Ukategorisert

Feil om konkurranseutsetting

Professor Hans Petter Graver diskuterer i et innlegg i Dagbladet en rekke problemer med konkurranseutsetting av offentlige tjenester. Graver retter søkelyset mot viktige problemstillinger, men “glemmer” å nevne at markedet kan løse de fleste, og kommer med et meget svakt argument mot privat etterspørsel etter helsetjenester.

Graver konkluderer med at så lenge samfunnet ønsker en omfordeling av ressurser vil den enkelte ikke selv få definere sine behov. Staten må ha kontroll på utgiftene, og staten må dermed bestemme hvilke typer tjenester som skal dekkes av det offentlige. Dette er korrekt. I dag har man et system der staten dekker det meste, men ikke en del tjenester som blir sett på som luksus, for eksempel mange typer plastisk kirurgi, og ikke en del behandlingsmetoder, for eksempel alternativ medisin.

Dette er problematisk. Helse er subjektivt. For én person kan plastisk kirurgi i ansiktet gi en større forbedring i livskvalitet enn et inngrep i samme persons trøblete kne, og for én person kan alternativ medisin gi større virkning enn skolemedisin. Den eneste løsningen på dette dilemmaet er å overlate til hver enkelt å definere sine behov. Behovet for tjenester som andre betaler er som kjent uendelig, og staten og skattebetalerne får et problem. Løsningen på dilemmaene er å la den enkelte definere sine behov og samtidig la den enkelte selv betale, altså å la markedet styre. Dette er det dessverre ikke politisk vilje til i Norge i dag.

Graver påstår at konkurranseutsetting av helsetjenester krever et stort byråkrati til å detaljspesifisere kvalitet og mengde av tjenester som skal leveres av de private leverandørene og å kontrollere at tjenestene faktisk blir levert som avtalt. Dette er et viktig poeng. Med modellene som er valgt for offentlig kontrollert konkurranseutsetting vil man få et visst byråkrati for å definere tjenester, gjennomføre anbudskonkurranser og å føre tilsyn. I tillegg vil byråkratiet med stor sannsynlighet bli større enn streng tatt nødvendig i og med at dette byråkratiet selv ikke er konkurranseutsatt. En foreslått vei rundt dette problemet, som Graver bare så vidt nevner, er et system der pengene følger brukeren. Staten betaler da en viss sum per utført tjeneste, men den enkelte kan selv bestemme hvem som skal utføre denne tjenesten. På enkelte behov/tjenester er det vanskelig å sette en fast pris, hvor store overføringer skal for eksempel en “vond rygg” medføre? På en lang rekke tjenester er dette likevel forholdsvis uproblematisk, typisk en plass på sykehjem i et år. Med et slikt system vil brukeren samt de pårørende selv kreve best mulig tjenester, og skifte leverandør dersom kvaliteten er dårlig. Problemet med behovsdefinering blir ikke løst, men man får konkurranse på kvalitet (og kanskje også pris, avhengig av hvilket system som blir valgt) og byråkratitet bør bli minimalt.

Det siste poenget i Gravers innlegg er meget svakt. Han skriver at dersom den enkelte bruker får “spe på det man får fra det offentlige med egne midler, vil man få fordelingseffekter som er uakseptable”. Hans argument er at privat etterspørsel etter helsetjenester vil føre til økte priser på slike tjenester, noe som vil gå ut over statens evne til å levere tjenester til “resten”. Dette er et gammelt argument som undertegnede trodde hadde blitt begravd for lenge siden. Skal privatpersoner forbys å asfaltere gårdsplassen fordi dette vil føre til høyere priser på asfalt og dermed gå ut over staten som er storforbruker av asfalt? Staten og privatpersoner er stort sett forbrukere av akkurat de samme produktene og tjenestene. Den enkeltes frihet hadde blitt ekstremt begrenset dersom man skulle ta hensyn til at ens kjøp av varer og tjenester kan bidra til å presse prisene for staten (evt. også andre forbrukere) oppover, man kunne faktisk ikke ha kjøpt noe som helst, og markedsøkonomien hadde vært død. Graver fokuserer på at det finnes en begrenset mengde arbeidskraft og spesialutdannet personell, og antar implisitt at mens etterspørselen stiger vil tilbudet være konstant. Dette er ikke korrekt. Dersom lønningene til sykepleiere blir høyere på grunn av økt etterspørsel vil flere ta sykepleierutdannelse. Og verden mangler ikke arbeidskraft.

Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder antall leger per antall innbyggere. Legene er imidlertid ikke effektive. Man hører om sykehus der legene bruker i gjennomsnitt 25% av tiden til å behandle pasienter, resten av tiden går med til å løpe rundt på sykehuset etter journaler, sitte i møter, sette opp budsjetter, fylle inn skjemaer og å vente på ledige operasjonsrom. I Norge har man et stort antall leger og andre ansatte på sykehusene og et stort antall mennesker i behandlingskøer. Det statlige byråkratiet, som Hans Petter Graver fremhever som det beste alternativet, har misbrukt sjansen sin. Nå er det på tide å la markedet få prøve seg.

Comments are closed.