Ukategorisert

10 år som redaktør for Liberaleren

I dag er det 10 år siden jeg overtok som redaktør for Liberaleren. Bloggsfæren og bruken av nye medier er endret kraftig.

Blogging var godt i gang da jeg overtok som redaktør for Liberaleren. Denne nettavisen (litt pretensiøst å kalle seg nettavis må jeg innrømme) ble startet av Bent Johan Mosfjell i 1999, og var en del av FRIdemokratenes tredelte utadvendte strategi. De to andre var Bauta Bøker og FRIdemokratisk studentlag (FRIstud). Bauta bøker ble utkonkurrert av mer profesjonelle nettbokhandlere, og FRIstud la inn årene da initiativtagerne var ferdige med å studere. Men Liberaleren har klart å overleve. Det skyldes først og fremst Bjørn Magne Solvik, som fortsatt publiserer daglig. Uten ham ville ikke Liberaleren ha overlevet. Og uten vårt redaksjonsmedlem Jakob Utgårds tekniske ferdigheter hadde jeg virkelig hatt utfordringer med Liberaleren.

Da vi i 2009 feiret vårt tiårsjubileum fikk vi mange godord. Men spørsmålet vi i redaksjonen har stilt oss, er om det fortsatt er behov for Liberaleren. Grunnen er ikke at blogging er «ut», men at mye har endret seg på disse årene som Liberaleren har vært i sving.

Det er ikke de politiske bloggene som skaper de store overskriftene. Det er lenge siden den politiske bloggsfæren satte dagsorden om Muhammedkarikaturene og den rødgrønne regjeringens forslag til ny blasfemilov. Idag er det rosablogger, moteblogger, matblogger og kjendisblogger som har de store lesertallene. Og som av og til havner i tradisjonelle mediers søkelys, når de tjener store penger på reklame, produktplassering eller på å gi kostholdsråd som ikke holder vann.

Hvor foregår de politiske debattene? I de tradisjonelle medienes kommentarfelt – og på Facebook. Selv når Liberaleren publiserer artikler er det når vi poster en lenke på Liberalerens nettsted og på redaksjonsmedlemmenes egne FB-profiler er det der eventuell debatt oppstår.

Ideen med Liberaleren er god; å kommentere saker i nyhetsbildet ut fra et liberalistisk perspektiv. Det har tidligere vært påpekt at Liberalerens arkiv over artikler er Norges største samling av tiltak, forslag, utspill og vedtak av illiberal karakter. Men dette er knapt noen nyhet, når illiberale forslag etc er mer normen enn unntaket. En annen sak er om noen egentlig bryr seg om hva som er illiberalt.

Ta overvåkning, for eksempel. Selv om det stadig kommer avsløringer om overvåkernes opptreden utenfor lov og rett, resulterer det knapt i debatt. Og politikerne kommer stadig med forslag om nye hjemler for politiet. Alt i den gode saks tjenesten. Men den som ofrer frihet for trygghet fortjener ingen av delene. Og oppnår neppe tryggheten selv om man gir avkall på friheten.

Det unike med Liberaleren er det ideologiske utgangspunktet; ønsket om å kombinere økonomisk frihet med individuell frihet også i valg av livsstil. Der folk som ønsker seg økonomisk frihet er så bekymret for innvandring at de ønsker å stenge grensene helt, står Liberaleren fast på en mer liberal holdning til arbeidsinnvandring. Der venstresiden mener det er helt OK at folk velger sin egen livsstil men vil bruke statens tvangsmidler til å skape økonomisk likhet mener vi at det ikke er en statlig oppgave å utjevne forskjeller. Av alle som har sagt noe positivt om Liberaleren er det vel Håkon Haugli som har beskrevet oss slik jeg ønsker at vi skal oppfattes: «Liberaleren er befriende fritt for kristenkonservativisme, nasjonalisme og innvandringsskepsis.»

På et område er det åpenbart at verden går fremover; når det gjelder rettigheter for lhbt-personer. Avgjørelsen i USAs høyesterett nylig var svært positiv, selv om utviklingen i mange land dessverre er negativ. Når det gjelder det flerkulturelle samfunnet er bildet komplisert. Et flerkulturelt samfunn er efter redaksjonens mening positivt, men det betyr ikke at man skal la være å stå opp mot overgrep mot individer i kulturens og religionens navn. Mennesket har røtter – men minst like viktig er føtter. Mennesket kan definere seg selv, og dermed gjøre opprør mot den tvangstrøye kultur, religion, etnisitet og nasjonalitet kan være.

Er det egentlig behov for Liberaleren? Som blogg, nettavis eller nettsted er jeg usikker på om svaret er ja. Egentlig ønsker jeg meg hundrevis av folk med samme innstilling til liberalismen og samfunnet, og som daglig kommer med små drypp – på Facebook, Twitter, eller i kommentarfeltene på nettavisene. Folk som oss som sitter i folkevalgte posisjoner, og der fremmer en positiv og helhetlig liberalisme.

En ting er sikkert: Det er ingen tvil om at det hver eneste dag fremover vil komme illiberale utspill, forslag og vedtak både i Norge og resten av verden. Derfor vil det aldri mangle stoff for Liberaleren å formidle.

PS. Glemte jeg å fortelle at Liberaleren har vært tema i en bok om blogging? Joda, bare les Kristian Bjørkelos bok Gi meg en scene! DS

Comments are closed.