Dagsavisen er idag bekymret for maktforskyvning i statskirken, fra liberale til konservative teologer. De siste har erobret tre maktposisjoner i kirken.
Akkurat nå pågår Kirkemøtet, som er Den norske kirkes høyeste organ. Det blir kampvotering om posisjonen som leder for Kirkerådet. Det er tre kandidater, blant dem Nils Tore Andersen (tidligere generalsekretær i Misjonsalliansen) og Arne Grønningsæther fra Oslo, som er åpent homofil. At disse to har motsatte standpunkter til statskirkens dobbeltholdning til homofile, sier seg selv. For sikkerhets skyld finnes en kvinnelig kandidat med et mellomstandpunkt i akkurat den saken.
Dagsavisen peker idag på at tre posisjoner i statskirkens maktsystem er erobret av konservative:
– Tidligere i år ble den konservative Jens Petter Johnsen direktør i Kirkerådet. Han etterfulgte den langt mer radikale Erling Pettersen.
– Homo-liberale Finn Wagle var inntil i år leder, eller preses, for biskopene. Nå har konservative Olav Skjevesland overtatt.
– Den viktigste bispestolen i landet, Oslo, var besatt av den teologisk svært liberale Gunnar Stålsett inntil for halvannet år siden. Etter mye strid ble han etterfulgt av Ole Chr. Kvarme – en av Kirkens mest konservative biskoper.
Regjeringens utnevnelser gjenspeiler folkemeningen
Senterpartiet, et av de mest konservative partiene i Norge, er naturligvis for å beholde ordningen med statskirke. Inger Enger mener at utnevnelsene i større grad vil gjenspeile «folkemeningen» hvis det er regjeringen som foretar dem.
Også Arbeiderpartiet har beveget seg i den retningen, bort fra sitt mer statskirkefiendtlige syn. Kirkeminister (!) Trond Giske tar ovennevnte eksempler som «bevis» på at det er bedre om staten har hånd om disse utnevnelsene, enn at statskirken selv utnevner/velger sine egne ledere. Han peker på hvilken retning kirken vil ta hvis den blir løsrevet fra staten; den blir mer konservativ. Han mener ifølge Vårt Land at kirkens egne organer må vise at de ønsker en åpen kirke (les liberal).
Engasjement avgjørende
Det er ikke så merkelig at konservative erobrer maktbastioner i statskirken. Det er jo de konservative som engasjerer seg! Blant annet i valgene til menighetsråd. For å øke engasjementet har myndighetene blant annet flyttet valgdatoen for valg til menighetsråd, slik at dette valget foregår samtidig med andre valg. Uten at statskirken er blitt mer liberal av den grunn.
Høytidskristne
preger statskirken. Prestene preker for glisne benkerader hver eneste søndag året rundt, bortsett fra i høytidene, enten de er kirkelige eller familiære. Jul og påske, barnedåp, konfirmasjon og bryllup fyller kirkene. Et slikt forhold til sin tro og det kirkesamfunnet man er medlem av vil aldri gi det enkelte medlem mulighet til å påvirke kirkens organer.
Men engasjement kan gi resultater. Til tross for at Oslo i Ole Christian Kvarme fikk en langt mer konservativ biskop enn Gunnar Stålsett, er menighetsrådet i Oslo såpass liberalt at det utnevner homofile prester. Uten liberalt engasjement ville ikke dette vært mulig.
Bokstavtro bibellesning – eller fortolkning
De mest konservative kan bare sitere fra Bibelen til støtte for sine synspunkter, enten temaet er abort, skilsmisse eller homofili. Og så fortider de det som er mest utdatert. De liberale kirkegjengerne må fortolke Bibelens ord om de skal finne støtte for mer, ja liberale synspunkter tilpasset vår tid.
Det norske Arbeiderparti – og Chinas kommunistparti
er samstemte i sitt ønske om å utnevne biskoper. Ap i Statskirken, KKP i Den katolske kirken. Begge partiene ønsker biskoper som i større grad reflekterer statens syn på diverste saker, enn kirkesamfunnets.
Dette er kanskje en slem sammenligning, men den viser til fulle hva konsekvensene er, om man er tilhenger av statlig innblanding – også overfor religiøse organisasjoner.
Liberaleren er til fulle verdiliberal. Vi ønsker skille mellom kirke og stat. Hvis det ikke er mulig å avvikle ekteskapslovgivningen er det sekundære ønsket en felles ekteskapslov som ikke er basert hverken på kjønn, legning eller antall. Homofile bør kunne vurderes som adoptivforeldre på lik linje med heterofile par og enslige. Om biskoper er kvinner eller menn, homofile eller hetorofile, spiller ingen rolle for oss. Vi ønsker ikke å opprettholde noen form for diskriminering – hverken av kvinner eller homofile.
Men vi vil ikke blande oss inn i hvordan statskirken, Den katolske kirke, frikirkene, eller muslimene utnevner sine ledere.
Haster det med et skille av kirke og stat?
Nei, mener Kirkerådets avtroppende leder Thor Bjarne Bore.
Jo, mener Liberaleren. Det hører ingen steder hjemme at vi i 2006 har en stat som ikke bare har valgt seg ut én bestemt religion, men også et konkret kirkesamfunn, som sitt offisielle trosorgan.
Stortinget bør sørge for å vedta den grunnlovsendringen som må til for å skille kirke og stat. Både av hensyn til staten og kirken. Og så får det bli opp til medlemmene å avgjøre hvilken retning det fristilte evangelisk-lutherske kirkesamfunnet skal ta.
Det er ikke statens oppgave.
