Arabisk impotens overfor Libya – og vestlig dobbeltmoral

av | 21. mars 2011 kl. 11.26 | 13 kommentarer

Libya-opprøret kunne ikke bli som de ikkevoldelige omveltningene i nabolandene Tunisia og Egypt. Utenlandsk innblanding, slik FN-resolusjon 1973 åpner for, er full av dilemmaer. Og hva med Jemen, Bahrain, Syria, Saudi-Arabia og andre steder der protester foregår?

I Tunisia og Egypt var ikke regimene villige til å bruke militærmakt for å knuse opprøret. Eller: Militæret var ikke villige til å la seg bruke av det sivile maktapparatet. Til en viss grad har opprøret i begge land hatt innslag av avhoppere fra det sittende regimet – og/eller eksisterende opposisjonsgrupper som raskt kunne (eller kan) gå inn og bekle statsapparatets ulike poster.

Libya skiller seg markant ut fra det andre landene i regionen. Khaddafi har sittet ved makten i 42 år. Han har erklært Libya som en såkalt «massenes stat», og har et såkalt parlament – som er rent skuebrød. Det finnes ikke noe tradisjonelt maktapparat – ei heller organisasjoner eller grupper som kan utgjøre en troverdig opposisjon og/eller alternativ maktbase.

Khaddafi har satset på en blanding av Cæcars gamle divide et impera-taktikk mellom de ulike klanene i landet, og sin egen coctail av tolkning av islam, tolkning av sosialisme og blandet dette med pan-arabiske ideer (han erklærte i sin tid en union mellom Libya, Syria og Egypt – uten å ha spurt de to andre om de ville delta). Landet hadde først stor fremgang – og både utjevning og forbedring av levekår. Grunnet utenrikspolitiske eventyr (terror) med derpå følgende sanksjoner og straffetiltak stanset fremgangen opp i 1980- og 90-årene. Misnøye med regimet er blitt brutalt knust. Slik sett skiller ikke regimet seg fra andre diktaturer. «Massenes stat» har vist seg å være en effektiv måte å undertrykke opposisjon på.

Inspirert av at regimene i nabolandene falt så lett, spredte det seg raskt et opprør mot Khaddafi, spesielt i de de østlige delene av landet. Disse fikk hjelp både av avhoppere fra regimet, samt desertører fra militæret. Men opprøret fenget ikke hele landet, og Khaddafi viste snart vilje til å bruke brutal makt. Opprørerne er en uensartet samling folk. Misnøye gir som kjent ingen klar og alternativ kurs. De har i liten grad vist evne til å organisere seg, og langt mindre benytte avhoppede militære til å skape slagkraftig motstand. Selv om Khaddafis militære utstyr er avlegs, har det vist seg effektivt nok til nærmest å knuse opprørerne.

Inntil Khaddafi-lojale styrker nærmest stod på døren til opprørernes senter Bengazi ba de overmodig omverdenen om å holde seg unna. Khaddafi er ikke synderlig populær blant arabiske ledere, men det er heller ikke Vesten. Det er forståelig at opprørerne ikke ville ha hjelp utenfra – men de hadde kanskje håpet på arabisk solidaritet? En farlig tanke.

Arabiske ledere er forsiktige med alt som kan skape presedens internasjonalt, eller inspirere deres egne undertrykkede undersåtter. At den arabiske liga tilslutt godtok en flyforbudssone over Libya er egentlig utrolig. Men det passer seg kanskje dårlig å vende arabiske brødre ryggen når de bokstavelig talt sloss for livet. Også en slik manglende solidaritet kunne føre til at opposisjonsgrupper i andre arabiske land ble radikalisert og militarisert.

At Den arabiske liga så raskt efter at de militære aksjonene satte igang, nærmest unnsa seg sin tidligere støtte, er typisk. De tenker igjen på sin egen posisjon, og mindre på nedslaktede libyere. Vestlige bomber er om mulig mindre populært blant folk flest enn at brutale regimer slakter sine egne. Solidaritet på arabisk er å være mot den vestlige verden – ikke å hjelpe f.eks sine libyske brødre og søstre.

Den arabiske union tar sterk avstand fra angrepet på Libya. Ikke så rart, eftersom AU var Khaddafis idé. I motsetning til OAU (Organisasjonen for afrikansk enhet) er AU for militær innblanding. Dette har de gjort både på Komorene og i Darfur-regionen i Sudan. Det mangler imidlertid ikke på diktaturer i AU (som i Den arabiske liga), og et internasjonalt angrep for å beskytte sivile mot å bli slaktet ned av sine egne ledere kan skape en uheldig presedens for afrikanske diktaturer.

Libanon, et medlem av Den arabiske liga, var med på å utforme FN-resolusjon 1973, og andre arabiske land har varslet at de skal delta med styrker for å håndheve resolusjonen. At Den arabiske liga nå unndrar seg den støtte de tidligere gav, viser at typisk politisk tungetale. Man vegrer seg for ta konsekvensen av tidligere standpunkter. Men hvordan hadde Amr Moussa (mulig presidentkandidat i Egypt) sett for seg at flyforbudet skulle håndheves? Koalisjonen måtte ha skutt ned regimets fly. For å unngå å bli angrepet selv måtte også luftforsvarsanlegg uskadeliggjøres. I verste fall også kommandosentraler. Hvis Den arabiske Liga mener at flyforbudssonen skulle håndheves på noe annet vis enn militært, må de fortelle hvordan de vil gjøre det.

Både Den arabiske liga, Den afrikanske union og Libyas medlemsland har bevist sin impotens overfor opprøret i Libya. De har rett og slett ingen troverdighet i å beskytte undertrykkede innbyggere i arabiske og afrikanske land mot undertrykkere. Rett og slett for de de besluttende organer i disse organisasjonene består av nettopp undertrykkere.

Imidlertid er det mange problemer med det internasjonale samfunnets håndtering, og med de to FN-resolusjonene 1970 og 1973. Førstnevnte åpner for å straffeforfølge Khaddafi og hans støttespillere ved den internasjonale straffedomstolen – for forbrytelser mot menneskeheten. Dette er bra. Ingen diktator skal føle seg trygg for å bli stilt til ansvar for sine ugjerninger.

Problemet med slike FN-resolusjoner er at de viser både organisasjonens og vestlige demokratiers dobbeltmoral. Det er Vesten som de siste årene har ivret efter å slippe inn i Libya og bore efter olje. Det er vestlige land som har solgt regimet de våpnene som innbyggerne slaktes ned med. Det er vestlige land som holder andre arabiske diktaturer i live. Så hvorfor skal ikke den jevne araber tro at Vesten er ute efter oljen?

Samtidig som Khaddafi dreper sine undersåtter skjer det samme i Jemen, Bahrain (med USAs regionale hovedallierte Saudi-Arabia som pådriver), og i Syria. Gjør FN, Den arabiske liga eller toneangivende land i regionen noe som helst for å stanse dette? Svaret er naturligvis nei.

Selv om den internasjonale koalisjonen ødelegger Khaddafis flyvåpen og antiluftskyts vil han fortsatt ha overlegne bakkestyrker. Så hva skal man gjøre med dét? Khaddafi er en slu leder. Nå planlegger han en marsj av sivile mot Bengazi med olivengrener i hendene. Khaddafi kan fortsatt la bakkestyrker sloss mot de uorganiserte opprørerne – eller finne på andre måter å umuliggjøre vestlig luftbåren ståtte til opprørerne på.

Selv om FN-resolusjon 1973 ikke åpner for å fjerne regimet er det dette vestlige leder (og sikkert mange araber-ledere) ønsker. I en situasjon hvor Khaddafi står igjen med bakkestyrker mot uorganiserte opprørere må en eventuell støtte til opprørerne finne andre former. Enten ved at vestlige land bidrar med militær støtte på bakken, bomber bakkestyrkene til Khaddafi – eller at arabiske land bidrar med militær bistand. En langvarig borgerkrig i Libya kan bli resultatet. Kanskje med libyskstøttet terror mot mål i Vest-Europa og USA/Canada. Rett og slett en uholdbar situasjon. For å unngå større hat mot Vesten må kanskje Den arabiske liga viser at den kan bidra med noe mer enn ord og resolusjoner. Uansett kan et todelt Libya føre til langvarig krigstilstand.

Muslimer og arabere har dårlige erfaringer med vestlig «bistand» i form av militære operasjoner. I Afghanistan, i Irak, unnfallenheten i Bosnia i 1995 – og nå kommer Libya (samtidig som USA støtter andre diktaturer i regionen – der folket nå protesterer mot makthaverne). Selv om AU nå støtter innblanding i et lands «indre anliggender» er det knapt noen som har troverdighet i å hevde at de forsvarer menneskerettighetene mot overgrep – uansett hvilken makthaver som krenker dem.

Enten det gjelder Latin-Amerika, Folkerepublikken China, Nord-Korea, Burma eller arabiske land, så sitter makthaverne stort sett trygt. Olje og geopolitiske hensyn sikrer udemokratiske makthaveres styre og at menneskerettighetene krenkes kontinuerlig. Frankrike ville hjelpe Tunisias mangeårige diktator mot folkeopprøret tidligere iår, men går nå i spissen for å velte Khaddafi. Hvor troverdig er dét? Naturligvis er det egoet til den franske presidenten som skal smøres.

Oppsummert: Hverken FNs sikkerhetsråd eller pådriverne Storbritannia og Frankrike vet hvilke grupperinger man beskytter «på bakken» i Libya. Det finnes intet avklart mål – ute over å beskytte sivile. Men gjelder dette også sivile når opprørerne går i angrep? Det finnes ingen alternativ plan for hvorledes Den arabiske liga og Den arabiske union skal brukes overfor regimet i Libya – ei heller for å knytte førstnevnte tettere opp til den forpliktende 1973-resolusjonen fra FNs sikkerhetsråd.

Tatt i betraktning dét hat som allerede er i omløp mot Vesten, de mange arabiske (og andre) diktaturer Vesten (stilltiende) har støttet og fortsatt støtter, spørs det om det militære angrepet på Libya er særlig klokt.

Idealer om grunnleggende menneskerettigheter er vakkert, og Liberaleren vil gjerne holde det i hevd. Men i den virkelige verden er det annerledes. Uten troverdighet eller alternative planer for raskt å oppnå et regimeskifte kan det virke som om Vesten nok en gang er iferd med å skyte seg selv i foten. Å rote seg bort i en arabisk heksegryte av diktaturer – med folkelig mistro til vestlige motiver, og erfaring med vestlig realpolitikk friskt i minne – spørs det om man heller skulle latt være.


Kommentarer

  1. Anonym | 21. mars 2011 kl 14.20

    En ting jeg stusser over, er Qatars deltakelse i denne koalisjonen. Qatar har også sendt styrker for å hjelpe Bahrain å knuse opprøret for frihet der.

    Du har nok rett i at dette er en heksegryte. For etter å ha knust Ghadaffis styrker vil vesten være moralsk ansvarlige for hva som skjer etterpå. Det kan være alt fra borgerkrig til et islamist-regime.

    Men man kan ikke basere denne situasjonen på Irak heller. Ghadaffi har brukt skremmende retorikk om motstanderne, f.eks. å «rense dem vekk som bakterier.» Dette er samme retorikk som blir brukt i forbindelse med folkemord. Folkemordet i Rwanda kunne vært forhindret, men vestlige stater nølte med å intervenere pga. nylige negative erfaringer i Somalia. Hva skal man gjøre her? Det er et vanskelig dilemma.

  2. Per Aage Pleym Christensen | 21. mars 2011 kl 14.23

    Saddam Hussein brukte brutale metoder overfor egne innbyggere, men var maktesløs overfor den internasjonale koalisjonen. Kaoset efterpå får mange, merkelig nok, til å føle nostalgi overfor Saddam-epoken. Omtrent som i Tyskland noen år efter DDRs fall.

  3. Anonym | 21. mars 2011 kl 15.00

    Ser vanskelig for meg at det blir noe annet enn kaos etterpå. Håper bare ikke man må bruke masse penger i mange år, slik man har gjort i Irak og Afghanistan.

  4. Per Aage Pleym Christensen | 21. mars 2011 kl 15.09

    Nei, man bruker masse penger nå – i den militære operasjonen. Siden kan det bli enda mer.

  5. Anonym | 21. mars 2011 kl 17.31

    Hva gjør man ikke for å få testet sine fly og raketter…

  6. Hans Andreas | 21. mars 2011 kl 19.36

    Spørsmålet er til sjuande og sist kva alternativet var. Dersom det var ein overhengande risiko for at Khadaffi ville gjennomført ein masakre i Bhengazi, og dersom denne aksjonen har hindra det, så kan ein hevde – eg vil hevde – at moglegheita til å hindre eit slikt overgrep har presedens over dei fleste andre omsyn.

    Så er det ikkje utan vidare enkelt å vite om dette er tilfellet. Eg trur ingen kan seie med sikkerheit kva Khadaffi ville gjort om omverda ikkje hadde reagert. Det er nærast umogleg å vite, og det er tvilsamt om det kunne vore mogleg å finne etteretning som kunne svare på kva eit så lukka og uforutsigbart regime ville finne på å gjere.

    Men det som er sikkert, er at om masakren hadde skjedd, så ville det vore veldig vanskelig å reagere militært post factum. Då ville det vore naudsynt med eit FN-vedtak om invasjon og avsetting av regimet, som ville vore nærast umogleg å oppnå, sjølv mot Khaddafi.

    Det er i seg sjølv eit problem at flyforbodsona kom så seint som ho gjorde. Om den hadde kome mykje tidlegare, medan Khaddafi framleis omorganiserte seg i vest, så ville ein hatt mykje meir tid på seg til å presse fram ei løsying kor Khaddafi på ein eller annan måte blei fjerna frå sin posisjon og ei stor vidare konflikt kunne kanskje vore unngått. No er det sjølvsagt vanskelegare.

    Det er klart det er dobbelmoral her, men eg meiner at flyforbodsona var mogleg fordi det faktisk låg ei ekte vilje bak om å hindre ei humantiær katastrofe i Bhengazi. Så får ein seie at ein like gjerne kunne vore i Jemen eller Bahrain, men i dette tilfellet trur eg kanskje ein berre må takke for at det for ein gongs skuld var politisk mogleg å gjennomføre ein slik aksjon, og håpe på at verdspolitikken ein dag vil utvikle seg slik at ein slepp å ta slike omsyn.

    Å seie at det er gale å gå inn i Libya fordi ein ikkje går inn i Bahrain er som å forsvare at vi ikkje gjekk inn Rwanda med at vi ikkje gjekk inn i Kongo (eller sett inn ditt afrikanske favorittdiktatur her) og. Som sagt, menneskeliv må i nokre tilfeller ha presedens.

  7. Pleym | 21. mars 2011 kl 19.42

    Helt enig i at motivet var edelt, men spørsmålet er om man ikke vasser langt ut i gjørmen (eller ørkenen) med dette motivet som utgangspunkt.

    Ideelt sett burde AU eller Den arabiske liga satt inn styrker – men hvem vil stole på to organisasjoner stappfullt av diktaturer? Slår jo til og med FNs menneskerettighetskommisjon (eller hva det nå heter).

    Problemet er veien videre. Vi ser allerede at den arabiske ligaen bakker ut, mens britiske militære og politikere er uenig om diktatoren er et legitimit mål – eller om han bare skal vingestekkes.

  8. norskgoy | 21. mars 2011 kl 20.00

    Mange paradokser som vanlig i MØ. Det merkelige er at man fremdeles blir overrasket over snuoperasjoner som kommer i alle former. Det overrasker meg.

    Og angående Bahrain. Vel, ingen på den arabiske halvøy vil at Iran skal få større innflytelse.

  9. Anonym | 21. mars 2011 kl 21.40

    Selvsagt vil ingen på den arabiske halvøy at Iran skal få innflytelse, de er jo sunni-muslimer, og har totalt irrasjonelle grunner for å mislike shia’er. Men jeg håper du ikke mener å påstå at Saudi-Arabia er noe som helst bedre enn Iran. Dessuten er det flere shia’er i Iran enn sunni, og maktbalansen er skjev og urettferdig.

  10. norskgoy | 21. mars 2011 kl 22.56

    At man er shia eller sunni er da ett fett. Dog det definerer de to blokkene i MØ grovt sett.

    At KSA er noe bedre har jeg da aldri sagt, vesten mener det dog. Men det er jo en bisetning.

    At det er flere shiaer enn sunnier i Iran…joda, har den innabords.

  11. Anonym | 22. mars 2011 kl 01.27

    Jeg har møtt folk både fra Saudi-Arabia og Iran, og tro meg, de mest religiøse er de førstnevnte.

  12. norskgoy | 22. mars 2011 kl 08.22

    Tviler jeg ikke på, for iranere er kjent for sin sekularisme. Foruten sittende makt selvsagt.

  13. Anonym | 23. mars 2011 kl 02.33

    Er vel bare en ting som nytter i Iran: å skyte presteskapet. Hadde jeg vært iraner hadde jeg gladelig deltatt i å gjøre akkurat det.

  • Dagens sitat

    It often takes more courage to change one’s opinion than to stick to it.

    — Geoffrey Abert
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter