Det er en populær øvelse å gjøre seg til offer for krenket ytringsfrihet. Typisk fra folk som har en stor nok talerstol til at den såkalte krenkelsen kan fremmes i store medier. De forveksler ytringsfrihet med å få viljen sin.
Bakgrunnen for denne artikkelen er at Asle Toje ikke ble godkjent som en av ti talere fra 17. mai komiteen i Oslo. Grunnen til at Toje er uegnet på som taler, selv om Pleym mener han bør få tale, er rett og slett at han er avslørt som en løgner og for tilhørende lefling med en holocaustfornekter. Hvis du ønsker å lese Jonas Bals maltraktering av Toje, så kan du lese disse fire i rekkefølge: 1, 2, 3 og 4.
Toje var foreslått av Ingeborg Bjørnevik fra Fremskrittspartiet. Hun oppsummerer sin manglende forståelse for ytringsfrihet på denne måten:
«– Å aktivt motarbeide ytringsfriheten på en dag hvor vi skal markere grunnlovens verdier er ikke noe jeg ønsker å være bekjent av. Derfor ser jeg ikke annen utvei enn å tre til side som medlem av 17. mai-komiteen, sier Bjørnevik til VG.»
Det er faktisk ikke slik at det at man ikke får tale på det offisielle arrangementet på 17. mai betyr at ens ytringsfrihet er krenket. Jeg er aldri blitt tilbudt å holde en slik tale, uten at det krenker min ytringsfrihet. Toje er forresten heller ikke nektet å holde en tale ved det aktuelle minnesmerket. Han kan gjøre det nesten når han måtte ønske, inkludert på et annet tidspunkt på 17. mai.
Ropet om krenkelse av ytringsfrihet når noen ikke får den talerstolen de ønsker, viser at noen egentlig er ganske hårsåre og mener seg berettiget til at andre har plikt til å lytte til deres ytringer. Det er ikke ytringsfrihet. Krenking av ytringsfriheten er det som skjer når en parlamentariker dømmes for sine uttalelser.
Ytringsfrihet er for viktig til at man kan la fornærmede mennesker definere ytringsfrihet. Jeg kan avslutningsvis anbefale følgende tre tekster om ytringsfrihet:
