Sponheims poker: Jens eller Jensen
Lars Sponheim ber velgernerne ta parti mellom to ikke-sosialistiske regjeringsalternativer. Siv Jensen møter Venstre på samme måte som FrP ble møtt av Willoch i 1986 og 1987.
Mens Siv Jensen og FrP er blitt store og etablerte på ikke-sosialistisk side, oppfattes de som like outrerte som før. Den virkelige rampegutten er imidlertid Venstres Lars Sponheim. Akkurat da Høyre hadde fått et pusterom, og forberedte seg på å være brobygger mellom sentrum og FrP frem mot 2009, tråkker Sponheim uti igjen. Han vet hva han vil (og hva Høybråten vil). Problemet for Høyre er at partiet ikke kan velge mellom sentrum og FrP. De må alle henge sammen om det skal bli regjeringsskifte.
Gårsdagens avklaring om at Venstre heller foretrekker en ren Ap-regjering i mindretall er ikke så dramatisk som den høres ut. Det er langtfra første gang at Sponheim roser Jens’ første regjering (2000/01). Et moderne, sentrumsorientert Ap fokusert på å modernisere og effektivisere offentlig sektor. Uten for store bindinger til LO. Uten å være avhengig av konservative partier som SV og SP. Et slikt Ap kan et reformfokusert Venstre med radikale forslag samarbeide med. Tyngdepunktet i norsk politikk forblir i sentrum. Akkurat slik Lars Sponheim ønsker det.
Sponheims styrke som partileder for Venstre siden 1996 har vært å gjøre om idépartiet Venstre til et maktorientert parti. Før Sponheim kunne Venstres landsmøter til forveksling ligne de resolusjonskverner av noen landsmøter SV hadde. Med meninger om mangt, men uten evne eller vilje til å påvirke noe som helst.
Sponheims maktresonnementer har vært krevende både for Venstres tillitsvalgte og medlemmer, men nå begynner ihvertfall velgerne å følge efter. Både i Bergen og Oslo gjør lokale Venstre-politikere sitt beste for å følge opp Sponheims maktpolitiske krumspring.
Velgerne må avgjøre tvekampen på ikke-sosialistisk side
Høyre og FrP har siden 1995 sloss om å være størst på ikke-sosialistisk side. Med FrPs stagnasjon og Høyres fremgang ved året svalg er denne tvekampen på ingen måte avgjort. Høyre ønsker å bli størst, for dermed å ha initiativet når forhandlinger om en ny regjering skal starte efter valget i 2009. Solberg og co vet at hvis FrP blir størst blir det svært vanskelig å få med sentrum. Siv Jensen på sin side håper at FrP skal bli så store at tyngden i seg selv tvinger de andre partiene til å ta stilling. Men veien til makt i norsk politikk går via sentrum. Hvis Høyre og FrP efter valget i 2009 ikke trenger begge sentrumspartiene, men kun ett av dem for å skape flertall kan en H/FrP-regjering hente vekslende støtte i Stortinget. Vel å merke hvis regjeringen overhodet blir etablert.
Norge har ikke investitur. En regjering er ikke avhengig av en positiv tillitserklæring for å bli etablert. Men et flertall på Stortinget må ihvertfall peke på ett alternativ, skal det få oppdraget av Kongen. Hvis SV, SP, Venstre og KrF alle peker på Ap og Jens Stoltenberg, blir Siv og Erna sittende med skjegget i postkassen.
Liberaleren har flere ganger oppfordret H, KrF og V til å gå mer offensivt til verks, og oppfordre velgerne til å velge mellom et alternativ bestående av disse tre, og et alternativ der FrP er førende. Skal vi dømme efter 2005-valget foretrekker velgerne at FrP er førende. Eller ihvertfall med i kabalen. Det var ytterpunktene i det ikke-sosialistiske spekteret som hadde fremgang; FrP – og Venstre.
Problemet både for Siv og Erna er at de ikke kommer utenom sentrum. Med sitt utspill igår ber Lars Sponheim velge mellom to ikke -sosialistiske alternativer; et alternativ bestående av V, KrF og Høyre – og et alternativ der FrP er med (men uten sentrum). Velgernes svar kan bli å gi de fire partiene flertall – sammen.
Hvis politikk er viktigst
Og det er det jo, både hvis man skal tro Sponheim og Jensen. Da bør partiene kanskje slutte å snakke så mye om hvem som skal samarbeide med hvem, og heller la sakene råde. Velgerne bør stemme utfra hvilke løsninger og saker de mener er viktigst.
Sponheim listet opp 3 viktige områder der Venstre ikke har øyekontakt med FrP. Siv Jensen poengterte riktig nok at det ikke kan være slik at FrP som et av de to største partiene i koalisjonen ikke skal være dét partiet som må ofre mest av sin politikk – og ikke minst at det er slutt på den tiden da de andre partiene tok FrPs stemmer for gitt. Men er det ikke nettopp hva Siv selv forsøker; å ta Venstres stemmer for gitt?
Kartlegg politikken!
Hvis det er lov å gi FrP et råd, må det være at partiet setter seg ned med programmene, og utarbeider forslag til kompromisser på de områdene Venstre selv definerer som viktige. Da får Venstre og velgerne se hvilke kompromisser Venstre sier nei til uten engang å ha sett dem. Men disse forslagene til kompromisser vil først komme for dagen efter valget. For partiene går til valg på egne programmer, og så er det valgresultatet og forhandlingene efterpå som avgjør hvem som har fått de sterkeste kortene på hånden.
Samtidig, et råd til Venstre: En tilsvarende kartlegging bør gjøres, og gjerdestolper bør settes ned for å markere grensen for hvor langt eventuelle kompromisser kan gå.
Jensen bruker tyngdekraften mot Venstre
Da FrP i perioden 1985 – 89 var minst på Stortinget med kun 2 mandater, bidro partiet til at Willoch-regjeringen valgte å gå av i 1986, og hindret en Presthus-regjering i 1987. Da var Willoch og Høyre snare til å så tvil om FrP egentlig var et borgerlig parti.
Idag er det Siv Jensen som bruker Willochs argumentasjon, mot Venstre. I flere debatter igår forsøkte Siv å så tvil om Venstre egentlig er et ikke-sosialistisk parti. Underlig argumentasjon fra et parti som selv visste å benytte sin vippeposisjon som Stortingets minste parti – Slik Venstre gjør nå. Og ikke minst fra et parti som i opposisjon i forrige periode skapte flertall sammen med sosialistene – mot en ikke-sosialisitisk regjering. Slike argumenter vil nok FrP få høre fremover mot 2009-valget.
Sammenligningen med Venstre i 1985
For Venstre blir det ihvertfall enkelt å svare på ett argument, selv om det sikkert vil svi for den gamle garde.
Enkelte peker på at sist Venstre forsøkte et samarbeid med sosialistene, i 1985, falt partiet ut av Stortinget, og kom ikke tilbake før 8 år senere. Da overser man at Venstre idag knapt er sammenlignbart med Venstre i 1985.
I 1985 hadde Venstre liten troverdighet som ikke-sosialistisk parti, og var overhodet ingen kraft å regne med i maktspillet på Løvebakken. Efter 11 år med Lars Sponheim som leder er partiet trygt plassert på ikke-sosialistisk side, og tillegg har partiet troverdighet pga sin klare front mot FrP. Ikke-sosialistiske velgere som ikke ønsker FrP med på laget, vet at de kan stemme Venstre.
Alternativene velgerne må ta stilling til i 2009
Vi kan se for oss følgende alternativer ved stortingsvalget om 2 år:
1. De velgerne som ønsker en regjering der Høyre er trukket inn mot sentrum, må stemme Venstre og KrF.
2. De som ønsker en regjering der Høyre er trukket mot FrP, må stemme på FrP.
3. De som ønsker en bred ikke-sosialistisk regjering må stemme Høyre.
4. De som ønsker et moderne reformorientert Ap befridd fra dagens regjeringspartnere bør stemme Venstre – eller Ap.
5. De som ønsker at dagens regjeringssamarbeid skal bestå må stemme på SV og SP, men ikke på Ap (jfr pkt. 4).
I ly av kaoset på ikke-sosialistisk side kan Ap gjøre et godt valg, løftet opp mot gamle høyder. Også dagens kaotiske regjeringssamarbeid kan få velgere som ikke ønsker en eller annen ikke-sosialistisk regjering til å stemme på Ap.
Isåfall får Lars Sponheim oppfylt sin drøm om en sentrumsorientert regjerig i en eller annen form. Om Venstre fortsatt er på Stortinget for å spille ball med Ap, er en helt annen sak.
Kommentarer
Skriv en kommentar
Støtt kampen mot DLD økonomisk!
Jeg er ingen Sponheim fan, men han er taktisk dyktig og det er nok en av grunnene til at han har fått en så total dominans i Venstre. Og nå knuser han blokktankegangen igjen, en ide som kommer opp av og til – men som ikke har livets rett.
Det er nesten umulig å se for seg at Høyre og Frp skal få flertall, det ser ut som at 40% er nivået de kan ha forhåpninger om å nå (selv det er optimistisk og noe de ikke har greid noen gang). Da er de avhengig av et eller mest sannsynlig to sentrumsparti for å sikre flertall. Det prosjektet er nå dødt.
Høyre har det ikke lett, de vil nok fortsette med sin samlende holdning forutsatt at meningsmålingene holder seg rundt valgresultatet fra i høst. Men om det blir to borgelige alternativ og Høyre ikke er i stand til å velge så kan de miste velgere til både Frp og Venstre. Da er Høyre inne i et mareritt, lik det de opplevde før 2005 – kanskje i enda større grad.
Venstre sine velgere er i moderat opposisjon til sosialdemokratiet og i klar opposisjon til sosialismen. Venstres velgere er også i klar opposisjon til populisme og det er mange i Venstre som også ser på Frp som fremmedfientlige. Derfor er ikke Sponheims utspill overraskende og det er heller ikke særlig skadelig siden nedsiden er ganske liten. Oppsiden er stor – de mange SV velgerne som har gått til Ap eller satt seg i sofaen, de er opptatt av miljø og skole – men vil ikke ha noe å gjøre med Frp. De har nå fått en åpen dør til Venstre. For et lite parti som Venstre kan disse bety mye. I tillegg har vi alle de moderate/liberale i Høyre – endel av de som gikk til Venstre foran forrige stortingsvalg. Og det kan fort bli flere om taktikken til Sponheim treffer.
Får vi et sentrum-høyre litt over 30% i valget i 2009 så kan det bli interessant å se om Jensen velger Stoltenberg eller Sponheim/Solberg. Sponheim har hvertfall gjort det klart at det ikke blir en Jensen regjerning i Norge. Og takk for det.
Men er bra at Sponheim er ærlig overfor velgerne. Nå vet alle V velgere som ønsker et maktskifte hva V ønsker etter valget.
Vi får håpe at vi får en like klar melding fra Høybråten. Han er imidlertid smartere enn Sponheim, og vet at et slik utspill vil være helt håpløst å gå inn i en valgkamp med. Tipper Sponheim også skjønner det etterhver og kommer til å modere seg. Dessverre vil det bety tåkeprat… Tåkeprat som vil ødelegge et nødvendig maktskifte.
Kai: Jeg tror velgerne ganske raskt vil gjennomskue påstander om at V ikke lenger er borgerlig, etc.
De 5 alternativene jeg lister opp tilslut i min artikkel bør være en god guide for velgerne når de skal stemme.
Jeg sier bare at velgerne nå vet hvor V vil hoppe. Det er bra for nå vet alle velgere som ønsker et maktskifte hva V vil gjøre etter valget. Jeg har ikke sagt et ord om V er borgerlig eller ikke (et begrep som uansett må presiseres).
Men Sponheim vil endre standpunkt når han skjønner hvor farlig utspillet hans er i en valgkamp…
Sponheim må snu igjen for å bevare partiets troverdighet og oppslutning. Ikke glem hvorfor Venstre nå har stabilisert seg på et høyere nivå. Det er fordi partiet har etablert seg som et troverdig og klart borgerlig parti.Sponheim klarte før siste valg å selge inn at Venstre over sperregrensen var nødvendig for en borgerlig regjering og fikk både velgere og penger som ellers ville gått til Høyre. Dersom Sponheim går inn i neste valgkamp med samme holdning som han nå har signalisert er det den største tabben siden Dørums frieri til Gro Harlem Brundtland.
Tror ikke din fem ledetråder vil holde Pleym Christensen. Det er utopi å tro at Høyre vil få flertall sammen med Venstre og KrF. Jeg tror mange av dem som ønsker å dra Høyre mot sentrum vil betakke seg for en Ap-regjering, for dem er det et usedvanlig dårlig råd å stemme Venstre.
Dersom valgresultatet blir omtrent som dagens målinger er det faktisk Venstre som må velge og ikke Fremskrittspartiet. Da er det jo greit å si klart fra på forhånd, men det kommer til å bli en velgermessig katastrofe for Venstre og bare gi Frp ytterligere vind i seilene.
All erfaring tilsier at populistene vil moderere seg i regjeringsposisjon. Vi har sett det med SV, vi har sett det med nasjonalalliansen i Italia og vi har sett det med det såkalte Frihetspartiet i Østerrike. FPÖ klarte å regjere, men tapte velgere fordi partiet måtte opptre ansvarlig, akkurat som SV i Norge. Derfor tror jeg de øvrige borgerlige partiene vil tjene stort på å la Frp få prøve seg i posisjon.
V er nok et borgerlig parti, men det som er avklart ved dette utspillet til Sponheim er at velgere som ønsker et regjeringsskifte etter neste valg må stemme H eller FrP. Dette er jo de eneste to partiene på ikke-sosialistisk side som har gjort det klart at de ønsker et bredest mulig ikke-sosialistisk samarbeid. V ønsker ikke å ha med FrP. Det har selvsagt V full rett til å mene, men da blir det ikke flertall på Stortinget for regjeringsskifte. En stemme på V er derfor i praksis en stemme på en regjering fortsatt ledet av Jens Stoltenberg.
Jeg tror – i motsetning til Kai – at Sponheim ikke vil endre standpunkt. Til det er hans motstand mot FrP for stor. Igjen – en ærlig sak. Skuffende? Ja. Overraskende? Nei. Og KrF lander nok på det samme standpunktet.
Det mest realistiske etter neste valg er nok en regjering bestående av Ap+Sp+KrF. KrF har mye til felles med Ap (som de også har med H, avstanden mellom Ap og H er som kjent ikke så stor). Jeg kan ikke se for meg at V går i regjering sammen med Ap, men de vil da agere støtteparti. (Hvis de kommer inn på Stortinget. De H-velgerne som stemte V ved forrige valg for å prøve å sikre fortsatt borgerlig regjering går nok tilbake til H når V nå har avklart at de vil støtte Ap fremfor H+FrP.) Jeg kan heller ikke se for meg at Ap skal sitte i regjering med Sp alene. Det mest positive med en Ap+sentrumsregjering er at SV forsvinner ut av regjering. Det vil være uaktuelt for KrF å sitte i regjering sammen med SV.
Vel, det ble mye skriverier, men dette er nå ihvertfall min mening.
Til Toe: Veldig bra skrevet. Jeg tror fortsatt ikke Sponheim snur og derfor blir det borgerlig rot og kaos, V kanskje ut av Stortinget og en Ap+sentrumsregjering. Det smarteste de øvrige borgerlige partiene kan gjøre er å la FrP sitte i regjering. Da kommer oppslutningen til FrP til å dale. Det viser all tidligere “ansvarliggjøring” av fløypartier.
Logikken til Per og Toe slår sprekker når de sier at Frp er garantist for borgelig styre. Frp har jo vært klar på at de ikke støtter en borgelig regjering utgått av Høyre-Sentrum, og det betyr i praksis at det blir en fortsatt AP-regjering i en eller annen variant.
I tillegg så tror jeg faktisk ikke Per og Toe kjenner til de indre forhold i Venstre. Det vil bety en ny splittelse av Venstre å gå i regjering med Frp. Det er vel knapt Venstre-medlemmer som tør si at de kan tenke seg samarbeid med Frp.
Og for sentrum er mareritt å bli et haleheng i en toblokkskrig. Blir det et regjeringsvalg så taper sentrum. Jeg tror ikke valget i 2009 blir et regjeringsvalg for at det ikke vil være noen klare regjeringsalternativer. Det er ingen grunn å tro på en opptur for Sv og da er dagens regjering ikke et reelt alternativ. Et Høyre+Frp på 35-40% oppslutning vil ikke heller være et regjeringsalternativ og da dør regjeringsvalget ut av seg selv.
Og det er grunn til å minne om at Venstre nå bruker Hagens taktikk – Hagen knuste den borgelige regjeringa før forrige valg og ble belønnet med et kjempevalg. Han gjorde det for at han så at Frp fort kunne havne på sidelinjen i et regjeringsvalg og det ville være en katastrofe. Det samme gjør Sponheim nå og jeg tror han lykkes.
Alle Stortingsvalg er regjeringsvalg. Dersom Venstre tror de kan definere seg bort fra det lurer de bare seg selv.
For øvrig har jeg ikke sagt at Frp er en garantist for borgerlig styre, men jeg har spådd at de vil bli ansvarliggjort i posisjon. Tar jeg feil så blir det regjeringskrise og Venstre får det som den vil. Forskjellen er imidlertid at da har man prøvd og det er noe ganske annet enn denne “tuppen og lillemor”-leken som Sponheim nå har satt igang.
Det Venstre og Bigboyen glemmer er tyngdeloven. Et parti som vaker rundt sperregrensen bør sannsynligvis gå til valg med en annen strategi enn et parti som ligger stabilt på 15-25 prosent.
Venstre spiller seg selv over sidelinjen dersom man forfølger Sponheims strategi. Trolig kjenner Biboyen bedre til det indre liv i Venstre, men for å nå over sperregrensen trenger man også velgere, og mitt poeng i så måte er at Venstres velgere nå i overveiende grad er borgerlig innstilt. Glemmer man det, så glemmer velgerne snart Venstre igjen.
Jeg tror bekymringen for sperregrensen er veldig liten i Venstre. Fundamentet som er bygd opp i Oslo, Akershus og Rogaland er så sterkt at det alene nærmest garanterer en tilværelse over sperregrensen. Venstre er på vei til å bli et byparti. I tillegg så er Venstres velgere i stor grad opptatt av saker og i mindre grad av hvem de samarbeider med. Derfor ser man stor fremgang i Stavanger hvor de har samarbeidet med Høyre og Arbeiderpartiet og i Oslo hvor de har vært en garantist for at Lae skulle få fortsette.
Derfor tror jeg nedsiden er liten på å gamble med å lage “kaos” på borgelig side. Venstres velger kan leve fint både med en Høyre-Sentrumsregjering og en AP regjering som stort sett støtter seg til Sentrum. Begge deler garanterer innflytelse for Venstres stemmer.
Venstre har plassert seg midt i manesjen frem mot valget og vil bli en sentral aktør frem mot valget. Og det bør gi utslag på oppslutningen for et parti som har slitt stort med å få oppmerksomhet.
>Og det er grunn til å minne om at Venstre nå bruker Hagens taktikk – Hagen
>knuste den borgelige regjeringa før forrige valg og ble belønnet med et
>kjempevalg. Han gjorde det for at han så at Frp fort kunne havne på sidelinjen
Det er feil. Det Hagen gjorde var genialt, det V gjør er bare dumt.
- Hagen gjorde det ikke for å få oppmerksomhet, men av tre viktige strategiske grunner. 1) FrP måtte distansere seg fra en upopulær Bondevik-regjering. APs valgkampmaskin hadde knust FrP hvis de i hele valgkampen kunne si “en stemme på FrP er en stemme på Bondevik”. 2) Bondevik ble degradert. Han gikk rundt i hele valgkampen som en vits fordi alle visste han uansett var ferdig. 3) Kortene etter valget måtte deles ut på nytt. FrP hadde ingenting å tjene på at Bondevik-regjeringen fortsatte. Regjeringspartiene med H i spissen gjorde imidlertid et så elendig valg at det aldri ble delt ut nye kort, men det hadde blitt interessant…
- V på den andre siden oppnår ingenting med utspillet (bortsett fra å kanskje virke som en indremedisin). Det V gjør er egentlig å spille seg selv ut på sidelinjen ved å vise alle kortene før spillet i det hele tatt har begynt.
>Jeg tror bekymringen for sperregrensen er veldig liten i Venstre.
Det er mulig V begynner å tro at de er uovervinnelig etter siste valg, men hvis jeg var valgkampleder i H eller FrP så vet jeg hvordan jeg skulle knust V i valget…
TOE: “Tror ikke din fem ledetråder vil holde Pleym Christensen. Det er utopi å tro at Høyre vil få flertall sammen med Venstre og KrF. Jeg tror mange av dem som ønsker å dra Høyre mot sentrum vil betakke seg for en Ap-regjering, for dem er det et usedvanlig dårlig råd å stemme Venstre.”
Jeg har da heller ikke sagt at det blir et flertall for partiene i Bondevik II.
Men et FrP justert ned mot 10% vil kanskje innta en noe annen holdning enn om de får opp mot 20%. To sentrumspartier som tilsammen er større enn FrP vil bety at tyngdepunktet forskyves mot sentrum. Noe som jo er Sponheims hensikt.
Forøvrig er jeg også redd for at KrF skal finne på å gå inn i en regjering med Ap og Sp. Grunnet mangelen på økonomisk politikk i dét partiet. Jeg har skrevet flere artikler om hvor viktig KrFs veivalg er.
Jeg har overhodet ikke den samme frykten for at V skal etablere noe permanent forhold til Ap. Til det er den liberale ryggmargsrefleksen for sterk. Mot maktarroganse, særinteressebindinger, og en sterkt statlig styrt økonomi.
Mange borgerlig innstilte velgere ønsker å trekke politikken mot sentrum. Derfor fikk Venstre et godt valg i Oslo, ikke minst på grunn av Thommessen. Poenget er at partiet ikke hadde fått dette gjennombruddet om man ikke hadde vært en garantist for Lae. Hadde Venstre i hovedstaden gjort som Sponheim nå sier, holdt døren åpen for et Gerhardsen-byråd så hadde mange velgere forsvunnet.
Venstre gjør det best der hvor man har en klar urban og liberal profil med klar borgerlig vri.
Tror gjerne at frykten for sperregrensen er liten i Venstre, selvtilliten ser ut til å være omvendt proporsjonal med størrelsen. Partiet hadde i forrige periode to representanter, det var til gjengjeld nasjonalforsamlingens to mest selvhøytidelige og pompøse. Men historien er altså full av eksempler på at velgere som kommer lett også forsvinner lett. Venstre må gjerne ignorere dette og dermed spille seg selv over sidelinjen, men jeg tror altså at konsekvensen er at et Storting med rent H-Frp flertall blir mer sannsynlig, i alle fall i 2013. Dersom Sponheim nå synliggjør at en stemme på Venstre (og KrF) er en stemme til en Ap-regjering, vil mange betakke seg og heller gå tilbake til Høyre. Velgerne vil vite hva de får og man kan like det eller ikke, men regjeringsspørsmålet er viktigst i en stortingsvalgkamp. Derfor er flørtingen med Ap en dødslinje for Venstre. Det er prøvd i 1985 – Da trodde Dørum på regjeringsdeltakelse, men med 0 representanter på Stortinget ble det ikke akkurat slik.
Sponheims utspill handler om er at Høyre må velge. De påstår de kan få i pose og sekk, men må i realiteten velge mellom FrP og Venstre. Venstre kan ikke sitte i regjering med et FrP som er deres motsetning i miljøpolitikk, økonomisk politikk og synet på det flerkulturelle samfunnet. Sponheim har gjort det klart at han ikke støtter noen Ap-regjering men vil være i opposisjon til den, så alt snakket om “flørting” med Ap kan vi legge bort. Så har Sponheim også gjort det klart at H-FrP i en tenkt situasjon ikke kan holde Venstre som gissel ved å gi de valget mellom dem selv eller en AP-regjering. Venstre er mer enn et vippeparti som skal “gi” makten til andre. Venstre skylder sine velgere å søke makt selv. en ny H/V/kRF regjering er ikke den umuligheten mange påstår. Blir disse tre partiene større enn FrP og større enn AP er de det klart mest styringsdyktige alternativet i 2009. En stemme til Venste i 2009 er derfor en stemme til en borgerlig regjering med et sterkt liberalt parti og en stemme til å holde FrP utenfor regjeringskontorene. Mange velgere vil ønske å støtte nettopp et slik alternativ.
Nei, selvfølgelig er det Venstre som må velge dersom man havner på vippen. Ethvert parti bør søke makt og innflytelse, men med 3-6 prosents oppslutning er ikke valgmulighetene ubegrensede. Tror faktisk velgerne har mer forståelse for at et parti med 20 prosents oppslutning nekter å være “støtteparti” enn at et parti rundt sperregrensen gjør det. Nå som Høyre endelig har frigjort seg fra arven etter Bondevik vil Venstre bli tvunget til å velge mellom et H-Frp styre eller Ap dersom man ikke er klok, viser storsinn og sier at man i det minste vil forsøke å se hva vi kan bli enige med Frp om, slik KrF har gjort i Bergen. Signalet fra Sponheim er at i valget mellom en H-Frp regjering og en Ap-regjering så foretrekker man sistnevnte. Det er klart nok, og velgerne vet at en stemme på Venstre er en stemme på Stoltenberg. Takk, men nei takk.
En stemme på Venstre er en stemme på Venstre. Du bygger ellers for mange antagelser inn i påstandene dine.
1. Du antar at Venstre ikke vil vokse utover seks prosent.
2. Du antar at AP vil ønske å regjere selv etter et valgnederlag
3. Du antar FrPs oppslutning vil holde seg like høy.
4. du antar at H har lyst til å sitte i mindretallsregjering med FrP
Alle disse forutsetningene kan slå til. Men jeg tror ikke det vil skje på alle punktene. Venstre gjør det riktige ved å ta et klart standpunkt i forholdet til FrP, og ikke posisjonere seg. Et parti som viser at det ønsker noe mer enn å være vippeparti fortjener å bli noe mer.
1. Venstre har ingen sjanse til å vokse ved å signalisere at man vil foretrekke Ap fremfor Høyre.
2. Arbeiderpartiet har alltid søkt regjeringsmakt – og alt tyder på at partiet vil være landets største også etter neste valg.
3. Frp har siden midten av 90-tallet vært minst dobbelt så store, som oftest 3-4 ganger så store som Venstre. Selv etter de siste ukers tilbakegang ligger partiet rundt 20 prosent på målingene. De har et grunnfjell på minst 15 prosent som ikke skremmes så lett bort. Det må tas på alvor.
4. Høyre har sagt at man ønsker en bred borgerlig allianse og innser at et borgerlig flertall uten Frp er umulig. Erfaringene fra Oslo og Bergen viser dessuten at de to partiene klarer å finne frem til felles plattform.
Vingle-Venstre har ingen fremtid. Det går an å utnytte sin sentrale sentrumsposisjon på en konstruktiv måte, men det Sponheim nå gjør er å sette partiet på sidelinjen gjennom et maktspill som velgerne har langt oppi halsen og vel så det. Man burde se til Danmark, hvor Ny Alliance ligger atabilt på rundt 5 prosent på målingene et halvt år etter oppstarten – har hatt målinger på 12-15 %. De sier klart fra at deres prosjekt er å minske Dansk Folkepartis innflytelse, men ikke gjennom berøringsangst. NA støtter et borgerlig regjeringsalternativ, men kommuniserer til velgerne at det er viktig med økt oppslutning om dem for å vri tyngdepunktet. Det slår an og blir oppfattet som konstruktivt. Allerede har partiet hatt en viss suksess med å vri politikken. At det nå blir gitt skattelettelser i Danmark er i stor grad Khader og hans partis fortjeneste.
Toe virker desperat i sine erklæringer av Venstres død. Det eneste som har dødd denne uken er at Frp skal i regjering. Høyre og Frp er veldig langt unna å kunne få flertall, alt tyder på at de trenger begge sentrumspartiene for å nå det målet. Selvsagt kan det jo bli et politisk jordskjelv, men spesielt sannsynlig er det ikke.
Jeg tror mange vil ha et seriøst borgelig alternativ. Og blir H+Sentrum større enn Ap så er det naturlig at de får makten. Men det kan selvsagt Frp torpedere slik at vi får en mindretallsregjering utgått av Ap. Så for Venstre er det enkelt – enten blir det H+Sentrum eller så blir de å være i opposisjon til en Ap-ledet regjering. Det tror jeg Venstres velgere lever godt med.
Jeg er ikke desperat og jeg håper virkelig ikke Venstre dør. Tvert imot håper jeg partiet kan bli en kraft å regne med og dra samfunnet i liberal retning. Men det oppnår man ikke gjennom en demonisering av Fremskrittspartiet, og man må få mandater som jobber og hver eneste dag søker å vippe politikken i Venstres favør (Slik Ny Alliance gjør i Danmark).
I Oslo hadde partiet et klart og greit budskap og velgerne visste hva de fikk, derfor gikk det bra i år. Akkurat som det lykkes partiet for to år siden å få Høyre-velgere til å stemme taktisk på Venstre (husk at Venstre lå under sperregrensen en uke før valget).
Det er greit å si at avstanden er for stor til å sitte i regjering med Frp, men å kutte hånden av et borgerlig alternativ før valget tror jeg altså er dødslinjen for Venstre fordi velgerne i overveiende grad er borgerlig innstilt. I tillegg tror jeg det vil virke mobiliserende for Frp – akkurat som sist.
Det virker noe patetisk når Stortingets minste parti gjerne vil regjere med det største ikke-sosialistiske partiet som støtteparti, men benytter enhver anledning til å fortelle hvor uspiselig det samme partiet er. Det strider rett og slett mot den allminnelige velgers “rettferdighetssans”, og gjør det valgtaktiske spillet lett for Frp – beklageligvis for oss som ønsker en liberal politikk.
Jeg er ingen ideologiker, jeg er opptatt av pragmatisk innrettet politikk. Og jeg plasserer meg i sentrum. Det passer meg helt utmerket at Venstre nå fremstår som en garantist for å unngå fløypartiene i regjering. Det er betryggende, og det er en avklarering jeg lenge har ventet på.
For en regjering med H/FrP hvor sistnevnte er like store eller større enn førstnevnte utgjør ikke noe sentrumsnært alternativ, og en bred koallisjon med et tyngdepunkt til høyre for Høyre er det umulig å se for seg kan være aktuelt for KrF og Venstre med mindre enten de, eller FrP, ikke har respekt for egen politikk. Den politiske avstanden er for stor.
Så vil Siv Jensen et al prøve seg med en retorikk om at de som er ‘borgerlige’ egentlig er en fløy, med en avgrunn over til de såkalte sosialistene på venstresiden. Det er en retorikk som er forståelig med deres utgangspunkt. Men den er ikke videre reell. Avstanden mellom sentrum og AP er ikke ekstrekmt stor i praktisk politikk. Ikke i nærheten av avstanden mellom sentrum og FrP slik jeg opplever den.
Norske velgere plasserer seg i sentrum, og jeg kan ikke forstå at sentrumsorienterte velgere faller for den svulstige todelingen av norsk politikk og skal mene at Venstre per definisjon må samarbeide til Høyre for seg fordi både de og FrP definerer seg som ‘borgerlige’ eller ‘ikke-sosialistiske’.
Venstre. En stemme for å unngå fløyparti i regjering. Jeg går for den, jeg.
En del punkter å ta tak i.
Sitat fra Bigboyen: “Logikken til Per og Toe slår sprekker når de sier at Frp er garantist for borgelig styre.”
Du har misforstått. Det jeg skrev var at H og FrP er “de eneste to partiene på ikke-sosialistisk side som har gjort det klart at de ønsker et bredest mulig ikke-sosialistisk samarbeid”. Og dette stemmer jo. V har gjort det klart at de *ikke* ønsker dette, mens KrF sitter litt på gjerdet og har ikke uttalt dette på samme måten som V har gjort.
Det som er helt sikkert er at FrP – dersom partiet beholder tilnærmelsesvis samme størrelse som de har nå – ikke kan støtte et ikke-sosialistisk alternativ hvor de selv er uønsket som deltaker. Det skulle da også bare mangle.
Sitat fra Toe: “selvfølgelig er det Venstre som må velge dersom man havner på vippen. Ethvert parti bør søke makt og innflytelse, men med 3-6 prosents oppslutning er ikke valgmulighetene ubegrensede. Tror faktisk velgerne har mer forståelse for at et parti med 20 prosents oppslutning nekter å være “støtteparti” enn at et parti rundt sperregrensen gjør det.”
Slutter meg 100% til denne analysen. Forutsetningen er selvfølgelig at partienes styrkeforhold holder seg noenlunde slik som nå. Dersom V og FrP skulle begynne å nærme seg 10%-grensen fra hver sin kant blir det en annen diskusjon. Men dette virker noe urealistisk, ihvertfall innen valget i 2009.
Sitat fra Toe: “Det virker noe patetisk når Stortingets minste parti gjerne vil regjere med det største ikke-sosialistiske partiet som støtteparti, men benytter enhver anledning til å fortelle hvor uspiselig det samme partiet er. Det strider rett og slett mot den allminnelige velgers “rettferdighetssans””
Her er man ved noe av kjernen. Det virker rett og slett som en noe udemokratisk innstilling av Sponheim, dette utspillet. Det er ikke H som må velge, det er velgerne som skal velge! Og dersom FrP blir det største ikke-sosialistiske partiet, eller omtrent jevnstore med Høyre, er et ikke-sosialistisk regjeringsalternativ uten FrP utenkelig.
Hvorfor FrP skal være så “uspiselige” er vanskelig å forstå. FrP har vist seg svært pragmatiske i andre situasjoner hvor de har fått ansvar. Ta f.eks. Oslo, hvor man er svært fornøyd med samarbeidet (også her forsøkte jo Sponheim å blande seg inn – en udemokratisk innstilling, i lokalvalg er det lokalpolitikerne som skal avgjøre og ikke rikspolitikerne). Oslo har jo ofte blitt fremhevet som å kunne gi føringer for hva som kan skje på riksplan, i og med at man har parlamentarisme. Et FrP i samarbeidskonstellasjon med H og deler av sentrum må legge av seg noen av de mest “ytterliggående” standpunktene, det er jo innlysende. Derfor virker det en smule arrogant – dersom man ønsker å avløse den nåværende regjering – å lukke døra for et samarbeid før man i det hele tatt har forsøkt å sette seg ned for å finne ut hva man kan bli enige om.
Sitat Pleym: “Men et FrP justert ned mot 10% vil kanskje innta en noe annen holdning enn om de får opp mot 20%. To sentrumspartier som tilsammen er større enn FrP vil bety at tyngdepunktet forskyves mot sentrum. Noe som jo er Sponheims hensikt.”
Helt rett. Dette får velgerne avgjøre. Dessverre for Sponheim tror jeg hans taktikk vil være feilslått. Et FrP som kan spille på at man blir uglesett av ett eller flere av de andre ikke-sosialistiske partiene vil nok holde seg stabile på 18-20%. Minst.
Sitat fra Bigboyen: “Det eneste som har dødd denne uken er at Frp skal i regjering.”
Her er vi rett og slett uenige. Det kan ikke være slik at FrP – uansett størrelse – ikke skal komme i regjering dersom det blir ikke-sosialistisk flertall på Stortinget. Såpass respekt for velgerne bør man ha.
Venstre har ihvertfall mistet en potensiell velger ved dette utspillet: Meg. Jeg har hatt H, FrP og V som alternativ ved valg, nå gjenstår bare H og FrP. Det virker arrogant av et parti som tross alt er et lite parti på 6% å uttale seg som om styrkeforholdet mellom V og FrP er det motsatte av det det er. En må minne om at V fortsatt er mindre enn SV.
Førstnevnte gjorde et godt valg, sistnevnte et dårlig. Jeg ønsker å stemme på partier som går inn for et alternativ hvor man satser på å få med alle de ikke-sosialistiske partiene, slik at man kan få en flertallsregjering.
Det er jo nettopp respekt for velgerne som gjør at det er umulig for Venstre å sitte i eller støtte en Frp-regjering. Når jeg stemmer Venstre så forventer jeg at de gjør alt de kan for å få gjennomslag for en aktiv miljøpolitikk, en ansvarlig økonomisk politikk, mer lokalt selvstyre, en utenrikspolitikk som bygger på FN og internasjonal rett, og et positivt menneskesyn mot mennesker med annen hudfarge og/eller religion.
Venstre får ingenting av dette gjennom sammen med Frp, og da er det helt meningsløst at pga 20% stemmer på Frp så skal de ha noe rett til å bestemme over de 6% som stemmer Venstre. Jeg som stemmer Venstre har ikke de samme interessene som de som måtte stemme Frp.
Jeg ønsker et helt annet samfunn enn det Frp står for, og min stemme skal ikke brukes til å gi f.eks Per Sandberg en plass i regjeringen. For meg er det natulig å få bort Stoltenberg-regjeringen, men da må alternative være bedre. Og det blir det jo ikke med en regjering der Frp har en sentral rolle.
Det er jo et ganske interessant at Venstres 2-6 prosent skal ha veto mot et samarbeid mellom FrP og H (som kanskje vil få 40 prosent). Venstre vil da altså heller velge en sosialistisk regjering med SV og AP.
Det er mulig det lyder bra i Bigboyens ører, men det er et standpunkt V vil slite med å forsvare…
Venstres 6 prosent skal få igjennom mest mulig Venstre politikk og det får de ikke samarbeid med Frp. Selvom om du er større enn meg så kan ikke du tvinge meg til å gjøre det du vil. Så selvsagt skal Venstre ha veto over hva de skal bruke sine stemmer til.
Vel, noe av poenget slik jeg ser det, Bigboyen, er at Venstre ennå ikke *vet* hva de eventuelt kan få gjennomslag for i samarbeid med FrP. Venstre ønsker jo ikke engang å sette seg ned for å *prøve* å se hva man kan bli enige om. Det oppfatter jeg som en smule arrogant, all den tid man vil være avhengige av FrP (med mindre det skjer et politisk jordskjelv) for å komme i posisjon på ikke-sosialistisk side.
FrP er sultne på posisjoner, og er – tror jeg – villige til å sluke svært mange kameler for å få det til. Det ser man jo ikke minst i Oslo. Så selv om avstanden i utgangspunktet er mindre mellom V og Ap enn den er mellom V og FrP på mange områder er jeg slett ikke sikker på om V får gjennomslag for flere av sine standpunkter dersom de søker samarbeid til venstre for seg framfor til høyre. Men, det er Venstres valg.
Per: Med samme logikk burde vel Venstre sette seg ned sammen med SV for å se hva de “kunne få til”. Visst er partiene uenige på mange punkter, som økonomisk politikk, skatt, næring, utenrikspolitikk og skolepolitikk. Men de er jo ganske enige om f.eks målene i miljø og flyktningepolitikken. Så hvorfor skulle ikke de utrede å danne regjering sammen?
Svar: Fordi den politiske forskjellen er så stor at selv om det finnes felles standpunkter eller mål vil ett av partiene måtte utslette seg selv i flere veldig viktige saker for å få til et samarbeid.
Akkurat som forholdet er mellom V og FrP.
Vel, forskjellen er jo at V definerer seg som “ikke-sosialistisk”, og i følge både H og FrP er ikke forskjellen på partiene større enn at man bør prøve å samarbeide dersom målet er å få regjeringsskifte etter valget. V velger iflg. Sponheim heller å være støtteparti for en Ap-dominert regjering enn å forsøke å se om det er grunnlag for å bli med i en bred ikke-sosialistisk regjering – det er et helt greit valg av V og en ærlig sak å si at det er det førstnevnte man foretrekker. V går da i så fall ikke til valg med mål om å få Ap ut av regjering, men på å få i stand et samarbeid Ap+sentrum og forsøke å få mest mulig gjennomslag for Venstres politikk på den måten. Det blir den praktiske konsekvensen av Venstres veivalg. Greit nok, hvis det er det majoriteten av Venstres velgere ønsker. Det vil man jo få svar på ved valget, dersom dette standpunktet står fast fram til da. Jeg mener selvfølgelig også at Venstre står fritt til å støtte det alternativet de selv ønsker, enten de kommer inn med 1 eller 20 representanter på Stortinget. La det ikke være tvil om at jeg er enig i at dette er Venstres demokratiske rett.
Per du lyver, og jeg tror du vet det godt. Venstre går inn for regjeringsskifte og sier at de jobber for en regjering bestående av Høyre, Venstre og Krf. Det har Sponheim og Venstre sagt siden valget i 2001 og ingenting er forandret.
Men de sier samtidig at de ikke kan støtte og være ansvarlig for et forsøksprosjekt med en regjering fra ytterste høyre. Det er faktisk lov å ha to tanker i hodet på en gang, selvom det er en sjeldenhet for fløypartiene.
Nei, jeg lyver ikke. En regjering med H, V og KrF er ikke praktisk mulig med et FrP tilnærmet den størrelsen partiet har i dag (også sett i forhold til FrPs størrelse sammenlignet med Høyre). Det er en utopi, et luftslott. Et FrP med 20% oppslutning kan ikke forventes å være støtteparti for et parti på 4-6% og en regjering man har fått beskjed om at man er uønsket i, hvis noe slikt forventes kan det ikke oppfattes som noe annet enn en vanvittig arrogant innstilling. Det ville være latterlig for demokratiet, og kommer ikke til å skje. Noe annet hadde vært hvis FrP selv ikke hadde ønsket å være med. Men det er jo ikke tilfellet. Det er Venstre som ikke ønsker å være med i en bredest mulig ikke-sosialistisk regjering – noe som er det eneste som kan gi *flertall* på ikke-sosialistisk side.
Langt mer realistisk er derfor en Ap+sentrum-regjering, med eller uten Venstres deltakelse, men støttet av Venstre fordi man ikke ønsker å støtte en regjering som inkluderer FrP. Ap+sentrum kan få stortingsflertall bak seg, det gjør ikke H+V+KrF med mindre det skjer et politisk jordskjelv. Derfor skrev jeg at (gitt valgresultatet) “et samarbeid Ap+sentrum … blir den praktiske konsekvensen av Venstres veivalg”, og det er ikke en løgn. Det er en analyse basert på hva som er den mest sannsynlige sammensetningen på Stortinget etter neste valg.
Men bevares, hvis Venstre fortsetter på denne måten kan det hende man slipper hele den diskusjonen. Da kan de rødgrønne bare peke på “kaos og rot på borgerlig side”, og vips så har man flertall Ap+SV+Sp på Stortinget også fra 2009, på tross av at forholdene egentlig ligger til rette for et skifte. Kanskje Venstre også faller ut av Stortinget hvis mange nok av velgerne vurderer dette som et feilgrep, og Lars Sponheim må gå tilbake over fjellet. Det hadde vært noe.
Hva får deg til å konkludere med at det trengs en flertallsregjering? Høyre+Sentrum får makt om de blir større enn Frp og om Frp holder løftet sitt om å fjerne Stoltenberg, eller Stoltenberg ikke ser at han har et grunnlag i Stortinget for en Ap-regjering.
Det eneste som er et luftslott er en H+Frp regjering. Den er faktisk dødt om det ikke skjer et politisk jordskjelv. Og det er ikke udemokratisk at et fløyparti må velge mellom to alternativ de ikke liker, da må de velge det alternativet hvor de får mest gjennomslag. Det er akkurat det Venstre har gjort – de har sagt at i valget mellom to onder så velger de Ap foran en Frp-regjering. Frp burde gjøre det samme – om de ikke får sitt første valg velger de da en Høyre-Sentrum regjering eller en Ap-regjering?
>Høyre+Sentrum får makt om de blir større enn Frp og om Frp holder løftet sitt
>om å fjerne Stoltenberg, eller Stoltenberg ikke ser at han har et grunnlag i
>Stortinget for en Ap-regjering.
FrP vil gjøre det klart i et landsstyrevedtak at de ikke vil støtte en regjering de selv ikke er med i. En V+H regjering vil altså ikke ha noe grunnlag i Stortinget med mindre FrP blir invitert. Dermed er alle alternativer uten FrP blokkert, med mindre Stoltenberg tar en Jagland og går av.
>Det eneste som er et luftslott er en H+Frp regjering. Den er faktisk dødt om
>det ikke skjer et politisk jordskjelv.
Det er ikke utenkelig at H+FRP vil få flertall alene hvis de allerede nå begynner å planlegge et regjeringsskifte. Den rødgrønne-regjeringen er ikke særlig populær og mange ønsker et maktskifte. Folk er lei det rødgrønne rotet og valgløftebrudd.
Dersom Venstre og KrF signaliserer at de foretrekker Ap fremfor et bredt ikke-sosialsisk samarbeid tror jeg Kai har rett i at et flertall av Høyre og Frp kan være realistisk. Med også Venstre under sperregrensen trengs det vel rundt 47 prosent for å få et flertall på Stortinget.
Bigboyen holder nok ut, men vi som har fulgt med på politikken noen år vet at de “nye” Venstre-velgerne er borgerlige i sin grunnholdning og med stor sannsynlighet vil stemme for et regjeringsskifte om to år.
Synd fordi jeg tror en regjering bestående av Høyre, Venstre og Frp vil ha en bedre balanse enn en ren Høyre-Frp regjering.
Men mye skjer på to år og jeg tror Sponheim snur når valget nærmer seg og realitetene går opp for partiet.
>Venstres 6 prosent skal få igjennom mest mulig Venstre politikk og det får de
>ikke samarbeid med Frp.
Selvsagt skal V få igjennom mest mulig V politikk. Men Venstres velgere mener neppe at en sosialistisk regjering vil bidra til V politikk. V posisjon er derfor farlig fordi den er på kollisjonskurs med egne velgere (og således en drøm for borgerlige konkurrenter).
Huff riste på hodet. Stemte Venstre ved forrige stortingsvalg. ALDRI MER. Venstre tar på seg rollen som garantist for velferdstaten, greit å vite at de er konservative.
Vi kan gjerne ha en debatt om hva som er borgelig. Jeg mener Venstre passer langt bedre til den beskrivelsen enn Frp.
Det er ikke mye borgelig over Frp som står for en uforsvarlig økonomisk politikk, som vil ha en større offentlig sektor, mer offentlig eierskap i næringslivet, mer sentralstyring i stede for mer lokalt selvstyre og en menneskeligfientlig flykning og invandringspolitikk. Det her er ikke formelen på et borgelig parti og vil aldri bli det.
Det er ikke mange Venstre sympatisører som ønsker en politikk i den retningen. Og er det noen, så har de valgt feil parti. Venstre er et sosialliberalt borgelig parti, og selvom de ikke går i nærheten av så langt i liberalistisk retning som jeg kunne ønsket så er de utvilsomt et borgelig parti i motsetning til Frp.
Våkn opp Bigboyen.
Jeg er enig i mye av kritikken av Frp, men tror du virkelig at Venstre får gjennomslag for mer av sin politikk av en Ap-regjering som i tillegg til Venstre er avhengig av sosialistene i SV og Sp? Det er det som er alternativet til et samarbeid med Frp og H. Det alminnelige velgere ikke forstår er hvorfor ikke Venstre engang vil forsøke å forhandle med Frp. Det er fair å mislykkes, men det er ille om et ikke-sosialistisk storting gir en sosialistisk regjering på grunn av Sponheims ego som ikke står i stil til den oppslutning velgerne har gitt partiet hans.
Nei, Ap er ingen samarbeidspartner. Men de er det minst jævlige av to onder i regjeringsbygningen. Og Venstre vil altså være i opposisjon til en slik regjering.
Men verdigrunnlagt til Frp er så fremmed for et liberalt menneske at det er umulig å hjelpe de til makt på nasjonalt plan.
>Men verdigrunnlagt til Frp er så fremmed for et liberalt menneske at det er
>umulig å hjelpe de til makt på nasjonalt plan.
Jeg ser på meg selv som et libaralt menneske og verdigrunnlaget til Ap er langt mer fremmed for meg enn verdigrunnlaget til Frp. Slik jeg har forstått det, er blant annet disse sakene som gjør det “umulig” for Venstre å samarbeide med Frp:
1. Invandringspolitikk
Her er Venstre helt klart de liberale. FrP er for fri arbeidsinvandring, men imot å motta asylsøkere. Ser man på venstresiden, er det krefter her som kun ønsker asylsøkere og ingen arbeidsinvandrere (de utkonkurrerer jo norske arbeidere). Man kan diskutere hvilken retning Venstre burde samarbeide med…
2. Miljøpolitikk
Helt klart uenighet her. Det kan diskuteres hvilket parti som er mest “liberalt” her. Det kommer f.eks. an på om man mener at global oppvarming er menneskeskapt eller ikke.
3. Kultur
Her er Frp uten tvil det liberale partiet. Venstre ønsker å øke kulturstøtte, mens FrP ønsker å overlate alt til det private, og selge seg ut av stats-/kommuneeide kulturinstutisjoner (f.eks. kinoer).
4. “Ansvarlig” pengebruk / statlige utgifter
Den store forskjellen mellom Ap og Frp her er vel at Ap vil finansiere alle løftene sine med skatter/avgifter, mens Frp vil finansiere de med oljepenger. Slik jeg forstår det, ønsker Venstre å “love mindre” og dermed verken bruke oljepenger eller skattepenger. Siden inflasjon=skatt, er Venstres politikk mest liberal.
Av disse sakene er det kun 1. og 4. som kan sies å være klare liberale saker for Venstre i forhold til Frp. 2. kan selvsagt diskuteres, og i sak 3. kan man ikke si at Venstre er liberale. Disse er sakene de er UENIGE i. Slik jeg ser det, har de såpass mye annet felles at de burde kunne gjøre noen kompromiss. (f.eks: høyre vil nok aldri gå med på uansvarlig Frp-politikk, sak 4.)
Jeg har alltid stemt Høyre, men har vurdert å stemme Venstre ved neste stortingsvalg slik at et stort Venstre i en V+H+Frp-regjering skal gi “god innflytelse”. Dette er helt uaktuelt nå.
Nå går menneskesyn langt utover enkeltsaker. Og du har helt rett i at sosialdemokratiet står langt unna de verdier en liberaler står for. Venstre er heller ikke et gjennomført liberalt parti og hvertfall ikke et liberalistisk parti. Så de står nok klart nærmere sosialdemokratiet enn de fleste som kaller seg liberalist/liberaler.
Frp står i en ekstrem grad for en kravmentalitet som står fjern fra en liberaler sitt grunnsyn. Et parti som stort sett har velgere som vil ha mer og mer, uten å ville betale for det er ufyselig.
Frp sin måte å sette mennesker opp mot hverandre er også direkte skadelig, og spesielt når det gjøres i forhold til kultur og religion. Nasjonalisme står veldig langt fra den liberale ide. Jeg syns også slik billig retorikk er fordummende.
Jeg syns også lokaldemokrati bør på den listen. Det er faktisk utrolig viktig med spredd makt, og at de fleste avgjørelsene skjer nær de som blir påvirket av det. Frp står for å samle mer makt på færre hender og at de lokale forskjellene skal være små. Arbeiderpartiet er også sentralistiske, men i langt mindre grad enn det Frp ønsker seg.
Jeg vil også si at i utgangspunktet er de eneste to partiene jeg har noe til overs for Høyre og Venstre, resten er bare smerte (men av og til må man velge hva som er minst vondt – og for meg er fløypartiene Sv og Frp det som gjør helt klart mest vondt). Jeg håper derfor at vi kan få skikkelig borgelig regjering, og at de denne gangen får til mer enn Bondeviks andre regjering som var en stor skuffelse sett fra mitt liberale ståsted.
Veldig interessant artikkel og påfølgende diskusjon…
Jeg anser meg selv som liberalkonservativ, og har stemt V, H og FrP om hverandre siden begynnelsen av 90-tallet. Sist ble det H. Jeg slutter meg 100% til kritikken om FrPs forhold til offentlig forbruk, og har sett på dette som frieri til nye velgergrupper som er mer opptatt av en direkte handout enn en god helhetlig økonomisk politikk som formodentlig kommer alle til gode.
Men når det er sagt jeg må si jeg krymper meg i stolen når jeg hører bl.a. Sponheim, Thommesen og folk her inne setter seg på sin høye hest og skriver ting som at FrPere har et “helt annet menneskesyn” enn Venstrefolk, underforstått at alle som stemmer FrP er rasister og huleboere. Det er vanvittig arrogant, og det gjør meg flau på deres vegne. Hvem tror dere egentlig at dere er?
Og en ting til, H gjorde et godt valg denne gangen fordi de markerte seg som et ekte høyreparti. Slik stoppet de lekkasjen til FrP. Det er naiv å tro at H vil endre denne strategien frem mot neste valg, slik mange i V ser ut til å ønske seg. Tyngdepunktet på høyresiden er ikke i sentrum, det er omtrent der H er i dag.
[...] Venstre har i motsetning til KrF en økonomisk politikk som står på egne ben, selv om den på mange måter er langt unna den liberalisme Liberaleren forfekter. Lars Sponheim avklarte allerede rett efter fjorårets lokalvalg at han vil foretrekke at Ap danner mindretallsregjering efter 2009, enn å måtte forholde seg til en mindretallsregjering av H og FrP. Uansett om Erna Solberg eller Siv Jensen er statsminister. Liberaleren kommenterte Sponheims pokerspill. [...]
[...] to år siden skrev jeg kommentaren Sponheims poker; Jens eller Jensen, på [...]