Kampen om kalkulatoren

av | 11. juni 2011 kl. 20.50 | 1 kommentar

Den siste tidens debatt om regning på innvandrere illustrerer hva som er galt med både venstresiden og høyresiden – og liberalismens styrke.

Brochmann-utvalget har regnet på konsekvensene av blant annet innvandring til Norge. Pleym har tidligere skrevet om dette på Liberaleren. Grunnen var Marte Michelets kommentarartikkel Heretter er det personlig. Nå har hun fulgt opp med en kommentarartikkel med tittelen Tall og fakta. Hun er typisk for venstresidens kritikk av regning på kostnader knyttet til innvandring. På høyresiden er det en brun skog av innlegg pluss noen mer nøkterne innslag slik som for eksempel Eirik Løkkes innlegg Føleri som forsvarer en faktabasert argumentasjon. Løkke argumenterer greit nok, men det er interessant å se lesertilbakemeldingene hos Minerva hver gang det er mulighet til å kritisere utlendinger og spesielt muslimer.

Det vi ser er at høyresiden har en tendens til å ønske å regne på kostnadene ved statens politikk knyttet til ulike grupper, mens venstresiden ikke ønsker en slik regnskapsføring. Begge deler er like forståelig og like uforståelig.

Den liberale kritikken av høyresiden
Det er foreståelig at man regner på hvor mye ulike politiske alternativer fører til utgifter på statsbudsjettet og spesielt hvis man er opptatt av konsekvenser for skattebetalerne. På den måten sikrer man seg mot løpske utgifter og alternativer som kan få velferdsstaten til å kollapse eller miste sin troverdighet. Det er imidlertid svært interessant når man regner gruppemessig og begynner å trekke politiske konklusjoner ut ifra dette. Hvorfor begrenses dette kun til å gjelde innvandrere, eller mer bestemt menneske fra fremmede kulturer? Hvorfor dette skillet? Siden norske, hvite nettomottakere av støtte fra staten mottar betydelig mer støtte enn «de fremmedkulturelle», er det vanskelig å forklare dette på annen måte enn knyttet til enten direkte brunstripete tilbøyeligheter eller indirekte populistisk lefling med slike holdninger.

Hvorfor kan man ikke regne på andre områder også? Hvorfor bør trygdemottakere få lov til å få barn? Det kan sikkert regnes ut at de er en nettoutgift for samfunnet? Hva er det økonomiske resultatet av hjelp til eldre mennesker? Alle pensjonister er jo nettomottakere av trygd. Bør man regne på hvor mye samfunnet kan spare på at disse ikke mottar operasjoner ved sykdom? Eller kanskje man bør regne mer presist og kanskje konkludere med at det går et skille i 55-årsalderen for at det er lønnsomt med en del operasjoner? Eller kanskje man bør regne på karakter og tilhørende sannsynlighet for å ha en positiv effekt av høyere utdanning? Kanskje bør de med under 4 i snitt nektes videre utdannelse – basert på statistisk, gruppemessig lønnsomhetskalkyle. Og kanskje noen bør regne på hvor mye Oslo kommune kan spare på å kjøpe en øy i Finnmark og tvangsflytte alle som har gått på trygd i mer enn ett år dit? Kanskje vil det redusere kriminaliteten i Oslo også? Det bør det regnes på!

Listen med mulige regnestykker kan gjøres lang. Og det virker morbid når man bruker radikale eksempler knyttet til hvite nordmenn. Men er det verre å bo i Finnmark enn i Somalia? Neppe! Men det kan jo ramme oss hvite, negerne er det jo ikke så farlig med? Eller?

Slik samfunnsmessig regning har det problemet at det krenker menneskets rett til å bli vurdert individuelt ut fra egne handlinger og retten til å søke sin egen lykke uavhengig av hvor man tilfeldigvis er født.

Den liberale kritikken av venstresiden
På den andre siden vil nok velferdsstaten kollapse ganske så raskt dersom alle mennesker i hele verden har rett til de samme sosiale godene. Vesntresiden løser imidlertid dette problemet på samme måte som høyresiden, med en brunrød nasjonalisme, ikledd variert og annen argumentasjon. Selv om det ikke er slik at økonomiske incentiver alltid har samme effekt, så har det som et generelt prinsipp en gjennomslagskraft som unge mennesker dessverre ikke lærer på skolen. Hvis noe blir dyrere, vil den generelle tendensen være mindre bruk, mens hvis det blir billigere vil den generelle tendensen være mer bruk.

På lang sikt gjelder dette selvsagt også ulike støtteordninger eller offentlig utdeling av penger, selv om det selvsagt kan finnes eksempler der det ikke synes, ofte på grunn av for svak gevinst knyttet til incentivene. Det er tvilsomt om særlig mange flere vil gå på kino en lørdagskveld hvis prisen på kinobilletter synker med 5 kr. Dersom prisen blir redusert til 10 kr for en billett + gratis popcorn, vil det nok bli en betydelig endring i mønsteret for kinogåing.

Det er nødvendig at staten begrenser utgiftene og ikke kaster ut penger i øst og vest til all verdens gode formål.

Det liberale alternativet
Det geniale i denne sammenhengen er at liberaleren fjerner den kollektive kalkulatoren samtidig som vi beholder muligheten for individuelle vurderinger. Det betyr at ingen grupper utsettes for tvang og kollektiv uthenging fra samfunnet. Det betyr imidlertid at den enkelte får ansvaret for sitt og tilhørende muligheter til å foreta sunne valg. Det kommer institusjoner som tar seg av kalkulatoren og det kommer alternativer som kan velge annerledes.

Den typiske aktøren som foretar beregninger er forsikringsselskapene. De vil vurdere kostnadene ved deg individuelt som kunde og tilpasse betalingsbeløp og utbetaling utifra hvordan du lever. Røyking vil eksempelvis føre til andre beløp enn hva en ikke-røyker kan forvente.

På den andre siden vil det eksistere alternativer som ikke foretar slike regnestykker. Typiske eksempel vil være Frelsesarmeen og andre tilsvarende organisasjoner.

Et poeng i denne sammenhengen er at staten fortrenger private muligheter. Det er svært vanskelig å skape alternativer til staten når staten tilbyr ulike tjenester uten at brukeren trenger å betale for produktet. Uten staten som en aktør vil det blomstre med både kommersielle og ikke-kommersielle aktører. Kanskje det til og med er marked for «likhetsforsikringsselskapet» som ikke har ulik forsikringspremie til kundene?

De liberale ideer kobles urettmessig ofte til markedsøkonomi og slike løsninger. Det er riktig i den forstand at de liberale ideer er de eneste som ikke vil forby eller regulere kapitalistiske handlinger mellom voksne mennesker. Dette betyr imidlertid ikke at vi vil gjøre slike handlinger obligatoriske. Menneskers frie valg av handlinger og livsstiler basert på egne verdier med utgangspunkt i eiendomsretten til eget liv, er det essensielle. Dette impliserer retten tlil å leve både med og uten kalkulator – og å selv velge når kalkulatoren har en plass i ditt liv.


Kommentarer

  1. Are Vogt Moum | 12. juni 2011 kl 16.07
  • Dagens sitat

    We may not imagine how our lives could be more frustrating and complex – but Congress can.

    — Cullen Hightower
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter