En B-regjering blir ikke felt, fordi den ikke blir innsatt

av | 20. januar 2009 kl. 06.30 | 7 kommentarer

Avhengig av hvor tyngdepunktet på ikke-sosialistisk side blir efter valget vil enten Siv Jensen eller Lars Sponheim sørge for at Jens Stoltenberg fortsetter som statsminister, for en mindretallsregjering av Ap.

Som Vox Populi utmerket redegjorde for forleden, har Høyre skapt fortsatt uklarhet fremfor klarhet om partiet dumper FrP til fordel for Venstre og KrF som partner i en ikke-sosialistisk regjering efter valget.

Høyres leder Erna Solberg har innrømmet at det så veldig ut som et regjeringsalternativ da hun fremsto sammen med KrFs og Venstres partiledere bak store plakater med partisymbolene, da de tre la frem sitt alternativ til regjeringens nye krisepakke.

Da Solberg også ba FrP nærme seg V og KrF, og dyrke vennskap fremfor alenegang – og Per Kristian Foss sa at uten Erna som statsminister blir det ingen ny B-regjering, var det mange som trodde at nå skjer det noe i Høyres hus.

Siv Jensen er utenkelig som statsminister, mener Per Kristian Foss. Ingen av de fire ikke-sosialistiske partiene er sterke nok alene. Derfor må en koalisjon til, og den sittende regjeringen skal bli avsatt som følge av valget. Men FrPs konsekvente alenegang bidrar ikke til de nødvendige prosessene før valget, slik de rødgrønne hadde sin prosess over flere år. Jensens invitasjoner til B-samarbeid er ikke troverdige. Det er som å formidle en invitasjon med slåsshanske.

Resten av artikkelens scenario har følgende forutsetning: Et flertall som følge av valget, som består av samtlige av de fire ikke-sosialistiske partiene.

To ulike tyngdepunkter på ikke-sosialistisk side
Høyre ønsker et firepartisamarbeid, men innser nå at det ikke er realistisk. Da må man ha et alternativ. Høyre er et jordnært og realistisk parti, som har deltatt i samarbeid med KrF, V (og SP) i en rekke regjeringer siden 1963. Det er ikke rart om Høyre velger det velprøvede fremfor det ukjente.

Det ene tyngdepunktet på B-siden består av Høyre, Venstre og KrF. De satt i regjering hele forrige periode, og den politiske avstanden sies å være forholdsvis liten. De står på en felles plattform også i denne perioden; klimaforlik, krisepakkeforlik, pensjonsforlik etc.

Svakheten med dette tyngdepunktet er at det ikke har den nødvendige tyngden. De er og blir avhengige av FrP. Kanhende blir de tre ikke engang særlig større sammen enn FrP blir alene. Da er troverdigheten som tyngdepunkt borte. At de kan samarbeide vet vi allerede. Men de kan jo ikke skaffe seg et styringsdyktig flertall!

FrP – ytterpunktet som tyngdepunkt
Det andre tyngdepunktet på B-siden har sitt utspring rundt FrP. FrP vaker fra 22 – 26% på målingene. Et godt resultat i september gjør ikke FrP til mer sannsynlig regjeringsparti – men det gjør det andre tyngdepunktet mindre sannsynlig.

FrP er på mange måter fortsatt et ytterpunkt i norsk politikk. Det er lenge siden FrP var et liberalistisk parti, selv om både kultur- , distrikts- og miljø/klimapolitikken har sterke liberalistiske innslag. Når det gjelder skatter og avgifter, offentlig forbruk og styring har partiet gått en lang vei vekk fra liberalismen. Men selv når FrP vil bruke like mye eller mer penger på offentlige velferdsordninger, og ha like mye offentlig innsats som de andre partiene i f.eks næringspolitikken, er måten partiet løser dette på fortsatt et ytterpunkt i den politiske debatten.

Det er likevel for enkelt å avfeie FrP som et ytterpunkt som gjør at partiene ifølge Lars Sponheim «ikke har øyekontakt». Grunnen er naturligvis FrPs tallmessige tyngde på Stortinget og på meningsmålingene. Selv om kjøttvekten ikke avgjør samarbeidskonstellasjoner eller opphever politiske forskjeller, kan den avgjøre regjeringsdrømmer.

FrP har krav på å bli tatt på alvor, fordi hver 4.velger står bak partiet. Det betyr at halvparten av alle velgere som ønsker å bli kvitt den nåværende regjeringen, ønsker at FrP skal være en del av løsningen.

En B-regjering må bli innsatt for å kunne bli felt
Da er vi ved scenariets utgangspunkt; de fire har fått flertall, og de tre i regjeringen vet at de må gå av. Men hva skal komme isteden?

Høyre, Venstre og KrF kommer sammen, og begynner å forhandle. Dét spørsmålet FrP da vil få, er hvordan partiet vil forholde seg til en regjering av de tre andre ikke-sosialistiske partiene. Vil Siv og co felle regjeringen? Kanskje på innsettelseserklæringen?

Spørsmålet om å felle regjeringen er å foregripe begivenhetenes gang. Når Stoltenberg leverer regjeringens avskjedssøknad til kong Harald vil han gi kongen et råd. Skal han be kongen gi oppdraget med å danne regjering til det største opposisjonspartiet, FrP – eller til den største samlingen av opposisjonspartier, H, V og KrF? Kanskje er ikke engang de tre sistnevnte tilsammen større enn FrP. Kanskje Jens synes situasjonen på B-siden er så uklar, at han anbefaler kongen å snakke med stortingspresidenten og samtlige parlamentariske ledere.

Scenario A: Stortingspresidenten og de parlementariske lederne innkalles til kongen. Lederne for Høyre, Venstre og KrF peker på Høyres leder Erna Solberg. Ap, Sp og SV peker på Aps leder Jens Stoltenberg. Det samme gjør FrPs Siv Jensen. Resultatet blir en mindretallsregjering av Ap. Denne regjeringen vil basere seg på støtte fra og forhandlinger fra sak til sak, med SP, SV, KrF, og Venstre. Høyre og FrP utgjør opposisjonen.

Siv Jensen har dermed ikke felt noen B-regjering, fordi den ikke er blitt innsatt.

Scenario B: Jens Stoltenberg anbefaler kongen å gå til opposisjonens største parti FrP ved formann Siv Jensen. Hun inviterer Høyre og KrF til samarbeid. KrF avslår, og sammen med Venstre gjør de to partiene det klart at de kommer til å bidra til at Ap ved Jens Stoltenberg danner regjering.

Denne regjeringen vil basere seg på støtte fra og forhandlinger fra sak til sak, med SP, SV, KrF, og Venstre. Høyre og FrP utgjør opposisjonen.

Hvorfor blir det ikke noe Scenario C – at Erna Solberg får oppdraget? Fordi Ap ikke er tjent med det. Det kan nemlig henne hun lykkes i å stable en regjering på benene. Og norsk politisk takt og tone (kalt parlamentarisk sedvane) fordrer at en slik regjering får sjansen til å prøve seg.

Men politisk takt og tone gjelder ikke FrP. Hverken fra FrPs side – eller fra de andre partienes side overfor FrP. FrP hever seg over politiske forskjeller og lar kjøttvekten telle. De andre partiene på sin side fokuserer på de politiske forskjellene – og hever seg over kjøttvekten.

Minervas Jan Arild Snoen har satt penger på at Jens Stoltenberg fortsetter som statsminister, for en regjering av Ap. Slik også konklusjonen i min vurdering er.

Det eneste som kan gjøre ovenstående A- og B-scenarier ugyldige er hvis FrP og Høyre tilsammen får flertall. Siv Jensen og FrP har nå fått den nødvendige (forvirrede) avklaringen fra Høyre til å fortsette sin alenegang. FrP’erne vet at Høyre er så regjeringskåte at de ikke tør vente på valgresultatet før de signaliserer foretrukne samarbeidspartnere. Erna Solberg tør ikke gå til valg bare på sin egen politikk, men må ha et regjeringsalternativ som krykke. For å utvide sin appell blant velgerne.

Forrige uke var en dårlig opptakt til Høyres lange valgkamp. FrPs alenegang kan fortsette. Hensikten til Solberg og co var å trenge seg frem i rampelyset. Istedet står Siv Jensen tydeligere i rampelyset enn noensinne.

Spørsmålet efter siste uke er ikke om FrP kan regjere, men om Høyre efter sine mange blundere og dårlige velgerappell i det hele tatt fortjener å regjere.


Kommentarer

  1. Knut Johannessen - vox populi | 20. januar 2009 kl 12.48

    Det som forbauser meg mest, er at Høyre lar Venstre bestemme agendaen. Det er jo Sponheims totale avvisning av å sitte i regjering med Frp som er utgangspunktet for den uavklarte situasjonen som er på borgerlig side. Og det med en velgeroppslutning på 5-6%.

    Høyre burde insistert på at man i det minste hadde samtaler med Frp for å finne ut hvor hverandres smertegrenser går. Dersom V fortsatt sto på sitt, ville det være enklere å velge bort V enn Frp. Sponheim måtte da velge mellom Jens eller Jensen. Sist Venstre valgte Ap (i 1985) forsvant de ut av Stortinget for 2 perioder. Selv om situasjonen er noe endret i dag, så skremmer det nok.

    Ikke glem hvor langt SV på enkelte punkter sto fra Ap og Sp da de startet forhandlingene og hvor mange kameler de slukte for å komme i regjering. Selv om sammenligningen med avstanden mellom Frp og Venstre ikke er direkte sammenlignbar, så viser det at det er mulig å finne nok fellesnevnere ved å skyve til side noen kjepphester.

    Hvis Høyres valg nå blir en koalisjon av H+Krf+V, så tror jeg de går på en skikkelig smell ved valget. Da kan Erna få sparken istedet for å bli statsminister. Ser man på effektene av valget i 2005, så ble Høyre kraftig straffet for å gå for en ny «Bondevik»-koalisjon. De gjorde ett av sine dårligste valg noensinne. Og de fleste av velgerne gikk til – Frp.

    Slik situasjonen ser ut nå, så er jeg enig i at Jens Stoltenberg er statsminister etter valget. For en mindretallsregjering fra AP.

  2. Atle Hagtun | 20. januar 2009 kl 16.16

    «Alle» her synes enige om at Jens fortsetter. Men det fordrer altså at Frp velger det framfor en borgerlig regjering av H,V,KrF. Scenario B er feil. Verken V eller KrF vil peke på Jens. Det er Siv som må gjøre det, og det er også hun, ikke Ap som evt stopper scenario C.
    Per Sandberg sier dette i klartekst, men synes ikke å bli tatt helt på alvor. Siv har hittil nektet å svare. Hvorfor det, hvis dere er så sikre på svaret? Det hadde jo vært en nyttig opplysning for velgerne, istedet for å legge skylda på Venstre.

  3. Runar | 20. januar 2009 kl 18.47

    Selvsagt er det Venstre (og evt. KrF) som har skylda dersom det ikke blir regjeringsskifte på tross av borgerlig flertall etter valget. H har jo gjort det uttrykkelig klart at de ønsker et firepartisamarbeid etter valget, og FrP har jo også sagt at de ikke lukker døra for noen og at de fire partiene bør sette seg ned og snakke sammen og se om de kan komme til en flertallsløsning gitt ikke-sosialistisk flertall etter valget.

    Feilen er ikke at V og KrF ikke kan gi lovnader om regjeringssamarbeid med FrP etter valget. Alle skjønner at avstanden er såpass stor at det i så fall må knallharde forhandlinger til for å eventuelt få på plass et alternativ som omfatter alle fire partier. Feilen er at V (og muligens også KrF utfra de signaler som har blitt gitt hittil) ikke engang vil prøve! Da har man ikke særlig troverdighet når man sier at man ønsker at Jens Stoltenberg skal få avløsning. Kjøttvekta er selvsagt av betydning, fordi den avgjør hvilke konstellasjoner som er mulige – og realistiske!

    Som Knut Johannessen helt riktig påpeker var det stor avstand mellom SV og Ap/Sp på mange punkter, men SV slukte atskillige kameler noe som muliggjorde et rødgrønt regjeringssamarbeid. FrP, som vil være ytterpunktet i et eventuelt ikke-sosialistisk regjeringssamarbeid, vil også måtte sluke en del kameler dersom det skal være mulig å få til et firepartisamarbeid, og så må partiet selvsagt også få noe i et slikt samarbeid. Eventuelle forhandlinger vil så vise om det er mulig å få til et samarbeid eller ikke. Men det er nå temmelig opplagt at det er de som ikke engang ønsker å prøve å få til et flertallssamarbeid som bærer ansvaret for at statsministeren i så fall fortsatt heter Jens Stoltenberg etter valget, fremfor de som ønsker å få til et slikt samarbeid!

  4. Eivind Knudsen | 20. januar 2009 kl 21.32

    Erna Solberg blir statsminister etter valget. Men om hun tiltrer i oktober eller desember er usikkert. De tre borgerlige (H KRF og V) vil samkjøre politikken sin før valget. Selv om Stoltenberg ikke skulle gå av, eller fortsette alene i mindretall, vil han måtte få igjennom et budsjett. Det er da lite trolig at de tre borgerligere samarbeidspartiene ikke vil alliere seg med FrP for å felle regjeringen. Solberg blir da statsminister. Jeg tror ikke Jensen vil finne en slik regjering på tiltredelsen. Den tid er forbi da fløypartier felte fremsatte mistillitsforslag på regjeringserklæringene. Dessuten er jeg overbevist om at Jensen er såpass fedrelandssinnet at hun tross alt foretrekker en borgerlig regjering fremfor mer sosialisme. Da har hun sine ord i behold; hun har ikke støttet regjeringen, men det å unnlate å felle regjeringen er ikke det samme som å felle den.
    Det som vil gjøre Stoltenberg til fortsatt store, hvite far i det røde Noreg (måtte Gud forby), er kjepphøye artikler som denne + Snoen + Vara.
    Ta ferie, gutter, overlat dette til de som vil mer enn å analysere hypoteser!

  5. Pleym | 20. januar 2009 kl 23.12

    Atle, du skriver at Scenario B er utenkelig, dvs. at KrF og V peker på Ap.

    Men svar da på følgende: Jens peker på Siv, og FrP og H innleder forhandlinger. De to har ikke flertall, men må samarbeide med Stortinget fra sak til sak. Dette fordrer at FrP er størst, og større enn H/V/KrF tilsammen.

    Mitt spørsmål er: Vil Venstre i en slik situasjon se på at H og FrP går i (mindretalls)regjering sammen – eller vil V i en slik situasjon peke på Jens, og avgjøre at han danner regjering istedet?

    Det er denne problemstillingen både V og KrF fornekter at kan skje. Idag er dette en like sannsynlig problemstilling som at V, KrF og H tilsammen blir større enn FrP, og danner sin mindretallsregjering. Jeg tror at i dette scenarioet vil FrP peke på Ap. Hvorfor er det så utenkelig at V og KrF peker på Jens i Scenario B?

  6. Pleym | 20. januar 2009 kl 23.30

    Vox, jeg tror Høyre er så tolerante utfra flere kjensgjerninger:

    Sentrum besitter vippepunktet i norsk politikk.

    Man har erfaringer fra rikspolitisk samarbeid med sentrum, men ikke med FrP.

    Jeg er enig i at de fire burde ha samtaler efter valget. Før valget bør man satse på stemmemaksimering basert på egen politikk, ikke ut fra et eller annet regjeringsalternativ.

    Velgerne får avgjøre hvor stor tyngde de synes at hvert enkelt parti bør ha i slike diskusjoner, gjennom å stemme ved valget.

    Jeg er helt enig i at avstanden er stor. Om FrP er det største partiet på B-siden ved valget, er det problematisk å utelukke dem. Da bør H og FrP heller forsøke å bli enige, og finne seg i å bli nedstemt fra tid til annen av sentrum og venstresiden. Som i Oslo

  7. bigboyen | 25. januar 2009 kl 10.15

    Jeg syns mangelen på forståelse av sentrums betydning er tydelig i de fleste kommentarene her (og ellers). Sentrum består ikke kun av sentrumspartiene.

    Venstre står utvilsomt nærmere Ap enn Frp, og den nye delen av Krf det samme. Jeg slenger på de moderate i Høyre og Ap for å vise hvor sterkt sentrum står i norsk politikk. Så lenge makten i H, Krf og Ap sitter blant de i sentrum så er det sjanseløst for Frp å komme i regjering.

    Jens Stoltenberg kommer ikke til å anbefale Kongen å la Frp prøve å danne regjering. Ingenting i hans holdning tyder på at han er villig til å spille høyt, Jens er traust. Om Ap gjør et bra valg så vil han ha grunnlag for å bli sittende. Og selvom Ap gjør et dårlig valg så er det ikke sikkert at han kaster kortene (han prøvde jo etter valgtapet i 2001 å få Bondevik med seg på lag).

    Et valgresultat som gjør H, Krf og V større enn Frp gir Erna Solberg den nødvendige ryggdekningen for å gå for det regjeringsalternativet. Da er det Frp som må velge, og det blir helt sikkert et sirkus.

    Blir Frp større enn de andre borgelige tilsammen(noe som jeg ikke har troen på) så vil Høyre si at det ikke er et parlamentarisk grunnlag for en slik mindretallsregjering. Jeg greier ikke å se for meg at Høyre etter et nytt dårlig valg og Frp som dobbelt så store går inn i regjeringsforhandlinger for å danne en mindretallsregjering som knapt har noen å samarbeide med. Dermed blir det aldri til at V+Krf må innsette Stoltenberg, de har gode kort i svarteper-spillet på borgelig side.

    Men jeg tror nok de rødgrønne får flertall, men kun pga Aps gode valgresultat. Så da spørs det vel om ikke Stoltenberg ønsker å regjere alene, og ikke er villig til å kompromisse til venstre for seg.

  • Dagens sitat

    Millions long for immortality who don’t know what to do on a Sunday afternoon

    — Susan Ertz
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter