Ukategorisert

Privatiseringsideologi?

“Det er ideologiske skylapper som gjør at mange tror det blir bedre og billigere når private overtar.” skriver kommentator Kari Gåsvatn i Nationen. Vi som vil ha minst mulig stat blir beskyldt for å ha skylapper, mens den mest naturlige sak i verden er tydeligvis at det meste skal foregå i offentlig regi. Hvorfor er det slik?

Adecco-skandalen har gitt vann på møllen til de som ønsker en størst mulig offentlig sektor, til dem som jobber i offentlig sektor og ikke ønsker å bli utsatt for konkurranse, og til dem som jobber i konkuranseutsatte næringer og bedrifter – og ønsker seg det offentliges beskyttelse mot slik “styggedom”.

Saken vitner efter min mening snarere om dårlig politisk håndverk ved anbudsutsettelse og inngåelse av kontrakter, og dårlige kontrollrutiner. Men la nå det ligge.

Tilbake til Kari Gåsvatns kommentar.

Begrepsopprydding
Først og fremst må jeg arrestere henne på at hun (som vanlig er journalister i msm) blander privatisering og konkurranseutsetting. La oss derfor ta det obligatoriske grunnkurset, før du leser artikkelen videre. Det er ikke for å undervurdere Liberalerens lesere, men som folkeopplysnining til nye lesere (folkeopplysning trenger nemlig ikke å foregå i regi av bilbiotekene, Anders Heger – men skjer sjeldnere og sjeldnere i regi av de tradisjonelle mediene).

– Privatisering: Det offentlige skal ikke ha ansvar hverken for å utføre eller finansiere denne oppgaven. Den enkelte må selv avgjøre om man trenger å få oppgaven utført, og hvis ja sørge for efterspørsel og finansiering selv. Liberalister er for privatisering. De fleste andre er mot. Hvorfor det er slik, skal jeg utdype nærmere.

– Konkuranseutsetting/anbud: Det offentlige efterspør tjenesten hos private (alt som ikke er offentlig), setter premissene og rammene for hvordan oppgaven skal utføres – og betalingen for oppgaven finansieres over offentlige budsjetter (altså med penger du og jeg har betalt inn i skatt). Kun dogmatiske sosialister er motstandere av konkurranseutsetting. Alle andre kan være for. Bakgrunnen for dette skal jeg komme nærmere inn på.

Konkurranseutsetting – utgiftsklargjørende m.m.
Det er nok helt korrekt når Kari Gåsvatn skriver: “Konkurranseutsetting blir garantert et tema i valgkampen. Det er bra.” Fortsettelsen hennes er det verre med: ” Det gir ingen mening å snakke om større kommunalt selvstyre dersom kommunepolitikk reduseres til å kontrollere tjenestekonserner og vurdere anbud.”

Hvorfor blir konkurranseutsetting et tema i valgkampen? Delvis, ja kanskje mye på grunn av lokalpolitikernes dårlige håndering av anbudsutsettelser. Håndteringen som endte i Adeccoskandalen.

Konkurranseutsetting bør være tema, fordi det er et av lokalpolitikernes få gjenværende virkemidler for å 1) synliggjøre utgiftene ved diverse offentlige oppgaver, og 2) begrense utgiftene.

Her passer det å komme inn på hvorfor noen er for konkurranseutsetting, mens andre snakker om privatisering.

Privatisering – å rulle tilbake offentlig styring og innblanding
Velferdsstaten og offentlig sektor vokste kontinuerlig i et helt hundreår, frem mot slutten av 1970-tallet. For det første var ideologier som ønsket en sterk stat på fremmarsj; kommunisme, sosialisme, fascisme og nazisme. Også konservative kan inkluderes her. Delvis fordi konservative ikke har noen ideologi som motvirker vekst i offentlig sektor – men istedet bare bremser den. Men også fordi det innen konservatives rekker vokste frem dét syn at ved å utbygge velferdsordninger kunne man stagge arbeidernes krav (jfr. Bismarck).

På 1970-tallet dukket det opp økonomer som pekte på at ting kunne gjøres annerledes, og burde gjøres annerledes. Samtidig fikk den klassiske liberalismen sin renessanse; det må settes grenser for statens makt og ansvar – og individets ansvar for eget liv må øke. Dermed fikk man både økonomiske nyttebetraktninger og en ideologisk begrunnelse og overbygging for hvorfor statens makt burde reduseres.

Det var Thatcher og Reagan som begynte å “rulle tilbake” statens makt. Men ikke bare dem. Til tross for venstresidens skremsler om at dette var høyresidens ideologi viste det seg snart at pragmatiske sosialdemokrater kunne si seg enige i de økonomiske betraktningene. Staten var blitt for stor og tungdrevet. Papirflytterne krevet mer økonomisk effektivisering – eller mer skatter. New Zealands finansminister Roger Douglas og statsminister David Lange deltok i arbeidet med å begrense staten, og gi privat sektor mer pusterom.

For liberalister er dette med privatisering en ideologisk greie; Vi mener staten skal ha få og begrensede oppgaver. Resten skal du og jeg finne ut om vi trenger, og isåfall bekoste selv. Dessuten er vi mot rolleblandingen; staten skal ikke både være lovgiver, kontrollør, dommer – og i tillegg selv være aktør (f.eks statlige bedrifter). Når staten er vokst ut, langt ut over hva som lå i de få, primæroppgavene er det på tide å snu strømmen. Staten må “back to basics”.

At også ikke-liberalister kan komme til den konklusjon at staten bør ha færre oppgaver, ser vi (forhåpentligvis) i forbindelse med den norske integereringsdebatten. Investor Jens Ulltveit-Moe mente forleden at innvandringen fra den 3.verden bør begrenses fordi disse ødelegger velferdsstaten. Men er velferdsstaten en gitt størrelse? Kan man ikke istedet slanke velferdsstaten – og samtidig gi folk fra den 3.verden mulighet til å komme til Norge på ærlig måte og jobbe og tjene penger?

Konkurranseutsetting derimot, er noe alle, bortsett fra dogmatiske sosialister – og personer ansatt i offentlig sektor og som ikke ønsker sine privilegier ved å jobbe uten konkurranse, kan gå inn for.

Problemet med monopoler
Skal man skjønne hvorfor konkurranseutsetting er bra må man se på hva som er problemet med monopoler. Monopoler gir ingen effektiv kostnadsstyring. Alt kan hevdes å være en del av prisen ved den vare/tjeneste som produseres. Monopoler gir ingen incentiv til effektiv drift. Det gir ingen incentiv til å gi god service eller sørge for god kvalitet på dét man tilbyr. Monopoler fjerner prismekanismen; man vet ikke hva en tjeneste egentlig koster – fordi man ikke har noen å sammenligne sitt eget prisnivå med.

Konkurranseutsetting betyr at man først og fremst definerer hvilken oppgave man ønsker løst, og definerer hva som skal ligge inne i oppgaven. Man får da inn tilbud fra det private markedet (firmer eller organisasjoner), og kan vurdere prisnivået. Ingenting tilsier at man må velge tilbudet som har lavest pris. Men man får en konkret pris. Man vet hva tjenesten faktisk koster. I tillegg betyr konkurranseutsetting at kommunen kan redusere antallet ansatte.

Når Gåsvatn skriver at det ikke gir noen mening at lokale folkevalgte kun skal vurdere anbud, så er jeg uenig. Dét å få til en god og profesjonell håndtering av anbudsprosesser kan spare skattebetalerne for unødvendige utgifter, og gi innbyggerne et bedre tilbud. Det er ingenting som tilsier at kommunepolitikerne ikke kan lage kommuneplaner, ha vidløftige diskusjoner om planer for utviklingen fremover – eller diskutere hva god service og godt nivå på det kommunale tilbudet skal være.

Det er ikke noe mål i seg selv at en kommune skal ha flest mulig ansatte, utføre flest mulig oppgaver i egen regi – eller ha en stor ansamling byråkrater på lønningslisten.

Konkurranseutsetting = byråkratisering?
Gåsvatn gir også uttrykk for en vanlig misforståelse på venstresiden, når hun skriver: “Adecco & co. må altså, også i høyrepartienes verden, kontrolleres og holdes i ørene. Det er et paradoks at partier som er opptatt av å bygge ned byråkratiet, må sette sin lit til et nytt kommunalt anbudsbyråkrati og kontrollregime. Tilbyderne er ofte internasjonale konserner med datterselskaper og hovedsete i andre land. Derfor er det også vanskelig å ha oversikten over hvor skattepengene havner, og kontroll blir ekstra viktig.”

Det er helt riktig at man bør ha kontrollmekanismer og gode prosesser når anbud skal utvikles. Dette har med hvilket servicenivå som skal tilbys. La meg stille et motspørsmål til Gåsvatn: Hvordan er det med kontrollmekanismene overfor de kommunalt ansatte monopolarbeidere idag? Hvem definerer deres oppgaver – og vurderer om nivået er slik det burde være?

Dét Gåsvatn kaller byråkratisering kan bidra til å spare penger, og øke nivået på tilbudene. Man kan, for å si det med et slitt uttrykk, få mer ut av hver krone. Hvorfor skal det være negativt?

Ideologiske skylapper – for hvem?
Kari Gåsvatn mener at høyresiden har ideologiske skylapper, og at det ikke på noen måte er bevist at private er bedre til å løse oppgaver, til å tenke nytt, og til å utføre oppgavene effektivt.

Å bruke Norge som eksempel på at konkurranseutsetting er dårlig “butikk”, er ikke spesielt godt egnet. Konkurranseutsetting som fenomen har kort historie i Norge, og norske politikere (og byråkrater) har vist seg å være de glade amatører på dette feltet. Muligens har Høyre- og FrP-folk i pur glede over at de har fått gjenomført konkurranseutsetting glemt at den vanskeligste jobben ligger foran dem; finne ut hva de skal efterspørre, finne en tilbyder, bli enige om en avtale – og etablere kontrollrutiner.

Er private billigst – eller ikke?
Gåsvatn henger seg også opp i en myte som venstresiden bruker for å “avkrefte” høyresidens iver efter å konkurranseutsette: Det blir ikke billigere med private!

Nei, den som tror det er kun ute efter å redusere utgiftene uten tanke på produktet man skal ha. Det er som om du og jeg går på markedet og pruter oss til lavest mulig pris – og så får et produkt som går istykker ved første gangs bruk. En nokså bortkastet handel.

Konkurranseutsetting handler om å definere hvilken tjeneste man skal ha og hva som skal være inkludert, og å få klarlagt hva prisen på tjenesten er. Uten konkurranse – ingen reell pris!!

Hvem har skylapper på?
Når det gjelder Adecco-saken – og alle de lovbruddene som foregår i det offentlig eiede helsevesenet, så mangler et vesentlig spørsmål: Er det anbudsprosessene det er noe galt med? De ansatte som ikke yter nok? Firmaene – som presser sine ansatte til det ytterste for å melke skattebetalerne for mest mulig penger?

Spørsmålet få stiller – og altfor mange avfeier, er: Er det lovverket det er noe galt med?

Hvordan er det blitt slik at liberalister som vil redusere statens makt og størrelse, og pragmatikere i de fleste partier som vil konkurranseutsette – blir beskyldt for å ha ideologiske skylapper?

Hvorfor er det ingen som spør de som ønsker alt i offentlig regi om hvorfor de vil gi skattebetalerne en udefinert regning, ikke er interessert i å finne ut hva de offentlige tjenenstene faktisk koster – og hva som gir dem rett til en eksklusiv beskyttelse mot krav om å yte?

Hvorfor er det å ønske alt utført og finansiert i offentlig regi å ha mindre (eller ingen) ideologiske skylapper – enn om man ønsker det meste (eller i det hele tatt noe) i privat regi?

Er det virkelig noen naturlov som tilsier at alt skal foregå i offentlig regi?

Kommuneansatte og politikere skal ikke bestemme over mine penger!
Et annet – og helt klart ideologisk spørsmål – er med hvilken rett politikere (og ansatte i offentlig sektor) ønsker å bruke mine penger på sine prioriteringer – uten at jeg har noe å si. Jeg ønsker selv å bestemme hvordan mine penger skal brukes. Hvis det er oppgaver jeg mener at jeg ikke trenger å få løst, bruker jeg ikke penger på dem. Men politikerne kan idag bruke mine penger på de samme oppgavene.

Jeg ser ingen grunn til at mine penger skal gå til å betale et bunnløst kommunalt sluk – der man ikke finner ut hva som er reelle kostnader, der de ansatte ikke har incentiver for å gjøre en god jobb. Og ikke minst der jeg får regningen uansett om jeg vil eller ikke.

Hvem vil tale min sak i den forestående valgkampen?

0 0 vurdering
Vurdering
10 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Terje Bratlie
Terje Bratlie
9 years ago

Grådigheten kjenner ingen grenser.

For motstandere av privatisering;
Bruk 2 min. på å se dette intervjuet (link nedenfor) med MILTON FRIEDMAN (Nobelprisvinner i økonomi)

http://bit.ly/Z3rX

Baltzersen
9 years ago

Kun dogmatiske sosialister er motstandere av konkurranseutsetting.

Tja. Man kan da være motstander av konkurranseutsetting fordi det setter privatisering i et dårlig lys, hr. redaktør?

Pleym
9 years ago

Hvorfor skulle konkurranseutsetting sette privatisering i dårlig lys?

Gullstandard
9 years ago

Jeg er skarp motstander av konkurranseutsetting, fordi det blander snørr og barter, og representerer det verste fra to verdener.

Det er ting som er statlige oppgaver, og det er ting som er privat ansvar, and never shall the twain meet.

Man kan ikke anvende bedriftsøkonomi på rettsvesenet, og man kan ikke la rettsvesen drive butikk. Konkurranseutsetting av off.tjenester (som ikke burde ha vært offenltige i første omgang) utvisker dette skillet, og når det feiler får konkurransen skylden, uten unntak.

Pleym
9 years ago

Gullstandard, så lenge det er et flertall for at visse oppgaver skal være skattefinansierte, er det efter min mening lurt å få frem reell pris – og samtidig holde skattebetalernes utgifter så lave som mulig.

Man bør jo også innen det offentlige oppmuntre til effektivisering, rasjonalisering, kostnadsbevissthet etc.

Gullstandard
9 years ago

Joda, men det er jo nettopp det at du allikevel IKKE får en reell pris, pga hovedsvaken ved offentlig ansvar; nemlig at bruker og betaler ikke er ens, fortsetter i fullt mon, om ikke enda verre. I en tradisjonell statstjeneste har vi (skatte)betaler, bruker og tjenesteyter. I et konkurranseutsatt sits, har vi fire, da tjenesteyter er delt i to, en utførende, ansvarsløs part, og en ansvarlig part (offentlig) som ikke hverken har eller kan ha kontroll. Spriket mellom betaler og bruker er blitt lenger, og feedback-mekanismen som markedet er helt avhengig av er enda mindre effektiv enn ved direkte offentlig… Read more »

Gullstandard
9 years ago

Ja, jeg synes det. Konk.uts. har ikke sjanse til å løse velferdsstatens primære problem, men har alle sjanser til å mislykkes fordi det ikke adresserer problemet.
Siden dette er koplet med skremselet “privat” i den offentlige sfære, skader det reell privatisering sterkt.

Gullstandard
9 years ago

Disse to tingene er logisk sett fullstendig forskjellige, og sammenblandingen ødelegger begrepsapparatet og umuligjør en reell diskusjon om temaet.

trackback
9 years ago

[…] skriver jo ingenting om hvordan det røde styret i Moss herjer med sine ansatte. En kommentar til Liberalerens artikkel nylig mente anbud var fy-fy – for liberalistiske politikere. Fordi anbud var en bastard mellom […]