Ukategorisert

«Men hvorfor brente de hijaben, mamma?»

Det fjerde bidraget i Liberalerens debattserie om integrering er skrevet av Shakia Ashraf Nabi, som også deltok på gårsdagens dialogmøte på Litteraturhuset i Oslo.


Av Shakia Ashraf Nabi, sosionom.

shakila

Min datter på 7 år lurte på dette etter de enorme mediaoppslagene rundt hijabbrenningen. Jeg ble opptatt av ordet ”de” i setningen. Hva mente hun med det ? Var det ikke bare èn kvinne som brente hijaben?

Religionsdebatter har en tendens til å bli opphetede og polariserte fordi det ofte er lite respekt og toleranse for å ha en gudstro i Norge. Mange muslimer opplever rett som det er at de må forsvare sin trosposisjon, omtrent som om de befant seg i en rettssal. Er det dette som kalles toleranse? Media og politikere som makthavere tar ikke på alvor de etiske utfordringene knyttet til slike sensitive og private temaer. Menneskene blir ikke sett. Deres religiøse overbevisning får negativ oppmerksomhet istedenfor at de verdsettes for den de er. Det er mange stemmer å sanke for politikere som spiller på frykt og usikkerhet og som blokkerer empatien for og dialogen med mennesker med en annen religiøs eller kulturell bakgrunn.

Islam har blitt «den ellevte landeplage» i Norge (jf. Arnulf Øverlands ”Kristendommen –den tiende landeplage”). Mange mener det nå er nok med hijabdebatten, en debatt som begynte med at en jente ønsket å benytte hijab i politiet, og som endte med at hijaben ble brent. Store innflytelsesrike aviser og nyhetskanaler viste hijabbrenningen over flere dager. En norsk muslimsk kvinne med hijab blir fremstilt som en stakkars Askepott, som trenger å reddes fra undertrykkelse og elendighet. Kvinnen tvinges til å bruke hijab, som ikke bare dekker hodet, men også hjernen. Dette kaller jeg uvitenhet og arroganse. Det glemmes at muslimske kvinner i Norge har det privilegium å bo i et fritt og demokratisk land, der det ikke er tillatt å tvinge noen til noe som helst. Selv har jeg aldri blitt utsatt for press om å bære hijab og kjenner mange som har valgt å ikke bruke den. Jeg tar selvsagt sterkt avstand fra å tvinge noen til å benytte hijab; det er noe den enkelte selv må finne ut av.

Mitt valg om å bruke hijab tok jeg da jeg var 19 år, lenge før en mann kom inn i livet mitt. Hijab har blitt en naturlig del av identiteten min og min datters hverdag. Jeg bruker hijab for å følge min tro og for å glede min Gud (ikke min mann!), forstå det eller ei. I alle disse årene har jeg kun blitt møtt med respekt og vanlig folkeskikk fra etniske nordmenn. Nå frykter jeg hvordan det vil gå fremover. Brenning av hijab utløste en kraftig uro og sinne hos meg. Jeg opplevde det som et overgrep der ingen er i stand til å beskytte meg eller stoppe hendelsen. Dette bare beviser at vi mennesker er bygd slik at vi ofte forholder oss mer til undertekster enn til det som blir sagt direkte med ord. Budskapet bak en slik hendelse har jeg ikke maktet å forholde meg til. Den fremmer bare hat, stigmatisering og trakassering og ingenting annet. Jeg mener at de grunnleggende verdiene vi har i vårt samfunn, som respekt og toleranse, ikke må krenkes selv om man er uenig i bruk av hijab og mangler forståelse for hva dette betyr for flere tusen kvinner i Norge.

Det som har blitt vekket til live under debatten, er at tiden nå er inne for at norske muslimske kvinner med hijab markerer seg mye mer i samfunnet, for eksempel ved å engasjere seg mer i debatter, ta en aktiv rolle i 8. mars-feiringen osv. Kanskje man da hadde sluppet å se at hele den internasjonale kvinnedagen handlet om å brenne en hijab i norske media. Kvinner som Siv Jensen, Karita Bekkemellem, skal ikke tillates å ha en ekspertrolle om muslimske kvinners situasjon. Den rollen må og skal defineres av muslimske kvinner selv. Jeg kan heller ikke regne med at Islamsk Råd, imamer eller muslimske menn generelt skal bekjempe denne krenkelsen av religiøs tro. Sterke kvinnelige forbilder vil også kunne gi mot til de kvinnene som opplever urettferdighet i dette samfunnet.

Til datteren min som stiller meg spørsmålet om hvorfor de brente hijaben, har jeg intet svar. Det gjør at jeg som ellers alltid har sovet godt, ikke har funnet roen i mitt eget hjem, i mitt eget land siden lørdag 7. mars. Og jeg er ikke den eneste hijab-kvinnen i Norge som føler denne uroen, uroen som tar fra oss nattesøvnen. Og som mange hijab-jenter og kvinner, får jeg lyst til å skrike og gråte, jeg får lyst til å gå ut i gatene og demonstrere. Men jeg besinner meg, fordi jeg som voksen kvinne har kontroll på mine følelser, og ikke tillater meg å synke ned på Sara Azmeh Rasmussens nivå. Selv om jeg har ikke svar på alle spørsmålene min datter stiller, og selv om jeg er sint, skal JEG likevel fortsette å være en god rollemodell for henne. Hva skal til for at jeg skal bli ansett for å være troverdig. Når er tiden moden for å krype opp av skyttergravene og sette i gang en likeverdig, lyttende dialog?

Om forfatteren: Shakia Ashraf Nabi er 33 år, gift og har to barn. Hun jobber i NAV og bor i Lørenskog.

Tidligere bidragsytere i denne artikkelserien:

Afshan Rafiq
Mazyar Keshvari
Afshan Rafiq

Curly
Guest

Kjære Shakia Ashraf Nabi Takk for et meget viktig innlegg i en debatt jeg mener har mistet fullstendig gangsynet hva angår det vi alle ønsker oss – og kjemper for: Frihet og respekt. Jeg gjesteblogget på http://0803.sonitus.org/ dagene før kvinnedagen. I kjølevanne av det, hadde døtrene mine (9 og 11 år)og jeg mange interessante diskusjoner om kvinner og frihet. Her følger et lite utdrag fra en av samtalene våre – etter brenningen av hijaben 8.mars. På barns vis oppsumerer den godt: “Jeg fatter ikke at noen kan gjøre noe sånt. Tenk hvordan det føles for dem som ser på hijab… Read more »

Bo
Guest
Bo

Utrolig interessant og veldig rart å lese! Jeg er veldig forundret over at du ikke har noe svar til datteren din om hvorfor de (eller hun) brente hijaben. Er det så vanskelig å forklare at mange nordmenn oppfatter hijaben som et symbol på nettopp det den har til hensikt, nemlig tildekning av kvinnen, og at dette oppfattes som problematisk i et så liberalt samfunn som det norske? Du skal jo hjelpe henne å vokse opp her. Du gjorde selv et aktivt valg om å bære hijab i en alder av 19 år. Det gir deg jo et veldig godt utgangspunkt… Read more »

Sigmund
Guest
Sigmund

God artikkel, takk for den

For min del lurer jeg på om Sara Azmeh Rasmussen på alvor trodde at du eller noen andre skulle stå der og se på og tenke “hmmm… det var jo et godt og tankevekkende poeng, kanskje jeg hun har rett likevel”. Jeg har vanskelig for å tro det men på den annen side blir jeg stadig overrasket over hvor lite enkelte prøver å se saker fra meningsmotstanderes synsvinkel.

Selma
Guest
Selma

Så lenge det finnes land der kvinner som viser seg uten tildekkende hodeplagg faktisk blir drept av den grunn, så burde det være enkelt å forstå hvorfor noen har lyst til å brenne en hijab. Jeg skjønner faktisk ikke at det er mulig å IKKE forstå det. Sara Azmeh Rasmussen kommer forøvrig nettopp fra et slikt land.

bigboyen
Guest
bigboyen

Det har vel med konteksten å gjøre Selma, det var ikke hvordan enkelte totalitære stater behandler kvinner som førte til den debatten vi fikk. Det handlet om situasjon i Norge. Og da er det med en gang langt mer vanskelig å forklare hvorfor reaksjonene ble så sterke, og jeg forstår det fortsatt ikke. Og da syns jeg ikke det er spesielt rart å få problemer med å forklare et barn hvorfor noen i Norge føler behov for å brenne en hijab. Om det var en markering mot Iran så hadde det vært naturligere å brenne et iransk flag om man… Read more »

Ivar
Guest
Ivar

Når Shakia Ashraf Nabi skriver at ”Religionsdebatter har en tendens til å bli opphetede og polariserte fordi det ofte er lite respekt og toleranse for å ha en gudstro i Norge.”, så er det utslag av at i vårt samfunn betraktes religion med like mye (eller like lite) respekt som andre livssyn, ideologiske og/eller politiske oppfatninger. Og har man oppfatninger som andre er sterkt uenig i, kan man bli tilsvarende sterkt kritisert. Kritikken kan selvfølgelig ta mange former, være saklig, usaklig, bestå i harselering, ironi, latterliggjøring osv. Poenget er at religion ikke står i noen særstilling, selv om religiøse tror… Read more »

bigboyen
Guest
bigboyen

Enig i mye av det du skriver Ivar, men den her blir merkelig “Derfor risikerer den som går med hijab å bli konfrontert med hva Taliban eller Ayatollaer finner på” Hvorfor? jeg mener ikke at noen mennesker skal stå til rette for noe fordi de er medlem av en gruppe. Det er individets frihet (og ansvar), og jeg vil ikke finne det naturlig å konfrontere en hijabkledd kvinne med overgrep som hun ikke har gjort eller støttet. Akkurat like lite som jeg konfronterer noen som går med kalott om Israels ekstremistiske politikk. Å gå med symboler er personlig, og de… Read more »

Odd Simensen
Guest

Æreder Ahakila Ashraf Nabi.
De kan gå med hijab så mye De vill, men heldigvis bor vi i Norge, hvor vi kan protestere og skrive det vi vill.
Da må De også finne Dem i at hijab brennes.Islam er ikke bare en religion og også politikk.
Religion og politikk hører ikke sammen.
Derfor må De også i fremtiden finne Dem i å bli kritisert.
Jeg ønsker Dem forøvrig all lykke i fremtiden.

Bente Pedersen
Guest
Bente Pedersen

Det er noe skuffende at en politsk aktiv muslim som Shakia Ashraf Nabi ikke har reflektert over hva de radikale islamister står for. De stadige bombing av offentlige plasser i Irak og Pakistan hvor religiøse fanatikere begrunner sine handlinge med diverse skriftsteder. Radikal islam: Opphav og uttrykk http://www.minerva.as/?vis=artikkel&fid=3018&id=200320090900409414&magasin=ja Kritikk er ikke hets sier Sara Azmeh Rasmussen. Det er normalt å ha sterke følelser knyttet til tradisjoner og religiøse symboler. Men følelser er aldri et godt argument i en debatt som handler om sentrale og viktige samfunnsspørsmål. Det er forståelig at mitt valg om å utfordre et viktig symbol på en… Read more »

Lars Øyvind Bech
Guest
Lars Øyvind Bech

NB!DETTE ER EN DEL AV ET INNLEGG SOM IKKE KOM PÅ TRYKK! -Om innlegg i media, og det å bli hørt i det offentlige rom (åpent svar til Shakila A.Nabi’s innlegg i Aftenposten).- HVEM BLIR HØRT? For det første vil jeg si at jeg er glad på dine vegne i forbindelse med at du fikk innlegget ditt på trykk, slik at dine meninger ble meddelt til andre mennesker gjennom et innlegg i avisen. Dette innlegget omhandler det å IKKE føle seg hørt. Ut fra det du skriver i innlegget ditt tror jeg vi har dette til felles. La meg klargjøre… Read more »

Ivar
Guest
Ivar

Bigboyen, går du med et politisk symbol på deg som er laget av og oppfattes som tilhørende ekstremt udemokratiske organisasjoner, må du finne deg i å bli konfrontert med disses meninger og handlinger. Enten du vil eller ikke. Det nytter bare ikke å si at du ikke tilhører dem, og må slippe å bli plaget med slikt. Like lite som det nytter å si at et hakekors egentlig er et eldgammelt symbol som slett ikke betyr at man er tilhenger av å utrydde alle jøder. (NB Jeg vet jeg her er nødt til å si at jeg ikke sammenligner hijab-damer… Read more »

trackback

[…] et innlegg i Aftenposten igår henviste Sara Azmeh Rasmussen til innlegg fra Shakia Ashraf Nabi i Liberaleren 23.03 og Aftenposten 24.03. Les svaret hennes […]

Fjordfitte
Guest

Hvordan har mitt blogginnlegg havna her?

Hvorfor spør dere ikke om tillatelse før dere poster andres tekster?

Ikke vet jeg hva slags publiseringspolitikk “internettavisen for frihetselskere” holder seg med, men dette er jævla frekt.

Fjern min tekst fra denne siden.

Pleym
Guest
Pleym

Det er helt greit å fjerne innlegget ditt. Jeg var litt overrasket da jeg så det her, må jeg si. Å poste hele sin egen bloggpost, når man i tillegg legger lenke til det, gav ingen mening. Men vi løper ikke rundt og poster kommentarer for andre personer til våre artikler. Dét er ihvertfall meningsløst.