Flerkulturelt samfunn – positivt!
Liberaleren er for ytringsfrihet, religionsfrihet – og fri innvandring. Vi mener et flerkulturelt samfunn er positivt. Derfor bør debatten om ytringsfrihet nyanseres.
Debatten rundt publiseringen av Muhammed-tegningene, først i Jyllandsposten, så i Magazinet – og nå i en rekke aviser, får frem følelser hos mange mennesker. Det er på tide med refleksjon.
Liberaleren har ikke publisert tegningene, men støttet at de blir publisert. Vi har mistanke om at Magazinets hensikt ikke var edel. Det var ikke ytringsfriheten redaktør Selbekk ville kjempe for – fordi han tidligere har ønsket å begrense ytringsfriheten. Nå angrer han på publiseringen. Det er pussig at den som i utgangspunktet var den provokative part hopper ned fra barrikadene med en gang det blir varmt om ørene. Han og alle andre som løper og gjemmer seg sender et svært farlig signal; at det er mulig å skremme folk fra å bruke ytringsfriheten. Dét er et signal Liberaleren overhodet ikke ønsker å sende ut.
Liberaleren forsvarer ytringsfriheten, og har mange ganger tidligere skrevet at Blasfemiparagrafen bør fjernes. Det samme bør rasismeparagrafen i straffeloven. Ideer og ideologi bak dårlige ytringer bekjempes ikke med forbud – men med bedre argumenter fremført i full offentlighet.
Hvorfor vi ikke har publisert tegningene? Personlig mener jeg de er smakløse. Lovverket kan og bør ikke beskytte allmennheten mot dårlig smak, eller elendige produkter. Da ville det ikke vært mye å se på TV om dagen. Dessuten sier tegningene kanskje noe om den som tegner dem.
Likevel er tegningene verdifulle som ytring, fordi de også illustrerer oppfatningen av en situasjon: Profeten Muhammed tegnet med en bombe på hodet istedenfor turban gir assosiasjoner til selvmordsaksjoner fra muslimer. Betyr det at tegneren mener samtlige muslimer er potensielle selvmordsbombere? Vet ikke. Personlig mener jeg at like sannsynlig som at alle nordmenn var potensielle hjemmefrontsfolk under naziokkupasjonen av Norge er det at alle muslimer er potensielle selvmordsbombere.
Tegningen av profeten Muhammed med en bombe på hodet istedenfor turban minner meg om en tegning som illustrerte Fremskrittspartiets partiprogram 1981 – 1985, naturligvis en illustrasjon til kapitelet om innvandring. En mørkhudet person iferd med å legge en dynamittgubbe bak Norges lover og tenne en fyrstikk. Assosiasjonen leseren skulle få, er åpenbar. Muligens er det en slik assosiasjon tegneren av nevnte Muhammedtegning har ønsket at folk skulle få ved å se tegningene.
Jeg kan bare svare for meg selv, og for egen del har tegningene skapt grunnlag for refleksjoner rundt flertallets forhold til mindretallet i mange sammenhenger. Blant annet når det gjelder innvandring, religionsfrihet – og ytringsfrihet.
Jeg tror ikke at alle, flertallet, eller mange muslimer er potensielle selvmordsbombere. Jeg tror heller ikke at muslimer flest vil ønske å innføre sharialovgivning i Norge på et gitt tidspunkt.
Derimot har jeg den tillit til de liberale ideene vårt samfunn siden 1814 har vært grunnlagt på, at de mennesker som lever i et slikt samfunn ser det positive i at samfunnet nettopp er grunnlagt på verdier om individuell frihet, ytringsfrihet, religionsfrihet, næringsfrihet, bevegelsesfrihet etc.
Som liberalist mener jeg et flerkulturelt samfunn er positivt.
Jeg ønsker like lite at ekstreme kristne som ekstreme muslimer skal prege samfunnet. Disse gruppene nærer seg av hverandres intoleranse overfor annerledes tenkende.
I et flerkulturelt samfunn der individuell frihet og toleranse dominerer vil slike grupperinger være marginalisert. Om vi kommer dit forutsetter at vi i midten ikke lar oss bruke av ekstreme grupper hverken på den ene eller den annen side.
Kommentarer
Skriv en kommentar
Støtt kampen mot DLD økonomisk!
Pleym skrev: “Som liberalist mener jeg et flerkulturelt samfunn er positivt.”
Det spørs hva som menes med “flerkulturelt”. Om man mener multi-etninsk er jeg med på det. Men når det gjelder kultur, er det jo nettopp den islamske kulturen som muliggjør de voldelige reaksjonene på de famøse tegningene. Det samme var tilfellet med kristen kultur FØR opplysningstiden. Men nå, i tiden efter opplysningstiden kan Gilbert & George stille ut et “kunstverk” med undertittle: “God loves f***ing”, hvor Jesus er fremstilt som homofil. Jeg ser ikke tusenvis av kristne på gatene som brenner det britiske flagg og krever kunstnerne drept og flaggerert!
Grunnen: opplysningstidens kultur, som gjennemsyrer det vestlige samfunn.
Derfor er jeg imot flerkulturalisme, og for EN kultur: den individualistiske, liberale kulturen som har sitt utspring i opplysningstidens tradisjon.
Pleym skrev: “Som liberalist mener jeg et flerkulturelt samfunn er positivt.”
Det spørs hva som menes med “flerkulturelt”. Om man mener multi-etninsk er jeg med på det. Men når det gjelder kultur, er det jo nettopp den islamske kulturen som muliggjør de voldelige reaksjonene på de famøse tegningene. Det samme var tilfellet med kristen kultur FØR opplysningstiden. Men nå, i tiden efter opplysningstiden kan Gilbert & George stille ut et “kunstverk” med undertittle: “God loves f***ing”, hvor Jesus er fremstilt som homofil. Jeg ser ikke tusenvis av kristne på gatene som brenner det britiske flagg og krever kunstnerne drept og flaggerert!
Grunnen: opplysningstidens kultur, som gjennemsyrer det vestlige samfunn.
Derfor er jeg imot flerkulturalisme, og for EN kultur: den individualistiske, liberale kulturen som har sitt utspring i opplysningstidens tradisjon.
My thoughts exactly, Wilhelm.
Liberaleren sier at debatten rundt ytringsfriheten bør nyanseres. Faller nyansene ned på smak og behag når Pleym stiller seg det retoriske spm “hvorfor vi ikke har publisert tegningene?” og svarer at “Personlig mener jeg at de er smakløse.” Jeg refererer til debatten om Voltaire og Marianns innlegg om ekstremisme.
Å unnlate å erkjenne at vi lever i en verden der noen holder noe hellig og vil føle seg krenket ved enkelte ytringer er å begrense bebatten. Nyansene her handler da ikke om smak og behag, men om en annerkjenner andres rett til å ha en tro.
Hovedinnlegget starter med å stadfeste at Liberaleren er for ytringsfrihet og relegionsfrihet. Da bør en også være i stand til å se at dette kan komme i konflikt med hverandre. For at en skal kunne kommunisere – og minske konflikter der de er – må følgende være en del av debatten: respekt. Pleym kan kanskje svare på følgende: Er å trykke sarkastiske bilder av Mohammed et forsvar for ytringsfriheten, eller et hån mot muslimer?
Dersom ytringsfriheten skal forsvares ved at en håner en gruppe mennesker for deres tro eller hva det måtte være, er debatten på et lavmål. Hvor er selvrespekten din, Pleym?
Er å trykke sarkastiske bilder av Mohammed et forsvar for ytringsfriheten, eller et hån mot muslimer?
Hagerup: Dette er feil spørsmål. Poenget er at ytringsfriheten følger som en logisk konsekvens av retten til liv og frihet og eiendom. Det er DET som er et forsvar for ytringsfriheten. Å håne muslimer, eller politikere, eller kristne (som skjer i langt større grad) er et UTTRYKK for ytringsfrihet. Kanskje uønskelig og usmakelig, men like fullt… Denne retten må forsvares fordi den logisk henger sammen med andre grunnleggende menneskeretter.
Du skriver: “Liberaleren forsvarer ytringsfriheten og har mange ganger tidligere skrevet at blasfemiparagrefen bør fjernes. Det samme bør rasismeparagrafen i straffeloven. Ideer og ideologi bak dårlige ytringer bekjempes ikke med forbud -men med bedre argumenter i full offentlighet.”
Har du tenkt på at den parten som utsettes for det du kaller “dårlige ytringer” ikke alltid har de midler som skal til og er i posisjon til å svare i all offentlighet. Et lovverk som forsvarer ytringsfriheten til det ekstreme vil innebære at svakere grupper vil kunne mobbes og hånes uten at det reageres. Det er ingen selvfølge at disse grupper har språklige midler til å forsvare seg med. Har du tenkt på det? Og hvordan stiller du deg til det?
Dersom ditt barn ble mobbet på skolen, og det ikke var sterkt nok til å forsvare seg verbalt, ville du fortsatt forsvare mobbernes rett til å ytre seg? Dette eksempelet gjelder det direkte forholdet mellom mennesker, men man kan tenke seg lignende situasjon i mediene. Absolutisme i forhold til en verdi vil alltid gå på bekostning av andre verdier.
Mariann skrev:
“Det er ingen selvfølge at disse grupper har språklige midler til å forsvare seg med. Har du tenkt på det? Og hvordan stiller du deg til det?
Dersom ditt barn ble mobbet på skolen, og det ikke var sterkt nok til å forsvare seg verbalt, ville du fortsatt forsvare mobbernes rett til å ytre seg?”
For det første: Barn er ikke voksne, og mobbing er vold utført av uansvarlige barn, og følgelig må det korrigeres som en del av oppdragelsen til å bli liberale mennesker.
Beskyttelsen av svake grupper i det voksne samfunet skal skje på to måter: 1, at staten beskytter individets rett til frihet (dermed at ingen individuell mørkhudet person skal utsettes for voldelige overgrep fra noen andre individer enet alene eller sammen med andre)
2, at vi som er liberale og tolerante tar til verbalt motmæle, på vegne av våre svakere brødre og søstre, overfor de som angriper verbalt (skriftlig).
Volden i Nazi-Tyskland mot kapitalister og jøder, var jo delvis begrunnet i at dette var sterke grupper som skodde seg på svake grupper av tyskere.
Den eneste måten å sikre seg mot feilaktige resonnomenter av denne typen, og den Mariann gir uttrykk for, er å IKKE TENKE GRUPPE, men tenke INDIVID, INDIVID, INDIVID!! For å parafrasere Thatcher: Det finnes ikke noe samfunn; kun individer.
Ok. Til Wilhelm Hagerup: Dersom mobbingen gjaldt på en arbeidsplass med voksne mennesker. Hvordan stiller du deg da til en absolutt ytringsfrihet? Din løsning på problemet er at vi vi andre skal ta til motmæle på vegne av våre svakere brødre og søstre. Hvordan kan vi være sikre på at noen gjør det? Skal vi la tilfeldigheter styre det? Du må gjerne bytte ut ordet gruppe i mitt innlegg med ordet individer. Det har ikke noe med saken å gjøre.
Jeg håper på svar fra Pleym både på mitt innlegg til denne artikkelen og til kommentaren i “Voltaire, vi trenger deg!”.
Mariann skrev: “Din løsning på problemet er at vi vi andre skal ta til motmæle på vegne av våre svakere brødre og søstre. Hvordan kan vi være sikre på at noen gjør det? Skal vi la tilfeldigheter styre det? Du må gjerne bytte ut ordet gruppe i mitt innlegg med ordet individer. Det har ikke noe med saken å gjøre.”
Wilhelm: “Vi” er jo også en gruppe som er vanskelig å definere. Men, ja, min løsning er at dette ikke skal løses gjennem lovgivning, men ved utvising av solidaritet med hverandre. Mobbing kan jo være eksplisitt voldelig, og da vil loven ta seg av det. Verbal mobbing må man enten ta til motmæle mot, utholde, få støtte fra andre mot, eller rømme fra situasjonen. Lovgivning er, i mitt syn, ikke den rette veien å gå. Grensen mellem vennskapelig terging og mobbing er jo dessuten vanskelig å trekke opp, og dermed er en slik lovs effektivitet tvilsom.
Til Wilhelm Hagerup: Da håper jeg at mennesker viser solidaritet og respekt for hverandre. Og hvis det er sånn, så behøver ikke lovgivningen ta seg av det…. Skjønner du at poenget ditt faller? Håper fortsatt på svar fra Pleym.
Mitt poeng faller på ingen måte. Det er mange uønskelige ting vi ikke bør gjøre ulovlige. På en skole eller arbeidsplass har man et annet element: det er privat eiendom. Dermed kan eigerne bestemme at på deres eiendom er mobbing ikke tillatt. Dermed kan mobbing på skoler og arbeidsplasser bekjempes.
Den private eiendomsrett har høyere gyldighet enn ytringsfrihet fordi sistnevnte følger av førstnevnte.
Til Wilhelm Hagerup: Ja, det var et kjempelurt forslag! Hurra! Er det bedre at private instanser og personer begrenser andre menneskers ytringgsfrihet og annen form for frihet? Det vil jo bety at dersom en rik muslim kjøpte opp hele Norge ville DU kanskje ikke få lov til å si så mye som bø…. Og det ville du ikke likt tenker jeg…
He-he, den var god Mariann.
Nå er det faktisk slik at på din private eiendom er du ikke nødt å godta alle slags ytringer. Ytringsfrieheten gjelder i “det offentlige rom”. Slik er det per i dag også, Mariann.
At en privat person kjøper opp et helt land er ganske umulig, men staten har faktisk monopol på å utøve fysisk makt. Derfor er det at grunnloven og lover generelt bør BEGRENSE statens makt, ikke gjøre alt for å øke dennes makt over enkeltindivider.
Les et meget godt innlegg jeg fant på bloogesiden: http://verdenssalt.blogspot.com om sensur.
Det skuffer meg at Pleym ikke svarer på innlegg i en så viktig debatt som dette. Er Liberaleren bare en nettside der ekstremliberalister liker å tutle i vei og være enig med hverandre?
Til Mariann: Joda, vi i redaksjonen svarer som regel på kommentarer til våre artikler.
Hvis det utvikler seg en debatt mellom dem som kommenterer artiklene våre, er det ikke alltid jeg som artikkelforfatter ser behovet for at jeg skal kommentere, hvis mine synspunkter er ivaretatt av lesere som kommenterer.
Det er med ytringer som med sex: Det er et skille mellom voksne, (potensielt) reflekterende personer som vet hva de gjør, og barn som ikke er istand til å vurdere konsekvensene.
At barn mobber, er ikke å anse som “frie ytringer” slik ytringer vanligvis defineres.
Jeg kan mene at rødt hår er stygt (tilfeldig eksempel), men jeg går ikke rundt og sier det til mennesker med rødt hår – og ber dem skifte farve. Et barn kunne finne på å gjøre dette, fordi man ikke skiller mellom meningsytringer som kan begrunnes, og ytringer som går på smak og behag.
Vold er en uakseptabel respons på ytringer man ikke liker. Uansett.
Jeg mener både blasfemiparagrafen og rasismeparagrafen bør fjernes, for jeg tror ikke lovbeskyttelse fjerner meningene, bare de synlige ytringene.
Skal man komme fordommer til livs, må man tørre å møte dem i åpent lende og argumentere mot dem. Den som stiller sine fordommer til skue må også være beredt til å begrunne dem.
Rasister, fascister, nazister, kommunister, og en del religiøse grupperinger vil da raskt synliggjøre sin kollektivistiske tenkning – og deres ytringer kan lenkes til deres ideologiske overbevisning.
Mariann, hvis du har lest mine artikler på Liberaleren vet du at jeg ikke tror at to eller 1 million muslimer er like – og at alle derfor ikke kan stilles ansvarlig for hva en gjør. Slik er det med de fleste andre fellesskap vi tilhører. Noen fellesskap velger vi, andre kan vi gjøre lite med. Men det er uansett uheldig å gjøre folk kollektivt ansvarlige fordi de tilhører et fellesskap.
Alle katolikker er ikke enige med Paven, alle muslimer er ikke enige med Ahmadinejad, og protestanter i Norge oppfatter ikke Vebjørn Selbekk og Jan Aage Torp som sine talspersoner.
Kvinner oppfatter ikke Kvinnefronten eller Kvinnegruppen Ottar som sine talspersoner.
Har du lest mine artikler, Mariann, vet du at jeg regner ytringsfrihet som en konsekvens av menneskets medfødte rettigheter. Derfor skal det svært mye til for at man skal godta innskrenkninge i ytringsfriheten. Dog støter den mot andre rettigheter. Hvis Vebjørn Selbekk kom med muslimhets eller Terje Sjølie med nazipropaganda i mitt hjem ville de bli bedt om å fjerne seg snarest. Hvis de sto på parkeringsplassen nedenfor og holdt åpent møte, var det lite jeg kunne gjort med det (evt. arrangert en motdemo).
Jeg vil oppfordre alle Liberalerens lesere og ansatte til å støtte ytringsfriheten der den virkelig trenger støtte. For eksempel ved å delta i Amnestys sms aksjoner. http://www.amnesty.no/web.nsf/pages/3188D13DD00B5639C1256D80005558D0
Til Pleym:
Takk for et langt og omfattende svar, selv om en del av det var helt utenom sakens kjerne. Hva du gjør og ikke gjør mot de med rødt hår var ikke mitt spørsmål. Din forklaring på hva barn kan finne på å gjøre og hvorfor var et meget merkelig resonement; det kan virke som du mener at voksne alltid kommer med meningsytringer som kan begrunnes. Hvordan definerer du det du kaller “frie ytringer”? Hvis voksne mobber, anser du det da for “frie ytringer”? Og hva har smak og behag med saken å gjøre? Du har fortsatt ikke gitt meg et svar på hvordan du stiller deg til en av mange konsekvenser av absolutt ytringsfrihet: mobbing mellom voksne.
Til den konkrete sak: Selve innholdet i artikkelen som først ble trykket i Jyllandsposten var slik jeg har forstått det at 80 eller 90 % av terrorhandlinger i verden kan knyttes til muslimer. Det er ingen som har protestert mot denne saklige ytringen. Jeg skjønner ikke hva som er problemet når tegningen kan fjernes, eller man kan tegne en annen en muhammed og få frem nøyaktig samme budskap uten å støte noen. Hadde man protestert på at selve innholdet i artikkelen var støtende hadde saken vært en helt annen.
Ja, vold er selvfølgelig en uakseptabel respons på ytringer man ikke liker. Ingen som har deltatt i denne debatten har vært uenig i det.
Mariann, poenget med barn og voksne var at barn ikke forventes å se konsekvensene av sine handlinger (f.eks mobbing), mens voksne forventes å gjøre det.
Mobbing mellom barn har ingenting med ytringsfrihet å gjøre.
Mobbing mellom voksne.. Jeg ser ikke helt poenget med å vri en debatt om ytringsfrihet inn på mobbing.
Hvis noen omtaler deg på en stygg måte i offentlig sammenheng, har du anledning til å bruke injurielovgivningen. På arbeidsplassen finnes det også egnede virkemidler mot mobbing.
Du mener at ytringer fremført i skrift og tale er mer saklige og egnet til debatt og dialog enn karikaturer.
Javisst, det er det sikkert. Men ytringer kan også omfatte kunst i ulike former (tenk på maleriet “Mordet på Andreas Baader”) – inkludert karikaturer.
I tidligere tider, da det var enevelde og forhåndssensur, ble smedeskrifter (både med tegninger og ord) spredt for å latterliggjøre makten, og unngå maktens klør (sensuren).
Med andre ord har karikaturer en like lang historie som skriftlige ytringer – i ytringenes og menneskenes historie.
En karikatur kan gi et like klart budskap som mange ord i en artikkel, bok eller tale. En karikatur setter ingen krav til leseferdigheter eller språkkunnskap.
Å beskjære ytringsfriheten slik at karikaturer faller utenfor begrepet, blir for meg kunstig og unaturlig.
Du må gjerne ta opp temaet mobbing. Liberaleren har også gjort dette i flere sammenhenger.
Jeg vil oppfordre alle Liberalerens lesere og ansatte til å støtte ytringsfriheten der den virkelig trenger støtte. For eksempel ved å delta i Amnestys sms aksjoner. http://www.amnesty.no/web.nsf/pages/3188D13DD00B5639C1256D80005558D0
Til Pleym: Ytringsfrihet kan i sin ytterste konsekvens innebære mobbing, så for meg er dette absolutt et poeng. Siden du hele tiden lurer deg unna mitt spørsmål velger jeg å gjenta deler av tidligere innlegg:
Du skriver: “Liberaleren forsvarer ytringsfriheten og har mange ganger tidligere skrevet at blasfemiparagrefen bør fjernes. Det samme bør rasismeparagrafen i straffeloven. Ideer og ideologi bak dårlige ytringer bekjempes ikke med forbud -men med bedre argumenter i full offentlighet.”
Har du tenkt på at den parten som utsettes for det du kaller “dårlige ytringer” ikke alltid har de midler som skal til og er i posisjon til å svare i all offentlighet. Et lovverk som forsvarer ytringsfriheten til det ekstreme vil innebære at svakere grupper vil kunne mobbes og hånes uten at det reageres. Det er ingen selvfølge at disse grupper har språklige midler til å forsvare seg med. Har du tenkt på det? Og hvordan stiller du deg til det?
La meg sitere Peter Norman Waage i dagens utgave av Aftenposten: “….Om det er vanskelig å bryte ned egne tabuer, er det desto letter å bryte ned andres. Det kan være berettiget, men kan også bli en ren maktdemonstrasjon, særlig om den sterke part ubedt trer inn på den svakere parts tabubelagte områder. Da kalles det mobbing. Ytringsfrihet har grunnleggende betydning, men står svakt i store deler av verden. Derfor er det helt avgjørende at den benyttes slik at dens verdi blir synlig….”.
Jeg vil avslutte med igjen å oppfordre til å støtte Amnestys sms aksjoner som ofte kjemper for nettopp ytringsfriheten, “slik at dens verdi blir synlig”.
Liberaleren har ingen ansatte.
Liberaleren er et frivillig prosjekt som drives på basis av overbevisning og idealisme.
Jeg er selv medlem i Amnesty.
Mariann skrev: “Til Pleym: Ytringsfrihet kan i sin ytterste konsekvens innebære mobbing, så for meg er dette absolutt et poeng.”
Jeg lurer meg med på denne debatten en gang til:
Mariann føler hun ikke får svar på sitt poeng om at en absolutt ytringsfrihet er praktisk talt å lovbeskytte mobbere. (Har jeg forstått deg rett, Mariann). Jeg synes dette er et viktig poeng å debattere. Rettet til fri ytring springer ut av retten til sitt eget liv. Fra denne grunnretten følger retten til å tenke det man vil. Man er ikke nødt til å ytre høyt det man tenker, men retten til det må være like lovbeskyttet som retten til liv. Ja, dette kan føre til at mobbing ikke kan stanses ved lov. Det kan også føre til at rasisme ikke kan stanses ved lov, og at pornografi ikke kan sladdes osv.
Jeg mener da at når det gjelder mobbing, må dette takles uten lovgivning (som nevnt før enten ved at arbeidsgiver forbyr det på arbeidplassen, og/eller utvising av solidaritet etc) fordi jeg tror at slik lovgivning uthuler rettigheten. Grensene for hva som er “mobbing” kan nemlig flyttes gradvis over tid, helt til vi en dag vi har en situasjon hvor man ikke skal “mobbe” politikere fordi det er samfunnsnedbrytende.
Jeg forstår at du ikke deler denne frykten, Mariann, men håber du ved dette innlegget har ihvertfall fått ETT ordentlig svar
Wilhelm skrev: “Jeg mener da at når det gjelder mobbing, må dette takles uten lovgivning (som nevnt før enten ved at arbeidsgiver forbyr det på arbeidplassen, og/eller utvising av solidaritet etc) fordi jeg tror at slik lovgivning uthuler rettigheten.”
Jeg ser ikke den store forskjellem mellom en lov som forbyr mobbing og et forbud nedsatt av en arbeidsgiver. En lov er en lov fordi man har et maktaparat bak som kan sanksjonere et lovbrudd. Et forbud fra en arbeidsgiver virker på samme måten, ved at arbeidsgiveren (maktaparatet) kan straffe den arbeidstaker som bryter med mobbeforbudet.
Mysjkin
http://mysjkin.blogspot.com/
Wilhelm Hagerup skrev: “Rettet til fri ytring springer ut av retten til sitt eget liv. Fra denne grunnretten følger retten til å tenke det man vil. Man er ikke nødt til å ytre høyt det man tenker, men retten til det må være like lovbeskyttet som retten til liv.”
Dette var noe av det jeg forsøkte å få frem i mitt poeng om å mislike rødt hår etc, men jeg lyktes tydeligvis dårlig.
La meg derfor si meg helt enig i ovennevnte sitat fra Hagerup.
Som sagt; dersom “mennesker viser solidaritet og respekt for hverandre” og vi “tar til motmæle på vegne av våre svakere brødre og søstre”, da har vi ikke noe problem og lovgivning er overflødig… Vidunderlige verden! La oss håpe at det er slik.
Ja, det stemmer jeg deler ikke frykten for at grensen for hva som kan kalles mobbing gradvis flyttes. Om jeg har en frykt, så er det for et samfunn uten respekt, der mobbing, hån og ærekrenkelse er tillatt… styrt av en gruppe ekstremliberalister som tilber ytringsfriheten. Det mest navlebeskuende samfunn historien noen gang har sett…
Jeg ser heller ikke den store forskjellen på en lov som forbyr mobbing og en forbud nedsatt av en arbeidsgiver…
Pleym sier seg enig med at retten til å ytre seg må være like lovbeskyttet som retten til liv. Hvorfor må den det? Ser du ikke at det i sin ytterste konsekvens kan gå på bekostning av andre også viktige verdier?
Jeg vil gjerne ha et svar på det jeg skrev om den konkrete saken.
Du er en kvinne som er vanskelig å tilfredsstille Mariann!!! Men det er vel da det er gøy.
Håper jeg har tolket deg rett når du ville ha et konkret svar på følgende: Mariann skrev: “Pleym sier seg enig med at retten til å ytre seg må være like lovbeskyttet som retten til liv. Hvorfor må den det? Ser du ikke at det i sin ytterste konsekvens kan gå på bekostning av andre også viktige verdier?”
Svar i to deler:
1: Hvorfor må den det?
Fordi: Et liberalt (liberalistisk) samfunn må bygges på grunntanken om at alle mennesker har lik rett til sitt eget liv (eiendomsretten til seg selv). Utifra denne springer alle andre grunnleggende rettigheter, såsom retten til eiendom, personlig frihet, til å tenke og til å ytre seg. Balansen i lovgivningen, som da også avgjør GRENSENE for hva myndighete kan blande seg opp i, er at min frihet strekker seg kun så langt at den ikke går ut over din frihet.
(VIKTIG: Normativ definisjon av “frihet”: “Fravær av ytre, fysisk tvang”.)
Mao: ytre, fysisk tvang kan kun brukes overfor de mennesker som truer din rett til å bestemme over ditt eget liv. En mobber truer kanskje din trivsel, tilogmed din psykiske helse. Det er alvorlig. Men før han legger hånd på deg truer han ikke din frihet (definert som ovenfor).
Myndighetens oppgave er å forsvare vår grunnleggende rett til vårt eget liv, og skal altså derfor kun gripe inn med ytre, fysisk tvang, mot de som forsøker å øve den slags ytre. fysisk tvang mot deg.
(VIKTIG: Staten er eneste institusjon som har RETT til å bruke fysisk tvang som maktmiddel, og det er derfor viktig å ha grenser for hvordan denne makten kan brukes legitimt).
2: Ser du ikke at det i sin ytterste konsekvens kan gå på bekostning av andre også viktige verdier?
Nei, det ser jeg virkelig ikke. Alle har i dette systemet frihet til å forfølge alle gode verdier de setter seg fôre. Det eneste dette går på bekostning av er reguleringskåte kollektivisters mulighet til å bruke statens enorme maktapparat for å tvinge alle inn en sosialdemokratisk støpeform som passer med den “kompakte majoritet”, for å låne et uttrykk fra Ibsen.
Og mens jeg tenner meg en sigarett, sier jeg at hvis du vil ha mer nå, Mariann, må du låne en bok om liberalisme på biblioteket.
Myshkin skriver: “Jeg ser ikke den store forskjellem mellom en lov som forbyr mobbing og et forbud nedsatt av en arbeidsgiver. En lov er en lov fordi man har et maktaparat bak som kan sanksjonere et lovbrudd.”
Hagerup: I din leilighet har du rett til å si at ingen får lov til å fornærme paven, eller din kone. De som ikke vil overholde din regel er fri til å forlate din leilighet.
Der har du den store forskjellen på en privatperson, enten det er en arbeidsgiver eller noen andre, som gir et forbud som kun gjelder deres egen private eiendom.
Når staten gir et forbud gjelder det hele landet, man kan ikke slippe unna, og staten har monopol på et viktig maktmiddel: fysisk vold. Hvis du ikke adlyder kan du bli fratatt eiendom (bot) eller bli berøvet din frihet (fengsel). Ingen privatperson har slike maktmidler.
Et annet eksempel fra arbeidslivet: en journalist har ikke ubegrenset ytringsfrihet, fordi eieren av avisen, gjennom redaktøren, bestemmer hva som blir trykket.