Nyheter

Politidirektør på ville veier

I en til nå hemmelig operasjonsordre i forkant av SIANs annonserte koranbrenning på torget i Kristiansand 16. november, har politidirektør Benedicte Bjørnland lagt nye føringer for politiet om å gripe inn for å avverge skjending av religiøse symboler. Politiet i Kristiansand pakket dette inn i et forhåndsvilkår til arrangørene av demonstrasjonen om å unngå bruk av åpen ild. Det var nok flere enn oss i Liberalerens redaksjon som ikke tolket brannfare å være den primære motivasjonen for beslutningen, slik ordlyden kunne antyde. Nå er det altså klart hvorfor dette vilkåret ble satt.

Et slikt forbud representerer et tydelig brudd med tidligere praksis. Politidirektøren bekrefter selv at praksisen enn så lenge ikke er prøvd rettslig. Det bør den snarest bli. Hun begrunner det i forbudet mot hatefulle ytringer i Straffelovens § 185. Avtroppende Høyre-ordfører i Kristiansand mener også at påtenning av Koranen må anses som en hatytring. Han ønsket, i likhet med ordfører Marianne Borgen i Oslo tidligere i år, å nekte SIAN adgang til å fremme sitt budskap på kommunal grunn.

«Å brenne en hellig skrift som Koranen vil helt klart være en hatefull ytring. Dette er langt over hva som kan aksepteres på kommunal grunn»

Harald Furre, avtroppende ordfører i Kristiansand (Fædrelandsvennen 29/10)

«Når budskapet er ubehagelig og vanskelig, blir vi testet på ytringsfrihet, ikke når det er noe alle trives med. Å brenne en bok er ikke straffbart.»

Ole Hortemo, politistasjonssjef (Vårt Land 6/11)

Den underliggende motivasjonen til politidirektøren får vi med god vilje anta var å dempe potensialet for konflikt. Enhver, inklusive arrangørene i SIAN, forstod at det kunne bli bråk av stuntet. Potensialet for bråk er imidlertid ikke tilstrekkelig grunn til å begrense ytringsrommet. Ekstra viktig blir det når det ikke er den som ytrer seg som forventes å stå for bråket. En liberal rettsstat kan ikke gi frykt for vold vetorett over enkelte borgeres ytringer. Det ville være en svært bekymringsfull versjon av det mindre alvorlige Heckler’s veto.

Vel bekvemt blir det også å omdefinere det mange anser som plump og uintelligent religionskritikk, til hatytringer. Beskyttelsen mot hatytringer må gjelde mennesker, ikke symboler, idéer og bøker, uansett hvor dypt enkelte måtte identifisere seg med dem. Koranen kan kritiseres fritt av hvem som helst, som alle andre bøker og symboler. Rettstaten må opptre nøytralt uavhengig av hva man måtte mene om kritikeren og motivasjonen bak, om kritikkens form og eleganse, og av sympatien med de som mener seg krenket. Spillereglene er de samme for alle symboler.

Image by mohamed Hassan from Pixabay

Jusprofessorene Eivind Smith og Anine Kierulf deler ikke politidirektørens vurdering.

Det vitner om dårlig rolleforståelse og svake liberaldemokratiske antenner når politikere blander egne synspunkt inn i forvaltningen av ytringstilgang på kommunale fellesområder. Politiet har i stort vært flinke til å gi vide rammer for frie ytringer på prinsipielt grunnlag. Denne saken, og utvisningen av Greg Johnson med henvisning til sårbare som kunne la seg påvirke til voldsbruk, antyder at politiet er i ferd med å bli hardere i klypa overfor upopulære og marginale ytringer av visse avskygninger. I begge tilfeller kan man mistenke at begrunnelsene er vikarierende, og det er i tilfelle et urovekkende mønster.

Imam Yasir Fawzi i Ahmadiyya-moskeen i Kristiansand argumenterte både før og etter arrangementet for at man akseptere koranbrenning i et liberalt samfunn, og selvfølgelig avstå fra voldsbruk. Fem av de oppmøtte motdemonstrantene ved koranbrenningen fulgte ikke imamens råd. Vi oppfordrer Bjørnland, Furre og Borgen til å lytte mer til Fawzi, og mindre til de man frykter kan ty til vold.

Vi trenger fortsatt Voltaire.

Kommentarer

Please Login to comment

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.