Vi glemmer aldri!

av | 4. juni 2006 kl. 17.58 | 1 kommentar

Vi glemmer aldri den modige mannen som stanset en rekke med tanks i Bejing 05.juni 1989. Idag er den 17 år siden demonstrasjonen for frihet ble knust.

Verden går sin vante gang, selv om enkelte media (som VG og Dagbladet) finner det passende å minne om hva som skjedde i sentrum av Folkerepublikken Chinas hovedstad Beijing denne dagen for 17 år siden.

Verdens statsledere gir blaffen. For dem – og for de store multinasjonale selskapene – er det «business as usual». Noen av dem, som Yahoo, Google og Microsoft går i de røde mordernes tjeneste, og bidrar til å hindre at moderne teknologi kan brukes til å spre ideer om menneskerettigheter til Chinas undertrykkede masser.

Heller ikke Den internasjonale olympiske komité bryr seg. De har tildelt Beijing sommer-OL i 2008. Burde China hatt dette arrangementet?

Slutten av 1980-tallet var bemerkelsesverdig. Efter 40 år med «kald krig» og mange «varme» regionale kriger, skjedde det noe. Betongkommunistenes regimer i Øst-Europa fikk smilerynker i fjeset. Og det var i Gorbasjovs Sovjetunionen det løsnet først. Med glasnost og perestrojka var det som en demokratisk vår smeltet kommunistregimets stenhårde ledere. Noens tanker gikk til Ungarns Imre Nagy (1956), Alexander Dubcek i Tsjekkoslovakia (1968), og til den uavhengige fagbevegelsen Solidaritet i Polen (1980). Ville Gorbasjov og Eduard Sjevarnadse følge i deres fotspor – eller var det virkelig en annen tid?

I 7 uker demonstrerte studenter, og efterhvert arbeidere, på Tien an men-plassen i Beijing. De fylte plassen der Mao proklamerte Folkerepublikken 01.oktober 1940 – og der hans balsamerte legeme fortsatt kan beskues. Gorbatsjov kom på besøk, ikke til studentene, men til Chinas Kommunistparti. Beskjeden fra Deng og co. var klar; «vi er herrer i eget hus». Da Gorbatsjov hadde reist, ble demonstrasjonen knust. Med våpenmakt. Det er uvisst hvor mange som ble drept eller fengslet – men det er fortsatt mange som befinner seg bak murene.

Massakren ble unntaket. Demokrativåren i 1989 fortsatte – selv om det efterhvert ble høst. Kommunistdiktaturene falt på rekke og rad; Tsjekkoslovakia, Ungarn, DDR, Polen, Bulgaria, Romania. Ikke alle ble like ublodige. Tyskland ble gjenforenet, og mange av landene ble medlemmer av EU og NATO.

I Folkerepublikken China har Kommunistpartiet beholdt sitt maktmonopol. Og undertrykkelsen fortsetter. Det viser ikke minst forsøkene på å sensurere internett. I Nettavisen opplyses det at regimet til diktaturen Hu Jintao slår hardt ned på alle forsøk på markeringer denne dagen. Og i kinesiske medier er det intet å finne om massakren. Morderne går fri, ofrene forties, og de pårørende forfølges og straffes.

Denne artikkelen er skrevet for å fortelle Det kinesiske kommunistpartiet at deres ugjerninger alltid vil bli husket. De modige martyrene for frihet i China vil aldri bli glemt.
redaktørens blogg finnes også en oppdatert gjengivelse av Liberalerens 2.artikkel, 05.juni 1999; «Der individet intet betyr«.


Kommentarer

  1. Christos Poulakis | 5. juni 2006 kl 23.39

    Jeg dyrker deg!!!!!!!!! Norske liberalere må jobbe mer aktivt med denne saken og markere Beijing-regimets brudd på menneskerettigheter!!! OL i Kina nærmer seg, på tide å begynne med boicottaksjoner i Norge?

  • Dagens sitat

    Here is no worse tyranny than to force a man to pay for what he does not want merely because you think it would be good for him.

    — Robert A. Heinlein
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter