Venstre havnet godt under sperregrensen, og mistet ca 20% av velgerne fra 2021. Det tyder på en strategi som ikke virket. Hva var det som slo feil?
Som Venstre-medlem i snart 30 år er det kun to valg tidligere jeg har opplevet at V ikke kom over sperregrensen (2001 og 2009). I 2001 havnet partiet i regjering, og fikk et veldig godt resultat fire år senere. I 2009 forble V i opposisjon til den rødgrønne regjeringen, men gjorde et veldig godt valg i 2013 – og var avgjørende for at det ble borgerlig regjering. Hver valgkamp og hvert valg er likevel forskjellig. Rammene endres, sakene velgerne er opptatt av endres – og partiene må henge med, uten å miste seg selv på veien. Har Venstre mistet seg selv akkurat i 2025? Noen mener det.
Gamle kjepphester hentes frem
Det er mange i Venstre som er ute med sine analyser. Noen gjør det internt, mens andre tar like gjerne debatten ut i full offentlighet. Det kan man jo gjøre, for å vise at partiet tar valgnederlaget på alvor, og leter efter forklaringer. Det er jo bra, forutsatt at det skjer med basis i kunnskap og fakta. Å se til oppskrifter fra 40 – 50 år tilbake er ikke nødvendigvis særlig relevant.
Noen benytter anledningen til å ri gamle kjepphester, og forklare det dårlige valget med teseproblematikk av typen sosialliberal fremfor liberal, eller at EU-saken (der Venstre snudde fra nei til ja i 2020/21). Noen tror Venstre gikk til valg med feil type politikk, andre at regjeringsstrategien var feil. Noen mener kandidatene ble for like og smale i profil og bakgrunn. Venstre har, som alle andre partier, kjørt to tunge interne prosesser i lang tid før valgkampen tok til; utforming av et nytt partiprogram, og nominasjon av stortingskandidater.
Det er litt spesielt at både politikken og kandidatene skal være årsaken, når man har hatt disse omfattende interne prosessene. Noe av poenget med å være medlem i et parti er jo nettopp at det gir adgang til å delta i slike prosesser. Og terskelen for å gjøre det, er lav. Og det manglet slett ikke på engasjement fra Venstres medlemmer.
Manglende troverdighet for regjeringsstrategien
Regjeringsstrategien var den samme som ved alle valg siden 2005. Strategien ble ikke troverdig fordi H ikke løftet seg i løpet av valgkampen. Den tok heller ikke høyde for 1) at FrP forble største parti på borgerlig side gjennom valgkampen, og at de tre partiene H, V og KrF ikke lå an til samlet sett å bli større enn FrP. Dermed var det tvil om FrP ville gi fra seg statsministervervet til H, jfr. FrPs strategi om at største parti skulle ha statsministeren. Sylvi Listhaug er ingen populær politiker utenfor FrPs egne rekker.
I tillegg kommer at regjeringsstrategien ikke tok hensyn til at den politiske avstanden til KrF har øket de siste årene, og spesielt det siste året. KrF har på samme måte som FrP tatt kulturkrigen til Norge. Det forsterker partiets antiliberale tendens, ved at de foran hvert V-landsmøte har rykket ut og advart V mot å innta mer liberale standpunkter. Mens KrF selv har gått i mer konservativ retning.
Regjeringsstrategien både hos Venstre og Høyre har ikke tatt opp i seg hvor mye troverdighet Erna Solberg har tapt på aksjeskandalen. Venstre har dermed gått til valg på en statsminister som har lang erfaring, men som har mistet troverdighet og tillit blant velgerne.
Strategien om regjeringssamarbeid er vedtatt av landsmøtet, men manglet gjerdestolpene mot FrP som kunne gjort det lettere å vinne velgere i sentrum. Om det ville vært tilstrekkelig til å demme opp for velgerflukten, er et helt annet spørsmål.
Politiske konsesjoner til FrP?
Dersom FrP ble større enn de tre andre borgerlige partiene til sammen, ville FrP måtte få stort politisk gjennomslag, i kraft av sin størrelse. I tillegg kunne partiet kreve enda mer gjennomslag for å gi fra seg statsministerposten til Høyre.
Liten troverdig med gjennomslag for miljøpolitikk
V argumenterte mot MDGs advarsel mot Listhaug og FrP med at V fikk gjennomslag for grønn politikk i regjering med FrP. Men det var fem år siden, og V ble for utydelige på hvilke konkrete gjennomslag partiet fikk. I tillegg har FrP siden de forlot den borgerlige regjeringen ført en stadig mer antigrønn politikk. Venstres (og andre partiers) gjennomslag i miljøpolitikken skulle reverseres. Dermed fikk MDGs angrep på FrP (og Venstre) dermed stort gjennomslag hos grønne velgere, og Venstre ble for defensive i sine svar.
Super-PACs ødela valgkampen
Det er ingen tvil om at de tre aksjonene som ble igangsatt mot formuesskatten, til «støtte» for borgerlige partier, virket mot sin hensikt. Man kan like gjerne se at de avsporet hele valgkampen. Hverken Venstre eller de andre borgerlige partiene fikk frem det flere næringslivsledere understreket i valgkampen; de fire siste årene har skapt en uforutsgibarhet som gjør det utrygt å investere i Norge. Man klarte rett og slett ikke å få frem en mer overordnet debatt om næringslivets rammebetingelser.
Profiterte ikke på Ukraina og EU-standpunkt
Venstre var i hele fireårsperioden en drivkraft for mer norsk støtte til Ukrainas frihetskamp. I tillegg inntok V et standpunkt for norsk medlemskap i 2021. Den generelle utenrikspolitiske usikkerheten og utryggheten har ikke Venstre klart å utnytte og sette i sammenheng med ja til EU-standpunktet og støtten til Ukraina. I det første valget på mange år der utenrikspolitikk har vært et underliggende tema har ikke Venstre klart å løfte et tema vi har nyvunnet troverdighet på.
Kampen mot SP – helt uinteressant
SP er i mange saker Venstres rake motsetning. SP er både system- og verdikonservative der Venstre er et grønt og verdiliberalt reformparti. En konfliktlinje Venstre kunne tjent på, men som ble uinteressant da SP ble uinteressante da de ikke lenger var et regjeringsparti – og i tillegg ikke klarte å løfte seg på meningsmålingene.
Endrede forutsetninger – uten å justere strategien
Venstre klarte ikke å justere strategien (som ble vedtatt av landsmøtet i mars), da endringene i forutsetningene for valgkampen var iferd med å endre seg; den upopulære Støre hentet inn den populære og troverdige Jens Stoltenberg som finansminister, SP havnet utenfor regjering, FrP løftet seg til å bli det største opposisjonspartiet – mens Høyre sank (uten at det var åpenbart hvorfor). I mars og april satt både Venstre og Høyre på gjerdet og ventet på at euforien over Stoltenbergs retur til norsk politikk skulle gi seg. I mellomtiden lanserte Ap forslag som gjorde at viktige saker ble punktert før valgkampen, og Ap distanserte seg fra mye av politikken fra regjeringssamarbeidet med SP.
Spredt og smalt politisk budskap?
Venstre vedtok fem hovedsaker for valgkampen. Når man velger hovedsaker, er det en kombinasjon av flere forhold: Hvilke saker/temaer har partiet troverdighet på? Hvilke velgere er partiets kjernevelgere? Hvilke saker er det kjernevelgerne er opptatt av? Samtidig kan man ikke ignorere hvilke saker som er viktige for velgerne generelt, og hvilke saker som har blitt mer aktuelle siden forrige valg. Forhåpentligvis klaffer det slik at de sakene man har troverdighet på er de sakene som velgerne mer generelt er opptatt av. Et eksempel på at det endrer seg, er at utenrikspolitikk var et viktig tema for 1/3 av velgerne i mars, men bare for 17% på valgdagen. Det er ingen garanti for at de som mener temaet er viktig samtidig mener at V har de beste løsningene.
Skal man løpe efter velgerne – og innta standpunkter andre partier har suksess med? Eller skal man velge en ideologisk forankret politikk som henger sammen? Skal Venstre være Venstre, eller skal man forsøke å kopiere andre partiers politikk?
Brukte partiet de rette kanalene?
På de 40 årene jeg har vært politisk aktiv har medielandskapet forandret seg veldig. Det er ikke lenger et par TV-kanaler og en håndfull riksdekkende (eller tabloide) aviser som setter dagsorden. Ulike aldersgrupper og velgergrupper har i dag veldig forskjellige medievaner, og måter å holde seg oppdatert og å innhente informasjon på. Dette må partiene ta på alvor, og lage budskap og strategi som passer i ulike flater.
Skal man velge saker og strategi som treffer bare partiets kjernevelgere holder det ikke å bruke 2 – 3 mnd før et valg. Man må kontinuerlig pleie dem, i de rette kanalene. Man må altså spisse budskapet ut fra hvem man vil nå. Dette er ikke enkelt, og det krever kunnskap om veldig ulike kanaler.
Det er grunn til å spørre seg om Venstre hadde en valgkamp som ikke bare bommet på endrede politiske og strategiske forutsetninger for valgkampen, men som heller ikke hadde en godt nok gjennomtenkt strategi for mediene. Det handler dog ikke om bare valgkampen, men er en mer generell problemstilling.
Riktig å ta det offentlig?
Er det riktig å ta alt dette offentlig? Det er ulike hensyn å veie. Hvorfor man velger å ta det offentlig har jeg allerede nevnt innledningsvis. Interne kanaler (sosiale medier) kan dessuten bli for snevre om man skal nå hele partiet – og i tillegg partiets velgere. I interne møter, som Landskonferansen i oktober, kan tiden bli for knapp. Det samme gjelder på fylkesårsmøtene. Lokallagenes årsmøter kan være rette arena, men det er flere måneder til. Derfor
Landsstyret har satt ned et eget utvalg for å analysere valgkampen og valgresultatet. I tillegg kom det en spørreundersøkelse til medlemmene. Dette er bra, og det er å håpe at man ikke hiver seg på raske konklusjoner drevet av stemningsbølger (godt hjulpet av media). Knivene vil ofte slipes ved nederlag, og kravene kommer om at hodene (på toppen) skal rulle -samtidig som man ikke ser kritisk på sitt eget bidrag. Hensikten med en evaluering må være å lære, og ikke intern gjørmebryting eller politiske omkamper.
Både politikken og det organisatoriske livet i partiet ruller videre. En ny stortingsgruppe skal begynne arbeidet med å markedsføre og realisere stortingsprogrammet som gjelder de neste fire årene. Lokale folkevalgte skal gjennom sitt arbeid bidra til å opprettholde og styrke Venstres troverdighet i politiske saker. Det er ingen grunn til å dyrke nederlaget, slipe kniver, eller gå i dvale. Arbeidet med et bedre valgresultat om 2 og 4 år har allerede begynt.
Å finne forklaringer på et nederlag er første skritt på veien til å finne oppskriften for veien videre. Det finnes neppe noen mirakelkur. En oppskrift har som regel flere (mange) ingredienser – som må virke sammen.
Det kan hende jeg også har noen synspunkter på nettopp den oppskriften. Etterhvert.
