Komplottet

av | 2. juni 2009 kl. 11.02 | 16 kommentarer

– Da e løgn! Trond Thorbjørnsen gned seg i hendene mens han så en oppkavet Vidar Kleppe fortvilet forsøke å redde situasjonen på TV2-nyhetene. Komplottet hadde lykkes. Demokratene var skandalisert.


Vakthavende på Bodø politikammer så på jenta som satt sammenkrøpet på benken i andre enden av rommet. De ungene. Begi seg ut på sånne saker som de ikke forstod alvoret i. Han ristet på hodet for seg selv, og fortsatte å registrere bortkomne småbåter, fyllebråk og småtyverier. Det ringte stadig på callingen. Han måtte svare, men hver gang noen spurte om arrestasjonen av fylkesstyret til Demokratene kuttet han forbindelsen. De visste at det skulle være pressekonferanse, de blodhundene. Hvorfor kunne de ikke bare vente?

– Da e løgn! Vidar Kleppe stirret vilt inn i kamera. Han virket like oppkavet som havet bak ham. Ruskeværet på Sørlandet kom beleilig for producerne til TV2, som en god illustrasjon på stormen Demokratenes leder befant seg i. Ingen TV-seer var alene om observasjonen; Pål T. så overbærende ut i luften. Uansett om Kleppe overbeviste noen denne kvelden, så var Pål T. ihvertfall ikke én av dem. Kleppe nektet å innse at hvert eneste ekstra ord var ett for mye. Han hadde gjentatt for Pål T. omtrent ordrett hva han hadde forklart for politiet et par timer tidligere. Desperasjonen i stemmen var den samme begge steder; stigende som fra storm til orkan på et barometer i Nord-Atlanteren.

Helli Schou kunne nok virke puslete på vakthavende ved Bodø politikammer. Hun var 18, men kunne gå for å være 14. Spinkel både av vekst og kroppsbygning, med blondt hår grensende til hvitt. Samlet i to musefletter. I altfor stor allværsjakke og hettegenser var hun blitt innbragt sammen med ansatte og tillitsvalgte ved fylkeskontoret til Demokratene i Bodø. Hun krøp sammen på benken, men inni seg var hun usannsynlig rolig. Hvor tok hun motet fra? Vissheten om at hun jobbet for en sak større enn seg selv. Det hjalp også at ingen kunne avsløre hva hun faktisk hadde gjort.

Hun kom til sine foreldre sent i livet deres. En uventet gave. Navnevalget måtte reflektere dette. Men de likte ikke Lykke eller andre mer eller mindre velmente forslag. Tilslutt fant de Helli-navnet i en gammel bok om lokalhistorie fra tiden da innbyggerne tente på for å hindre Karl XII i å innta byen. Da Helli kom i tenårene hadde søsknene forlengst flyttet ut. Det var kanskje derfor de var så hjertelig tilstede i konfirmasjonen. Gavene gjorde inntrykk på Helli. Av eldstebroren fikk hun en avansert laptop med ekstra harddisk, eksterne høyttalere, webcam og en haug med minnebrikker. Av den nest eldste fikk hun en mobil som hadde «alt», og søsteren kom med et flott digitalkamera. Hun mistenkte at eldstemann hadde skaffet alt fra firmaet sitt, men det gjorde ingenting. Gavene var overdådige. Foreldrenes søsken la vekt på natur og miljø. Hun fikk telt, sovepose og en masse annet for å kunne overleve utendørs under alle forhold. Slik føltes det ihvertfall. Med søsknenes høyteknologiske gaver fulgte en lys levende instruktør. Tarjei var tre år eldre enn henne, formelt en kollega av eldstebroren. De fant tonen umiddelbart. Det neste året steg datakunnskapen hennes fra nesten null til «svært avansert».

Moren brevvekslet med slektninger over hele landet. Helli så sjelden at moren ble så rørt av brevene at hun gråt. Likevel rant en tåre nedover kinnet hennes en dag Helli kom fra skolen. Brevet kom fra en gammel dame et sted i Nord-Norge. Fra en søster eller kusine av bestefaren. Helt alene bodde hun, og savnet selskap. Helli visste at bestefaren kom nordfra, og rømte over grensen til Sverige under krigen. Han ble hentet inn til avhør fordi en engelsk flyger skjulte seg et sted på øyene. Han tok ikke sjansen på å bli. Da freden kom var det helt i sør at bestefaren kom tilbake over grensen. Han ble værende, og skaffet seg et kråkeslott av et hus, litt utenfor sentrum. Helli elsket huset. Spesielt tårnværelset. Det var hennes private univers. Hennes klostercelle. Og utkikkspunkt mot verden utenfor. Hun flyttet opp da hun ble ti. Først var det skummelt å bo to etasjer over foreldrene. Men snart satte hun pris på den friheten isolasjonen ga.

Helli hørte lite om familien nordpå. Men med brevet kom nysgjerrigheten. Laptop’en gav henne mulighet til å reise virtuelt tilbake til forfedrenes rike. Hun ble betatt. Hun følte det ikke platt å beskrive følelsene hun fikk som at «naturen ropte på henne». Kanskje hjalp det at hun hadde tilbrakt mer tid i skog og mark det siste året enn de foregående tilsammen. Uten å være medlem ble hun med roverlaget på tur. Den grunnleggende opplæringen fikk hun likevel av en fetter og faren hans. De som hadde gitt noe av utstyret. Helli følte seg hjemme under åpen himmel. Den mørke skogen føltes ikke skummel, men som en beskyttelse mot alt Helli følte seg utenfor. Hun visste nesten med en gang at Tarjei søkte tilflukt i friluft. Etter en tid begynte de å dra på turer sammen. Først med andre, så bare de to. Foreldrene sa ingenting. Hun og Tarjei ble et par. De trengte ikke sette ord på det. Det bare ble slik.

Det eneste som var positivt med videregående, var skolebiblioteket. Der surfet Helli på nettsidene til Natur og Ungdom, Naturvernforbundet, Framtiden i våre hender, og NorWatch. Bellona holdt hun seg unna. Hun så ingen forskjell på dem og de dyre konsulentfirmaene som skulle berge kapitalismen fra den omleggingen som var nødvendig for å berge kloden fra kollaps. Hun leste tidskrifter både om miljø, og om rasisme. Hjemmefra surfet hun på sider om slektsforskning, turliv og data. Hun kunne ikke få vite nok om 2.verdenskrig og motstandskampen her hjemme. Helli lyste opp tilværelsen til historielæreren. Han svarte gladelig på alle spørsmål hun hadde, selv om de var malpasserte for den delen av pensum de til enhver tid ble undervist i. Han satte henne gladelig opp to karakterer. For Helli pugget ikke. Hun tilegnet seg kunnskap. Det var tydelig at hun tenkte lenger enn til nærmeste terminkarakter. Stor var overraskelsen – og sorgen – da han fikk vite at hun ikke skulle fortsette. Tenk å gi seg etter førsteåret. Han tok det nesten som en personlig fornærmelse, uvitende om at Helli gjemte minnet om ham i hjertet sitt. Gode lærere lever i minnet hos takknemlige elever lenge etter at resten av skoletiden kun er et blekt minne.

For Helli stilte tilfeldighetenes muligheter seg opp som perler på en snor. Ropet fra den gamle slektningen på Rødøy nådde frem. Helli erklærte på sin stillferdige måte at hun ville ta pause fra skolen. Hun trengte miljøforandring. Den gamle damen trengte selskap. Broren Vidar, langtransportsjåføren, skulle nordover og hente last. Hun skulle få skyss aldeles gratis.

Tarjei hadde merket at ikke alt var som før mellom dem. Kanskje hadde hun funnet en annen? Like stillferdig som forholdet ble innledet avviklet de. Helli lovet å gi lyd fra seg. Det var altså ikke helt brudd. Tarjei hadde gitt livet hennes innhold. Trond Thorbjørnsen hadde gitt det mening. De møttes tilfeldig på folkebiblioteket. Han hadde vært på et foredrag, og hadde litt tid å slå ihel. De surfet på de samme sidene, og kom i snakk. Engasjementet hennes var dypt og ekte, og kunnskapen om temaet tilfredsstillende. Holdningene var det ingenting å si på. De fortsatte å møtes hver gang Thorbjørnsen hadde møter i fylket. Helli ble fenget av Saken. Hun meldte seg likevel ikke inn. Thorbjørnsen ville ha henne i en ressursbase for folk med spesielle egenskaper. Data og friluftsliv var gode kombinasjoner. Hun skulle få beskjed når hennes innsats var ønsket. «Den andre» het Silje. Hun var med i skolens friluftsgruppe, og inviterte Helli med. Helli ble med på et par turer, men snart var det bare henne og Silje som dro sammen. Hellis horisont ble utvidet. Livet ble mer komplekst. Bød på flere muligheter. Helli grep dem.

Moren skrev brev til Rødøy, og det rakk såvidt frem før Helli sto på trammen med ryggsekk. Rødøy var et paradis. Hellis fant sin plass i den gamle damens liv uten problemer av noe slag. Sekk og sovepose sto klar, og turene ble mange. Om kveldene laget Helli god og nærende mat, uten tilsetningsstoffer. Hun befridde den gamle damen fra de tanketomme kveldene foran TV-skjermen. Helli ville høre om gamle dager. Om ungdomstiden på Rødøy. Det enkle livet i elementenes vold. Sorg og latter, liv og død. Helli strikket, den gamle damen fortalte.

Etterforskerne så på hverandre. Fylkeslederen satt der og påstod i fullt alvor at de var lurt opp i stry av en 18 år gammel jente. De andre i styret var litt mer svevende i sine kommentarer om ansvarsforhold. Hvem som egentlig hadde kommet på å manipulere valgsystemet, og sørge for at det ble rapportert inn for lave tall for de andre partiene i gruppen «andre», og vesentlig høyere for Demokratene, var ikke klart for politifolkene ennå. Men de forstod såpass som at Helli Schou var den eneste med datakompetanse nok til å utføre det. Både på fylkeshuset og i Oslo ble det benektet at sånn manipulasjon i det hele tatt var mulig. Ingen visste riktig hva de skulle tro. Det var ikke bare de innrapporterte tallene som var manipulert, men også opptellingen i flere kommuner. Opptellingen i de minste kommunene der Demokratene hadde fått merkbart høyere oppslutning enn tidligere valg var allerede unnagjort. Tallene var nedjustert i størrelsesorden 80 – 90%. De hadde måttet gjøre det slik, for Demokratenes resultat var langt høyere enn vanlig i nesten alle kommuner. Etterforskerne hadde aldri trodd at Demokratene hadde et apparat stort nok og avansert nok til både å planlegge, gjennomføre og ikke minst nå ut i alle fylkets kommuner. Radioen i vaktrommet sto på høyt nok til at Helli kunne registrere at planen fungerte. SOS Rasisme krevde omtelling ikke bare i Nordland men også i andre fylker. Men det var bare i Nordland at Demokratenes valgresultat var så avvikende at det var grunn til mistanke. Pressemeldinger strømmet ut fra lokallag etter lokallag. Fra Lofoten til Brønnøysund. Aktivister hadde punktdemonstrasjoner utenfor hjemmene til samtlige kandidater på stortingslisten, og til lokale folkevalgte for partiet. Noen få trosset stormen og våget å vise seg for å skjelle ut aktivistene. De fleste foretrakk likevel å bli hjemme bak nedrullede gardiner med avslåtte mobiltelefoner. Thorbjørnsen var et geni, og apparatet – det offisielle – var sterkt nok til å stille der det var nødvendig. Motivasjonen var det aldri noe å si på. Å plage livet av Demokratenes lokale helter var ren pynt på kaken. Sjokket over stortingsmandatet var gått over i pur glede over at det skyldtes valgfusk. Det hemmelige apparatet – som Helli var en del av – hadde gjort sin del av jobben. Helli hadde koordinert rapporteringen og manipuleringen med stemmeresultater. Andre hadde sørget for at ekstra stemmer ble smuglet inn under opptellingen. Og for at det ble stemt flere ganger. Politiet ville aldri oppdage at Helli var bindeleddet. Hun var ikke registrert noe sted. Bare hos Demokratene. Som ansatt. Hun hadde ikke vært lenge på Rødøy før Thorbjørnsen kalte på henne. Det ble snart en ledig jobb som dataansvarlig hos Demokratene i Nordland, kunne han fortelle. Den som hadde jobben skulle sørover for å studere. Han hadde grepet muligheten for å komme seg ut av miljøet, da Thorbjørnsens folk hadde fått bearbeidet ham lenge nok. Helli stilte til intervju, og fikk tilslutt en praktisk oppgave. På en drøy halvtime hadde hun oppdatert lenkene og annen informasjon på hjemmesiden til fylkeslaget, opprettet et mer håndterbart medlemsregister, og fikset en del datatekniske småting. Fylkesstyret ble overbevist, og hun fikk jobben. Så enkelt var det. Videregående tok hun på nettet. Leste og leverte oppgaver på turene med hurtigbåten tur – retur Rødøy. Kveldene og helgene var ene og alene dedikert den gamle damen og naturen.

Politiet trodde henne. Omsorgen for den gamle damen. Ønsket om å komme seg bort fra synet av «flesketuristene» på vei til og fra Sverige. Lengselen til uberørt natur og ren luft. Hun valgte seg Rødøy fremfor Karlsøy, og var kanskje 30 – 40 år for sent ute, men hun var ekte. Da etterforskerne leste gjennom forklaringen hennes fikk de nærmest en følelse av å lese en kontaktannonse fra et ukeblad. Ei rotnorsk jente med sunne interesser. Sånne var det altfor få av nå om dagen. Det var bare å se på loggen i vakta.

Helli dro tilbake til den gamle damen. Sa ingenting om at arbeidsdagen hadde vært noe utenom det vanlige. At arbeidsgiverne nå sto i forhørsretten og fikk sine meldinger om varetekt opplest. De spiste linsesuppe og drakk kålrotsaft. For en gangs skyld så de på Dagsrevyen.

– Hva betyr det for regjeringsforhandlingene at Fremskrittspartiet får mandatet som riksvalgstyret har vedtatt å frata Demokratene? Christian Borch stilte spørsmålet til sin kollega Kyrre Nakkim.

– Det foregår ingen reelle regjeringsforhandlinger, sa Nakkim, og s’ene var mer enn vanlig spisse. Borch grep seg i å tro at det var Ari Behn som sto foran ham. Han måtte ta seg sammen. Nakkim fortsatte: – At FrP nå får ett mandat til gjør at de to regjeringsalternativene står praktisk talt likt. Men skal det bli en ikke-sosialistisk regjering må de fire komme til en forståelse seg imellom. Det blir ingen regjering av alle fire, men noe må de gjøre. Stortinget skal snart åpnes, og Siv Jensen kommer garantert til å stille mistillitsforslag. Alle fire er forpliktet til å stemme for. Det er hva som kommer etterpå som er like uklart nå som det har vært de to siste årene. Venstre og KrF kan ikke bare peke på Jens Stoltenberg (nå så Borch formelig Behn stå og hviske Nakkim statsministerens navn i øret). – Det er utelukket at Høyre kan regjere alene. Valgresultatet er altfor dårlig til det. En slik løsning kunne gitt Erna Solberg fred fra verste turbulensen internt, fortsatte Nakkim. En FrP-regjering er utelukket. Kun Siv Jensen og Erna Solberg vil peke på Jensen. Da vil Venstre og KrF peke på Jens. Kanskje vil Solberg peke på Lars Sponheim. Han er den som kan gi en trepartiregjering de beste vilkårene for samarbeid med Ap. Spørsmålet er om Jens vil finne seg i at de borgerlige får overta. En Ap-regjering vil ha langt bedre vilkår, men kan kanskje slite litt hvis Sponheim får oppdraget, og så får nei fra Jens. Jeg tror rett og slett vi bare må vente på trontaledebatten. Bildet er så uoversiktlig at selv ikke Magnus Karlsen kunne fått orden på brikkene i dette spillet.

Helli sendte oppsigelsen sin. Oppdraget var utført. Nå kunne hun konsentrere seg om skolen, og nyte naturen. Så vilt og vakkert det var! Silje hadde lovet å komme en tur oppover i høstferien. Livet skulle nytes i fulle drag.

På Café Sara i Oslo satt Trond Thorbjørnsen og feiret med resten av ledelsen i SOS Rasisme. Iskender kebab, nachos, tacos og annet fra menyen gikk ned på høykant. Moralen i organisasjonen var på topp. For en seier! Bare han visste hvor stor seieren faktisk var.

I Kristiansand satt en sønderknust Vidar Kleppe og gråt.


Kommentarer

  1. - O. | 2. juni 2009 kl 12.27

    Hm. Jeg regner med at dette får mer betydning på et senere tidspunkt – nå fremstår det mer eller mindre som støy på linja.

  2. Pleym | 2. juni 2009 kl 12.47

    Har du ikke nå fått svar på spørsmålet ditt om Demokratene?

  3. Thor Børresen | 2. juni 2009 kl 16.52

    Vet du selv hvor dette ender???

  4. Tommy | 2. juni 2009 kl 18.42

    Hva er egentlig dette?, en historie som du begynner å skrive på?

  5. Pleym | 2. juni 2009 kl 20.16

    Thor Børresen: Vet noen hvordan denne historien ender?

    Tommy: Dette er 5.posting. Dagens posting er ikke noe jeg «begynner å skrie på».

  6. Kjetil | 3. juni 2009 kl 07.30

    Dette var overraskende kjedelig til å komme fra Liberaleren. Forventer du faktisk at folk skal orke å lese hele denne historien? Jeg tviler sterkt.

  7. Pleym | 3. juni 2009 kl 07.40

    Besøkstallene sier noe annet, Kjetil. Men dette kapittelet var en «historie i historien». Kanskje det ikke fungerte så godt i sammenhengen. Tilbakemeldingene tyder på det, selv om det ikke har vært så mange som på de første par kapitlene. Det er et eksperiment. Ta det for hva det er.

  8. Mats Ramo | 3. juni 2009 kl 11.54

    Jeg mener denne delen var passende, det forklarer hvordan demokratene kom inn på tinget, samtidig så åpner det for ytterligere dramatikk i bakgrunnen. Jeg venter spent på en fortsettelse også av dette sideplottet, kanskje sos-rasisme til og med blir tatt

  9. Sentrumskonservativ | 3. juni 2009 kl 13.36

    Det ville jo være å håpe…

  10. oisteins | 3. juni 2009 kl 14.55

    Fornøyelig historie! Jeg ser frem til fortsettelsen.

    Men hva med å lage en egen side med oversikt over alle kapitlene? Etterhvert som det blir flere kapitler blir det stadig vanskeligere å gå tilbake til tidligere kapitler for å sjekke detaljer. Dessuten regner jeg med at stadig flere nye lesere vil slutte seg til, og for dem er det jo også greit å ha en oversiktlig side å forholde seg til.

  11. Pleym | 3. juni 2009 kl 15.14

    Hvis du går inn på Kategorier (oppe til høyre) og velger «kontrafaktisk», finner du alle kapitlene.

  12. Kjetil | 4. juni 2009 kl 14.16

    @Pleym: Ok, historien gav mer mening nå som jeg leste de andre historiene under «kontrafaktisk», men likevel. Du bør kanskje advare leserne om at det er stor fordel å lese et par andre artikler først; jeg hadde ikke vært innom Liberaleren på et par uker, og hadde ikke fått med meg disse.

  13. Pleym | 4. juni 2009 kl 15.36

    Helt OK, kjetil. Jeg skal redigere inn de andre kapitlene. Det er et lite problem at historien ikke har et eget navn ennå.

  14. Siv, eksklusivt | Liberaleren | 5. juni 2009 kl 09.20

    […] Komplottet (foregår delvis før og delvis efter valget) Ernas manøver Mens vi venter Prolog Første kapittel: Et ventet forslag – eller flere? Kategori(er): Kontrafaktisk  […]

  15. Oppviglerbloggen » Arkiv » Siv, eksklusivt | 12. august 2009 kl 12.09

    […] Komplottet (foregår delvis før og delvis efter valget) Ernas manøver Mens vi venter Prolog Første kapittel: Et ventet forslag – eller flere? […]

  16. Fikset SOS-Thorbjørnsen valget? : Liberaleren | 14. mai 2010 kl 15.51

    […] melker staten for skattepenger og investerer i eiendom. Men har SOS-leder Trond Thorbjørnsen også fikset valget? Kategori(er): Kontrafaktisk, Kort sagt, Partier og organisasjoner, […]

  • Dagens sitat

    Money is better than poverty, if only for financial reasons.

    — Woody Allen
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter