Liberalistenes alternativ – og testamente

av | 18. april 2009 kl. 14.22 | Ingen kommentarer

kan landsmøteresolusjon nr 08 fra Dolkesjø-landsmøtet kalles. Den hadde tittelen «Gjenreis tilliten«. Wibe hadde trukket sin opprinnelige resolusjon, så fylkesårsmøtene kun skulle anbefale eller avvise Hagens resolusjonsforslag. Wibes strategi var det siste, men lyktes bare innledningsvis. Liberaleren gjengir idag resolusjonen som var liberalistenes alternativ – og som ble deres testamente.


Dolkesjø-landsmøtet erklærte liberalistene uønsket. Men før dette var Gjenreis tilliten innlevert. Hagen hadde aldri til hensikt at landsmøtet skulle stemme over En fremtid med rot i fortiden, men Gjenreis tilliten førte til at Hagens resolusjon likevel ble fremmet. Gjenreis tilliten ble trukket, i et forsøk på å bygge bro, men det var helt bortkastet. Jeg må med skam medgi at jeg var den som fikk gjennomslag for å trekke resolusjonen, og som gjorde det fra talerstolen. Det var en kjent taktikk fra FpU-landsmøtet 1990 at ved å trekke omstridte forslag oppnådde goodwill som kunne brukes. Men ikke på Dolkesjø. Gjenreis tilliten burde aldri vært trukket, men stemt over. Slik at landsmøtet hadde to klare alternativer å velge mellom.

Her er den:

«Gjenreis tilliten

Fremskrittspartiet ønsker et systemskifte i Norger. Makt og myndighet skal føres tilbake fra politikere og byråkrater til den enkelte borger. Folk skal beholde mer av sine egne penger slik at hver enkelt er med å skaper sin egen fremtid gjennom sine bevisste valg i et fritt marked. Frihet under ansvar skal prege vårt samfunn.

Grunnlaget for Fremskrittspartiets arbeid er partiets handlingsprogram. FrP må skaffe seg et fundament for gjennomføring av programmet i praksis ved å bidra til å bygge opp et troverdig ikke-sosialistisk alternativ. Dette krever en fornyelse av partiet slik at populist-stemplet og andre etablerte myter forsvinner.

Fremskrittspartiet skal arbeide for å bekjmpe inngrodde sosialdemokratiske holdninger so bygger på misunnelse, misforstått solidaritet og falsk trygghetsfølelse i «velferdsstaten».

Et klart ståsted
Fremskrittspartiet skal fremstå som en anti-sosialistisk og frisinnet folkebevegelse. Partiet har tro på liberale løsninger og skal kjempe for klare skillelinjer mellom kollektivt og personlig ansvar. FrP-politikere skal holde seg langt unne folks lommebøker, moral og livsstil, og forlange at folk tar ansvar for egne handlinger og valg.

Mer velferd – mindre stat
Det er hevet over en hver tvil at staten utgjør maktens tyngdepunkt i landet vårt. Gjennom omfattende lovverk og grådige skatte- og avgiftsbeslag er staten i stand til å opprettholde sin eneveldige maktposisjon på bekostning av reelt folkestyre og personlig frihet.

Fremskrittspartiet vil jobbe for mer velferd og mindre stat. Partiet vil ta et oppgjør med overførings-samfunnet som bevisst skaper svake grupper innenfor et voksende klientsamfunn.

Fremskrittspartiet skal sikre viktige fellesoppgaver som helse, eldreomsorg, utdanning, forsvar og rettssikkerhet. Samtidig skal vi bidra til å gjenreise det personlige ansvaret alle har for seg selv og sine. FrP skal arbeide for et samfunnsystem der de som trenger det, skal få hjelp og der det store flertallet i befolkningen skal få mulighet til å stå på egne bein.

Velgere er ikke stemmekveg som skal kjøpes med stadig større overføringer. Velgerne er mennesker med krav på at det offentlige har respekt for eiendomsretten og egne valg. Det må settes en klar grense mellom privatlivets integritet og politikkens virkefelt.

Radikalisme og realisme
Fremskrittspartiet er et radikalt parti. For å nå sitt mål, må FrP være villig til å inngå kompromisser under veis, men uten å miste helheten av syne. Fremskrittspartiet må aldri bidra til å skape flertall for enkeltdeler av programmet dersom dette går på beksotning av helheten. Det vil føre til en negativ samfunnsutvikling og lede oss lenger fra vårt endelige mål.

Troverdighet og forutsigbarhet
Alle partier er avhengige av velgernes tillit og deres tro på partienes løsnnger. FrPs troverdighet er alvorlig svekket. Fremskrittspartiets utfordring ligger derfor i å appellere til velgere og medlemmer som slutter opp om helhetstanken i vår politikk – ikke bare velgere som vil protestere mot det bestående.

Fremskrittspartiet har i mange år fått stemmer på å plukke opp dagsaktuelle saker, «være» stemningen i samfunnet og sette den lille manns problemer på dagsorden. Dette krever teft og er en politisk gave når sakene er i tråd med partiets overordnede målsettinger, men det kan bli en fallgruve hvis sakene er i strid med partiets vedtatte program.

FrP skal gjenreise tilliten gjennom hardt og stødig arbeid i Stortinget, i fylkestingene, og i landets kommunestyrer ved å fremstå som et troverdig alternativ. Velgerne er lei av store ord. Forutsigbarhet må derfor være en grunnpilar i vårt fremtidige arbeid. Dete knytter seg ikke bare til vår politikk, men også til de menneskene som skal lede partiet og representere FrP utad. Partiets fremste ledere og representanter har en særlig forpliktelse til å sørge for at utspill og forslag ikke skaper tvil om partiets evne og vilje til å følge opp partiprogrammet.

Uredde opprørere
De fleste politikere preges av frykt for å si noe som er upopulært og frykt for ikke å bli gjenvalgt. Dette lammer påolitikernes evner til å si det som er sant og fører til politikerforakt.

Mot og uredd optreden må prege FrPs representanter i tiden fremover. Det er en tøff oppgave å lede an i et opprør hvor vi vil ha store deler av det norske etablissementet mot oss, men Fremskrittspartiet må være partiet som tør der andre tier og soom våger å ta et oppgjør med vedtatte sosialdemokratiske «sannheter».

Partiet må også ha mot til å si sannheten om egen politikk og om nødvendig innta upopulære standpunkt som på kort sikt kan slå negativt ut. Politikere som tør vil vinne folkets respekt – ærlighet varer lengst.
Utradisjonelle og mer offensive aksjonsformer kan bli nødvendig for å markere partiets standpunkt til viktige spørsmål.

Fremtidsrettet organisasjon
For at Fremskrittspartiet skal ha livets rett i tiden fremover, må det interne organisasjonsarbeidet bære preg av langsiktig tankegang.

Nye lederemner, på alle nivå i organisasjonen, må bevisst bygges opp og skoleres.
Det må være et mål i seg selv med fornyelse og bredde både i ledelsen, sentralstyret og andre partifora.
Behovet for flere aktive kvinner må tas på alvor
Behovet for flere aktive kvinner må tas på alvor.
Båndene mellom FrP og FpU skal være sterke, men ungdomsorganisasjonen må ha frihet til å være et politisk verksted og debattforum i Fremskrittsbevegelsen. Ungdommen i partiet bør ha ansvar og innflytelse. De bør gis oppgaver og utfordringer slik at de blir værende i aktiv tjeneste for partiet.

Det vedtatte overordningsprinsippet må følges opp ved at partiets organer må søke å forme politikken ved å fatte vedtak og komme med innspill som følges opp av de folkevalgte.

Det må legges mye arbeid i å skape et sosialt og faglig miljø på tvers av generasjonene. Å motivere og drive frem talenter må anses som like viktig som egenprestasjon og soloutspill.

Myten om at Fremskrittspartiet er en sneer protestbevegelse uten ideologisk fundament, må brytes ned. Det må satses mer på at vi skal tiltrekke oss medlemmer og velgere på et mest mulig helhetlig ideologisk grunnlag.»

Forslagsstillere:

Ellen Chr. Christiansen (stortingsgruppen/Oslo), Oscar D. Hillgaar (stortingsgruppen/Vestfold), Stephen Bråthen (stortingsgruppen/Akershus), Roy Wetterstad (stortingsgruppen/Buskerud), Geir Thoresen (formann Buskerud FrP), Øyvind M. Berge (formann Oppland FrP), Per Aage Pleym Christensen (formann Akershus FrP), Kåre Knudsen (formann Aust-Agder FrP), Bjørn Magne Solvik (formann Finnmark FrP), Nils Olav Skilbred (formann Telemark FrP), Rolf Frydenberg (Oslo), Geir Langeland (Oslo), Jan Arild Snoen (Oslo), Roy Venge Tollefsen (Oslo), Rune Kjølstad (Buskerud), Jan Petter Juriks (Buskerud), Ranveig Knudsen (Buskerud), Per Magnus Pedersen (Buskerud), Øyvind A. Nilsen, Raymond T. Hæstad (Aust-Agder), Anne K. Olsen (Aust-Agder), og Ellen M. Wibe (1.nestformann).

Av redaksjonskomiteen ble resolusjonsforslaget mot to stemmer ikke bifalt. I denne komiteen var Hans J. Røsjorde (2.nestformann i FrP) formann, mens Ingvar Myrvollen (Buskerud), Finn Egil Holm (formann Vestfold FrP), Einar Endresen (Rogaland); Jan Ragnar Stokke (Nord-Trøndelag), ALf Lorentsen (Troms) og Ole Tom Nomeland (nestformann FpU) innstilt som medlemmer.

Det var sannsynligvis Ole Tom Nomeland og Ingvar Myrvollen som stemte for å bifalle resolusjonen.


Kommentarer

Denne artikkelen er stengt for kommentarer.