Kommentar

Hverdagspopulisme

Alle med troverdighet å tape vet at populisme er et fy-ord. De nikker overbærende til enkle, bastante løsninger fra den akevittskjeve slektningen i juleselskapet. Det ledsages kanskje av en middels skjult dose selvtilfredshet. Jeg vet jo bedre enn dette – verden er tross alt kompleks. Det der blir for enkelt.

Men det er fort gjort å lure seg selv også.

Populisme kjennetegnes av enkle og emosjonelt tiltalende svar på kompliserte spørsmål. Populistenes budskap fremmes på folkets vegne mot elitene, enten det er Trump, Chavez, Brexit, Black Lives Matter, Berlusconi, Occupy Wall Street, Bolsanaro eller Lula. Den handler i sitt vesen, vil mange hevde, om å overbevise de store, uopplyste massene om å legge sin tyngde bak et knippe slagord som høres fine ut, men uten å gå i dybden på alt som følger med. Den som møter populismen med nyanser, blir raskt møtt med de overfladiske slagordene som spiller på strenger det er vanskelig å utfordre. Populisten må kjenne sitt publikum for å lykkes.

Populismens mekanisme er å piske opp stemningen tilstrekkelig til at mobiliseringen finner sin egen dynamikk og momentum, og kan bære sine ledere til makt og innflytelse.

Valgfusk…populisme?

Trump er i disse dager i ferd med å undergrave tilliten til demokratiets integritet i USA, i alle fall i egne rekker. Han påstår valget er stjålet fra ham, gjennom omfattende valgfusk iscenesatt av elitene i det Demokratiske parti. De styrer jo mange av delstatene som kostet Trump valgseieren. Men budskapet de målbærer i mediene er betydelig skarpere enn hva de tør fremføre i rettssalen med en dommer som eneste relevante publikum. Der har de tapt mange titalls saker allerede.

Budskapet har en umiskjennelig populistisk karakter. Det er mer emosjonelt tiltalende å være utsatt for urett, enn det er å bare tape. Og det er mørke krefter med onde hensikter som står bak. Slike anklager blir spesielt alvorlige i et demokratisk system som avhenger fullstendig av tilliten til valgintegriteten. Det er naturligvis helt nødvendig å utfordre urett, men da må man kunne bevise påstandene også. I motsatt fall kaster man bare bort den tillitskapitalen som finnes i samfunnet.

Demokratene burde kjenne scriptet godt, siden de har brukt hele Trumps presidentperiode på å undergrave tilliten til valgintegriteten i USA. Det var liksom ikke Trump som vant valget – det var Putin som i skjul hadde manipulert velgerne til å stemme på ham. Demokratene har ropt, mast, etterforsket og latterliggjort på de tynneste grunnlag med enorm medieoppmerksomhet. Hillary Clinton var liksom en for sterk kandidat til å kunne tape. Også for den bajasen Trump?

Da er det mer emosjonelt tilfredsstillende at mørke krefter har stjålet valget.

Det er, talende nok, mange som har tatt avstand fra den ene eller andre av disse valgfuskpåstandene. Jeg gjetter det er et betydelig mindretall som har avvist begge konsekvent. I Norge er det for eksempel mye lettere å raljere mot Trumps konspirasjonsteorier enn det var å tvile seriøst på Russiagate-anklagene. Majoritetssynet her hjemme er solid plantet på Demokratenes side. Ronald Reagan og George Bush var dumme cowboyer, Bill Clinton og Barack Obama var smarte frelsere. Men Obama og Clinton bombet, overvåket, arresterte illegale innvandrere og alt det de andre ble beskyldt for i like stort monn. Og Hillary Clinton har beskyldt Tulsi Gabbard, en av årets utfordrere til Joe Biden, for å være russisk agent (“Russian asset”) uten snev av bevis – eller kritiske spørsmål. Gabbard utfordret majoritetsopinionen på begge politiske sider ved å ville føre en mild utenrikspolitikk. Hun blir dermed fritt vilt for de villeste anklager.

Majoriteten har aldri rett

Ibsen lot sin folkefiende målbære budskapet om at mindretallet gjerne har rett da majoriteten var opptatt med sine sosiale renkespill. Det er en morsom spissformulering med en stor kime av sannhet.

Folk tar mentale snarveier. Alle gjør det, og vi gjør det på det meste vi tenker på. Det er lettere å absorbere en overskrift fra en avis vi stoler på, enn å sette seg inn i hver enkelt sak i detalj. Sagt litt flåsete: de fleste vet svært lite om det meste. Det peker mot at majoritetssynet på det meste i seg selv vil være dårlig fundert. Konklusjonen kan være riktig, men metodikken som ligger til grunn er neppe robust.

Den som har tenkt galt på matteprøven, men tilfeldigvis fått riktig svar likevel, får ikke uttelling. Jeg vil argumentere for at det samme bør gjelde i samfunnsanalysen etter julemiddagen. Den som kun bidrar med trygge majoritetsståsteder på overskriftsnivå, kan gjerne utfordres i dybden litt oftere. Den som inntar en minoritetsposisjon blir det hver gang, gjerne av alle på likt.

Majoritetssynet er formet av kulturen – medier, læringsinstitusjoner, historie. Det definerer hva som er akseptabelt og innafor, og hva som er utanker og utafor. Å innrømme fargede menneskerettigheter var utafor i USA i 1830. Å innrømme kvinner stemmerett var utafor i i 1880. Å tillate homofile å leve som de ville var utafor i 1950. Å tillate folk å gjøre hva de vil i og med sin egen kropp er utafor i dag. Men det kostet svært lite å ta feil med 2020-øyne i 1830 eller 1950. Det var minste motstands vei den gangen, og det er minste motstands vei i dag.

Majoriteten bevirker aldri substansiell forandring av samfunnet for egen maskin. Det er ikke majoriteten som tenker de revolusjonære tankene. Det er per definisjon et mindretall som målbærer nye idéer i begynnelsen. Sagt litt annerledes: det er aldri majoritetssynet som beveger verden fremover – eller bakover. Det er aktivister og kampanjer og resonnementer og noen som er villige til å være dr Stockmann på vegne av mindretallet, for å påvirke flertallet på sikt. Så får man høre mindretallet ut, og heller være nøye med å sortere en ny Lenin bort fra en ny Martin Luther King.

Noen vil huske at progressive Obama ble valgt til president som erklært motstander av homofilt ekteskap, selv om få tok ham på ordet. Det var først da vinden var snudd tilstrekkelig i majoriteten at Obamas ståsted også – magisk – hadde utviklet seg. Eller at Hillary Clinton stemte for å bombe Irak sammen med Bush. Politikere lytter til majoritetsdyret – det er slik de lykkes. Opinionsledere er de dog ikke.

Lytt med respekt til minoritetssynet

I ulike tidsperioder var det en stor belastning å kjempe slavenes, kvinnenes eller de homofiles sak. Eller å være mot Irak-krigen i USA i 2003, som journalisten Phil Donahue fikk erfare. Det er uendelig mye lettere å målbære flertallets syn, enn det er å målbære mindretallets. Er du på flertallets side kan du i stort forvente å slippe unna med lettvinte resonnementer formulert gjennom banale slagord – og til og med bli forstått i beste mening. Det er enkelt å breke majoritetssynets floskler for sosiale stilpoeng. Taler du mindretallets sak kan du ikke alltid forvente å lyttes til eller forstås med særlig velvilje. Men minoritetssynet er i utgangspunktet det eneste som har kraft i seg til å forandre samfunnet. Majoritetssynet er konserverende og tilbakeskuende, og det krever null tankevirksomhet å omfavne.

Men for juleselskapets del: minoritetssynet trenger mer rom for å forklares og vurderes, og det kan ikke avspises med å forklares på overskriftsnivå om ikke forsamlingen har pustet den luften i dype magedrag før. Majoritetssynet har automatisk populismens virkemidler på sin side.

Det er en slags majoritetspopulisme – å appellere til tynt funderte majoritetsholdninger. Enhver med noe verdensoverblikk ser raskt at majoritetssynet varierer betydelig fra land til land. Det var ikke lett å være sosialist i USA i generasjonene etter krigen, fordi majoritetssynet var ugjennomtrengelig antisosialistisk. På samme vis har det vært utfordrende å bli tatt på alvor for den som ikke var en variant av sosialdemokrat i Norge, fordi det var og er luften majoriteten puster. Ingen av stedene er det spesielt gjennomtenkt – man har jo tross alt konkludert kollektivt svært sprikende med helt ulike politiske paradigmer. Det er neppe uavhengig tenkning som gjør så mange nordmenn til sosialdemokrater, og så få amerikanere. Det er paradigmene som mange hverken utfordrer eller tenker særlig dypt over, men som likevel kan avstedkomme en relativt moraliserende tone når noen prøver. Det er lettest å bare skygge banen.

Historien om Nick Sandmann

Enhver bør være skeptisk til å la seg rive med om det føles både enkelt og emosjonelt tilfredsstillende å gjøre det. Min første artikkel på Liberaleren handlet om mediekjøret og hetsen mot 16-åringen Nick Sandmann i 2019. Saken appellerte til alle de rette social justice-instinktene hos de med De Riktige Holdningene, og det virket trygt å oppføre seg grisete. Washington Post, CNN, New York Times, NBC, ABC – alle bekreftet historien. Så hver half-wit med puls og twitterkonto hev seg med før det var for sent – som karakterer i Fluenes Herre – med trusler, karakterdrap og beskrivelser av hvor punchable 16-åringens flirende ansikt var. Voksne mennesker, A- og B-kjendiser, politikere og andre. Men ting var ikke slik de som pisket opp stemningen gav inntrykk av. Avisene hadde ikke sjekket noe som helst. Og gutten var 16 år gammel uansett hva han ble beskyldt for. Og ingen følte seg spesielt skyldige etterpå. Ingen tar eller føler ansvar for folkedyret. Majoritetspopulisme er en trygg havn for de som stryker den medhårs.

Min oppfordring til juleselskapene og ellers er å skru på populismedetektoren også der vi ikke pleier å gjøre det. Det er ikke sikkert onkel-rett-fra-levra har så mye å fare med, men dét er det jammen ikke sikkert New York Times-abonnenten har heller, når det kommer til stykket. Det er viktigere å utfordre majoritetssynet enn de marginale ståstedene.

Utforsk det som ikke føles enklest å stå for, og snakk for eller med mindretallet så ofte du kan!

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet