Ukategorisert

«Men hvorfor brente de hijaben, mamma?»

Det fjerde bidraget i Liberalerens debattserie om integrering er skrevet av Shakia Ashraf Nabi, som også deltok på gårsdagens dialogmøte på Litteraturhuset i Oslo.


Av Shakia Ashraf Nabi, sosionom.

shakila

Min datter på 7 år lurte på dette etter de enorme mediaoppslagene rundt hijabbrenningen. Jeg ble opptatt av ordet ”de” i setningen. Hva mente hun med det ? Var det ikke bare èn kvinne som brente hijaben?

Religionsdebatter har en tendens til å bli opphetede og polariserte fordi det ofte er lite respekt og toleranse for å ha en gudstro i Norge. Mange muslimer opplever rett som det er at de må forsvare sin trosposisjon, omtrent som om de befant seg i en rettssal. Er det dette som kalles toleranse? Media og politikere som makthavere tar ikke på alvor de etiske utfordringene knyttet til slike sensitive og private temaer. Menneskene blir ikke sett. Deres religiøse overbevisning får negativ oppmerksomhet istedenfor at de verdsettes for den de er. Det er mange stemmer å sanke for politikere som spiller på frykt og usikkerhet og som blokkerer empatien for og dialogen med mennesker med en annen religiøs eller kulturell bakgrunn.

Islam har blitt «den ellevte landeplage» i Norge (jf. Arnulf Øverlands ”Kristendommen –den tiende landeplage”). Mange mener det nå er nok med hijabdebatten, en debatt som begynte med at en jente ønsket å benytte hijab i politiet, og som endte med at hijaben ble brent. Store innflytelsesrike aviser og nyhetskanaler viste hijabbrenningen over flere dager. En norsk muslimsk kvinne med hijab blir fremstilt som en stakkars Askepott, som trenger å reddes fra undertrykkelse og elendighet. Kvinnen tvinges til å bruke hijab, som ikke bare dekker hodet, men også hjernen. Dette kaller jeg uvitenhet og arroganse. Det glemmes at muslimske kvinner i Norge har det privilegium å bo i et fritt og demokratisk land, der det ikke er tillatt å tvinge noen til noe som helst. Selv har jeg aldri blitt utsatt for press om å bære hijab og kjenner mange som har valgt å ikke bruke den. Jeg tar selvsagt sterkt avstand fra å tvinge noen til å benytte hijab; det er noe den enkelte selv må finne ut av.

Mitt valg om å bruke hijab tok jeg da jeg var 19 år, lenge før en mann kom inn i livet mitt. Hijab har blitt en naturlig del av identiteten min og min datters hverdag. Jeg bruker hijab for å følge min tro og for å glede min Gud (ikke min mann!), forstå det eller ei. I alle disse årene har jeg kun blitt møtt med respekt og vanlig folkeskikk fra etniske nordmenn. Nå frykter jeg hvordan det vil gå fremover. Brenning av hijab utløste en kraftig uro og sinne hos meg. Jeg opplevde det som et overgrep der ingen er i stand til å beskytte meg eller stoppe hendelsen. Dette bare beviser at vi mennesker er bygd slik at vi ofte forholder oss mer til undertekster enn til det som blir sagt direkte med ord. Budskapet bak en slik hendelse har jeg ikke maktet å forholde meg til. Den fremmer bare hat, stigmatisering og trakassering og ingenting annet. Jeg mener at de grunnleggende verdiene vi har i vårt samfunn, som respekt og toleranse, ikke må krenkes selv om man er uenig i bruk av hijab og mangler forståelse for hva dette betyr for flere tusen kvinner i Norge.

Det som har blitt vekket til live under debatten, er at tiden nå er inne for at norske muslimske kvinner med hijab markerer seg mye mer i samfunnet, for eksempel ved å engasjere seg mer i debatter, ta en aktiv rolle i 8. mars-feiringen osv. Kanskje man da hadde sluppet å se at hele den internasjonale kvinnedagen handlet om å brenne en hijab i norske media. Kvinner som Siv Jensen, Karita Bekkemellem, skal ikke tillates å ha en ekspertrolle om muslimske kvinners situasjon. Den rollen må og skal defineres av muslimske kvinner selv. Jeg kan heller ikke regne med at Islamsk Råd, imamer eller muslimske menn generelt skal bekjempe denne krenkelsen av religiøs tro. Sterke kvinnelige forbilder vil også kunne gi mot til de kvinnene som opplever urettferdighet i dette samfunnet.

Til datteren min som stiller meg spørsmålet om hvorfor de brente hijaben, har jeg intet svar. Det gjør at jeg som ellers alltid har sovet godt, ikke har funnet roen i mitt eget hjem, i mitt eget land siden lørdag 7. mars. Og jeg er ikke den eneste hijab-kvinnen i Norge som føler denne uroen, uroen som tar fra oss nattesøvnen. Og som mange hijab-jenter og kvinner, får jeg lyst til å skrike og gråte, jeg får lyst til å gå ut i gatene og demonstrere. Men jeg besinner meg, fordi jeg som voksen kvinne har kontroll på mine følelser, og ikke tillater meg å synke ned på Sara Azmeh Rasmussens nivå. Selv om jeg har ikke svar på alle spørsmålene min datter stiller, og selv om jeg er sint, skal JEG likevel fortsette å være en god rollemodell for henne. Hva skal til for at jeg skal bli ansett for å være troverdig. Når er tiden moden for å krype opp av skyttergravene og sette i gang en likeverdig, lyttende dialog?

Om forfatteren: Shakia Ashraf Nabi er 33 år, gift og har to barn. Hun jobber i NAV og bor i Lørenskog.

Tidligere bidragsytere i denne artikkelserien:

Afshan Rafiq
Mazyar Keshvari
Afshan Rafiq

Fra arkivet

Arrangementer

  • Mont Pelerin Society - Oslo 2022
    • 04/10/2022 - 08/10/2022
    • Oslo
  • LibertyCon 2022
    • 14/10/2022 - 15/10/2022
    • Miami