Refleksjoner om Berlin

av | 3. desember 2008 kl. 01.13 | 2 kommentarer

Midt i november var jeg i Berlin, og byen som har huset både det brune og røde diktatur slutter aldri å påvirke meg. Idag hovedstad i et liberalt demokrati, men Berlin har opplevet mer enn kanskje godt er.

Utrolig nok har byen som ble hovedstad i keiserdømmet Tyskland først i 1871 overlevet både kampene mellom folkevalgte og motstandere av demokrati under keiseren, den vaklende Weimarrepublikken, nazistenes hanemarsjer, bokbål og systematiske utryddelse av folkegrupper, politiske motstandere og seksuelle minoriteter, to verdenskriger, det røde diktaturets folkefengsel, for så å våkne til virkelig liv i en gjenforenet by. Fortiden er overhodet ikke skjult men lever med byen – og du kan bokstavelig talt gå gjennom alle epokene i byens liv. Noen steder står monumentene side om side, andre steder er flere epoker samlet i samme monument.

Berlin er den utenlandske byen jeg har vært i flest ganger, foruten Lima. To ganger før Muren falt – med klassen på videregående i 1985, og Akershus fylkes likestillingsutvalg i 1989 – sommeren 1990 på eastrail med venner. Jeg presenterte byen for min kone våren 2006, og denne gang for min svoger. I løpet av disse 23 årene har byen forandret karakter dramatisk. Ikke rart. Fra å være en by der to politiske systemer eksisterte side om side til igjen å bli hovestad i et historisk lite men mer sympatisk Tyskland.

I 1985 var jeg med 3AFD på Eidsvoll videregående skole i Vest-Berlin, kun en guidet snarvisitt i Øst-Berlin med buss. Vi skulle også møte representanter for Freie Deutsche Jugend i Oranienburg. De dukket aldri opp, men vi fikk en interessant samtale med soldatene som skulle beskytte arbeider- og bondestaten.

Det var en spesiell følelse i juli 1990 å kunne gå tvers gjennom Brandenburger Tor, der jeg to ganger hadde vært på vestsiden av Muren, men på østsiden aldri nærmere enn Alexanderplatz.

Riksdagen
var det tyske demokratiets sentrum fra 1894 til riksdagsbrannen i 1933. Den tyske keiseren var innom bare to ganger. Han foraktet dette demokratiets symbol. Hitler satte forøvrig aldri sine ben der. Sine teatralske utbrudd forbeholdt han sitt falske parlament med tilhold i Krolloperaen. På sitt meste hadde riksdagen over 600 folkevalgte. Det som ikke ble ødelagt av brannen 27.februar 1933 ble fullført med sluttkampene om byen i 1945.

Restene av kuppelen ble sprengt vekk efter krigen, og beholdt et helflatt tak frem til gjenforeningen. Da Forbundsdagen bestemte seg for å flytte til Berlin ble det også bestemt å gjenoppbygge kuppelen – men i moderne versjon.

Idag kan du ta heisen opp på taket, spasere inn i den futurisk utseende kuppelen, bese en fotoutstilling om riksdagens historie, og så spasere opp til toppen av kuppelen. Svært rullestolvennlig utformet. Utsikten er det ingenting å si på. Her ser du forbundskanslerens kontorer:

Allerede på 1950-tallet ble det vedtatt at Berlin igjen skulle være hovedstad i et gjenforenet Tyskland. Derfor ble også området rundt (på vestsiden) av Riksdagen beholdt åpent. Idag er forbundskanslerens bygg reist like ved, sammen med riksdagens bibliotek. Muren gikk forøvrig rett bak riksdagen, og skilte bygget fra riksdagspresidentens palé. Idag er Muren kun markert med en plakett i bakken der muren gikk.

Siegessäule, dette keisertidens nasjonalistiske symbol sto opprinnelig foran riksdagen, men ble av nazistene flyttet til Unter den linden. Der står den fortsatt, litt høyere enn opprinnelig. Forøvrig et yndet besøkssted for homofile, ifølge guideboken. Og gaten vest for Brandenburger Tor heter nå 17.juni-gaten, til minne om oppstanden i Øst-Tyskland i 1953. Det var da østtyskerne trodde alt skulle bli bedre bare fordi Stalin døde. Bare for å oppdage at lederskapet i deres eget land var enda mer stalinistiske enn diktatoren selv.

Da jeg besøkte Riksdagen første gang i 1985 var det en utmerket utstilling om det tyske demokratiet i første etage. I 2006 efterlyste jeg utstillingen, og fikk høre at den var flyttet. Den holder nå til i Deutscher Dom, der den ifølge guideboken kjeder tenåringer i tyske skoleklasser til tårer. I sannhet var den gamle utstillingen langt bedre, pedagogisk og systematisk.

Forbundsdagen vedtok i 1999 at det skulle reises et minnesmerke i sentrum av Berlin, til minne om utryddelsen av jødene – Holocaust. Hvorfor et eget minnesmerke? Som en anerkjennelse av det helt spesielle ved akkurat dette folkemordet. Som overhodet ikke var den eneste bestialske overgrepet naziregimet har på rullebladet.

Man trenger bare gå ut av Riksdagen, til venstre, forbi Brandenburger Tor og noen få titalls meter, så er man der. 19073 kvadratmeter med 2711 betongblogger som ligger systematisk ordnet – men i forskjellig høyde. Den enkelte kan selv gå mellom og oppå blokkene, og som i en labyrint selv forsøke å finne veien ut. Alt er i betonggrått. Men over og utenfor blokkene skimter man parken – Tiergarten – og høyhusene rundt.


Man kan tenke seg symbolikken i et slikt monument, men antallet betongblokker er tilfeldig. Det har ingen symbolsk betydning eller forhold til antallet ofre. Som nevnt kan det oppfattes som en grå labyrint der friheten og farvene kan anes utenfor området. Fotografert ovenfra kan det se ut som en mengde likkister.

Det var viktig for Forbundsdagen å legge minnesmerket i sentrum av Berlin, der det finnes kulturelle institusjoner, ambassader, forretninger og boliger. Minnesmerket skulle ha en offentlig karakter, og ikke være gjemt bort.

Under betongblokkene finnes et informasjonssenter. Innledningsvis fortelles historien om jødeforfølgelsene rent generelt. Planlegningen, systematikken, og gjennomføringen. Så kommer fragmenter av personlige fortellinger, skrevet ned av ofrene. I familierommet fortelles historien om 15 jødiske familier fra hele Europa. Hvordan de levet, hvordan de ble fanget inn av Holocaust, hvor mange som døde, og hvem som (eventuelt) overlevet. Det flotte med minnesmerket er kombinasjonen av informasjonen om det uhyggelig systematisk planlagte folkemordet – og påminnelsen om at selv om 6 millioner jøder nærmest er en ufattbar størrelse så har hver eneste en av de drepte en egen historie. Nazistenes ønske var å utslette individenes historie. Her gjenskapes den. I et eget rom med fire hvite vegger og kistelignende benker å sitte på, kan man slå seg ned og la inntrykkene fra de foregående rommene synke inn. Så kommer navn og steder opp på alle fire veggene, mens historien bak navnet fortelles først på tysk og så på engelsk. Historien til hver enkelt av de døde skal fortelles.

I neste rom er flere like Europakart med små merker over hele, flest i det øst. Hvert merke symboliserer et jødisk samfunn, rammet av Holocaust. Efterhvert erstattes kartet av bilder og tekst fra hvert sted. Kartet kommer tilbake for et øyeblikk, så kommer en ny historie frem. Mange lokalsamfunn med hundreår av rike jødiske tradisjoner ble totalt utslettet av Holocaust. Også Oslo og Norge er nevnt. Over 40% av norske jøder endte i Holocausts fangarmer. Ved hjelp av norsk politi. Det var ikke behov for hverken nazister eller Gestapo.

Det som mangler er efter min mening påminnelsen om hvilken ideologi som ligger bak. For denne totale forakten for individet oppstår ikke av seg selv. Det ligger et tankesett bak, satt i system og ut i virkelighet av mennesker som handlet i tråd med ideologien de trodde på. Senteret dokumenterer først og fremst handlingene, og forholdet mellom systemet og konsekvensene for individet. Hvorfor er det nødvendig å fortelle denne historien? Innledningsvis påminnes besøkende om at fordi det har hendt må det fortelles. For det kan hende igjen.

Kun det kollektive minnet kan holde ugjerningene levende – og kanskje forhindre at det skjer på nytt. Men vi vet at det ikke er så enkelt. For det har skjedd. Folkemord har skjedd, både i Kambodsja og Rwanda. Etnisk rensning i Kosovo. Det trengs med andre ord mer enn et levende minne. Det trengs politiske systemer som der opposisjon anses naturlig, og fri debatt nødvendig.

Også homofile
ble utryddet av nazistene. Og sigøynere. Og funksjonshemmede. Blant annet. Også disse skal få sine minnesmerker. De homofiles minnesmerke ligger faktisk like ved Holocaust-minnesmerket. Langt mer beskjedent i omfang.

«De var en tid da et offentlig kyss mellom to personer av samme kjønn kunne skape reaksjon i det offentlige rom – og det kan det fortsatt.»

Monumentet ble skapt av danske Michael Elmgreen og norsk Ingar Dragset, som begge er bosatt i Berlin. De ønsket å skape et dynamisk og levende nomument, i motsetning til et statisk. Et monument som kunne forandre karakter. En kubeformet skulptur med et lite vindu. Der, i vinduet, kan tilskueren se en film der to menn omfavner hverandre i et uendelig kyss. I løpet av to år vil filmen bli byttet ut. Andre kunstnere får velge sine tolkninger av homofil og lesbisk kjærlighet. Paragraf 175 i Straffeloven ble brukt aktivt av naziregimet – men sto uforandret i lovverket frem til 1969. Under Weimarrepublikken (1919 – 1933) var Berlin en av Europas mest liberale byer, med for sin tid utpreget toleranse overfor homofile. Nazistene hadde ikke toleranse overfor noe som helst annet enn sin egen menneskeforakt.

Alexanderplatz
het opprinnelig okseplassen, men fikk sitt navn i 1805 efter besøk av tsar Alexander av Russland. Først som motvillig alliert av Napoleon, derefter alliert med England, Østerrike og Sverige for å tvinge Napoleon i kne.

Plassen var sentrum i det røde diktaturet mellom 1945 og 1989. Her ble TV-tårnet reist i 1969 som symbol på den kommunistiske teknologiens overlegenhet. I motsetning til dengang er det nå bare ved TV-tårnet det er køer av mennesker. Plassen er gold, lite innbydende. Utsikten derimot, er upåklagelig. Her kan man se mot det keiserlige sentrum, Mitte, og vestover mot Tiergarten.

Eller østover, mot Karl Marx-allé med sine høyblokker preget av lett gjenkjennelig og grell kommunistisk arkitektur. Det er god plass mellom blokkene, fordi sentrum av Berlin ble sprengt i fillebiter av krigshandlingene i 1945. litt lenger unna står bebyggelsen tett, slik det må ha vært før krigens ødeleggelser rammet byen.


Området rundt Alexanderplatz hadde forøvrig Berlins høyeste konsentrasjon av jøder. Før 1933.

Når solen skinner mot stålet i kuppelen der den evig sirkulerende restauranten befinner seg, viser det seg et kors. Garantert ikke planlagt, eftersom bygget ble reist som et symbol på den ateistiske staten. «Pavens hevn» kaller berlinerne fenomenet, og Ronald Reagan nevnte det spesifikt i sin tale da han besøkte byen i 1987.

Bernauerstrasse
befinner seg noen kvartaler unna TV-tårnet. Du husker kanskje bildet av kirken som ble sprengt fordi det lå mitt i Murens dødsone? Da Muren ble reist i august 1961 ble menigheten skilt fra sin kirke. Dødssonen oppstod fordi det i realiteten ble bygget to murer. Dødssonen lå i «ingenmannsland» mellom de to murene. Der lå kirken. Det var faktisk så sent som i 1985 av DDR-lederskapet beordret kirken sprengt. Også kirkegården ble endevendt. Kister ble gravet opp og flyttet til andre kirkegårder. Så ble kirken jevnet med jorden, efter at kirkeklokkene var tatt ned. Dødssonen løp som et åpent verkende sår gjennom den delte byen.

Idag er dette stedet sentrum i et minnesmerke som bygges opp til minne om Murens ofre. Et kapell er bygget der kirken tidligere stod, med kirkeklokkene i et eget bygg ved siden av. Det holdes regelmessige messer til minne om Murens ofre.

Nedenfor er det reist en mur der den gamle stod, med informasjon om hva som skjedde akkurat her. Dødssonen ligger nærmest ubebygget langs hele Bernauer strasse.

Conrad Schumann
Når vi er inne på bilder, husker du bildet av den østtyske soldaten som hopper over piggtrådsperringene? Det skjedde litt lenger opp i Bernauer strasse, på hjørnet mellom denne gaten og Ruppinerstrasse. Også her er det bygget en «informasjonsmur». Schumann flyttet til Vest-Tyskland, og bosatte seg i Bayern. Han sa senere at han aldri følte seg helt fri før Muren falt.

Det kan være vanskelig å leve med friheten. Han klarte ikke å besøke sin familie i det tidligere DDR, da både naboer og tidligere kolleger ikke unnet ham den friheten han var dristig nok til å søke 19.august 1961. Conrad Schumann begikk selvmord i 1998.

Dristighet for frihet
kunne stå som et symbol både for alle som forsøkte å rømme fra «folkefengselet» DDR over eller under Muren mellom 1961 og 1989 – og ikke minst som et motto for museet som er bygget opp til minne om dem; «Haus am Checkpoint Charlie«.

Rainer Hildebrandt bygget opp museet, som åpnet 14.juni 1963, efter først å ha hatt lokaler i Bernauerstrasse fra 19.oktober 1962. Museet inneholder kanskje den største samlingen av gjenstander brukt i flukt eller fluktforsøk over, under eller gjennom Berlinmuren. Dramatisk var det uansett om flukten var vellykket eller ikke. Conrad Schumann hoppet over i allerede i 1961 men følte seg aldri helt fri. Mange ble drept i forsøket på å nå friheten. Som Peter Fechter. De som ikke nådde friheten, og ikke ble drept, kunne med sikkerhet regne med fengselsstraff. Hva jeg ikke hadde fått med meg ved tidligere besøk, var at eventuelle barn kunne bli bortadoptert til såkalte «sanne sosialistiske familier». En av dem som opplevet dette, var Jutta Gallus. Hun forsøkte å rømme flere ganger, og de to døtrene ble tatt fra henne. Tilslutt fikk hun utreisetilladelse til Vest-Tyskland, men uten døtrene.

Museet fremstår nokså kaotisk, med amatørmessige oppslag som et vegg til vegg-teppe på alle vegger, og nærmest som en labyrint. Museet handler nå både om menneskerettigheter generelt, og om kampen for et fritt Berlin både før og efter Murens fall. Det er ikke like populært hos alle.

Sammenlignet med hvordan grenseovergangen var første gangen jeg så den, i 1985, er det knapt mulig å kjenne seg igjen. Borte er den hvite bygningen der DDR-politiet dro inn tilfeldige reisende for ekstra sjekk, som John Arne Balto på studieturen i 1989. Moderne bygninger i kvartal efter kvartal mot Unter den linden. Det store området der biler sto parkert helt inntil muren er borte. Det er som et hvilket som helst veikryss i Berlin. Men vakttårnet er satt opp igjen, og skiltet der det står «You are leaving the american sector».

Museet fyller en viktig funksjon, og bør være «obligatorisk» ved et besøk i Berlin. Det er vanskelig å være upåvirket av de mange menneskeskjebnene som er omtalt på museeets vegger og minnet ved alle de gjenstander som er utstilt. Jeg griper meg i å lure på hvordan det gikk med dem alle sammen. Både de som klarte det, og de som måtte bli i folkediktaturet DDR.

Käthe Kollwitz
er en kunstner hvis verker jeg møtte allerede første gang i Berlin. Jeg kjøpte en plakat av et av hennes mer kjente verk; «Aldri mer krig!». Kunsten hennes skildrer nød og elendighet, og forholdet mellom mor og barn. Denne gangen rakk jeg ikke å besøke museet i Fasanenstrasse (ikke langt fra Kurfürstendamm), men valgte istedet å lete efter plassen som bærer hennes navn. Den ligger i det østlige Berlin – der hun bodde i ca. 40 år. Det var bare noen kvartaler å gå fra hjørnet av Bernauerstrasse og Ruppinerstrasse. Plassen ligger i et av de mest populære områdene barnefamilier i Berlin bosetter seg, men plassen så litt slitt ut. Statuen av henne viser en gammel kvinne, preget av sorg og savn. Men samtidig med noe verdig over seg.

Et av hennes kunstverk har en helt spesiell plass i Berlins og Tysklands bevissthet. Skulpturen Pietá, som viser en mor med sin døende sønn, er plassert i Neue Wache, langs paradegaten Unter den linden. Tidligere var dette bygget tilholdssted for den keiserlige vaktstyrke. I DDR-tiden et minnesmerke over fascismens ofre. Men i 1993 ble Neue Wache et nasjonalt minnesmerke over ofre for krig og vold, på initiativ av Helmut Kohl.

Mellom Neue Wache og TV-tårnet på Alexanderplatz finnes Museumsinsel, der blant annet Det egyptiske museet og Pergamonmuseet befinner seg. Her ligger også Berliner Dom. I kjelleren finnes en krypt der kistene til over 80 medlemmer av Hohenzollern-familien befinner seg.

på andre siden av paradegaten lå en gang DDR-statens giftige stolthet, Republikkens palass. Det finnes knapt noe som helst igjen, men rives fortsatt. Vel å merke de siste rester. Samtidig med rivingen avdekkes det som ikke helt forsvant av keiserens palass. Som ble litt skadet av 2.verdenskrig, men ikke verre enn at det kunne reddes. DDR-lederskapet valgte å sprenge hele slottet i luften.

Mye annet kunne vært omtalt, men artikkelen er blitt lang nok som den er. Berlin er verdt et besøk, uansett. Byen anbefales på det sterkeste. Å ta inn over seg den særegne historien og alt hva byen har vært vitne til, kan gi grunnlag for mange refleksjoner.

Berlin har overlevet. Berlin lever.


Kommentarer

  1. IvarE | 3. desember 2008 kl 01.20

    Berlin er bare en aldeles deilig og håpløst undervurdert by 🙂

    Se den!!!

  2. Ballhuseden - og oppstanden i Berlin | Liberaleren | 17. juni 2009 kl 15.51

    […] halv måned efter håpet ble vekket ved Stalins død. En reise til Berlin ifjor høst gav rom for refleksjoner. Kategori(er): Historie, Kort […]

  • Dagens sitat

    Only two things are infinite, the universe and human stupidity, and I’m not sure about the former.

    — Albert Einstein
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter