Feilslått på Plata

av | 7. juni 2004 kl. 23.13 | 1 kommentar

Oslo-politiet, godt hjulpet av den reaksjonære FrP-byråden Margaret Eckbo begynte i dag å spre narkomiljøet på Plata. Sorry, godtfolk – de er feil medisin.

Plata – vår dårlige samvittighet

Plata har, som fristaden Christiania i København (uten sammenligning for øvrig) vært en evig kilde til irritasjon. For Oslos politikere, politiet, og bekymrede foreldre fra byen og ”dalstroka innafor” – og for besteborgerne. Forståelig, siden Plata med sin blotte eksistens illustrerer antinarkotikapolitikkens fallitt, politiets maktesløshet og inkompetanse, selve svakheten i et system med forbud, og de kasteløse i verdens beste land å leve i.

Politiet skal spre miljøet på Plata, for å hindre omsetning av narkotika og rekruttering av ungdom til narkomiljøet. De narkomane skal jages hvileløst rundt, til de skjønner at det de gjør er galt og moralsk forkastelig. Det har alltid vært et sterkt moralistisk innslag i norsk narkopolitikk. Denne moralismen hindrer klarsyn, mulighet for å innrømme feil – og en mer pragmatisk og målrettet politikk.

Politikerne i Oslo misliker at det første turistene som kommer til Norge via fly (og flytoget), tog og buss (og kanskje også båt) ser, er noen hundre forhutlede individer med svikt i knærne, loslitte klær og skjelvende hender. Ikke er det så lett å forstå hva de sier heller, disse individene. Ikke bare pinlig at utenlandske turister ser dette skammens sted, men også gode borgere fra vårt eget land. Skal dette være hovedstaden?

En fallitterklæring for narkopolitikken

For politikerne på riksplan er Plata en konstant påminnelse om at norsk narkotikapolitikk har spilt fallitt. Det narkotikafrie samfunn er en illusjon. En farlig en. Å påstå at samfunnet kan bli narkotikafritt er å gi folk falske forhåpninger, og fremstille virkeligheten dit hen at det er noen få utstøtte (nærmest med personlig karakterbrist) som ender opp som narkomane. Men dette er langt fra virkeligheten.
Det er ikke nok plasser til de som ønsker avvenning. Dessuten er det dårlig kontroll med de institusjonene som finnes. Spesielt de som baserer avvenning fra narkotika på tilvenning til avhengighet av religion i stedet. Eftervernet for de som tross alt kommer seg gjennom avvenningen er for dårlig. Og systemet er for lett å bedra.

Noen tror at det er viljen det står på. Og at det derfor er bedre med tvang. Ingenting er mer feilslått enn tvang. Hvilken motivasjon ligger det i tvang? Absolutt ingen. Kan noe være verre for et individ enn å befinne seg på Plata – uten alternativer? Og hva er alternativene i tvangsbehandling? Enten gjør du som vi vil, ellers ender du i fengsel eller tilbake på Plata. Skal behandling virke må den behandlede være motivert, se en vei ut av uføret, og ikke minst – ha tro på at det er realistisk å gå den veien. Det må være noe å strekke seg efter – men ikke fremstå som uoppnåelig.

Et samfunn til stryk

Byråd Margaret Eckbo (FrP) har lansert en offensiv mot narkomane og tiggere. Det har med byens image, synliggjøringen av den feilslåtte politikken, og med de bedrestiltes vemmelse over såkalt mislykkede individers synlighet å gjøre. Derfor skal de jages. Ut av syne (og sinn?). Et samfunns vellykkethet måles ikke utfra det generelle velstandsnivået, nivået på utdannelse, kunnskap, eller på arbeidsledige. Men på hvordan de svakeste blant oss behandles. Der står Norge som samfunn nærmest til stryk.

Ingen gruppe å kaste penger efter

Norge har ressursene. Det finnes så mange sosiale ordninger, både rettigheter, mer praktiske overgangsordninger mellom ulike livsfaser – og for de som faller utenfor for en periode, skattene finansierer disse ordningene – og ingenting tilsier at det skulle være nødvendig å tigge. Likevel er tiggerne der. For det sosiale sikkerhetsnettet er ikke perfekt. Det finnes regler og saksbehandlere som er mer firkantet enn godt er. Man trenger ikke være narkoman for å erfare dèt. Ordningene er også i hovedsak generelle. Det skal noe til å få skreddersydde ordninger. For narkomane er det kanskje dèt som passer best. Men slikt krever ressurser. Og vilje. Politisk vilje. Politikere trenger innlysende nok velgere, og må finne målgrupper å kaste penger efter. Men det betaler seg dårlig å kaste penger efter narkomane. Derfor må man se langt efter ressursene til skreddersydde opplegg, flere behandlingsplasser, og bedre eftervern.

Annerledes og forbudt

Plata er også rekrutteringsbase for ungdom. Vi lever i et samfunn der man ikke skal skille seg ut for mye. Henger man ikke med i kjøpefesten er man sosialt stigmatisert. Det starter allerede i grunnskolen. Velmenende politikere, våre naboer som tilfeldigvis blir innvalgt i et organ med myndighet, anser seg bedre skikket enn alle deres medborgere til å fortelle oss andre hva vi bør passe oss for og ikke. Slik har vi fått et samfunn som dyrker tryggheten fremfor friheten og dristigheten. I et samfunn der tryggheten og likheten står i høysetet, og ulikhet er ”farlig” bør det forundre svært lite at noen tiltrekkes av det som er annerledes. Plata er definitivt befolket av dem som er ”annerledes”. Det er ikke en slik annerledeshet jeg vil anbefale noen – men den eksisterer i denne formen også.

Ikke bare er det annerledesheten som dominerer Plata, men også det forbudte. Om det bortkastede og forfeilede i forbud skulle det ikke være nødvendig å argumentere. Det holder med å vise til forbudstiden i 1930-årene, som bl.a la grunnlaget for organisert kriminalitet. Og til ”war on drugs”, som har kostet skattebetalerne enorme summer, uten synlig resultat. Det som er forbudt er av natur spennende. Det tiltrekker. Noe så banalt som ”hvorfor er det forbudt?” er spørsmålet enhver som får beskjeden om at ditt og datt er forbudt, stiller seg.

Fjern tryggheten – tillat spenningen

Finnes det noen kur mot tiltrekning til det som er annerledes og forbudt? Jeg tror på noe så banalt som opplysning om det som er helseskadelig. Men også å redusere beskyttelsen rundt individet, og gi unge anledning til å velge det utrygge fremfor det trygge. Uten at dette fremstilles som noe farlig og moralsk forkastelig. For å lykkes må man tørre å risikere å mislykkes. Ingen er født perfekte. Kun ved å feile lærer man å gjøre noe riktig. Så lenge stortingspolitikerne tror deres viktigste rolle er å være barnehavetanter for sine medborgere vil ikke Platas attraktivitet endre seg. Det handler ikke om lover, forbud og påbud – men om en holdningsendring til sine myndige medmennesker.

Med små skritt på riktig vei

Noe går riktig vei. Tross de konservative og besteborgeliges motstand (KrF og Høyre) kommer nå bemannede sprøyterom. Dette tilbudet vil øke verdigheten til de verst stilte narkomane, gi dem muligheter til å sette sprøyter uten mer helserisiko enn det er i stoffet i sprøyten. Sprøyterommene vil redusere faren for å spre smittsomme sykdommer, og dermed forringe de narkomanes helse ytterligere. Samtidig kan de få veiledning av profesjonelle helsearbeidere.

De verst stilte narkomane trenger mer enn sprøyterom. Eksistens på Plata burde ikke være en betingelse for å få metadon, subutex etc. Med slike tilbud kan narkomane få et liv som oss vanlig dødelige med jobb og familie. De kan bli i stand til å håndtere en slik tilværelse uten å fremstå som samfunnets pariakaste.

Moralismens svøpe

Tiggerne provoserer. Ikke ved å være pågående. Men ved sin blotte eksistens. De minner oss om at ikke alt er som det skal være i velferdssamfunnet. Et samfunn som år efter år troner på toppen av listen over ”verdens beste land å bo i”. Noe er rett og slett fryktelig galt. Vi kan le og/eller riste uforstående på hodet av samfunn som deler sine innbyggere inn i kaster og derved definerer deres sjanse til å lykkes både i dette og neste liv. Men er vi noe bedre? Å dømme efter hvordan vi reagerer på tiggere og forsamlingen på Plata er vi ikke det. Vi dømmer og fordømmer. Tror vi vet noe om hvilke valg den enkelte av dem gjorde, som førte dem den veien som ender på Plata. Det er her moralismen kommer inn. Forakten (og ikke minst frykten) for det som er annerledes. For dem som ikke passer inn i definisjonen av hva det er å være vellykket. Skal vi oppnå noe i norsk narkotikapolitikk fremfor å ha Plata som uønsket men dog eksisterende endestasjon på samfunnets stige må vi kaste av oss den svøpen moralismen er. Glem fordømmelsen – tenk kreativt.

Tenker du på at å gi penger til en tigger kan være å finansiere bruk av narkotika? At pengene du gir på en bønn om noen slanter til mat, til en bussbillett etc. skal ende i lommene til en narkobaron i Syd-Amerika, Afghanistan eller Burma? Det går an å kjøpe en bolle eller kjekspakke ekstra neste gang du kjøper en ”hurtigfrokost” på vei til jobb. Det blir en halvliter (eller noe slikt) mindre førstkommende fredag, men spiller det noen rolle?

Politiets aksjon mot innbyggerne på Plata er bortkastet, unødvendig, og gjør livet verre for dem som har det ille nok fra før. Politikerne bør la dem som kan stå på egne ben gjøre nettopp dèt, og konsentrere ressursene om dem som virkelig kan kalles de svakeste blant oss; de kasteløste på Plata i Oslo.


Kommentarer

  1. Orgazmus | 8. juni 2004 kl 01.56

    Nå er det på tide at:
    1) Politiet slutter å ta ordre fra bystyret, og tar hånd om ekte kriminalitet
    2) Politikerene slutter å se etter «en perfekt verden for de få», og helle fokuserer om å gjøre det så bra som mulig for resten av oss.

  • Dagens sitat

    There’s only one basic human right, the right to do as you damn well please. And with it comes the only basic human duty, the duty to take the consequences.

    — P.J. O’Rourke
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter