Ny EU-debatt?

av | 3. januar 2002 kl. 17.12 | Ingen kommentarer

Efter utspillet fra olje- og energiminister Einar Steensnæs (KrF) om at det er nødvendig med en ny EU-debatt i Norge, har utenriksminister Jan Petersen sagt at det ikke haster slik. Petersen er både ansvarlig for Norges forhold til omverdenen og leder for det mest unisone ja til EU-partiet.

Petersen får kritikk av både Europabevegelsen, dens tidligere leder Reiulf Steen (Ap), på lederplass i VG og i en kommentar av Stein Aabø i dagens Dabladet.

Liberaleren har forståelse for Petersens syn.

Fra nyttår tok den europeiske union (EU) ibruk en ny myntenhet – Euro. Den skal erstatte den nasjonale valutaen i 12 av de 15 medlemslandene. De nærmeste årene har EU planer om kraftige utvidelser østover, ved å ta opp en rekke tidligere østblokk-land som medlemmer. Det er i denne nye virkeligheten at Einar Steensnæs ønsker en ny EU-debatt. Utenriksministeren på sin side lurer på om en slik debatt har noe poeng, i og med at den nye virkeligheten ikke ser ut til å bevege det norske folk en milimeter fra sitt unisone nei-flertall.

Stein Aabø kommenterer i Dagbladet idag at norske politikere er feige, dersom de følger Petersens syn. Aabø mener at en EU-debatt bør komme uansett. Han ser gjerne at Samarbeidsregjeringen sprekker og at norsk politikk finner nye mønstre, basert på kraften og intensiteten i norske EU-debatter. Det forundrer oss ikke. Til liberal avis å være er Dagblaet meget fiendtlig til samarbeidsregjeringens forsøk på å liberalisere Norge. Det har avisen markert på leder- og kommentarplass siden Samarbeidsregjeringen så dagens lys.

Petersen derimot, er realist. Han er leder for et ja-parti som sitter i mindretall i en mindretallsregjering, der to nei-partier utgjør flertallet. Høyre er i regjering for første gang på 11 år. Den forrige regjeringen Høyre deltok i, under ledelse av Jan P. Syse, sprakk nettopp pga. Senterpartiets behov for frihet til å markere sin motstand mot norsk EU-medlemskap. Høyre har i Samarbeidsregjeringen, først og fremst ved hjelp av Venstre og Fremskrittspartiet, og et mer nølende KrF, en unik mulighet til å fullføre det reformarbeidet Willoch-regjeringen begynte på for 20 år siden. Samarbeidsregjeringen har gode muligheter til å bli sittende perioden ut, og ved Fremskrittspartiets hjelp (hvis partiet finner seg selv) slanke og modernisere statsapparatet, redusere skatter og avgifter, og gi nordmenn flest mer valgfrihet og større personlig frihet. En EU-debatt nå vil kunne føre til at regjeringen sprekker, og at det igjen er duket for en Ap-regjering. Da vil de liberale kreftene i norsk politikk være satt utenfor muligheten til regjeringsmakt for mange år fremover.

Petersen kan sin politiske historie. Borten-regjeringen gikk i oppløsning ved inngangen til 70-årenes EF-debatt. Brattelis første regjering måtte gå av på grunn av nederlaget i folkeavstemningen i 1972, og Korvald-regjeringen var kom til som følge av en unntakssituasjon i norsk politikk. Forøvrig den samme unntakssituasjon som ble skapt da SP sørget for Syse-regjeringens fall og Høyres lange bølgedal både i oppslutning og politisk innflydelse. Både i 70-årene og 90-årene sørget Norges vanskelige forhold til resten av Europa for et langvarig Ap-hegemoni i norsk politikk. En ny EU-debatt nå vil tjene Ap og nei-partiene SP og SV, og kanskje FrP – som beveger seg i retning av et nei basert på nasjonalisme.

Hva er problemet med at Norge står utenfor EU, men har EØS-avtalen? Avtalen sikrer norsk næringsliv adgang til det viktige EU-markedet. Norge har uten medlemskap ingen innflydelse på beslutningsprosessen i EU, og må godta en rekke beslutninger som tas i EU og som dermed blir en del av EØS-avtalen. Dette er kjent som det såkalte fax-demokratiet. Nordmenn flest har så langt ikke oppfattet dette som et problem. Det finnes knapt noen debatt om denne skjevheten i Norges forhold til EU; vi er økonomisk sett nærmest medlem, men uten innflydelsen som følger med medlemskapet. Hvem har ansvaret for dette? Politikerne som respekterer nei-flertallet i folkeavstemningen i 1994, men som burde gjøre folk flest oppmerksom på problemene ved å stå utenfor?

Efter den intense debatten i begynnelsen av 1990-årene hadde folk flest behov for en pause fra EU-saken. Norge er tross alt ikke medlem, og det finnes mange andre saker som opptar folk. En vedvarende EU-debatt ville fortsatt den politiske unntakstilstanden i Norge. Når Sp er ned i «vanlig størrrelse» nærmer normaliteten seg.

Norge er kanskje verdens rikeste land, og har en økonomisk handlefrihet som er helt unik. Så lenge folk flest ikke oppfatter fax-demokratiet som et problem, vil den økonomiske situasjonen få folk til å mene at EU-medlemskap ikke er noen aktuell sak.

EØS-avtalen og oljeinntektene er hjørnestener i en slik tilværelse. Kun de monomane nei-partiene SV og SP vil si opp avtalen. Deres motkonjunkturpolitikk vil skape kaos i norsk økonomi. Det samme vil Fremskrittspartiets hemningsløse bruk av oljepenger over statsbudsjettet. En utenfor-tilværelse med en velordnet økonomi er derfor ingen naturlov. De nevnte partier kan rokke ved dette, og tjene grovt. Da hviler det et spesielt ansvar på de partiene som er for EØS-avtalen; Ap, Høyre, KrF og Venstre.

Liberaleren er redd Ap vil se seg tjent med å fiske i rørt vann, og skape en EU-debatt ingen er tjent med.

Ikke dermed sagt at Liberaleren ikke ønsker noen EU-debatt. Vi vil gjerne fokusere på medias ansvar: Så lenge det ikke finnes noen offentlig omtale av de problematiske sidene ved fax-demokratiet, så ser heller ikke folket noen problemer. Her har media et ansvar for et kritisk søkelys.

Et annet moment er de slagordene nei-siden gikk til valg på i 1994. De tilslører faktiske forhold. Norge er intet lokomotiv i miljøspørsmål. EU er lenger frem på mange områder innenfor miljø-spørsmål. Norsk folkestyre oppfattes som unikt, men maktutredningen viser at så ikke er tilfelle. Når slagordet var «Ja til folkestyre – nei til union» så tilslører dette at det faktisk foregår en debatt om EU skal bli føderalt som USA, eller om makten skal ligge i de enkelte medlemslands parlamenter – som bare avgir begrenset suverenitet til EU. Slike aspekter ved EU-saken burde media føle et større ansvar for å bringe frem i lyset. Da vil kanskje nei-flertallet i folket bevege seg – og da vil den EU-debatten komme som VG, Dagbladet og Europa-bevegelsen ønsker.

EU-debatten kommer ikke hvis folk flest ikke ser noe behov for den.


Kommentarer

Denne artikkelen er stengt for kommentarer.