Dristig men nødvendig og legitimt av Clemet om 22.juli

av | 16. august 2013 kl. 07.46 | Ingen kommentarer

Sier Gjørvkommisjonens rapport noe om Jens Stoltenbergs lederegenskaper? Neppe. Sier den noe om regjeringens gjennomføringskraft og prioriteringer? Definitivt. Har den et budskap til alle partier? Absolutt.

Idag og sikkert også flere dager fremover får du leste i mediene at «Høyre trekker 22.juli inn i valgkampen«. Men samfunnssikkerhet og beredskap er en statlig oppgave, og spørsmål og debatt om hvordan denne oppgaven løses bør være en del av valgkampen. I denne artikkelen skal jeg derfor argumentere for hvorfor Kristin Clemet og Fabian Stangs innspill om temaet er dristige men både legitime og nødvendige.

Under partilederdebatten i NRK mandag angrep de tre regjeringspartiene Høyres leder Erna Solberg for manglende lederegenskaper. Grunnen var at det ikke foreligger et klart regjeringsalternativ på borgerlig side. Den kritikken skal vi komme tilbake til i en egen artikkel.

Igår svarte Civita-leder Kristin Clemet med å kritisere statsminister Jens Stoltenberg for kritikken av Erna Solberg. På egen blogg skrev hun:

«Kanskje bør man også snakke litt om hva som har skjedd – og ikke skjedd – under Stoltenbergs ledelse de siste åtte år. Vi vet nemlig at det mangler gjennomføringskraft i norsk offentlig forvaltning, bl.a. fordi det er noe galt med «holdninger, kultur og lederskap» i forvaltningen under Stoltenbergs ledelse.»

Og: «Hovedproblemet er for svak ledelse, som bl.a. gjør det tungvint og i verste fall umulig å løse oppgavene på en god måte. Og det er et politisk ansvar: Det er statsministeren som er den øverste lederen for alt dette.»

Gjørvkommisjonens rapport
avslørte svikt på en rekke områder i beredskapsarbeidet forut for 22.juli. Betyr dette at en annen regjering kunne forhindret terrorangrepet i Oslo og massemordet på Utøya? Naturligvis ikke. Om en annen regjering kunne hatt større gjennomføringskraft og bidratt til en annen kultur i forvaltningen og de ytre etater, blir kontrafaktisk historieskrivning. Altså historien om hva som ville skjedd hvis det og det hadde vært gjort istedenfor det som faktisk ble gjort. F.eks om nødsamband, politihelikoptre, viljen til å ta selvstendige initiativer etc.

Regjeringen har efter Gjørvkommisjonens rapport blitt kritisert av opposisjonen for manglende evne til å følge opp de anbefalingene kommisjonen gav. Og det er en helt relevant kritikk. Selv om det ikke har gått spesielt lang tid. For dette er et arbeid som haster. Det vil alltid haste. For det handler om å rette opp for unnlatelsessynder fra den politiske ledelsen i Norge gjennom mange år. Helt siden 11.september 2001.

Sikkerhet – et politisk ansvar
Alle partier sier de er opptatt av å prioritere. Men stort sett handler det om å love mer – til de fleste. Gjørvkommisjonen peker på svikten i statens evne til å beskytte sine borgere. Å beskytte individenes rettigheter er blant statens mest sentrale oppgaver. Ja, man kan kalle det en hovedoppgave. Derfor er politi, rettsvesen, fengsler – og forsvar, en statlig oppgave. Rapporten viser at selv om etatene nok gjorde så godt de kunne i forvirringen som hersket 22.juli, manglet det virkemidler; politihelikoptre, nødsamband etc. Og det manglet en kultur; en kultur for å handle individuelt. For kreativitet – binde sammen ressursene i politiet og forsvaret når politiet alene ikke hadde det de trengte.

Hvem har ansvaret for at det er slik? Det politiske ansvaret ligger hos hver enkelt fagstatsråd, men øverst og dermed i siste instans hos statsministeren. Stoltenbergs nåværende regjering har to rammebetingelser som er helt annerledes enn den foregående regjeringen; rent flertall på Stortinget – og dobbelt så mye penger. Brukes disse rammebetingelsene? Hvis svaret er nei, hvorfor ikke? Svaret på det er politisk; manglende evne/vilje til å prioritere. Og: Manglende gjennomføringskraft.

Angripes ofrene for 22.juli?
Det er helt klart hvem som ble ofre 22.juli: AUF og Arbeiderpartiet. De demokratiske institusjonene, representert ved regjeringen og embedsverket som jobbet i regjeringsbygget. Tilfeldigvis var det Arbeiderpartiet som hadde regjeringsmakten da Anders Behring Breivik gjennomførte sitt terrorangrep mot regjeringsbygget; Høyblokken. Men det var slett ikke tilfeldig at det var Arbeiderpartiet som ble angrepet. I de kretser som er mest paranoide i sin motstand mot innvandring og et flerkulturelt samfunn er det nettopp Arbeiderpartiet som har fått forræderstempelet. Partiet som selger landet til utlendingene (ofte oppfattet som muslimer).

Likevel var det hele demokratiet som var under angrep 22.juli. Et angrep på regjeringsbygningen og de som jobber der, enten de er ansatte eller politikere, er et angrep på Norges demokratiske system. Anders Behring Breivik angrep oss alle som er tilhengere av det norske demokratiet.

En diskusjon om beredskapsarbeid mot terror før 22.juli og svikten selve dagen oppleves nok som vond og urettferdig av Ap (og resten av regjeringen), men er ikke et angrep på ofrene for Behring Breiviks angrep. Det er en legitim politisk diskusjon, om evne og vilje til å prioritere statens hovedoppgave; innbyggernes sikkerhet. Og om å ha gjennomføringskraft nok til å skjære gjennom når tregheten, byråkratiet, prestisjen og kulturen i statsforvaltningens indre og ytre etater hindrer eller forsinker iverksettelse av politiske vedtak.

Derfor er en debatt om hva som ble gjort på dette området før 22.juli – og hvordan Gjørvkommisjonens anbefalinger er blitt fulgt opp, en helt legitim debatt. En debatt Arbeiderpartiet og resten av regjeringen må tåle. Men også et tema en eventuell regjering under Erna Solbergs ledelse vil bli evaluert på både raskt og kontinuerlig. Kritiserer man andre, må man regne med å bli målt på det samme selv.

Det loves og loves
Som nevnt over har Stoltenbergregjeringen to fortrinn; rent flertall og dobbelt så mye penger som Bondevik II-regjeringen. Men at Ap, SV og Sp har sittet åtte år i regjering med disse to fortrinnene skulle man ikke tro når man opplever de samme partienes løftekarusell i valgkampen. Det høres ut som om Stoltenberg, Lysbakken og Navarsette har vært i opposisjon i de samme åtte årene og mer til. Da er det helt legitimt å stille spørsmål ved gjennomføringskraften.

Under frokostmøtet som tankesmiene Civita og Progressiv arrangerte igår, siterte Erna Solberg statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen på at regjeringen er et beslutningsorgan. Solberg korrigerte ham, og påpekte at Stortinget er beslutningsorganet, mens regjeringen har den utøvende makt. Den er altså et gjennomføringsorgan. Men er det en slik åpenbar feilvurdering som har preget statsministerens kontor (SMK) i de siste åtte årene, skal man ikke undres over at det er så som så med gjennomføringskraften.

Det blir imidlertid misvisende når Dagsavisens kommentator mener Siv Jensen ville fått oppdraget om å danne ny regjering hvis Jens Stoltenberg hadde trukket seg efter at Gjørvkommisjonens rapport ble lagt frem. Det ville vært en ekstraordinær situasjon, og ikke grunnlag for noen annen regjering enn av de tre partiene som utgjør flertallet i Stortinget. Kanskjev ville det blitt et forretningsministerium – eller en samlingsregjering. Et unntak i norsk statsskikk.

Alle partier må gå i seg selv
når løftekarusellen går som raskest under valgkampen. For Gjørvkommisjonens kritikk, og flere av de eksemplene Kristin Clemet nevner i sin bloggpost (lenke over), handler som alt politikerne ikke er så opptatt av: Se til at løftene efter at de (eventuelt) er blitt til politiske vedtak, faktisk blir gjennomført. Og hvordan det skjer.

I offentlig sektor er det stort vedlikeholdsefterslep, f.eks i skoler, sykehus og i omsorgssektoren. Det vil ta evigheter å ruste opp jernbanenettet, gjennomføre nødvendig sikkerhetsoppgradering av landets mange tuneller, osv. osv. Politikerne kommer gjerne på banen når det skjer en ulykke. Da skal det rettes og fikses. Og gjerne i en fei. Men det er i det løpende arbeidet det svikter hos politikerne. De mangler både gjennomføringskraft og -vilje. Den som vil lese, finner ramsalt kritikk av det politiske systemets aktører hos Gjørvkommisjonen.

Derfor bør kritikken ikke (nødvendigvis) handle om Jens Stoltenbergs lederegenskaper, men om evne og vilje til å prioritere, og gjennomføre vedtak. Politikerne fra alle partier bør kutte i sine løfter om at staten skal ta på seg stadig flere oppgaver. De bør isteden love å holde orden på de oppgavene staten har, fremfor alt den kanskje viktigste av alle; å beskytte borgernes sikkerhet.


Kommentarer

Denne artikkelen er stengt for kommentarer.