Gro feires. Jagland forbigås

av | 25. oktober 2006 kl. 21.55 | 3 kommentarer

i stillhet. Idag er det 10 år siden Gro-epoken tok slutt. Gro abdiserte. Dette markeres av Dagsavisen. Samtidig er det 10 år siden Jagland tok over. Dét nevner ingen. Hvorfor ikke?

Liberaleren synes absolutt det er verdt å nevne Jagland.

Selv om norske Wikipedia ikke finner tiårsdagen for utnevnelsen til statsminister verdt å nevne.

Bongo fra Kongo
Om ikke annet så fordi han har gitt oss en del morsomme ord og uttrykk. De er visstnok savnet i en bok med tittelen «Bongo fra Kongo«. Det skulle vel si det meste. Og ønsker du å gi inntrykk av at du er ved godt mot efter et grusomt nederlag, skal du bare si: «Vi kommer tilbake! Ja, vi er her allerede!». Vi valgnerder er kanskje ikke så gode på rundetider. Men vi kan alt om 36,9.

Huset på søyler
Han forsøkte også å forandre norsk byggeskikk. Han ville bygge Det norske hus – på søyler. Likevel skulle det ha vegger. Metaforene var i det hele tatt litt hjelpeløse. Både huset og regjeringen til Jagland sto svært så ustøtt, skulle det vise seg.

Jagland i Paradis
Tenk hvordan Jagland følte seg da han satt hos frisøren og fikk beskjed om at Gro hadde funnet ut at dette var dagen han skulle bli kastet ut på dypt vann. Kanskje dette: «Endelig! Det var på tide! Nå har jeg vært leder i partiet i 4 år, og i Arbeiderpartiet er det jo partilederen som rangerer øverst. Men Gro har jo vært helt utilnærmelig. Men nå! Nå er det min tur!»

Hvor lenge var Adam (Jagland) i Paradis? Det ble vel med den dagen. 25.oktober 1996. For resten av regjeringsperioden må ha fortonet seg som et sammenhengede mareritt.

Regjeringen Jagland – freakshow på norsk
Regjeringen, ja. Han ville jo så gjerne vise at han var noe annet enn Gro. Men statsrådene gav ham umiddelbart problemer. Planlegningsminister Terje Rød-Larsen måtte snart takke av som statsråd på grunn av fiskefarse i nord, og akseptere en eller annen FN-post istedet. Efterfølgeren, nasjonalbibliotekar Bendik Rugaas hørte vi ikke så mye fra, hvekren før eller senere. Gros justisminister Grete Faremo ble omplassert til næringsdepartementet. Jagland likte ikke anti-innvandringspolitikken hennes (det var han forøvrig ikke alene om!). Men så viste det seg at de hemmelige tjenestene overvåket tidligere SV-leder Berge Furre – mens han satt i et utvalg som gransket de hemmelige tjenestene.. Jagland var nok ikke lei seg da han ofret Faremo. Sveriges nye statsminister var ikke helt heldig med folk uten politisk bakgrunn som plutselig oppdaget at de var statsråder. Men Jagland var 10 år tidligere ute med eksperimentet; Anne Holt, med bakgrunn fra Dagsrevyen og som forfatter av krimbøker, ble justisminister. Og fikk granskningen av de hemmelige tjenestene – og Furre-saken – i fanget. Hun ble så syk at hun måtte gi seg efter kort tid. Da hentet han inn LOs nestleder, ekskommunisten Gerd-Liv Valla (hun var KUL, før), som ny justisminister. Kanskje var tanken en tidlig rehabilitering av dem som var blitt overvåket fordi de var kommunister? Valla var LOs nestleder da hun ble statsråd – og de mest konspiratoriske mente hun dermed ikke ville bli LO-leder. Dessverre tok de feil.

LOs gutt
Yngve Hågensen, daværende LO-leder, omtalte ikke Jagland som annet enn «gutten». Nå skulle fagbevegelsen endelig gjenerobre toppen i Ap, efter år med kummerlige kår under Gro. Så spørs det da; er det bedre å være gutten til Hågensen enn Vallas marionett? For det er jo Jens.

Tradisjonell – og post-industriell?
Jagland gav inntrykk av å være fagbevegelsens mann, og mer tradisjonell i rollen som Aps statsminister og arbeiderbevegelsens frontfigur. Men han ville være noe mer. I de første euforiske dagene ble han fremstilt som med new age-trekk. Han filosoferte. Hadde lavendel i badevannet. Og forsøkte å gi det gode gamle brevet en renessanse – i IT-alderen. Og han skrev bøker. Norske partiledere skriver jo bøker. Når de er ute av politikken. Bortsett fra Jagland. Han har skrevet brev til flere. Og gitt dem ut samlet i bokform. Og har beskrevet sin europeiske drøm i en bok. Han har da demonstrert at han kan skrive. Så får det heller være at hans evne til å formulere muntlig ikke er helt på høyden.

Kampen mot Jens
ble Jaglands bane. Efter å ha blitt genierklært efter årene som partisekretær, og kabinettspørsmålet til velgerne på vegne av Gro foran 1993-valget, gikk det meste galt da han skulle stå på egne ben. Det hjalp lite å ha LO på laget. Det ble litt som onkelen fra 50-tallet som skulle lære 90-årenes unge å danse hiphop.

Efter at velgerne vendte tommelen ned for freakshowet hans, og svarte på truselen om 36,9 med å gi ham 35,0 i 1997, var det duket for internkamp. Ap er ingen søndagsskole. Snarere en «survival camp» når det går dårlig. Det delte lederskapet mellom Steen og Nordli 1975 – 81 endte med at Gro parkerte dem begge. Det fantes ingen Gro som kunne forvise Jagland og Jens til benken. De måtte leve med hverandre.

Så da Jens ble leder, fortsatte Jagland som nissen på lasset. Da Jens efter å ha lurt sentrumsregjeringen til å gå av i 2000 på gasskraftsaken politikerne fortsatt krangler om i 2006, ble Jagland utenriksminister. Kanskje den gjeveste posten i kongens råd. Regjeringen til Jens varte bare litt lenger enn Jaglands. Å klare seg uten LO er for Ap som å rafte i Sjoa uten årer. Ørnen blant partiene krasjlandet i 2001. Fortumlet måtte Jens gå canossagang til Folkets Hus. Mens Jagland gikk fra den gjeveste ministerposten til ledervervet i den prestisjefylte utenrikskomiteen på Stortinget. Var han iferd med å bli «fugl Fønix»?

I 2005 var det klart for trekant med Jens og damene. Jagland fikk ikke være med på leken. Damene hadde ikke sans for hans lengsel efter en europeisk union. Han fikk bli stortingspresident istedet.

Smak på det. Mannen har vært partisekretær (1987 – 1992) og leder i Ap (1992 – 2002), statsminister (1996 – 97), utenriksminister (2000 – 01), og er nå stortingspresident. Skulle du sett på maken!

Jagland er en litt fremmed fugl blant norske politikere. Her på Liberaleren har vi både kalt ham en patetisk lederskikkelse, og skrevet at han vakler videre. Men ikke alle har vært helt enige med oss.

Han passer på oss
Efter årene med Gro som en slags administrerende direktør for et Norge uten visjoner, ble året med Jagland definitivt annerledes. Til tross for alt rabalderet var det noen som følte seg tryggere med en skrivende og filosoferende (og lavendelduftende?) statsminister. Som Dagbladets Sissel Benneche Osvold. Hun skrev den lille epistelen «Han passer på oss» for å sette ord på sin følelse av trygghet.

Den kunne jo Dagbladet trykke på nytt, i anledning tiårsjubileet?


Kommentarer

  1. FløtePus | 26. oktober 2006 kl 10.56

    Selv om jeg som konservativ ikke har særlig mye til overs for Jaglands sosialdemokratiske politikk, er det grunn til å berømme ham for hans uttalte idealisme og visjonære tilnærming til samfunnet. I stedet for en kald og kynisk maktperson (som Gro) eller en opportunistisk vestkant-broyler med et kunstnerisk forhold til egne løfter (Stoltenberg) hadde Norge med Jagland som statsminister en leder som så lenger enn èn stortingsperiode, og hadde uttalte, om enn noe vidløftige visjoner om hvordan han syntes samfunnet skulle være. Jeg legger merke til at av all den kritikken Jagland blir utsatt for, så har ingen beskyldt ham for løgn. Det samme kan ikke Stoltenberg sies å smykke seg med. Jagland var på mange måter vår siste idealist. Personlig synes jeg han gjorde en framifrå jobb både som utenriksminister og som leder av utenrikskomitèen. Også her viste Jagland at han faktisk ville noe, i motsetning til Petersen og Pjalt-Støre, som er «nisser uten lass».

  2. DexterMoon | 26. oktober 2006 kl 13.50

    Enig med Fløtepus – Jagland er noe så sjeldent som en sosialistisk politiker med noe som kan ligne ryggrad.

  3. Per | 29. oktober 2006 kl 23.39

    Tilbøyelig til å være enig i kommentarene om Jagland. Når det gjelder «Bongo fra Kongo»-uttalelsen har jeg en sterk følelse av at det ville blitt atskillig mer og langvarig blest og ståhei rundt denne dersom den hadde kommet fra en FrP-politiker. Det ville uten tvil ha blitt tolket som nok et «bevis» på FrPs «rasisme»…

  • Dagens sitat

    It is no accident that the symbol of a bishop is a crook, and the sign of an archbishop is a double-cross.

    — Unknown
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter