Døde fra drømmen

av | 11. november 2004 kl. 10.57 | 16 kommentarer

Yassir Arafat døde fra drømmen om en palestinsk stat. Kan drømmen han delte med sitt folk likevel virkeliggjøres?

Helt til det siste kjempet 75-årige Yassir Arafat for å realisere drømmen om en palestinsk stat. Han viet hele livet til kampen. Og kampen var blodig. For de fleste andre enn sine egne var han derfor en terrorist. For sine egne var han en frigjøringshelt. Slik er det gjerne med folk som lever under andres herredømme.

Han har ikke vært alene om å bli oppfattet med motsatte fortegn; også Nelson Mandela, Mahatma Gandhi og andre som i dag anses som store ledere og statsmenn har fått mindre flatterende betegnelser klebet til sitt navn. Til og med mange av arvefienden Israels ledere ble av kolonimakten Storbritannia oppfattet og bekjempet som terrorister.

Kritiske røster hevet seg mot at Arafat fikk Nobels fredspris, med en slik fortid. Men han er slett ikke alene blant prisvinnerne om å ha liv på samvittigheten. Forskjellen på Arafat og f.eks USAs tidligere utenriksminister Henry Kissinger er at førstnevnte var leder for et folk uten stat, mens sistnevnte var høytstående regjeringsmedlem i en supermakt.

FNs urett
Da FN rett efter 2.verdenskrig, under det tyngende minnet om Vestens antisemittiske fortid og Holocaust (folkemordet på jøder i de nazi-okkuperte delene av Europa) opprettet staten Israel ble det oppfattet som en krigserklæring av arabiske folk som også levet under koloniveldet til ulike europeiske land.

Dessuten overså FN at det faktisk bodde folk som ikke var jøder i det landområdet Israel ble ble etablert. Skulle det også vært opprettet en palestinsk stat samtidig? Var palestinerne et eget folk? Svaret på det første spørsmålet er ekspertene delte om. På det andre spørsmålet var svaret for mange et opportunt nei. Derfor ble det ofte foreslått at palestinerne kunne reise til Jordan, Egypt eller andre naboland. Flyktningeproblemet som oppsto i kjølvannet av Israels grunnleggelse og de mange forsvarskrigene landet måtte føre de første tiårene er fortsatt uløst – og bare et av mange problemer ingen klarer å finne løsningen på. Lettere blir det ikke når palestinernes eneste samlede leder er gått bort.

Araberne svarte på hva de oppfattet som FNs krigserklæring (og at palestinerne ble oversett) med å love å fjerne staten Israel fra jordens overflate. Israel hadde mange forsvarere og Vesten dårlig samvittighet. Araberne var splittet og kolonisert.

Et liv i kamp
Som andre som kjemper for sin rett til å eksistere på like fot med andre, benyttet palestinerne seg av ekstreme metoder. Med våpen i hånd forsvarte de seg mot okkupantene, og med kidnappinger, terror og drap søkte de verdens oppmerksomhet rundt sin kamp. Gradvis vokste Israel seg så sterk at landet benyttet metoder mot andre som var benyttet mot dem selv før jødene fikk sin egen stat. Og sympatien forsvant. Holocaust kan ikke unnskylde okkupasjon, ødeleggelse av privat eiendom, kollektiv avstraffelse og drap på uskyldige.

Arafat levet et liv i konstant kamp. Til tross for at han efterhvert oppnådde anerkjennelse som leder for et eget folk, og mottok Fredsprisen, ble han skammelig behandlet av Israel. Som ydmyket ham, forsøkte å fordrive ham, og holdt ham isolert på Vestbredden de siste årene. Han mistet sitt maktapparat, og palestinerne den nødvendige infrastruktur for å etablere en stat. Både Oslo-avtalen og Veikartet for fred ble papirplaner uten realitet. Håp ble vekket og så brutalt knust. Ødelagte håp skaper desperasjon og kampvilje.

Kan Arafats død realisere drømmen?
Når Yassir Arafat minnes og begraves med verdens statsledere tilstede vil Israel kanskje innse at de overhodet ikke har oppnådd å isolere og stigmatisere ham som den som aldri forlot sin fortid som terrorist. Palestinerne vil se at de ikke er alene med sin drøm om at Arafats folk skal få sitt eget land.

Konspirasjonsteorier fødes, og erklæringene om hevn mot Israel efter Arafats ydmykende retrett fra livet er allerede mange. Ingen soleklar leder står beredt til å overta. PLO må kanskje inkludere Hamas, som har vært ekstreme men samtidig opparbeidet seg folkelig støtte.

Likevel må begge parter i konflikten besinne seg, ta en tenkepause. Kanskje israelerne innser at palestinerne har rett til å leve sine liv i fred på sitt vis, og at gjensidig respekt er det eneste som kan bringe fred til Midtøsten. Og palestinerne må innse at de ikke kan bombe og drepe sine fiender til en hverdag i frykt – og dermed kapitulere for kravet om en palestinsk stat.

Arafat trengte ikke å lede sitt folk til det forjettede land. Folket lever der allerede. Men de er ikke herrer i eget hus.

Det er på tide palestinerne blir herrer i eget hus.


Kommentarer

  1. ch | 11. november 2004 kl 22.15

    » ble han skammelig behandlet av Israel»

    Kanskje ikke så rart, da israelerne husker sin egen historie bedre enn du, og vet hvem arafat var:

    http://www.camera.org/index.asp?x_context=7&x_issue=11&x_article=795

    May 8, 1970: PLO terrorists attack an Israeli schoolbus with bazooka fire, killing nine pupils and three teachers from Moshav Avivim..

    Sikkert noen som husker det enda..

    Burde det ikke ringe en bjelle et sted når liberaleren.no går i takt med Nrk og klassekampen?

  2. Alex | 12. november 2004 kl 00.39

    ch, setter du denne internettavisen i samme bås som Klassekampen da har du ikke forstått mye.

  3. Pleym | 12. november 2004 kl 08.19

    Liberaleren støtter ikke terrorhandlinger, og tar avstand fra angrep på sivile.

    Men som du sikkert vet anså f.eks Thomas Jefferson væpnet kamp for å avsette makthavere som misbrukte sin makt, som legitimt (Uavh.erkl. 04.07 1776).

    Palestinerne er et okkupert folk, og har rett til å kjempe for sin uavhengighet. Den kan foregå med ikkevoldelig sivil motstandskamp, men hvem kan forlange så store ofre av et okkupert folk?

    Det er også grunn til å ta avstand fra israelernes kollektive avstraffelse av familiene til dem israelerne mener er skyldige i terroranslag.

    Det er viktig å huske at like lite som barn er ansvarlige for sine foreldres handlinger, kan foreldre anses som ansvarlig i alt deres barn foretar seg – spesielt når de begynner å praktisere sin egen frie vilje og tar egne valg.

    Det riktige ville være å bringe mistenkte for terronanslag for retten, slik at vanlige rettsstatsprinsipper kan benyttes.

  4. mordecai | 12. november 2004 kl 10.41

    Pleym, dette er helt sinnsykt.

    Israelerene har et noenlunde fritt demokrati selv om det er sterkt preget av krigen.

    Et ‘frigjort’ palestina ville innebære utslettelsen av israel. Palestinerene vil jage dem ut av området. Alle offentlige palestinske emblemer og heraldikk som viser kart over detr ‘frigjorte’ Palestina inkluderer ALLE Isralels landområder, ikke bare de ‘okkuperte’.

    Palestinerene vil innføre et islamsk prestestyre med barbariske lover og 0 demokrati. Er dette noe du støtter?

    Jeg er STORT skuffet over at liberaleren publiserer slikt søppel som dette.

  5. Pleym | 12. november 2004 kl 10.59

    Med Oslo-avtalen har palestinerne godtatt tostatsløsningen. Det samme med veikartet for fred.

    Palestinerne er avhengige av internasjonale stormakter som USA, Russland, Storbritannia og Frankrike.

    Ingen tvil om at det finnes ekstreme grupper på begge sider, men det bør ikke forhindre normale folk med evnen til å se en sak fra to sider i å snakke sammen.

    Den siste som har kommentert her burde vite at Liberaleren er for menneskerettigheter, demokrati og rettstat. Ikke prestestyre og andre former for diktatur.

    Det er lov å være skuffet, deprimert og pessimistisk over utsiktene til fredelig sameksistens i Midtøsten.

    Men det er lov å bevare troen på det gode i menneskene, og på fornuften.

    Det vil jeg alltid gjøre.

    Og det overrasker meg at du ikke ser Israels synder også.

  6. Anders | 12. november 2004 kl 11.13

    Det forundrer meg at Pleym hevder at Palestinerne har «rett» til å gjøre motstand. All motstand og minoritetskamp må ha individets rettigheter som mål, siden individet er den minste minoritet. Hvis dette ikke er tilfelle, har de ingen «rett» til motstand.

    Når det er åpenbart at denne «frigjøringskampen» ikke har som mål å frigjøre de palestinske individene, men Allahs fryktelige styre, er det ikke legitimt etter noen fornuftig moralsk standard.

    Jeg må si meg enig med CH og mordecai her, liberaleren er på jordet.

    Jeg er heller ikke veldig begeistret over Israel, men et valg mellom et sekulært Israel og et islamistisk Palestina… Enkelt valg

  7. pleym | 12. november 2004 kl 12.50

    Som Anders sikkert vet, gjorde de engelse koloniene i Nord-Amerika opprør fordi de ble skattlagt uten å få være med å bestemme hvordan deres penger skulle brukes.

    I Uavhengighetserklæringen klargjøres det at først eksisterer individet med naturgitte rettigheter, derefter oppretter indvidene stater for å beskytte rettighetene. Og velge representanter til å «drive» staten som beskytter rettighetene. Disse repr. er ikke valgt for evig og alltid. De skal byttes ut med jevne mellomrom. Dersom de misbruker makten sin eller nekter å la seg skifte ut kan individene gjøre opprør og bytte dem ut med andre representanter.

    Individet er utgangspunktet. I tilfellet Israel/palestinerne kan det diskuteres om det er Israel som har misbrukt sin makt, eller om de palestinske individene eksisterer i naturtilstanden (eller som de engelske koloniene i Nord-Amerika). De må ihvertfall bli kvitt det fremmede åket for selv å kunne velge sine representanter.

    Det er en evig diskusjon blant liberalister om et flertall kan velge bort demokratiet (slik som i Algerie). Individets rettigheter skal respekteres. Det er enkelt å slå fast at Israel grovt bryter mot dette. Om myndighetene i en selvstendig palestinsk stat vil gjøre det samme er altfor tidlig å si. Først må palestinerne få en sjanse til å velge sine representanter.

    Med den holdningen siste replikant og flere av de tidligere oppviser, så er det tydelig at okkupasjon er helt greit. Det er en holdning jeg ikke deler.

    Jeg har, i motsetning til replikantene, ingen forutinntatte holdninger til at palestinerne ikke vil velge demokratiet – hvis de bare får en sjanse til å velge..

  8. Anders | 12. november 2004 kl 14.53

    Det er i såfall svært naivt, og ikke i henhold til fakta.

    Det er ingen Jefferson blant Palestinerne, og hadde det vært det, hadde han vært den førte til å bli politisk fange i en Palestinsk stat.

  9. c_t_s_o | 12. november 2004 kl 15.00

    Jeg tror diskusjonen vedr. Palestina og Israel (og Arafat) er en «quagmire». Midtøsten er som en basaar. Hvis man roter seg inn i den, f.eks. gjennom det kompliserte spørsmålet som er Israel/Palestina konflikten, da kan man lett miste hodet og bli lurt trill rundt. Akkurat denne konflikten har så mange fasetter at det skal en meget avslappet og holdningsklar person til for å ungå denne basaarens lurerier. Kanskje bør man avstå helt fra å engasjere seg…

    I forhold til hva media (muligens) har signalisert, så finnes det mange overgripere i Israel/Palestina konflikten. På hver side står mordere. Å ta side i striden bør derimot ikke baseres på folkeslag, men på individuell basis. Er vedkommende er tyv eller ikke? Skulle ikke være noe problem å være uskyldig jøde i Israel-regionen. Heller ikke uskyldig palestiner. Statlig inngripen og kollektiv tankengang fra nesten ALLE involverte gjør derimot fredelig og verdiskapende livspraksis problematisk. Kollektive løsninger lager mange offer nå, og vil fortsette å gjøre dette inn i fremtiden, da mange lett gjør seg til de kollektive tankers tjenere i spørsmål vedr. denne konflikten.

    Man kan ikke (1) okkupere en allerede eid eiendom og heller ikke (2) drepe en uskyldig fordi noen andre har okkupert din eiendom. I Israel-regionen skjer begge deler. Velger man en av disse to, har man tatt parti med umoralen… og da er det vel bedre å ikke engasjere seg.

  10. Xela | 12. november 2004 kl 15.43

    Uskyld har ingen av partene i denne konflikten. I utgangspunktet virker det som store deler av begges befolkning hater hverandre, om enn kanskje ikke individuelt, heller mer som en gruppe. Det kan minne litt om fotballpatriotisme, men her er graden av alvor flyttet opp på et massedødelig nivå.

    Saken er vel at absolutt ingen på denne planeten har en skuddsikker plan om hvordan denne materien kan løsen, den er blitt for kompleks og uoversiktelig. Resultatet av denne difusismen er at begge parter prøver å skrike høyest om sine rettigheter og kveler nesten all selvinnsikt i forsøket.

    Utfordringen til oss alle som ikke direkte er involvert er kanskje å holde fokus på individenes ve og vel. De ubetydeliges rettigheter blir fort gjennstand for ignorasjon fra egne ledere på begge sider, og det er like sårt for både palestinere og jøder.

    Ironien er at verdensoponionen, som er delt i en nord vs. sør koalisjon, heller ikke seriøst tar tak i den grunnleggende individuelle frihet oppe i alt dette. Våre representanter mener at en kollektiv løsning er veien og gå, med hard kustus og strenge spilleregler. Dette er frøet til en farlig tanke som i neste omgang likegodt kan ta kvelertak på oss selv….

  11. ch | 14. november 2004 kl 02.17

    I denne saken er i hvert fall liberaleren og Klassekampen enige. Jeg leser ikke klassekampen og herved leser jeg heller ikke liberalere.

    Det blir sikkert en win-win situasjon.

  12. Lars Mæhlum | 14. november 2004 kl 05.05

    Man kan ikke sette ønske om demokrati foran et lands frihet. Vi er ikke de som skal velge hva palestinerne gjør med den friheten.
    Alle fortjener å kunne styre over sitt eget, og vi kan ikke nekte noen den grunnleggende retten selvstyre er.
    Vi er da tross alt liberalister?

  13. Andreas Aure | 15. november 2004 kl 21.22

    Pleym viser i denne meningsutvekslingen at han setter et folks selvbestemmelse høyere enn individuell frihet. For det er innlysende at Israel beskytter og vil beskytte menneskers rettigheter bedre enn et palestinsk styre.

    Den angivelige liberalisten Pleym setter dermed kollektivet foran individet.

    Når Pleym attpå til forsøker å hvitvaske Arafat må bunnen av anti-individualistisk journalistikk være nådd. Arafats politiske syn og handlinger var så fascistiske (Arafat sto for en blanding av kommunisme, nazisme og islamisme) som det går an å bli.

    PS: «Liberaleren skal …. ikke innta standpunkt som anses som kontroversielle blant liberalister.» ….

  14. Pleym | 16. november 2004 kl 09.43

    Jeg setter individet høyest av alt. Det mener jeg at mine mange kommentarer på Liberaleren dokumenterer.

    Hvis individet er en palestiner, forutsetter Aure at han eller hun har det bedre under israelsk okkupasjon enn selv å få velge sine ledere. Det burde Jefferson, Washington og Paine tenkt på i 1776!

    Jeg forholder meg til liberalistiske prinsipper som allmengyldige – ikke ikke avhengig av hvilken nasjonalitet individet har! Men det er det slett ikke alle liberalister som gjør. Spesielt konflikter der Israel er midtpunkt vekker ømme følelser, uten at jeg er istand til å forstå hvorfor.

    Og jeg hvitvasker ikke Arafat. Uavhengig av posisjon i konflikten er de aller fleste, også Sharon, enige om at Arafat var palestinernes ubestridte leder. Han gav dem identitet som folk og satte deres kamp for selvstendighet på dagsordenen. Dette har jeg fokusert på i ovenstående kommentar.

    Samtidig har jeg dvelet mindre ved Arafats idègrunnlag enn ved hva som skjer med drømmen om selvestendighet når han er borte.

    Det er ingen tvil om at det er mye betenkelig ved Arafats ideer og kampmetodene. Men han er ikke alene om å bli kalt terrorist; også Gandhi, Mandela, Jefferson og andre har fått den betegnelsen av sine motstandere.

    Og hvem er det som er kollektivist når man påstår at «Israel beskytter og vil beskytte menneskers rettigheter bedre enn et palestinsk styre.»? Hvis ikke det er å være forutinntatt – og partisk, vet ikke jeg.

    Mang en frigjøringskamp kunne hatt mottoet «Uansett hvor dårlig han er, er det bedre å bli styrt av en av sine egne, enn av enn fremmed». Men det skal ikke gjelde palestinerne, ifølge Aure. Eller har han det som allmengyldig prinsipp? For da kunne jo Jefferson og Washington spart seg jobben..

    Arafat var for palestinerne en frigjøringshelt, men han maktet ikke å bygge en stat. Han satt for mye fast i rollen som frigjører og geriljakriger, og derfor var han ingen statsmann. Hans små tilløp efter Oslo-avtalen gav dårlige varsler. Men kanskje var gjerningene som palestinernes president like mye preget av rammene påtvunget av utenforstående, som av hans egne holdninger. Det får vi aldri svar på.

    Selv USA (og på papiret Israel) har akseptert at palestinerne skal få sin egen stat. Men for mange liberalister er selv dette for mye forlangt..

    PLO har med Oslo-avtalen akseptert staten Israel. Araftats tok avstand fra terrorisme på FNs talerstol. Uten dette hadde USA aldri gått inn i forhandlinger med ham. Men det gjorde de. Under president Bush sr…

    Var det riktig av FN å overse palestinerne, da Israel ble opprettet i 1947?

    Er det greit å bli styrt av fremmede?

    Ligger det i palestinernes gener at de ikke kommer til å ha en demokratisk stat?

    Slike spørsmål bør Aure og co svare på, før de begynner å skjelle ut andre for ikke å være liberalister

  15. Lars Mæhlum | 17. november 2004 kl 21.45

    Jeg vil sette ting enda litt mer på spissen.
    Vi har et patetisk styre i Norge, men ville likevel kjempe for å beholde det styret?
    «Uansett hvor dårlig han(Bondevik) er, er det bedre å bli styrt av en av sine egne, enn av enn fremmed»?
    Er ikke det en rett vi også burde la andre ha?

  16. Paul Peru | 7. desember 2004 kl 14.14

    «Det algirske dilemma» kan fort oppstå i en eventuell palestinsk stat også, men det er ikke opplagt, og det er arrogant og fordomsfullt å ta det for gitt. Svært mange palestinere er demokratisk orienterte, og den islamske radikaliseringen er i stor grad en følge av statsterrorismen de er utsatt for. I en mer normalisert situasjon vil jeg anta at de vil være i stand til å tenke klarere.

    Er det forresten noen som har en god løsning på en situasjon der flertallet i befolkningen ønsker å bli fratatt sin frihet? Det er jo i stor grad tilfellet i Norge også, men vi har muligheten til å gjøre noe med det hvert 4. år. Det frie valget i Algerie, hvor flertallet ville gi landet sitt et totalitært styre uten retrettmulighet er noe jeg har klødd meg i hodet over siden det skjedde.

  • Dagens sitat

    Nothing splendid has ever been achieved except by those who dared believe that something inside them was superior to circumstance.

    — Bruce Barton
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter