Fikser Solhjell på tallene?

av | 27. mai 2009 kl. 11.25 | 4 kommentarer

Å ha barn gir muligheter for informasjon om konsekvenser av regjeringens politikk som jeg ellers ikke ville fått. Forleden var jeg på foreldremøte. Informasjonen gir grunnlag for å lure på om utdannelsesministeren vil fikse på tall om hvordan det står til med elevenes måloppnåelse.


Jeg har et barn som snart er ferdig med første klasse. Mandag var det foreldremøte, med ett formål; å informere om formålet med og resultatene av en nasjonal kartlegging av leseferdigheter. Det er første gang en slik kartlegging gjøres nasjonalt, ifølge inspektøren ansvarlig for klassen mitt yngste barn går i.

Avventer informasjon om «kritisk grense»
Inspektøren var opptatt av såkalt «kritisk grense». Ifølge Kunnskapsløftet er det satt klare mål for hva barnet skal lære. Gjennom kartleggingsprøven vil både foreldre, læreren, skolen – og nasjonale myndigheter – få vite hvordan eleven ligger an i forhold til målene. Hvis barnet ligger under såkalt «kritisk grense» vil ekstra ressurser bli satt inn.

Inspektøren kunne imidlertid ikke opplyse hvor «kritisk grense» ligger. Først måtte departementet få inn alle resultater, og så ville kritisk grense bli fastsatt. Først i august/september venter skolen svar på hvor den kritiske grensen ligger.

Inspektøren fremholdt at skolen ikke hadde noen mulighet til å gjøre noe med dette, da ansvaret for systemet lå hos departementet.

Fikser departementet på tallene?
Jeg mener at det er noe merkelig med hele opplegget. Egentlig burde det være slik at når det er fastsatt mål for hva elevene skal kunne efter å ha gjennomgått hvert klassetrinn, og det utarbeides en kartlegningsprøve efter nevnte mål, kan det da ikke være vanskelig å fastslå hva elevene som et minimum bør kunne?

La oss si at å nå alle målene som er fastsatt for klassetrinnet gis en poengsum/verdi på 100. Da kan man slå fast at hvis eleven har lært noe som tilsvarer mindre enn 10% av målene, så er det kritisk. Da er det logisk å sette den kritiske grensen til verdien 10.

La oss tenke oss at når departementet får inn alle resultatene viser det seg at ingen elever har lært noe mer enn hva som tilsvarer 50% av målene. En kritisk grense på 10 vil da tilsi at hver 5.elev trenger ekstra ressurser. Dette er ikke bare dyrt, men tilsier at noe er alvorlig galt i norsk skole.

Systemet inspektøren redegjorde for betyr imidlertid, hvis vi holder på tanken fra avsnittet over, at departementet kan si at kritisk grense skal ha verdien 5. Da vil bare hver 10.elev trenge ekstra ressurser – og nviået i norsk skole er ikke så ille likevel.

Jeg skal ikke påstå at systemet er lagt opp for at Solhjell og hans departement skal kunne fikse på tallene, og få tilstanden til å se bedre ut enn den faktisk er, men jeg forstår dem som tenker slik.

Sammenligning og offentliggjøring er fy-fy
Inspektøren ble også spurt om hva nivået på 1.klasse var, og på de to klassene, og for gutter og jenter. Svaret var at det ikke var gjort noen slik summering av tall. Resultatet for hver elev sto for seg, og skolen ville ikke regne dem sammen, og heller ikke offentliggjøre tallene. Det siste var det ikke stilt hverken spørsmål eller krav om.

Spørsmålsstiller repliserte at en annen kommune (Oslo) regner sammen svarene, slik at man får klassenivå etc. Inspektøren svarte at denne skolen forholder seg til beskjeden fra departementet om at tallene ikke skal regnes sammen. Når Oslo gjør det, så er det en politisk beslutning i Oslo.

Jeg snakket med inspektøren i pausen, og sa først at hvis min kommune forholdt seg til departementets instruks måtte det samme gjelde samtlige kommuner, inkludert Oslo. Det var inspektøren enig i, men sa at Oslo hadde kranglet med departementet i en lengre periode, for så å overse påleggene fra departementet i denne saken.

Vi diskuterte derefter uttalelsen om at Oslo hadde gjort en politisk beslutning om å regne sammen resultater, etc. Isåfall kunne også andre kommuner gjøre det samme. Det var inspektøren enig i. I min kommune er det også Høyre og FrP som er førende politisk kraft, men til forskjell fra byrådet i Oslo må de ikke forholde seg til sentrumspartier på vippen, men har inngått en avtale med Pensjonistpartiet. Nittedal kan derfor pålegge sine skoler å få mer informasjon ut av tallene enn hva departementet til SV-statsråd Bård Vegard Solhjell ønsker. Selv om kommunen ikke kan påvirke departementets fastsettelse av kritisk grense for elevenes måloppnåelse.

Nyttige tall – eller farlige?
At noen én type fakta men ikke en annen, synes jeg er merkelig. Selv om tallene ikke offentliggjøres, burde det vært uproblematisk for skolen å regne ut et resultat for 1.klassenivået, og finne ut et gjennomsnitt. Så vet man mer om nivået på alderstrinnet, og for hver av de to klassene. Man kan også finne ut om det er forskjeller mellom gutter og piker, og for elever med en eller to foreldre med flerkulturell bakgrunn. Som eksempel kan nevnes at mitt barn har én forelder med slik bakgrunn.

Kommunen kan også ha interesse av å sammenligne de ulike skolene, for å finne ut hvor det er behov for å sette inn ekstra ressurser; blant jentene, blant guttene, blant elever med flerkulturell bakgrunn, hos dem med de eldste og mest nedslitte skolene? Hos dem med minst datautstyr? Har lærernes kompetanse noe å si for resultatene? Har miljøet blant elevene, eller det fysiske klimaet på skolen noe å si?

Fakta kan brukes til noe nyttig, som å vite hvor man kan sette inn ressurser. Eller til noe unyttig, som å si at «der går de dumme» og «der går de flinke». Et resultat i seg selv forteller ingenting, hvis det ikke settes inn i en sammenheng.

Både politiske myndigheter og foreldre ønsker at Norge skal ha verdens beste skole, der elevene både lærer noe, lærer å bruke det de har lært, har det bra mens de lærer, og kommer ut av skolen som gode borgere. Skal man få til dette må man vite noe om hva som skal til. Man kan ikke sette opp mål uten å vite hvordan man skal nå dem, hvilke forutsetninger elevene har for å nå målene, med hvilke ressurser og personer, og i hvilke bygninger undervisningen skal foregå.

Kunnskap er farlig. Spesielt hvis den ikke benyttes.


Kommentarer

  1. Fikser Solhjell på tallene? | Liberalist? Javisst! | 27. mai 2009 kl 12.52

    […] mer om hvorfor jeg har mistanke om at Bård Vegard Solhjel fra SV fikser på resultatene her. Vurdert til: av 0 […]

  2. HOH | 28. mai 2009 kl 14.42

    I følgende avsnitt viser du at du ikke har forstått prosentregning:
    «La oss tenke oss at når departementet får inn alle resultatene viser det seg at ingen elever har lært noe mer enn hva som tilsvarer 50% av målene. En kritisk grense på 10 vil da tilsi at hver 5.elev trenger ekstra ressurser.»

    Hvis maks oppnådde poengsum er 50% betyr dette ikke at hver 5 elev trenger ekstra resurser. Forutsetningen for dette tilsier at fordelingen skal være helt flat (det vil si like mange som påånår 30 – 40% som 0 – 10 %) En øvre grense av fordelingen sier ikke noe om den nedre grensen av fordelinge, en kan faktisk ha alle elevene mellom 40 og 50 %.

  3. Pleym | 28. mai 2009 kl 14.49

    Mitt poeng var at Solhjell kan trikse bort dårlige resultater, ved å senke den kritiske grensen.

    Hvis den kritiske grensen var satt før resultatene kom inn, ville det ikke være mulig å bortforklare dårlige resultater.

    Hvis 10% av elevene oppnådde dårligere enn 10 poeng – av 100 mulige, ville hver 10.elev trenge ekstra ressurser.

    Hvis Solhjell satte den kritiske grensen til 5 poeng (altså at de har tilegnet seg under 5% av pensum) fordi resultatene var dårlige, ser det ut som om kun hver 20.elev trenger ekstra ressurser. Det et slikt resultat ville tiet om, var at det fortsatt var 10% som klarte under 10 poeng – av 100 mulige.

    Muligens var jeg dårlig på å forklare eksempelet, eller for snau i forklaringen. Poenget mitt var ihvertfall at 10% av elevene ville ha tilegnet seg under en tiendedel av pensum, uansett om Solhjell mener det er kritisk hvis man har tilegnet seg kun 5% av pensum.

  4. 10 år: Møt redaktøren! | Liberaleren | 29. mai 2009 kl 12.19

    […] Redaktøren inspireres også av sin egen familie. – Det stemmer. Jeg er flerkulturelt gift, og har to barn. Selv om jeg har vært for fri innvandring siden slutten av 1980-tallet og har vært aktiv skolepolitiker siden 1987 har begge temaer fått fornyet aktualitet. Jeg bruker egne erfaringer når jeg skriver på Liberaleren, og håper at dette også gir annerledes artikler – selv om jeg naturligvis kobler også dette til mitt og Liberalerens ideologiske fundament. Antirasisme og integrering er noe jeg brenner for, på lik linje med mitt ansvar som forelder til å engasjere meg i mine barns utdannelse. […]

  • Dagens sitat

    Travellers never think that THEY are the foreigners.

    — Mason Cooley
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter