Bakgrunn

Bærekraftsmålene – er det så ille med ulikhet?

I anledning debatten om bærekraftsmålenes logo på regjeringsmedlemmers bekledning og den nært forestående avstemning i FN om fem seter i Sikkerhetsrådet, og det norske kandidatur dertil, gjennomgår vi bærekraftsmålene. Vi har tidligere sett på mål 1-3 og mål 4-7. Vi ser her på mål 8-11.

Her kan du lese del 2.

Økonomisk vekst og sysselsetting

Mål # 8 er å fremme vedvarende, inkluderende, bærekraftig økonomisk vekst og full og produktiv sysselsetting og anstendig arbeide for alle.

Her inngår avskaffelse av barnearbeide, og da blir definisjonen av hva som inngår i barnearbeide, viktig. Vi ønsker selvsagt ikke at barn skal utnyttes, men en diskusjon om hvor grensen bør gå for hva som inngår i forbudt barnearbeide, bør vi kunne ha, og det er ikke nødvendigvis slik at ivrige aktivister mot barnearbeide er urimelige når det gjelder hvor denne grensen bør gå.

På en konferanse i Basel i mai 2017 var jeg på et foredrag med om såkalt «corporate responsibility» med professor Klaus Leisinger. Han har vært spesialrådgiver for FN-generalsekretær Kofi Annan og spesialrådgiver for bærekraftsmålene. Jeg fikk anledning til å stille spørsmål. Jeg hadde noen innvendinger som blant annet gikk ut på at i noen situasjoner kunne alternativet til barnearbeide være verre, og at det ikke nødvendigvis er feil å begynne å jobbe når man f.eks. er i sine tidlige tenår. Jeg fikk da et ganske nyansert svar, som da gikk ut på at man måtte skille på ulike fenomener, og at ikke alt arbeide barn utfører, er det som gjerne klassifiseres som barnearbeide.

Under dette målet hører arbeidet mot moderne slaveri. Der er det interessant at vanlige former for tvungen tjeneste for staten er unntatt fra definisjonen av slaveri i diverse internasjonale offisielle dokumenter. Man bør selvsagt være forsiktig med å trekke for mange paralleller her, men at prinsippet om tvangsarbeide er noe av det samme, kan man ikke komme bort fra.

Som delmål her inngår også beskyttelse av arbeidstagerrettigheter. Det er det jo politisk stor oppslutning om, men det er heller ikke helt uvanlig med skepsis og motstand mot slikt innenfor den liberale høyreside.

Mens vi er inne på bærekraftig økonomisk vekst, sies det i de spesifiserende undermål intet om at pengesystemet er basert på en enorm vekst i ren gjeld.

Industrialisering og innovasjon

Hovedmål # 9 er å bygge robust infrastruktur, fremme inkluderende industrialisering og fremme innovasjon. Ikke så mye å være imot her. At det skulle være et mål i seg selv, har jeg vanskeligere for å se. Industrialisering, infrastruktur og innovasjon vil jo være et middel for å fremme velstand og velferd. Ikke minst vil det være midler for å få samfunn ut av fattigdom.

Forbedring av videnskapelig forskning er blant delmålene. Igjen er ikke dette så mye å være mot.

Problemene dukker nok opp når det skal implementeres. Da kommer konfliktene med interesser og rettigheter raskt inn i bildet. Dessuten må jo industrialisering, innovasjon osv. være noe man gjennomfører fordi det er mennesker i et samfunn som har behov som skal tilfredsstilles, og mål som skal oppnås.

Vi har vel hørt nok av historier av hvordan veier bygges med bistandsmidler, mens mottagerstaten lar dem forfalle. Kenya er et eksempel på et land hvorfra man har hørt slike historier. Trist er det egentlig. Vi svir av penger på å bygge noe; ingeniører bruker en vesentlig del av sine liv på å bygge noe; så bare forfaller det.

Men å ønske velstand, velvære og velferd for folk er det jo i seg selv ikke noe galt med.

Tilstrebelse av prisoverkommelig universaladgang til internettet i de minst utviklede land er blant delmålene. Jeg vil tro at det er ganske mye som bør prioriteres høyere enn det for de minst utviklede landene.

Ulikhet og fordeling

Det tiende av bærekraftsmålene er å redusere ulikhet innad og mellom land. Det er ikke nok å ha som mål å utrydde fattigdom; ulikhet er visst i seg selv et problem.

Delmål # 1 her er å oppnå og opprettholde inntektsvekst over landsgjennomsnittet for den del av befolkningen som tilhører de 40 prosent av den med de laveste inntektene. Hvorfor skal dette i seg selv være et mål? Hvilke problematiske virkemidler for å nå et slikt mål vil målet legitimere?

Her skrives det om like muligheter, noe som nok burde vært gjenstand for mye mere debatt enn det får. Hvor skal grensen gå for hva man skal kreve at andre skal betale for at noen skal få like muligheter? Like muligheter vil man jo i streng forstand aldri få. Det vil derfor alltid være mulig å utvide ordninger som skal sikre såkalt like muligheter. Like muligheter skal ifølge bærekraftsmålene sikres.

Men også ulikheter i utfall skal reduseres ifølge målene. Her ligger det an til en ganske betydelig legitimering av omfattende sosialdemokratisk politikk fra bærekraftsmålene.

Allikevel går delmålene for ulikhet inn på spesifikke, anbefalte tiltak for å redusere disse utfallsulikhetene. Her kan målene være inne på noe bra, for her har vi med å gjøre ulikhet som kan ha sin årsak i privilegier.

Ulikhetsmålet inkluderer også regulering og overvåking av globale finansmarkeder. Hva innebærer dette? Kommer vi her inn på problematikken rundt skatteparadiser? Isåfall er vi også inne på finansielt privatliv. Da er vi igjen fort inne på et tema som er en helt egen debatt, og det er ihvertfall ikke snakk om noe mål som alle kan enes om.

Migrasjon får også plass under ulikhetsmålet. I samfunnsdebatten påstås det fra tid til annen at det er noen som ønsker å påtvinge land ubegrenset innvandring. I delmålet her vektlegges det imidlertid ansvarlig migrasjon og planlagt og velorganisert migrasjonspolitikk. Hva er ansvarlig migrasjon? Det betyr ihvertfall ikke ubegrenset.

Byer og bosetning

Bærekraftsmål # 11 er å gjøre byer og menneskers bosetninger inkluderende, trygge, robuste og bærekraftige.

Første undermål er å sikre tilgang for alle på tilstrekkelige, trygge og prisoverkommelige boliger og grunnleggende tjenester samt å oppgradere slummer. Et slikt mål kan jo brukes som legitimering av prisregulering og subsidiering, men det kan også brukes som argument mot monetær inflasjon, som så materialiserer seg i stigende boligpriser, og mot unødige påbud som gjør bygging av nye boliger unødvendig dyrt. Og hva er dessuten tilstrekkelig bolig? Er det noe som kan bestemmes politisk?

Adgangen til offentlige grøntarealer er også blant delmålene. Det er jo et hyggelig ønske, men når det skal prioriteres og evt. kommer i konflikt med andre mål og interesser og ikke minst folks rettigheter (ekspropriasjon; hvem betaler for det?), er det ikke sikkert det bør være et mål.

Dette var tredje del om FNs bærekraftsmål. Følg med i neste og siste del i denne artikkelserien på fire deler om bærekraftsmålene.

5 1 vurdering
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments