Debatt

En kur verre enn smitten?

Banker uten sentralbank har gitt oss bankkriser. Folk har skyndet seg til bankene for å ta ut pengene sine. Finanskriser har vi hatt mange ganger i historien. Da den amerikanske sentralbanken var blitt etablert lille julaften 1913, har vi siden hatt den store depresjonen og finanskrisen i 2007-9 med et årti og mer med lavrentepolitikk på steroider. Da pandemien kom, ble det pøst på med steroider.

Sentralbankene kom for å løse et problem, men det er ting som tyder på at kuren er verre enn problemet som skulle løses.

Det moderne demokrati kom langt på vei som en kur mot enevelde. Mye er blitt bedre. Samtidig har det moderne demokrati gitt oss vår tids omfattende stat. Kuren er i det minste kommet med noen store ulemper.

Unntakstilstand

I 2020 kom pandemien. Med det fikk vi tiltak av ulike slag. I Norge fikk vi tiltak som var mildere enn i andre land. Vi skulle ha en «dugnad». Et land med stor grad tillit til myndighetene kan basere seg i stor grad på anbefalinger. Den teorien har Sverige basert seg på i større grad.

Vi kan krangle om vi har eller har hatt unntakstilstand. Unntakstilstand forbindes ofte med militært styre, dvs. «martial law». Jeg kan forstå behovet for presise begreper, men når man både tar i bruk en unntakslov, dvs. smittevernloven, og innfører en egen unntakslov, er det i aller høyeste grad snakk om å sette ordinær lovgivning til side. Det er en unntakstilstand, selvom den i og for seg er begrenset – i forhold til fullskala unntakstilstand som vi kjenner til fra land vi «ikke liker å sammenligne oss med».

Rettigheter ble satt til side. Det ble blant annet innført hytteforbud. Flere hevdet dette enten var i strid med Grunnloven eller på kanten. Her hadde vi blant andre jusprofessor Hans Petter Graver og samfunnsdebattant Elin Ørjasæter. Det som taler mot det, er det at nyere grunnlovsparagrafer ofte blir utarbeidet på en slik måte at det skal mye til for at myndighetene skal bli tatt i å bryte dem.

Vi må ta vare på våre rettigheter. Vi må ta vare på rettsstaten. Også i en pandemi. Det ligger et forslag om adgang til såkalt derogasjonsvedtak, dvs. adgang til situasjonsbestemt opphevelse av en rekke grunnlovsfestede rettigheter.

Slappe medier

Det kunne være en selsom opplevelse å følge de daglige pressekonferansene på våren. Hos mange journalister kun det synes som det viktigste var å komme på spørsmål enn å stille gode spørsmål. For mange av dem virket det som poenget var å drive opplysningstjeneste for befolkningen fremfor å være en «fjerde statsmakt».

Forsamlings- og demonstrasjonsfriheten var det knapt noen oppmerksomhet om før George-Floyd-saken dukket opp. Andre arrangementer enn kultur- og idrettsarrangementer var ikke forbudt før 7. mai. I nesten to måneder hadde man forbudt kulturarrangementer uten å definere nærmere hva det er. Nesten alle gikk i en «dugnadståke», også de fleste journalister. Da plutselig andre arrangementer var inkludert i forbudet, var det knapt noen som la merke til det.

På NRK Ukeslutt i palmesøndagshelgen kunne rikets statsminister blande råd og bud på en svært uheldig måte – uimotsagt av en programleder som tydeligvis var i «dugnadståken». Vi har sett saker der det har vært grunn til å betvile om politiet i tilstrekkelig grad skilte mellom råd og bud.

Liv og andre verdier

Når menneskeliv står mot andre verdier i en konkret situasjon, er det alltid liv som går foran. Allikevel tar vi risiko. Vi stenger ikke ned all biltrafikk for å få omkomne i trafikken ned fra 95 til null. Men det treffes tiltak for å redusere risikoen.

I en pandemi er det mye å veie inn. Livsverk kan legges i grus. Det er også mange liv som er gått med til å bygge opp slikt. Det kan synes som at alle materielle verdier kan bygges opp igjen. Det er ikke fullt så enkelt. Dessuten kan nedbremsing av økonomien og den internasjonale arbeidsdelingen fort resultere i tapte liv. På den annen side skaper mange smittede også økonomiske problemer.

Nedstengning kan gå utover fysisk og mental helse. Hvordan påvirker sosial isolasjon selvmord? Mental helse forøvrig? Hvor mange dør tidligere av sosial isolasjon og reduserte muligheter for fysisk aktivitet?

Dette er ikke ebola. Det gir ikke mening at folk ikke skal få sitte ved sine kjæres dødsleier sammen.

Vi har sett tegn til motstand, blant annet ved den første Smittestopp-appen. Kanskje gir denne pandemien en ny frihetsoppblomstring, ved at folk blir så lei av tydelige frihetsinnskrenkninger at vi ser en ny frihetsvår når pandemien er over?

Staten og krise

Likefullt bør vi være klar over at det er i krig og krise at staten virkelig vokser. Den går ofte tilbake, men ikke helt til utgangspunktet. Det var ikke for ingenting at Randolph Bourne sa at krig er statens helse. Bourne døde bare 32 år gammel under en annen pandemi, spanskesyken.

Hvor lang tid tar det for økonomien å komme seg? Hvor lang tid tar det for sentralbankene å komme seg ut av det hjørnet de har malt seg inn i?

Det er også interessant å se hvordan mange roper nå om at Norge med den store staten klarer seg så bra. La oss pøse på med mere stat. En liten ballong kan blåses litt mere luft i når det er krise. Ergo kan en litt større ballong også blåses litt mere luft i når det blir krise. Og en enda større ballong kan også blåses litt mere luft i når det blir krise. Også videre, også videre. Og ja, vi snakker om i alle størrelsestilfellene om en ballong med samme kapasitet.

Randolph Bourne (1886-1918)

Rødts Mímir Kristjánsson fantasterte ifjor vår om hvordan man med 1930-tallet som parallell kun ese staten som vei ut av krisen. Det var det med hvor mye luft det er i ballongen i utgangspunktet. Det er mer komplisert enn at stat er bra og privat dårlig – og også mer komplisert enn det motsatte.

Har Sveits med sitt helsevesen klart seg spesielt dårlig i denne pandemien? Hvorfor måtte det norske offentlige helsevesenet bestille testkapasitet fra private aktører?

Man kan argumentere med at det ikke er virussykdommen alene som gir døden. Eksempelvis har det vært mistanke om at bakterier som har kolonisert sykehus i Italia og Spania, har forverret situasjonen. I noen tilfeller forkorter covid-19 liv enkeltvis med bare måneder, men i andre tilfeller er det snakk om flere år. I mange tilfeller er det slik at det blir verre med pandemien enn uten under ellers like forhold. Da er det faktisk ganske uinteressant om man teknisk sett dør f.eks. av en annen form for mikroorganisme.

Hvem løser?

Pandemien ville uansett fått konsekvenser. Sverige ligger dårlig an med kontrollen for tiden. Det er uansett ikke snakk om at det ikke blir konsekvenser. Selv helt uten nasjonale/statlige tiltak ville folk opptrådd annerledes. Det ville blitt tiltak uansett. Folk ville latt være å reise. Folk ville latt være å gå på arrangementer. Også videre.

Spørsmålet er hvor sentralisert eller desentralisert de ville vært, hvor statlige eller private de ville vært. Og arbeidsdelingen gjør at man er avhengig av tiltak andre steder.

Det er for tidlig nå å evaluere alt. Det skal komme en kommisjonsevaluering i mars. Den kan bli utsatt. Den blir neppe fremskyndet. Det vil alltid være noen som hevder at vi skal vente med kritikk. Statsråder irettesetter journalister for å stille kritiske spørsmål. Venter man med kritikken, er risikoen høy for hersketeknikken å få «efterpåklokskap» slengt mot seg.

Vi skal ikke vente på kommisjonen for å kritisere. Like lite som vi skal vente på noen granskningskommisjon i klimaspørsmål for å ha en kritisk innstilling. Den kommisjonen kommer forøvrig tidligst om femti år – om det ikke skjer et under.

I denne koronasituasjonen får vi høre at vi skal «stole på videnskapen». Det betyr ikke at du skal la være å fornekte grunnleggende fakta, en fornektelse alle fornuftige mennesker burde avstå fra. Det betyr at du skal ta alt som kommer fra faglige autoriteter, for god fisk og fornekte all usikkerhet og alle nyanser.

Føre var

Vi vet ikke alt nå. Føre-var-prinsippet får vi høre at man følger. Vær sikker på at koronapandemien kommer til å bli brukt som argument fremover for føre-var-prinsippet til støtte for at mange skal bære kostnader i ulike former, f.eks. i klimaspørsmålet.

Det er forholdsvis få som dør blant dem som får covid-19, men det er mange nok. Bestemor og bestefar er ikke statistikk. Kameraten din som covid-19 tok knekken på er ikke statistikk. Det er forståelig.

Når vi skal vurdere om vi skal ha harde fartssperrer og harde trafikklyssperrer, blir den bestefaren som du kunne kjørt i medhold av nødrett i litt høy hastighet og mot rødt lys med klar bane, en statistikk. Skal vi regne det vi kan spare av liv og helse på grunn av unødig råkjøring, mot det vi kan redde med nødrettsovertredelser, kan fort sistnevnte komme til kort. Vi kan ikke se bort fra at koronapandemiens tiltak forsterker denne typen tenkning. For er det ikke nettopp slik vi tenker med de ulike typene tiltak som iverksettes?

Kanskje er noen av tiltakene de rette. Sikkert er det at beslutningstagerne i liten grad har «skin in the game». Det er andre som bærer konsekvensene av deres beslutninger. De går ikke ned i lønn. Mens presset på dem for å gjøre «noe» er stort. Dette presset heller mot det som «alle» andre gjør, for hvis du følger strømmen, er det lett å skylde på strømmen hvis den skulle vise seg å ta feil. Går du mot strømmen og tar feil, har du ingen strøm å skylde på.

Tidlig er det å si nå om kuren vil bli verre enn smitten. Men vi vet fra historien at når myndighetene skal løse et problem, skaper de mange problemer i dets kjølvann.

0 0 vurdering
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Verdt å lese fra Liberalerens arkiv