Er LO-ledelsen representativ

av | 12. april 2007 kl. 16.09 | Ingen kommentarer

for sine medlemmer? Neppe. Hvert 5.medlem stemmer FrP, men deres synspunkter er ganske sikkert ikke representert når LO-ledelsen avholder faglig-politisk konferanse på LO-skolen i Sørmarka.

Konferansen åpnet i går, og LOs politiske gren (Ap) skulle presentere sitt faglig-politiske regnskap. LO har allerede utgiftssiden av regnskapet klart; der står de millionene LO med forbund bevilget for at triumviratet Ap-SV-SP skulle ta makten efter valget i 2005. I en fotnote forklares den faktiske erobringen av makten med gunstige utslag av valgordningen. Statsministerens kontor har med seg en rapport som skal utgjøre inntektssiden av regnskapet; de vedtak regjeringen i løpet av sine 18 første måneder har gjennomført til fordel for LO.

Neste år er det faglig-politiske samarbeidet mellom Ap og LO 80 år, og burde vært overmodent for pensjonstilværelsen. I stedet kreves aktiv arbeidsinnsats i flere år ennå. For som konstituert LO-leder Roar Flåthen sa det: Det skal ikke bli noe regjeringsskifte i 2009.

LO er åpenbart fornøyd med regjeringens innsats (i motsetning til med valgkampen), men representerer et unntak. Regjeringen som ble innsatt takket være LOs penger og innsats skulle representere slutten på ustabile mindretallsregimer, men har i stedet blitt et innbyrdes kranglende flertallsregime. Fortsetter kranglingen i samme omfang kan neppe LOs penger hindre velgernes marsjordre i 2009. Om da samarbeidet holder så lenge.

Siv Jensen på velgerjakt i LO
er en foreteelse som foregår uten opphold. Senest tirsdag kunne Dagsavisen fortelle at FrP (igjen) skroter en programpost, til fordel for et flunkende nytt forslag. Denne gang om et helt nytt pensjonssystem. FrP står på siden av det nylig inngåtte pensjonsforliket mellom de andre partiene. Istedenfor å markedsføre sitt programfestede pensjonssystem, frir partiet uhemmet til venstresidens velgere; ved å snekre sammen et pensjonssystem bygget på det Norge har i dag. Pensjonstalsperson Robert Eriksson sier rett ut at velgerne skal se hva FrP gjør i Stortinget fremfor å lese partiprogrammet.

Søknad om pengestøtte – viktig signal til FrP-velgerne i LO
Oslo FrP søkte før påske LO om pengestøtte til valgkampen. LO-ledelsen lurte nok på hvaslags påfunn dette var, men lovet å behandle søknaden seriøst. FrP vil få samme spørsmål som andre partier, og svarene vil være avgjørende for søknaden. Foran 2005-valget var Høyre og FrP de eneste partiene som ikke svarte på disse spørsmålene.

Svaret på søknaden er gitt: Premissene for spørsmålene er diktert av innholdet i det faglig-politiske samarbeidet LO og Ap har utviklet gjennom snart 80 år. FrPs synspunkter på ”faglig-politiske” temaer ligger naturlig nok langt unna hva Ap og LO står for. Som det meste annet av programfestet politikk som FrP-ledelsen ikke har tatt bryet med å endre, stammer dette fra tiden liberalismen var ankerfestet for partiets politikk. Andelen av røde løsninger i FrPs populisme øker stadig, og kanskje vil faglig-politiske standpunkter efterhvert også farves røde?

Søknaden, med sitt implisitte avslag, kan anses som et viktig signal til FrP-sympatisører i LO: LO-ledelsen hører ikke på dere! Deres synspunkter er ikke noe verdt! For å bli hørt må dere aktivisere dere!

Kan vi så se for oss at LO-sekretariatet de kommende årene holder diskusjoner om de skal satse på sine tradisjonelle samordnede sentrale oppgjør med korporative elementer – eller velge bedriftsvise oppgjør der bunnlinjen avgjør lønnsøkningen – sammen med den enkeltes innsats? Neppe. AKP’ernes ville streiker og selvproletarisering rokket ikke ved LO-Aps moderasjonslinje. Selv SV’ere i LO-ledelsen er fortsatt et særsyn – og da skal ingen forvente at noe så avvikende som FrP-sympatisører i fagbevegelsen skal stige opp på barrikadene.

Beskjeden til LO
Søknaden om pengestøtte kan også leses som en beskjed til LO-ledelsen: Dere må ta medlemmenes partipolitiske preferanser på alvor! At denne beskjeden blir tillagt noen vekt overhodet kan knapt FrP-ledelsen selv tro på.

Likevel kan den implisitte beskjeden brukes i partiets generelle argumentasjon om avstanden mellom samfunnseliten og ”folk flest”. Også LO-ledelsen er en del av eliten, som godtar moderate lønnsoppgjør for sine medlemmer, argumenterer utad mot ledernes lønnsfest men stemmer for solide lønnsøkninger, fallskjermer og opsjonspakker i bedriftsstyrene, og som bruker medlemmenes penger til å innsette en regjering som vil styre medlemmenes liv i detalj.

Søknaden om pengestøtte til LO Oslo er en del av en nøye gjennomtenkt strategi der appell til ”folk flest” er fundamentet, og virkemiddelet er alt som ”dokumenterer” at FrP er på din side – mot den arrogante samfunnseliten som gjør narr av deg bak din rygg mens de klør hverandre på ryggen og øker sin velstand og makt. FrP resirkulerer slagordet fra sin liberalistiske epoke; ”forskjellen på politikk er FrP” – til vel så stor populistisk nytte.

Hva ved FrP lokker LO-medlemmene?
Dette er et nøkkelspørsmål både for Ap-aktive LO-strateger så vel som for FrP-ledelsen. Det bør være innlysende at det neppe er liberalistisk funderte synspunkter på lønnsdannelse, sysselsetting, lovregulering av arbeidslivet, subsidier til næringslivet, fagforeninger og streiker.

Snarere er det FrPs forslag om bevilgninger til politi og rettsvesen, synet på kriminalitet, innvandring, koblet sammen med partiets forslag til økede bevilgninger til helsevesenet – alt kan kobles sammen under betegnelsen trygghet. Trygghetssøkende samfunnsborgere opplever de stadig raskere endringene i det globaliserte samfunnet som en trusel, og finner knapt noen trøst i at de lever i verdens rikeste land. For manglene skriker dem i øynene hver dag. Sliterne tror ikke på elitens argumenter om at det er umulig å bruke selv en brøkdel av den enorme velstanden til å fjerne manglene i helsevesenet, øke kvaliteten i skolen, styrke politiet, gi minstepensjonistene bedre levekår, og holde forbryterne innesperret.

LO har vært en sterk forsvarer av offentlige(statlige/kommunale/fylkeskommunale) løsninger, og negativ både til konkurranseutsetting og privatisering – mens FrP har inntatt de motsatte standpunktene. Stadig flere kan være enig med FrP og Deng xiao Ping om at det spiller ingen rolle hvem produsenten er, bare varene leveres.

FrP fjerner skremmebildet Ap argumenterer mot
Når FrP tilsynelatende har overtatt det gamle RV-slagordet ”penga fins!” har ikke LO/Aps vanlige skremmebilde av FrP som de inkarnerte høyrekreftene noen spesiell troverdighet. Velgerne ser et FrP som beveger seg lenger og lenger bort fra tradisjonelle høyresideløsninger. Det er åpenbart at Ap og LO-ledelsen ikke har klart å justere sin argumentasjon i takt med FrPs endringsprosess.

I det globaliserte Norge skjer de hurtigste endringene i FrP, men partiet klarer likevel å fremstå som garantist for å gjenopprette trygghet og orden i samfunnet. LO klarer det ikke. Selv ikke når man har kjøpt seg en politisk flertallsregjering.

Som Eli Hagen skriver i sin bok: Da faren sluttet å stemme Ap var det ikke han som sviktet – det var Ap som allerede hadde sviktet ham. Det er denne følelsen hvert 5.LO-medlem også har. Følelsen av å være sviktet. Roar Flåthens faglig-politiske konferanser med Jens Stoltenberg fjerner ikke den følelsen.

FrP er ikke det nye arbeiderpartiet – men Siv Jensen leder et parti arbeidere lenge har valgt å vise tillit. I håp om at i hvert fall ikke hun skal svikte dem.


Kommentarer

Denne artikkelen er stengt for kommentarer.