Stabil borgerlig regjering?

av | 26. november 2004 kl. 15.19 | Ingen kommentarer

I går så jeg debatten om statsbudsjettet på TV. Det var mange gjensidige klapp på skuldrene mellom regjeringspartiene og FrP for budsjettforliket. Også partiene i det andre regjeringsalternativet (AP/SV/SP) var påtagelig snille med hverandre.

Budsjettforhandlingene mellom regjeringspartiene og FrP har denne gang foregått relativt smertefritt og raskt sammenlignet med tidligere år, skal vi tro partene. Alle på B-siden roste hverandre for et godt forlik og for en konstruktiv tone. Men tonen ble raskt en annen.

Carl I skremt av de røde
FrP håper naturligvis at deres gode oppførsel skal føre dem inn i regjeringen efter neste valg. Carl I. Hagen mener at nå må B-siden finne sammen, som et svar på hva som foregår på venstresiden; han er tydelig skremt av hvor godt Ap, SV og SP samarbeider og dag for dag, skritt for skritt bygger opp et troverdig fremtidig regjeringsalternativ.

For venstresiden er det nå viktigere å ikke provosere hverandre og unngå å ta gevinst i det samme velgersegmentet. I stedet er mål nr. 1. å vinne valget. Så får man file standpunkter og finne gode kompromisser efterpå.

H-gressrøttene hjelper FrP
Hagen og co har grunn til å håpe. Flere fylkesledere og andre Høyre-topper har gått ut og oppmuntret partiledelsen i Høyre til å finne frem til et avklaret samarbeidsforhold med FrP. Også i KrF kommer slike toner, fra den gamle mannen (for ikke å si plageånden) i hornet på veggen; tidligere partileder og statsråd Kåre Kristiansen. Også Gunnar Prestegård i Oslo (med indremisjonsbakgrunn) vil lefle med det alkohol- og pornoforkjempende FrP.

Snill gutt kommer og går
Carl I. Hagen har gjort det til et kunststykke å veksle mellom å rase mot regjeringen og å være ”statsmann” som finner konstruktive og ansvarlige løsninger. For å berge nasjonen og samtidig holde ”den røde fare” unna. Problemet for regjeringen er at hver gang han raser mot dem er det nettopp den røde fare han finner sammen med, og stemmer ned regjeringen. I en rekke saker er regjeringen i denne stortingsperioden nedstemt av en samlet opposisjon, FrP inkludert. Partiet kan derfor like gjerne betraktes som en del av den røde fare, som et bolverk mot.

Det er rart at ikke flere ledende H-folk ser at FrP i viktige saker står for det stikk motsatte av Høyre i praktisk politikk. I så måte jobber H-folkene som tar til orde for samarbeide med FrP for mer sosialdemokrati i norsk politikk. Liberaleren skal tydeliggjøre dette for tungnemme Høyre-folk.

Røde FrP
Hagens parti har i perioden støtten en sosialdemokratisk næringspolitikk, og det samme gjelder barnehavepolitikken. Makspris har i hvert fall ingenting med markedsøkonomi å gjøre. I innvandringspolitikken (ofte koblet opp mot kriminalpolitikk) har FrP en kollektivistisk tilnærming. Når partiet vil forby hijab i skolene, går det både på religionsfriheten og individets frihet løs. FrP har forlatt sin ideologifunderte dynamiske skattepolitikk (det er ikke noe galt å være rik, og det er individets penger) til fordel for en mer utjevnende skattepolitikk (skattelettelser i bunn, ved å heve bunnfradraget). Som vi har nevnt utallige ganger før er det slutt på at FrP i sum skaper en mindre stat. Partiet er blitt utgiftsdrivende, og støtter en politikk for nasjonale minstestandarder med rettighetslovgivning. Er det noe som ikke vil redusere offentlige utgifter, så er det i hvert fall en slik politikk! Et virkemiddel for å krympe statens både størrelse og ansvar, er privatisering. Både Per Sandberg og Terje Søviknes mener at FrP må slutte å snakke om privatisering, og heller effektivisere drift gjennom konkurranseutsetting.

Forgjeves frieri til KrF
Hagen frir varmt til KrF på alt som har med hjertesaker å gjøre; Israel-støtte, opprustning av kirkebygg, bevaring av KRL-faget og kristen formålsparagraf, og naturligvis kontantstøtten. Han får en kald skulder.

KrF-ledelsen svarer med å peke på politikkområder der FrPs løsninger gjør et fast og forpliktende samarbeide vanskelig; bistandspolitikk, alkoholpolitikk, synet på pornografi, og på innvandring/integrering. Naturligvis er det et problem for Høybråten at FrP har gjort årets statsbudsjett mer spiselig for KrF, med krav om ”sosial skattelette” (skattelettelser i bunn), fortsatt hard beskatning av de rike, respekten for folk med annen tro (islam) osv.

Om KrF føler avstanden til FrP stor, føler ikke velgerne det på samme måte.

Også Venstres leder Lars Sponheim er krystallklar på at noe regjeringssamarbeid som både inkluderer FrP og Venstre, det kan Høyre bare glemme.

FrP stabilt?
Det eneste ved FrP som er stabilt er kanskje oppslutningen. Politikken skifter fra dag til dag og år til år. Partiets syn på regjeringen skifter hele tiden. Det samme gjelder åpenbart synet på regjeringsalternativet på venstresiden.

Å tro at en regjering der FrP er deltager skal bli en stabil regjering, er som å tro på julenissen.

FrP vil ha en stabil flertallsregjering på ikkesosialistisk side, for å holde sosialistene fra makten. Hvorfor går FrP i allianse med de samme sosialistene og skaffer flertall for deres næringspolitikk og barnehavepolitikk?

Regjeringspartiene bør ha samme budskap frem mot valget: Den beste måten velgerne kan bidra til en stabil flertallsregjering på ikkesosialistisk side er å sikre de tre nåværende regjeringspartier størst mulig oppslutning ved valget i 2005.


Kommentarer

Denne artikkelen er stengt for kommentarer.