier.
Er det behov for et uavhengig sentrumsparti?
Det mangler heller ikke på svar på eller forslag til hva partiet bør gjøre annerledes, for å løfte seg. Uavhengig sentrumsparti gjentas av stadig flere som et mantra. En magisk resept som 1) skal frigjøre Venstre fra tvangstrøyen det er å ha eller bli knyttet til et regjeringsalternativ, og 2) gjenreise det gamle reformpartiet som det naturlige midtpunkt for kompromisser i sentrum.
Er det mulig å være et uavhengig parti i sentrum av norsk politikk – som søker støtte fra sak til sak? Uten å ha tydelige ambisjoner om regjeringsmakt? Da vil Venstre for alvor kapitulere som styringsparti. Vil man klare å håndtere rollen beskrevet i en jubileumsbok om Unge Venstre: Demokratiets avantgarde? Det var en av Venstres helter, Johan Castberg, som gav denne beskrivelsen i en hilsningstale til Unge Venstre i 1909:
«Det er ungdommens oppgave at slutte seg om en radikal demokratisk politikk, være demokratiets avantgarde. Unge Venstre maa herunder erindre, at man vel maa være praktisk, men aldri maa ungdommen legge an på døgnets flertall. Sannhets sak kan seire gjennom nederlag: kan den ikke gjennemføres i dag, faar man slaa et slag for at bringe den gjennem i morgen.»
Risikerer man ikke å bli et parti som vingler mellom å støtte løsninger definert av enten Høyre eller Arbeiderpartiet? Ordet vingle fremkaller allergireaksjoner i de liberale rekker – der tvil og tvisyn er et selvstendig ideal. I en jubileumsbok fra 1984 beskrives «Venstremannen» slik av Andreas Hompland:
«Venstremannen var liberal, men han var aldri heilt sikkert på kva det var å vera liberal. Dette var eit av dei mange dilemma Venstremannen aldri klarte å løysa. Å vera liberal er eit dilemma, men det er eit fruktbart dilemma. Det beste i Venstremannen var alltid undervegs.»
Akkurat dette at liberalismen er underveis understrekes faktisk i partiets prinsipprogram fra 2020, der det heter at «Den sosiale liberalismen står aldri stille, men er i stadig utvikling».
For å forsvare sin eksistens og sin fremtid må Venstrefolk finne svaret på følgende eksistensielle spørsmål: Er det behov for et uavhengig parti i sentrum av norsk politikk?
Like viktig er det å spørre seg hva det betyr å være i sentrum, og hva det betyr å være et liberalt parti? Eller var det sosialliberalt? Tesestriden i Venstre kan til tider minne om den man fant på ytre venstre fløy, der partifeller var viktigst å bekjempe – ikke politiske motstandere.
Reformenes parti
Venstre startet som et reformparti. Gjennom utvidelser av stemmeretten, demokratisering av rettsvesenet, en felles grunnutdannelse for alle, og regulering av arbeidslivet, skulle store grupper i folket bringes inn i samfunnet og demokratiet. I Rune Slagstads storverk Nasjonale Strateger beskrives årene fra parlamentarismens gjennombrudd i 1884 til Ap overtok styringen rett før 2.verdenskrig som Venstrestaten. Og en av de strategene Slagstad løfter frem beskrev ambisjonen for Venstrestaten slik: Norig – ein folkedanningsheim.
Venstre var for demokrati, kunnskap og medbestemmelse. Og mot kongemakt, ekspertvelde og embedsmannsstyre. Idealet var et utdannet folk som tok kontrollen over eget liv. Fiendebildet var like klart; styre ovenfra, gjennom eksperter. Denne historiske arven gjør Venstrefolk varm om hjertet, og stoltheten sitter i ryggraden. Men må man tilbake til Sverdrup, Gunnar Knudsen, og Johan Castberg for å finne svaret på hva Venstre skal være i dag?
Aps statsminister og partileder Trygve Bratteli gav et slående enkelt og tydelig svar på hva selve oppskriften må være – uavhengig av om man ser på seg selv som et styringsparti eller et idéparti: «Vi gikk inn i vår tid og gav svar mennesker trodde på».
Hvordan skal arven forvaltes, forsvares og fornyes i vår tid?
Hvilke utfordringer samfunnet står overfor, endres over tid. Hvordan partiene plasserer seg, endrer seg også. Noen velger en konservativ tilnærming (endre for å bevare, endre lite, endre sakte) som rettesnor for politikken. Men uten reformer blir det revolusjon. Et samfunn som ikke evner å reformere seg selv som svar på utfordringer, risikerer å gå fullstendig i stå. Å være et reformparti er en ambisjon om å bringe samfunnet videre, noe som burde passe Venstre bra.
For Venstre er det derfor viktig å finne ut hva som var selve kjernen i og begrunnelsen for reformene partiet har tatt initiativ til, stått i spissen for, og vært med på. Hvilke utfordringer var reformene et svar på? Hvorfor valgte man akkurat disse reformene – og ikke noen andre? Hvilke utfordringer er det nødvendig å finne svar på i dag? Hvor mye av fortidens reformer (dagens system) skal bevares og bare flikkes på, og hvor mye må endres grunnleggende?
Eksistensberettigelse – et sammensatt tema
Når partier utformer politikk og taktikk handler det om flere forhold: Hvilke saker/temaer har man troverdighet på (eller sakseierskap til)? Dette avgjør ofte hva partiet velger å ha som hovedsaker. Men det har også betydning hvilke velgergrupper partier tradisjonelt appellerer til – og hvilke temaer velgergruppene er opptatt av. Det ville være merkelig hvis et liberalt parti plutselig tok inn en rekke kristenkonservative standpunkter i programmet. Eller at et parti hvis velgergrupper var helt avhengig av tollmurer og subsidier plutselig skulle omfavne markedsøkonomi og frihandel. Troverdigheten blir borte.
Ideologi eller grunnsyn er partiets ankerfeste, som både gir noen retningslinjer for den konkrete politikken og løsningene partiet har (selv over større tidsrom), og en forutsigbarhet (vaksine) mot å adoptere løsninger eller tilnærminger langt unna ankerfestet. Ideologi og politiske løsninger kan også ha mye å si for partiets plassering i det politiske landskapet. Når man finner resepten som gjør at ideologi, politikk og plassering henger naturlig sammen og kan forklares, får man også en pekepinn om hvordan partiet skal markedsføres.
Venstre er et liberalt parti. Reformorientert. Kunnskapsbasert (i betydningen antipopulistisk). I sentrum – i betydningen langt fra politikkens ideologiske ytterfløyer. Dette er ikke merkelapper som er påklistret eller tatt ut av løse luften. Tvert imot er de karakteristikker godt forankret i partiets historie, ideologi og politikk. Spørsmålet er hvordan dette kan konkretiseres på en måte som gir partiet en eksistensberettigelse for vår tid og fremtiden, og som kan appellere til velgerne.
Et liberalt parti må forsvare individet og demokratiet, og bidra til å fornye velferdssamfunnet. Det er en styrke å være uavhengig av særinteresser og spesifikke velgergrupper – men også en svakhet. Man må bygge opp en lojalitet til partiets ideologi og samfunnssyn – som er en krevende og langsiktig oppgave. Man kan ikke forvente lojalitet på grunn av partiets stolte historie – men snarere skape tillit og troverdighet for evnen til å forvalte arven og bruke ideologien og samfunnssynet til å finne svar på fremtidens utfordringer.
Å være i sentrum betyr ikke at man nødvendigvis står for moderate og forsiktige skritt. Det er behov for radikale reformer – både for å bevare klimaet og for å fornye velferdssamfunnet. Et liberalt parti på mellom 5 og 10/15% oppslutning kan gi sentrum styrke, og trekke Ap og Høyre vekk fra ytterfløyene.
De dårlige erfaringene med Arbeiderpartiet
Kan Venstre med troverdighet gi samme løfte som MDG gjorde: En stemme til Venstre er en garanti for at Ap beholder regjeringsmakten? Neppe. Selv om både Ap og Venstre har en historie for å være reformpartier og styringspartier, har Venstre noen prinsipper som gjør det vanskelig med et regjeringssamarbeid, eller å gi Ap en blankofullmakt til regjeringskontorene. I tillegg har Venstre noen dårlige erfaringer med Ap. Det er grunn til å minne om både prinsippene og erfaringene.
En viktig del av Venstres identitet er å være uavhengig av særinteresser. Arbeiderpartiet er LOs politiske arm, og LO har valgte representanter i Aps sentralstyre. Både SP og KrF ble for øvrig grunnlagt (i hhv. 1920 og 1933) fordi Venstre avviste å være redskap både for Bondelaget og for kristenfolket.
Venstre tar imot pengegaver, men understreker at man ikke har noen bindinger til eller forpliktelser overfor giverne. Man forutsetter at giverne er enige i Venstres politikk. LO er ikke bare med i Aps organer, men finansierer i stor grad valgkampen – både med penger, folk, og til og med egne kampanjer.
I 1985 forsøkte Venstre å fri til Ap gjennom bryllupsannonser der Venstres leder Odd Einar Dørum var brudgom og Aps leder Gro Harlem Brundtland var brud. Men frieriet fikk en kald skulder. Både hos bruden (som jo tross alt allerede var gift – med LO), og av velgerne. Som så det maktarrogante, skråsikre og lite liberale Ap som helt noe annet enn Venstre representerte. Venstres velgere likte frieriet så dårlig at partiet havnet utenfor Stortinget i åtte år.
Venstre har deltatt i samarbeidsregjeringer med andre partier helt siden 1963. Aps vilje og evne til samarbeid med andre partier er tross alt av ny dato. Først i 2005 gikk Ap inn i regjering med andre partier. SV fikk merke prisen ved å samarbeide med Ap, og klarte med nød og neppe å holde seg over sperregrensen i 2013. SP ble regelrett sparket ut av regjeringen i år, gjennom Støres maktgrep og ansiktsløftning. Ap har for øvrig som vane å bruke valgkampen til å avlyse de potensielle samarbeidspartienes hjertesaker. 2025 var intet unntak.
De åtte årene Jens Stoltenberg styrte i spissen for en flertallsregjering inviterte Venstre flere ganger til samarbeid «over streken». Men Ap var aldri interessert. Når Ap frir «over streken», som i årets valgkamp – er det for å rydde unna problematiske saker før valgkampen – og legge premissene for løsningene.
Hundreårsjubileet i 2013 ble en gylden anledning for Ap til å gjemme bort Venstres forkjempere for kvinners stemmerett, og heller løfte frem sine egne. Slik Ap gjerne tar æren for utviklingen av velferdsstaten, og gir inntrykk at av den starter med Einar Gerhardsen i 1945.
Ap har nærmest gjort det til et prinsipp ikke å stemme for andre partiers reformforslag, men fremmer heller sin egen variant. Slik de gjorde med Folketrygden efter Gerhardsens kortvarige pause fra makten i 1963, eller da de stemte ned Solbergregjeringens rusreform før 2021-valget.
Der Venstre setter individet i sentrum er det nærliggende å minne om Aps utgangspunkt, med Jens Stoltenbergs ord når individet blir lite i møte med et tungrodd og byråkratisk system: Noen må forsvare systemet.
Regjeringsalternativet man snublet inn i
Venstre har gått til valg på det samme regjeringsalternativet ved hvert valg siden 2005. Det ironiske med regjeringsalternativet av H, V og KrF er at det er noe man snublet inn i. La oss ta en kjapp tur ned «memory lane»: I 1990 marsjerte SP ut av Syse-regjeringen (med H og KrF). Efter folkeavstemningen om EU ble drømmen om en blokkuavhengig (jada!) sentrumsregjering av KrF, SP og Venstre gjenopplivet ved valget i 1997. KrF løftet seg til uanede høyder, Venstre ble gjenreist (over 4%). I politikken har man av og til litt flaks. Landsmoder Gro hadde abdisert og Thorbjørn Jagland ble statsminister. Hans ultimatum om at Ap måtte ha 36,9% oppslutning lyktes ikke i 1997, og for første gang gav Ap fra seg regjeringsmakten, frivillig. Det var uaktuelt for H, FrP, KrF og Venstre å styre sammen, så sentrumsregjeringen ble dannet. FrP var for øvrig for første gang større enn Høyre. Jaglands surmuling drev den blokkuavhengige regjeringen rett i armene på Høyre – og FrP. Uten Jagland kunne mye ha sett annerledes ut i norsk politikk..
Bondeviks regjering ble felt av Høyre og Ap i 2000, efter at Gros ønskede arvtager Jens Stoltenberg hadde utmanøvrert Jagland. Stoltenbergs reformorienterte sosialdemokratiske regjering krasjlandet i 2001. Siden Sp holdt seg unna alt som luktet av EU og Høyre, ble det til at H, KrF og Venstre dannet regjering. Igjen ble Bondevik statsminister, og han ville ikke gå i regjering med H – uten Venstre. Høyre ville ikke gi opp å få statsministerposisjonen. Det var Carl I. Hagen som satte foten ned, og nærmest tvang Høyre inn i regjering – uten å ha statsministeren. Dermed ble dette det naturlige regjeringsalternativet for de tre partiene i 2005. De kunne jo ikke gå til valg på et annet alternativ enn regjeringen de satt i. Samtidig hadde FrPs drøm om innflydelse og samarbeid med de andre ikke-sosialistiske partiene gått opp i røk. Hagen surnet, og gjorde det veldig klart at Bondevik II ikke kom til å overleve valget. Det ble rødgrønt flertall. Men de tre partiene fortsatte å ha samme regjeringsalternativ både i 2009 og 2013. I de åtte årene med borgerlig flertall mellom 2013 og 2021 fikk man testet ut mange ulike regjeringskonstellasjoner. Men lærdommen var at selv penger kan ikke utjevne politiske forskjeller mellom partiene. Noen fortsetter å fornekte denne lærdommen, f.eks Erna Solberg.
Hva har endret seg siden 2005 – og ikke minst siden 2017/2021? Ved årets valg hadde ikke et alternativ med Høyre, Venstre og KrF noen troverdighet. Man var ikke engang samlet sett større enn FrP alene. Og FrP var igjen største parti. Ikke bare større enn Høyre (som i 1997, 2005 og 2009), men større enn de tre andre til sammen. Det er en vesentlig endring. I tillegg var både FrP og KrF markant mer konservative. Kulturkrigen fra USA var for alvor iferd med å bli adoptert av etablerte norske partier. FrP drev valgkamp mot miljøpolitikk, og KrF mot liberale verdier. Politisk har avstanden mellom Venstre og disse to partiene økt betraktelig. I tillegg til at tyngdepunktet er flyttet fra Høyre/sentrum til FrP.
Jeg har allerede nevnt de negative erfaringene med Arbeiderpartiet. Nå er det på tide å hente inn noen erfaringer fra Venstres storhetstid.
Gunnar Knudsens advarsel – for en ny tid
I tiden rundt unionsoppløsningen drømte mange om et nytt, bredt parti – som skulle fjerne gamle skillelinjer mellom Høyre og Venstre. Venstre-mannen Christian Michelsen etablerte Samlingspartiet. Men i 1907 var han gått lei av «partikjekling», og trakk seg ut av politikken. Han overlot roret til sin utenriksminister Jørgen Løvland, som ble felt av Gunnar Knudsen. Som foretok «konsolideringen» av Venstre, der de gamle «partigjerdene» ble reist. Han advarte sitt eget parti mot å samarbeide til høyre (altså med Høyre), som hadde vært Venstres motstander. Høyre var konservative, og måte dras efter håret for å gå med på nødvendige reformer for å utvide demokratiet, regulere arbeidslivet og skape velferdsordninger for de minst privilegerte.
Under Gunnar Knudsen kom reformene på løpende bånd. 120 år senere rømte velgerne fra Venstre, på grunn av utsiktene til at et parti på høyre fløy skulle bli den dominerende kraft i politikken og regjeringen. Venstre-velgere plasserer seg i sentrum, og er liberale. Et konservativt fløyparti er ingen drømmepartner, snarere et mareritt som på samme måte som på Knudsens tid representerer det motsatte av hva Venstre står for. Å gjenopplive Knudsens advarsel mot å gå til høyre vil i dag ikke gjelde samarbeid med Høyre – men FrP. På samme måte som med Ap har Venstre negative erfaringer med FrP; da begge partier deltok i Erna Solbergs regjering ble den for grønn og liberal for FrP, som rett og slett rømte fra byrden ved å forklare sine velgere nødvendigheten av ikke bare å inngå, men også stå for kompromisser i regjeringssamarbeidet.
For et liberalt parti i sentrum finnes det altså gode grunner til å reise politiske gjerder, både mot ytre høyre – og mot ytre venstre. Man ønsker å skape politiske løsninger i sentrum. Da må man selv bli en troverdig partner som både Ap og Høyre kan foretrekke, fremfor henholdsvis Rødt/SV og FrP. Det er et langsiktig arbeid. Og det starter naturligvis ikke på toppen, med 3 representanter på Stortinget. Det starter lokalt, med å vise hva Venstres nasjonale løsninger innebærer som lokal politikk.
Andres (manglende) suksess med uavhengighet – noe å lære av?
FrP gikk ut av Solberg-regjeringen i 2020, fordi den ble for grønn og liberal (eller for grå, i FrPs sprogbruk). Valget i 2021 endte dårlig, men alenegang gav rekord ved 2025-valget. Sp gikk ut av den borgerlige Syse-regjeringen i 1990, og banet vei for Ap-dominans gjennom mesteparten av 90-tallet, og fullførte linjeskiftet ved å gå inn i Stoltenberg-regjeringen med Ap og SV i 2005. Årene i Støres regjering var ingen suksess, og heller ikke det siste halve året utenfor regjering gav Sp noe løft i 2025. Det kan jo ha flere årsaker. MDG på sin side insisterte lenge på å være blokkuavhengige, men oppnådde ingen suksess i 2021, og forble under sperregrensen. Et tydelig linjevalg til venstre foran årets valg gav derimot suksess. Sannsynligvis på bekostning av både Venstre og SV. Spørsmålet er om det er noe å lære av disse partienes forskjellige erfaringer.
Hvordan bli et parti å regne med fremover?
Først må spørsmålene jeg har nevnt lenger opp besvares. Så må det legges en strategi for at alle ledd i Venstre skal bidra til å markedsføre og fremme forslag i tråd med Venstres ideologi og program, slik at partiet blir gjenkjennelig, forutsigbart og troverdig. I den videre profileringen av Venstre må fokuset være på løsninger i tråd med ideologien og samfunnssynet – med et tydelig budskap om at Venstre samarbeider der man får eller bidrar til flertall for en politikk som ligger nær Venstres løsninger – ikke noe annet.
Flere har tatt til orde for en uavhengig sentrumskurs. Blant dem er tidligere statssekretær Geir Kjell Andersland fra Bergen (innlegg i Klassekampen 15.09), og Herman Ekle Lund, medlem av bystyret i Drammen. Lund skrev en kronikk i Aftenposten, og ble invitert til debatt i Dagsnytt 18, mot Unge Venstres leder, Omar Svendsen-Yagci. NRK hadde denne artikkelen om debatten. Også bystyrerepresentant i Oslo, Ismail A. Hussein har på sin FB-side skrevet et nokså langt innlegg med samme tema.
I mellomtiden venter alle på svarene fra medlemmene i Venstres eftervalgsundersøkelse, og utvalget som skal analysere valgkampen og resultatet. Det ledes av Ann-Helen Skaanes. Blant medlemmene er valgforsker Jonas Stein, tidligere kommentator i Bergens Tidende og TV2 Mathias Fischer, og tidligere Unge Venstre-leder og 2.kandidat i Akershus ved årets valg, Ane Breivik.
Utfordringen vil uansett være hvem Venstre skal samarbeide med for gjennomslag i ulike saker. Det er på sin plass å minne om at det går et skille internt i blokkene, mellom partier som er relativt liberale, mer eller mindre grønne, og internasjonalt orienterte. En oppløsning av gamle, tradisjonelle skillelinjer kan skape nye samarbeidsmønstre. Fremfor å se til det gamle «sentrum» bør man se efter nye samarbeidsmønstre – som passer bedre med de løsningene partiene har på dagens utfordringer – ikke fortidens. Da må Venstre finne veier til konstruktivt samarbeid med Høyre, Ap, og MDG. Ikke KrF og SP. Og naturligvis ikke FrP.
Sosiale utfordringer, utenrikspolitikk – og andre temaer
Mange efterlyser Venstres sosiale profil. Det er forståelig, både fordi Venstre har en stolt historie med en rekke sosiale reformer å vise til. Samtidig fremstår FrP som et veldig usosialt parti man ikke ønsker å assosieres med. Da må de politiske forskjellene frem – noe som kan gjøres ved å løfte en kombinasjon av saker som til sammen gir en tydeligere sosial profil. Hvorfor skal sosialt engasjement forbeholdes venstresiden?
Sosiale forskjeller, utenforskap, integrering og fattigdom er utfordringer som ofte henger sammen, og som Venstre burde koble sammen. En som har truffet mange med sin fortelling om sitt eget liv, er Venstres nestleder Abid Raja. Å bruke hans åpenhet og troverdighet til å markere hvor Venstre skiller seg fra både høyresiden og venstresiden kan være en oppskrift.
Venstre har i Guri Melby for første gang på lenge en partileder som har løftet utenrikspolitiske temaer, og skaffet Venstre øket troverdighet. Men det gav ingen gevinst i valgkampen. I min analyse av Venstres nederlag skrev jeg følgende:
”Venstre var i hele fireårsperioden en drivkraft for mer norsk støtte til Ukrainas frihetskamp. I tillegg inntok V et standpunkt for norsk medlemskap i 2021. Den generelle utenrikspolitiske usikkerheten og utryggheten har ikke Venstre klart å utnytte og sette i sammenheng med ja til EU-standpunktet og støtten til Ukraina. I det første valget på mange år der utenrikspolitikk har vært et underliggende tema har ikke Venstre klart å løfte et tema vi har nyvunnet troverdighet på.»
Ingen enkel oppskrift
Jeg tror ikke det finnes noen enkel oppskrift – bare god analyse, og hardt arbeid over tid kan gi Venstre sakseierskap, forutsigbarhet og troverdighet – som nøkkelen til å oppnå tillit hos velgerne. Ideologi og løsninger som henger sammen kan partiet meisle ut – men plasseringen i det politiske landskapet bestemmes ikke av Venstre alene. Hvordan andre partier plasserer seg vil avgjøre om Venstre vil lykkes.
