30-årene er tilbake igjen. Ikke med matlapper og nødsarbeide, men med utsulting av de fattigste og forsvarsløse. Det vekker ingen harme blant folk, for vi vil ikke vite av verdens ondskap. Vi har nok med vårt eget.
Det er asylsøkere som har fått avslag på søknad på søknad om asyl og som motsetter seg retur (eventuelt ikke kan returneres) som er ofre for regjeringens nye linje; at de ikke lenger får bo på asylmottaket, og heller ikke får hjelp til livsopphold. Samarbeider de om retur er tonen derimot en annen. Disse menneskene går altså vinteren i møte uten tak over hodet, klær på kroppen tilpasset klimaet, eller mat i maven.
Samarbeide om hjemsendelse til tortur?
Regjeringen og UDI ser folk som ikke har krav på opphold, men motsetter seg utsendelse fra landet. Regjeringen ser tydeligvis ikke saken fra en annen side; selv om UDI har gitt avslag kan det hende asylsøkerne mener de oppfyller kriteriene for å få asyl eller opphold på humanitært grunnlag, og at det er for farlig eller rett og slett umulig for dem å returnere. Kan det da forventes at de skal samarbeide om å bli sendt tilbake til en situasjon der de kan bli torturert, miste livet eller på annen måte risikere å leve i umenneskelige forhold?
Norge er stolte av å havne på toppen av diverse rankinger over hvor i verden det er best å bo. Vi er stolte av å oppfatte oss selv som et velferdssamfunn (noen er mest stolte av at det er staten som garanterer vår velferd). I motsetning til andre land har folk som jobber her midlertidig også rett til sosiale goder man andre steder må være statsborger for å kunne motta.
Ernas lave saklighetsnivå
Likevel velger regjeringen å sette folk på gaten rett før vinteren er over oss. En politikk som ikke bare den politiske venstresiden reagerer på, men selv FrPs Oslo-byråd Margaret Eckbo. Kommunalminister Erna Solberg (politisk ansvarlig for UDI) reagerte på Trondhjem bystyres vedtak om å tilby tak over hodet og mat i maven til dem regjeringen kaster på gaten med å si at ”Trondhjem risikerer å bli Somalias største by”. Dette er en argumentasjon på skoledebattnivå og ikke et regjeringsmedlem verdig.
Liberaleren uenig i immigrasjonspolitikken
Liberaleren er uenig i dagens innvandringspolitikk. Vi mener det er en menneskerett og søke lykken, og det innebærer også retten til å slå seg ned hvor man vil – noe som også innebærer muligheten og retten til å krysse grenser (men ikke til å kreve fulle sosiale rettigheter fra dag èn).
Liberaleren er uenig i den familiegjenforeningspolitikken som føres når f.eks nordmenn gifter seg med utenlandske statsborgere. Vi har tidligere omtalt saker der dagens politikk fører til at Norge (som Danmark) skaper kjærlighetsflyktninger av egne borgere.
Liberaleren er uenig i dagens asylpolitikk. Den er for streng. Den har efter vår oppfatning med nasjonal selvgodhet og isolasjon å gjøre, og med liten forståelse for at i vår nye globale virkelighet kan vi ikke isolere oss fra problemer på den andre siden av kloden.
Nødvendig å være dyrt?
Det er en misforståelse å tro at Norge på grunn av sitt velferdsnivå (utgiftene til velferden) ikke kan tillate innvandring for arbeid og en rausere asylpolitikk. Det handler ikke om hvor mange som kommer, men hvordan vi innretter velferdspolitikken. Der er mulig å gi dem som innvandrer for arbeid færre sosiale rettigheter, evt. forlange at arbeidsgiver garanterer at de ikke skal ligge det offentlige til byrde.
Når det gjelder asylsøkerne og deres mulighet for å tjene til livets opphold istedenfor å ligge det offentlige til byrde avhenger det av samfunnets generelle holdninger til utlendinger. Vi vet at i dag har folk med utenlandsk bakgrunn høyere arbeidsledighetsrate enn tradisjonelle nordmenn. De har vanskeligheter med å få jobb og bolig, selv med høy utdannelse og plettfri vandel. Det kan være at dette skyldes uvitenhet, frykt eller fordommer – men vi har nylig hatt eksempler på at det ikke bare er så enkelt.. Dermed er det opp til arbeidsgiverne blant oss å bidra til å holde samfunnskostnadene ved asylpolitikken nede, ved å behandle nye nordmenn på lik linje med oss andre; gi folk jobber de er kvalifiserte til, og oss alle om å se forbi hudfarve, religion og etnisitet hvis vi skal selge eller leie ut bolig.
Vi er rike, at andre er fattige er deres problem!
Mange nordmenn tror visst at de problemer vi har i helsevesenet, eldreomsorgen og med skolene er sammenlignbart med det eksistensminimum mange av verdens borgere lever på. Nordmenn var okkupert i 5 år, og noen rømte til Sverige og Storbritannia. Derfor tror vi at vi vet hvordan det er å leve i et land som er i krig, borgerkrig eller deltager i en større regional konflikt. Fordi Sverige tok imot noen få nordmenn under 2.verdenskrig er det tydeligvis mange blant oss som mener at naboene til land som er i krig eller konflikt må ta hovedansvaret for flyktningstrømmene. Uaktet at naboene ofte har tilsvarende problemer å stri med, og antallet flyktninger langt overstiger hva Sverige måtte motta under 2.verdenskrig.
I løpet av 200 år har vi beveget oss til å bli blant verdens desidert rikeste land. Vi har unngått kupp og diktatur i eget land, kun blitt offer for en okkupasjon som medførte færre problemer for nordmenn enn andre land i samme situasjon på samme tid.
I takt med rikdommen ble det i 1960-årene et krav om at vi skulle hjelpe mindre heldige land i andre deler av verden. Det er blitt avslørt at når det styrende parti gikk inn med en aktiv bistandspolitikk så var det mindre av hensyn til verdens fattige enn avlat til en fløy i dette partiet.
Norge har ført en bistandspolitikk som har gjort fattige land avhengige av bistand mer enn å gjøre dem i stand til å stå på egne ben. Denne politikken er heldigvis blitt revurdert. Samtidig har Norge ført en handelspolitikk som forhindrer fattige land fra å eksportere sine varer og ved egen hjelp bli i stand til å stå på egne ben. På ulike måter fortsetter Norge å bidra til klientifiseringen av verdens fattige land. Dette kan godt uttrykkes i ordtaket ”Skitt i Norge, leve Toten”.
”Masseinvandring”
Det kalles masseinnvandring og ”bølger av asylsøkere” når Norge såvidt berøres av verdens akutte flyktningeproblem. Men at noen flykter er en konsekvens av noe annet. I de fleste tilfeller av sult og nød, fattigdom, krig, borgerkrig eller ressursmangel (f.eks vann). Men ”masseinnvandringen” har skapt et politisk klima for lukkede grenser og et jernhårdt byråkratisk regime i flyktninge- , asyl- og innvandringspolitikken.
Norge velger å lukke sine grenser på nærmest alle måter. Som liberalister er vi uenige i denne politikken. Vi er for åpne grenser, åpne sinn og åpen handel. En åpen utstrakt hånd er langt å foretrekke i forhold til en knyttet neve.
Ikke bare rusttriangelet splittet
Venstre var fornøyde med at regjeringsskiftet i 2001 splittet rusttriangelet Ap/LO/FrP i næringspolitikken (og trodde vi, et annet triangel – Ap/H/FrP, i asylpolitikken). Med den asylpolitikken dagens regjering fører kan det like gjerne sies at Høyre har lykkes i å splitte ”flyktningeopposisjonen” i forrige Storting (V, KrF, SP og SV).
Som liberalist og Venstremedlem er dèt en forstemmende konklusjon.
