Narkotikasausen

av | 19. april 2011 kl. 16.26 | 2 kommentarer

I narkotikapolitikken blandes alle problemer sammen i en stor saus – og skylden legges på stoffene og de som selger dem. Dette gir et uriktig bilde av hva som egentlig foregår. Neste gang du peker på en narkoman eller ser fordømmende på henne eller ham, tenk over hvor dypt nede i samfunnets selvskapte saus vedkommende har havnet.

Av: Erlend P. Johansen

Man vet meget godt hvilken medisinsk effekt kokain og heroin har.

Rundt 1900 var stoffene i vanlig bruk som medisiner. Heroin ble ansett som trygt i hostesaft for barn. Enkelte var avhengige, men dette ble ansett som medisinavhengighet, og de som brukte stoffene var inkludert i samfunnet. Rent medisinsk er stoffene fortsatt ikke ekstremt farlige. Det store flertallet av kokainbrukere i Norge bruker det en gang i blant, og har ingen problemer med det (så lenge de ikke blir tatt). De som bruker heroin er stort sett i en gruppe som trenger sterk medisinering uansett, og rekreasjonsbrukere unngår stoffet, selv om det er like ulovlig som kokain.

Frykten for kokain og heroin, skyldes utrolig nok en rasistisk hysteribølge på begynnelsen av 1900-tallet i USA. Begge midlene hadde vært i bruk som legemidler lenge blant hvite. Da svarte, meksikanere og kinesere begynte å ruse seg på kokain, marihuana og opium (respektivt) ble dette oppfattet som truende, sjokkerende og fremmed, og man fikk en skremselskampanje som i stor grad var åpent rasistisk. Det var en utbredt opfatning på den tiden at fremmede raser var underlegne, potensielt farlige og en trussel mot «siviliserte» hvite amerikanere og deres levesett. Mellom 1900 og 1930 (og 1930 og 1940 for marihuana) gikk stoffene fra å være i bruk som medisiner til å bli forbudt og underlagt streng kontroll, med inhumane straffer, i særs rettet mot minoriteter.

Deler av legestanden forsøkte å få innført medisinske reguleringer i stedet for et forbud. Men en sterk bevegelse mot «umoral» samt byråkraters grådighet og villighet til å videreføre en mislykket politikk gjennom å be om økte statlige midler, satte en stopper for dette. Det amerikanske finansdepartementet, som hadde fått som oppgave å håndheve reguleringene, transformerte effektivt Harrison-direktivet av 1914 fra en lov basert på medisinsk kontroll til en forbudslov gjennom byråkratisk aktivisme. Narkotikakrigen eskalerte siden kraftig. Pengene staten brukte på forbudet skjøt i været – fra ingen ting rundt 1900, 40 millioner dollar i 1970 til 7.8 milliarder dollar i 1993, samtidig som bruken av ulovlige rusmidler periodevis økte kraftig.

Bruken ble i publikums fantasi etterhvert sauset sammen i en pervertert blanding av kriminalitet, utstøtelse og de synlige psykiske lidelser som var bakgrunnen for selvmedisinering hos enkelte. Skylden for disse menneskenes tilstand ble lagt på stoffene og de som solgte dem. Bruken ble i tillegg ansett som selvforskyldt – selv om dette må anses som en selvmotsigelse i forhold til avhengighet og selvmedisinering. Siden man anså narkotika for noe som kunne spre seg som en sykdom, ble brukerne også fordømt som medskyldige i andres bruk.

Dette gir selvsagt et ensidig og i stor grad feilaktig bilde av den egentlige situasjonen. For det første skyldtes kriminaliteten rett og slett det faktum at stoffene var blitt kriminalisert. Dermed ble mennesker støtt ut av samfunnet og inn i narkotikaøkonomien. Med profittmotivet som myndighetene selv hadde skapt gjennom økt risiko for selgere ble narkotikaøkonomien etterhvert en attraktiv, voksende illegal økonomi. Var det noen «sykdom», var den isåfall selvskapt. Bruken ble også farlig fordi stoffene ble mer konsentrerte eller blandet ut med skadelige tilsetninger, og det ble vanskeligere å kjenne riktig dose (hovedårsaken til overdoser). Dessuten ble den gjengse oppfatning vridd til at narkotikaen i seg selv på en eller annen måte gjorde noe med de som brukte det – som gjorde dem kriminelle og farlige, selv om de ikke var det, og den kriminelle situasjonen var skapt gjennom utstøtelsen av brukerne og det illegale salget.

I følge myndighetenes egne tall, er det (tro det eller ei) slik at nesten alle som bruker narkotika ikke får noen problemer med det. Disse får som regel positive opplevelser ut av bruken, uten noen alvorlige konsekvenser. Flere ulovlige rusmidler er dessuten mindre skadelige enn alkohol.

De problemfrie brukerne ble allikevel gjennom sekuritisering av narkotika usynlige mens problemsausen ble det eneste man oppfattet. Slik er det i stor grad den dag i dag.

Noen få narkotikabrukere kan ha en problematisk periode, men bare et veldig lite mindretall trer inn i vedvarende avhengighet. Dessuten tenker man sjelden over det faktum at det for de som har såkalte avhengighetsproblemer ikke bare representerer et problem, men også en løsning: for mange er det en medisin. En medisin som fungerer. Som annen medisin er den ikke uten risiko. Men høyst vanlig blodfortynnende medisin er også svært farlig for kroppen. Allikevel lar vi mange tusen nordmenn bruke dette lovlig gjennom resept, uten å dømme dem eller utsette dem for umenneskelige straffer og levekår.

Det er på tide å skille oljen fra vannet. Litt såpe i narkotikasausen, kanskje?

Kilder: Undersøkelse utført for Dagsavisen av Visendi i 2003, Drug War Politics: The Price of Denial (University of California Press, 1996) – en bok som i aller høyeste grad kan anbefales.


Kommentarer

  1. oppned | 20. april 2011 kl 13.01

    Er det ikke naivt å tro at et frislipp av narkotiske stoffer i samfunnet først og fremst vil ha en positiv medisinsk effekt for brukerne og ellers er alt greit?
    Vil vi ha en kultur der det å ruse seg på narkotiske stoffer blir like sosialt påbudt som det er å ruse seg på alkohol?
    Vil vi at våre barn skal vokse opp i en slik ruskultur? Hvordan kan jeg tro at akkurat mitt barn skal slippe unna konsekvensene?

  2. Erlend P. Johansen | 20. april 2011 kl 13.38

    Det jeg forfekter er ikke en profilering av noen ruskultur, men en mer ansvarsfull politikk. Jeg forsøker å fremheve hvordan forbudspolitikken har store utilsiktede negative konsekvenser, og at det er verdt å merke seg dens historiske opprinnelser i en rasistisk panikkreaksjon som ikke var vitenskaplig begrunnet. I tillegg bør folk bli oppmerksomme på hatet og angsten som udiskriminerende rettes mot alt som har mot narkotika å gjøre. Dette er en primitiv måte å forholde seg til rusmidler og medisiner.

    Legalisering behøver ikke være det samme som et frislipp. Selv en strengt regulert legalisering vil antakelig være langt bedre enn dagens system, som har så mange negative konsekvenser. Heroin kunne blitt gjort tilgjengelig på resept for de som allerede er avhengige. Dette har redusert nyrekrutteringen dramatisk i Sveits, f.eks.

    Tryggere stoffer som cannabis og khat kunne selges i noe som likner vinmonopolordningen, men kanskje ennå mer diskrét. I forhold til sentralstimulerende kunne man forsøkt å gi enkelte klubber lisens for å selge dette med rasjoneringskontroll til spesielle arrangementer, og med tryggere varianter av disse enn de som er på det illegale markedet i dag. Hallusinogene stoffer kunne vært tillatt i spesielle klubber som gjør det de kan for at det skal være en trygg opplevelse. Sistnevnte vil uansett alltid være for spesielt interesserte.

    Når det er sagt, tror jeg ikke folk automatisk ville gått ut og ruset seg på farlige stoffer dersom man solgte det uten andre restriksjoner enn aldersgrense heller. Folk gjør tross alt rasjonelle valg under frihet, stort sett. I land der man får kjøpt svært så kraftige saker på apoteket, ser man ikke at misbruk av slike stoffer representerer noen stor fare i samfunnet.

    Når det gjelder barn, vil jeg trekke fram et scenario som er ganske vanlig. Cannabis byr på større risiko for unge tenåringer, som kan få en meget uheldig psykisk reaksjon på dette. Jeg sier kan, for det er ikke normen. De fleste tenåringer får ingen slik reaksjon. Noen gjør det. Voksne tåler det langt bedre, og for dem er det langt mindre skadelig enn alkohol, særlig dersom det røkes uten tobakk.

    I dag er det slik at mange tenåringer ikke er åpne om cannabisbruk, så foreldrene finner det først ut når tenåringen blir psykotisk. I enkelte familier blir i tillegg ungdommen møtt med fordømmelse, utstøtelse o.l. når han eller henne ber om hjelp, noe som nevnt over øker risikoen for en kriminell løpebane.

    Hadde cannabis vært lovlig, hadde samfunnets normer sørget for at denne egenskapen ved cannabis var noe som var allment kjent, og ungdom ville forstått at de burde vente til de er 18 eller eldre med å bruke det. Og dersom de allikevel brukte, ville de ha større forutsetninger for å forstå evt. problemer og gjøre rasjonelle valg i forhold til dem, og også fått bedre hjelp. I dag får problemene utvikle seg fritt under hemmelighold og redsel, og folk stoler ikke på myndighetene lenger, fordi de har skremt og fortalt usannheter i så mange år. Det blir vanskelig å skille reelle farer og gleder fra det som ikke stemmer. Forbudet skaper i tillegg en usunn subkultur med et unaturlig overforbruk. Jeg kjenner folk fra Nederland, og min erfaring er at de pleier å si nei når de blir tilbudt cannabis, dersom de ikke føler for det. De har et veldig avslappet forhold til det. Norske hasjrøykere sier som regel alltid ja, og røyker til de sovner.

    Det er mye bedre og tryggere for barn å vokse opp i et samfunn som har legalisert all narkotika. Ikke bare fordi man vil få en sunnere ruskultur, men fordi man vil bli kvitt en betydelig del av all kriminalitet.

    Etterhvert kan også firmaer begynne å utvikle trygge rusmidler. Folk bør kunne velge mellom 10-12 forskjellige rusmidler, og det burde finnes tryggere alternativer til alkohol med samme virkning. Dette ligger noe lenger fram i tid, men jeg tror det er den retningen ting vil gå uansett, bare vi kommer oss forbi denne primitive mellomtilstanden.

    Åpenhet, frihet og forskning fungerer best i lengden. Politikken vi fører på narkotikafeltet er en politikk som ikke hører hjemme i et demokratisk samfunn.

    Dette ble et langt svar, men følte det nødvendig å klare opp i en del ting.

  • Dagens sitat

    Why should we take advice on sex from the Pope? If he knows anything about it, he shouldn’t.

    — George Bernhard Shaw
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter