Venstres “havarikommisjon” kom 20. januar med sin evaluering av valgkampen 2025. I tråd med partiets beste prinsipper er rapporten offentliggjort i sin helhet. Den inneholder ramsalt kritikk av partiledelsen.
Etter at rapporten ble offentliggjort skrev Dagbladet på lederplass: «Venstres havarirapport er så tydelig at det er uforståelig at ledelsen ikke skjønte dette før valget.» Og: «Den er selvforskyldt. Venstres havarirapport etter valget viser tydelig at ledelsens strategiske hovedprioriteringer er den viktigste forklaringen.»
Alle som ønsker å bli tatt på alvor i debatten om Venstres kurs bør ha lest rapporten. Etter tre valg over sperregrensen, havnet Venstre i 2025 under, med et resultat på 3,7%. Venstre manglet langt flere velgere på å nå sperregrensen i 2025 enn MDG gjorde i 2021. Fremfor å alltid ha ligget under og så snuble i oppløpet (MDG, 2021), var det en helt annen virkelighet for Venstre.
Vi må helt tilbake til 2009, for å finne en lignende situasjon. Da flørtet Lars Sponheim med Ap og advarte velgerne i klarspråk. Med sitt «heller Jens enn Jensen» skapte han tvil om hvor Venstre stod, og sikret dermed Stoltenbergs 2. regjering seg fire nye år. Venstre hadde siden Sponheim nærmest egenhendig brakte partiet tilbake på Stortinget i 1993, brukt sperregrensen som svingstang; over i 1997, under i 2001, over i 2005, og under igjen i 2009. Sistnevnte førte til at Sponheim gikk av som partileder allerede på valgnatten.
I 2025 var Venstre i en nokså annen situasjon; Venstre hadde vært over tre valg på rad; 5,2% i 2013, 4,4% i 2017 og 4,6% i 2021. En nærmest unormal stabilitet. De siste fire årene før 2025-valget hadde partiet vært stabilt høyt (over sperregrensen) på meningsmålingen, og markert på andre saker enn miljø og økonomi. Spesielt utenriks (Ukraina, EU og Kina), men også på temaer som rusreformen. Men for Venstre som for alle andre var det statsministerens maktgrep i februar som endret alt. Ut med SP – inn med Stoltenberg. Venstres utpekte hovedmotstander SP falt som en sten på målingene, og ble helt uinteressante. FrP var Aps hovedmotstander, Høyre klarte ikke å reise seg, og alt handlet om tre ting; Hvor store ble Ap, hvordan ble styrkeforholdet mellom FrP og Høyre, og ville Venstre eller MDG komme over sperregrensen. Kartet Venstre (og andre partier) hadde sett på de siste tre årene stemte slett ikke overens med terrenget. Så hva gjør man da?
Later som ingenting.
Kommentarer til hovedkonklusjonene
Det er ikke bare konklusjonen, men gjenspeiles også i tittelen på evalueringsrapporten; «En godværsstratgegi på en regnværsdag». Venstre holdt for lenge fast ved en strategi der kart og terreng overhodet ikke stemte overens. Man hadde ingen reservestrategi, og klarte for sent å omstille seg, og ble for utydelige også der.
Det rare er at mye i rapporten slett ikke er noen overraskelse. Og var det neppe før valget, heller. La oss se på hovedkonklusjonene:
1. Venstre gikk til valg på en godværsstrategi og holdt på den da det begynte å regne.
2. Venstre drev valgkamp for et regjeringsprosjekt de ikke trodde på.
3. Venstre manglet et klart budskap, en sterk kjerneidentitet og populære saker. Det gjorde at velgerne ikke hadde overbevisende grunner til å stemme på Venstre i seg selv.
Da tempoet endret seg klarte ikke V-ledelsen å ta frem et nytt skjema
Evalueringsutvalget har tre forklaringer på hvorfor det ble akkurat slik: Gode målinger over tid, kombinert med «overbevisende ønsketenkning», gjorde at alarmen ikke gikk selv da faresignalene ble store. Partiledelsen har høy tillit, og der var det en «enighetskultur», i en homogen gruppe. Det gjorde at veivalgene ikke ble tilstrekkelig utfordret. Og i løpet av de siste fire årene har det vært gjort en for dårlig jobb med utvikling av politikk på saker velgerne brydde seg om.
I motsetning til de fire foregående årene (2017 – 2021), da partiet valgte å gå i regjering med FrP, og det utviklet seg stor uro rundt (og sviktende tillit til) partileder Trine Skei Grande, har Venstre den siste stortingsperioden vært preget av harmoni og enighet. Istedenfor det som kunne blitt en opprivende lederstrid i 2020 ble det isteden funnet en «pakkeløsning» av en ledertrio som skapte ro i partiet. Harmonien ble en sovepute. Venstre var samlet, kom igjen over 4% i 2021, og kunne konsentrere seg om å markedsføre politikken i opposisjon til en konstant upopulær rødgrønn regjering.
Rusreform og skifte av standpunkt i EU-saken skapte heller ingen opprivende strid om politikk. Til knapt å markere seg på utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk klarte partiet å bli blant de mest «haukete» på disse temaene. Å beskytte folks liv, eiendom og frihet er blant statens grunnleggende oppgaver. Men er det noe som velgerne bryr seg om i hverdagen? Selv om folk ser en krig utspille seg i Europa, der et av våre naboland er den aggressive part, og man kan riste på hodet av Trump, så er det matpriser, strømpriser og rentenivået folk er opptatt av.
Venstre-folk hadde stor tillit til partiledelsen som ble valgt i 2020. Det gikk bra på målingene, og regjeringen var upopulær. Stortingsgruppen var flinke til å markedsføre politikken. Men hva gjorde ledelsen da Støre tok sitt maktgrep i februar 2025? Tilsynelatende ingenting. Man valgte å vente og se. Regnet med at stjerneglansen til Stoltenberg ville blekne, og at regjeringen igjen ville bli upopulær. Man glemte å se hvor glade og frie Ap ble av å regjere alene. Men det er jo det Ap trives best med. Man la ikke tidsnok merke til hvor irrelevante SP ble. Og forstod ikke hvorfor ikke Høyre løftet seg. Det minner litt om gamle tiders skøyteløp, da Per Jorsett og Knut Bjørnsen stilte spørsmålet om de nå burde «ta frem skjema til»… For deltagerne hadde endret tempoet i løpet sitt. Men disse endringene klarte ikke Venstre-ledelsen (eller noen andre) å lage noen alternative scenarier til.
Det er greit å minne om at Venstres landsmøte ble avholdt i mars. Da hadde sjokket etter Støres maktgrep knapt lagt seg. Folk ble oppfordret til å ha is i maven. Forholdene ville nok snart bli mer normale. Det skjedde ikke. Venstre-ledelsen tok et spesielt grep, som kanskje synes enda mer aktuelt nå; En egen klausul ble lagt til innledningsvis i programmet. Forsvaret skulle ha prioritet over alt annet. Men da valgkampen kom, var Norges sikkerhet fullstendig i bakgrunnen. Andre temaer ble viktigere.
Regjeringsstrategien som manglet troverdighet
Evalueringsutvalget konkluderer med at selv ikke Venstres egne trodde på strategien om en regjering med Høyre, Venstre og KrF. Dette har for øvrig vært den samme strategien som Venstre har hatt i alle valg siden 2005. Det finnes forklaringer på hvorfor akkurat disse to partiene er de Venstre foretrekker å samarbeide med. Det er verdt å minne om at Venstre snublet inn i dette alternativet, etter valget i 2001, fordi sentrumsalternativet fra Bondevik I var sten dødt og manglet troverdighet.
Som allerede nevnt; Støres maktgrep og utviklingen på meningsmålingene gjorde at Venstres alternativ med en regjering av Høyre, Venstre og KrF ble lite troverdig. FrP var alene like store som de tre, Høyre klarte ikke å løfte seg, og det var et åpent spørsmål om Venstre ville komme over sperregrensen. Venstres regjeringsalternativ var ikke troverdig, og det var tydelig for alle som ville se. Også Venstre-folk så det. Men man tviholdt på strategien, for det fantes ingen reserveplan. Håpet var at FrP skulle sette borgerlig flertall foran egen suksess. Det har partiet aldri gjort. De gangene FrP har vært størst på borgerlig side, har det blitt rødgrønt flertall (2005 og 2009). Velgerne ønsker rett og slett ikke en regjering der FrP er størst. Og slett ikke Venstres velgere.
At Venstre ikke hadde laget noen alternative scenarier, og hadde en backup-strategi er problematisk i seg selv. Men her kommer det helt spesielle mysteriet ved 2025-valget: Hvorfor brukte man ikke erfaringen fra de åtte årene med borgerlig flertall, hvorav to i regjering sammen? Hvorfor tok man ikke konsekvensen av utviklingen de fem årene etter at FrP forlot regjeringen Solberg, fordi den ble for grønn og liberal for dem? Eller som det het på FrP-språk; for grå og kjedelig.
Som man kan lese i Dagbladets leder om rapporten: ««At en stemme på Venstre kunne være en stemme til en Frp-dominert regjering eller en Listhaug-ledet regjering, var den mest betydningsfulle årsaken til at mange velgere forlot partiet eller ikke stemte på Venstre.»
Skal man sitte i regjering sammen må man ha mer enn en felles politisk plattform. Man må ha en grunnleggende tillit til hverandre, og tillit til partnernes lojalitet til regjeringsprosjektet. Men de åtte årene fra 2013 til 2021 var en sammenhengende historie, om krangling, uenighet, ulike mål og forventninger, og manglende tillit. Venstre kan gjerne skryte av at man fikk til mer på miljø og klima med FrP enn man noen gang har fått til med Ap. Men det er snøen som falt i fjor. I 2025 gikk FrP til valg på å avvikle alt av Venstres gjennomslag på klima og miljø. FrP fremstod (naturlig nok) som Venstres hovedmotstander i klima- og miljøpolitikken. Det er opplagt at når FrP er størst, vil ikke Venstre bety noe som helst for politikken en borgerlig regjering skal føre, med mindre man truer med å velte hele regjeringen. Om Venstre gikk ut, er det nok av partier som vil gi FrP gjennomslag for en mindre grønn politikk. Høyre virket heller ikke særlig villig til å konfrontere FrP i miljøpolitikken.
De fem årene etter at FrP forlot regjeringen har avstanden mellom FrP og Venstre blitt større enn den var. Og den var ikke liten før. Venstre er et grønt, liberalt og internasjonalt orientert parti. FrP er alt annet enn dette. Og da tidligere «sentrumskamerat» KrF i løpet av valgåret tok syvmilssteg i retning FrP, ble den liberale del av den borgerlige balansen (Venstre) for liten og lett. Tyngden på borgerlig side både i oppslutning og dermed også i sannsynlige politiske gjennomslag, lå hos FrP. Høyre på sin side, hadde heller ingen svar. Hele borgerlig side falt for Aps (helt tradisjonelle grep); å gjøre FrP til hovedmotstander, og klistre de andre partiene til FrP. Vanligvis har dette skapt ubehag både hos Venstres og KrFs velgere.
Overlot statsministervalget til Høyre
Erna Solbergs manglende popularitet klarte heller ikke Venstre-ledelsen å finne noe godt svar på. Venstre hadde valgt en strategi der Venstres statsministerkandidat var den kandidaten Høyre valgte. Og når Høyre ikke selv klarte å innse hvor problematisk det var å utpeke Erna Solberg, så var Venstre fanget av Høyres valg. Da er vi tilbake til hovedproblemet: Venstre valgte en strategi for regjeringssamarbeid fremfor en strategi om saker.
Også KrF hadde Erna Solberg som statsministerkandidat. Men i motsetning til Venstre klarte KrF å føre en valgkamp som handlet mer om saker enn om regjering. KrF har kanskje brukt poenget til Fridtjof Frank Gundersen (tidligere FrP-politiker): Det spiller ingen rolle om 90% er uenige med deg, hvis 10% er enige med deg. Sagt på en annen måte: Det er viktig å skaffe seg politiske fiender. Man må altså spisse det politiske budskapet. Og det gjorde KrF. Dag-Inge Ulstein hadde visst heller ikke særlig problemer med Sylvi Listhaug i sjefsstolen. Dermed var det tydelig for borgerlige velgere at man ville få regjeringsskifte med KrF. Høyre måtte tviholde på sin egen kandidat, men få ville nok forestille seg at Høyre ville si nei til regjering om FrP ble størst. Da ble spørsmålet hva FrP ville gjøre. Noe partiet ikke brydde seg med å avklare før valget.
Venstre manglet et politisk budskap
Som Venstre-medlem gjennom 30 år er det noe som gjentatte ganger har overrasket meg. At Venstre er så opptatt av regjering, fremfor av politisk gjennomslag. Å sitte i regjering gir gjennomslag for politikk, det er liksom hele poenget med å være i regjering. Spørsmålet er hva man skal ha gjennomslag for.
Den tredje hovedkonklusjonen til evalueringsutvalget er at Venstre manglet et klart budskap, en sterk kjerneidentitet, og populære saker. At dette er dramatisk, er å uttrykke seg mildt.
Et politisk parti må ha et klart budskap; hvorfor er vi her, hvorfor er det viktig at akkurat vi er her, og som gjør at du bør stemme på akkurat oss fremfor noen andre. Venstre var i flere tiår Norges statsbærende parti, et radikalt reformparti med en CV som Ap hele tiden forsøker å stjele fra. Selv i nyere tid, med mye mindre oppslutning, har Venstre tatt initiativ til og bidratt til viktige reformer. Uansett hvor stolt partiets historie er, må man være relevant for tiden vi lever i. Venstre klarte ikke å overbevise velgerne om at man er tilstrekkelig relevant og har svar på utfordringene velgerne møter i hverdagen – eller visjoner for fremtiden som velgerne kan dele.
I en tid der ytterliggående og antidemokratiske krefter øker i oppslutning, er det spesielt at et liberalt og internasjonalt orientert parti ikke har klart å finne et troverdig budskap som gir tillit til at Venstre har de rette løsningene på disse utfordringene.
Både Venstre og de fleste andre sliter med å forklare hva det er å være liberal. Der andre partier tilbyr skråsikkerhet og tydelige løsninger, er tvil og tvisyn er et selvstendig ideal for Venstre-folk. I en jubileumsbok fra 1984 beskrives «Venstremannen» slik av Andreas Hompland:
«Venstremannen var liberal, men han var aldri heilt sikkert på kva det var å vera liberal. Dette var eit av dei mange dilemma Venstremannen aldri klarte å løysa. Å vera liberal er eit dilemma, men det er eit fruktbart dilemma. Det beste i Venstremannen var alltid undervegs.»
Akkurat dette at liberalismen er underveis understrekes faktisk i partiets prinsipprogram fra 2020, der det heter at «Den sosiale liberalismen står aldri stille, men er i stadig utvikling».
Å finne en identitet som liberalt parti handler om både ideologi, verdier, historie og om standpunkter. Venstre-folk må ha en liberal refleks i ryggmargen. Evalueringsutvalget har kommet med en konklusjon som knapt er noen nyhet; Venstre har et svakt grunnfjell, altså velgere som identifiserer seg så sterkt med Venstre og partiets verdier at man uansett hvordan vindene blåser og hvilke saker som er aktuelle i tiden, velger å stemme på partiet.
Mange Venstre-folk vil nok være uenige i at Venstre manglet et politisk budskap i 2025. Men snarere at sakene man valgte ikke traff tidsånden. Det kan også hende at man ble så opphengt i de sakene man valgte å profilere seg på, at man ikke klarte å konkretisere standpunkter i programmet i et (spisset) budskap i de sakene som velgerne var opptatt av. Jeg har tidligere vært inne på at både utenforskap, gjengkriminalitet og integrering kunne man utviklet et budskap for, med utgangspunkt i Abid Raja (og standpunktene i partiprogrammet).
Et uavhengig sentrumsparti med stolthet over eget ståsted
Evalueringsutvalget understreker at ikke alle Venstres utfordringer er isolert til, eller oppstod med, valgkampen 2025. Mange, både i og utenfor Venstre, mener at partiet må bli mer uavhengig av blokkene. Noe det er lett å være enig i. Jeg har tidligere skrevet her på Liberaleren at «I viktige spørsmål, som f.eks EU-medlemskap og klima/miljø-temaer går skillelinjene tvers gjennom de to leirene. Det gjelder også i saker relatert til (ikke-økonomiske) verdier, såkalte moraltemaer.»
Media klarer ikke å frigjøre seg fra den tradisjonelle blokktenkningen. Til tross for at de jevnlig forteller om strid internt i «blokkene» om nettopp de sakene jeg har nevnt.
I et intervju med Aftenposten sier Venstres leder Guri Melby følgende:
«Først og fremst skal partiet utvikle ny politikk for problemer som folk føler på kroppen.
I tillegg vil sentralstyret at Venstre skal samarbeide mer på tvers av blokkene.
– Tiden vi lever i nå, med mer polarisering og nye problemstillinger, krever at vi setter oss mer sammen på tvers. Det er en rolle vi ønsker å spille.
Hun mener det er en fordel at de er i opposisjon.
– Vi tilhører ingen blokk på Stortinget nå. Vi ønsker å bruke denne posisjonen til å få til mer samarbeid på tvers av partene i som spørsmål som krever det.
Ifølge Melby har fløy- og særinteressepartier som Frp, Rødt og Senterpartiet uforholdsmessig stor makt i norsk politikk.
– De har satt bremsene på i en tid der vi heller må sette fart i europeisk samarbeid og klima, sier hun.
Hun peker på at Høyre, Venstre, Ap og MDG i realiteten har flertall på Stortinget for et tettere samarbeid med Europa.»
Der Melby setter søkelyset på skillelinjer som går på tvers av blokkene, er Aftenposten mest opptatt av om Venstre skal bytte blokk:
«– Men er det utelukket at Venstre kan være del av grunnlaget for en Ap-ledet regjering?
– For oss er ikke dette tiden for å hverken konkludere eller utelukke noe. For oss er dette tiden for å prøve å dyrke vår posisjon i sentrum, som et liberalt parti.»
Dagsavisen er ikke bedre. En kommentarartikkel 22. januar (bak betalingsmur) har overskriften «Vingle-Venstre må velge side». Konklusjonen til Kjell Werner er: «Venstres foretrukne løsning ligger i et lønnlig håp om at Høyre igjen blir storesøster på borgerlig side. Foreløpig ser det mørkt ut, for en slik strategi. Men våren 2029* må partiet uansett velge side. I mellomtiden fortsetter Venstre å vingle videre.»
Kanskje noen skal minne Werner om at Ap og FrP faktisk samarbeider om saker der de har sammenfallende standpunkter. Det gjør også andre partier. Høyre og Venstre samarbeidet med SV, MDG og Rødt om rusreformen.
Det er nokså åpenbart at Venstre må finne igjen sin sjel, og definere sin rolle som liberalt, grønt, sosialt og internasjonalt orientert uavhengig sentrumsparti. Der velgerne får en klar beskjed: Er du enig med Venstre i verdier, i prioriteringer og løsninger er den eneste måten å gi oss gjennomslag på, å gi oss din stemme. Vi vil samarbeide – fra sak til sak – der vi får gjennomslag.
Så må Venstre-folk ha utholdenhet nok til å stå løpet ut. Uansett om det blir en spurt frem til 2029, eller om det tar mer enn én fireårsperiode å bygge opp et grunnfjell av liberalt orienterte velgere.
Rapporten fra Venstres evalueringsutvalg
