Astrid Meland tar feil om Kieltraktaten

av | 20. januar 2014 kl. 17.47 | Ingen kommentarer

«Kieltraktaten ble ikke fulgt» skrev VGs kommentator Astrid Meland avslutningsvis i lørdagens kommentarartikkel, i forbindelse med at det 14./15.januar var 200 år siden traktaten ble inngått. Men hun tar feil. Seks konkrete punkter viser dèt.

Det er naturlig at man i forbindelse med tohundreårsjubileet for 17.maigrunnloven også markerer Kieltraktatens inngåelse. For mange er den selve startskuddet for «den norske oppstanden» som ledet frem til 17.maigrunnloven og den kortvarige selvstendigheten Norge opplevet sommeren 1814. Før realitetene innhentet både høy og lav i samfunnet.

Denne uken har det vært et cruise med Color Magic til Kiel, der flere hundre personer skulle markere Kieltraktaten der den faktisk ble inngått, i Kiel. Både Aftenposten, Dagens Næringsliv og VG har hatt artikler om traktaten og dens innhold. For å ta det kort: Kieltraktaten ble inngått mellom Sverige og Danmark, med stormaktene Russland, Storbritannia, Preussen og Østerrike som garantister. Den kom istand på slutten av Napoleonskrigene, og skulle oppfylle de alliertes løfte til Sverige om Norge som krigsbytte.

En sak er hvorfor, en helt annen sak er hvordan avtalen kom istand, og hva som ble følgene av den. I Norge har det vært en vanlig oppfatning, som også Astrid Meland gav uttrykk for igår, at Kieltraktaten ble «nullet ut» av grunnlovsverket i ukene på Eidsvoll våren 1814. Men dette er en altfor enkel oppfatning.

La meg først presentere de seks grunnene jeg mener konkret viserat Kieltraktaten ble satt ut i livet:

1) Traktaten slo fast at de vestlige delene av det som siden middelalderen var kjent som «Norgesveldet»; Færøyene, Island og Grønland, skulle forbli en del av Danmark
2) Traktaten slo fast at den utenlandsgjelden Danmark-Norge hadde pådratt seg skulle Norge betale sin del av, selv om Norge ikke lenger var en del av Danmark
3) Norge skulle ikke lenger være en del av det som ble kalt «helstaten Danmark-Norge»
4) Norge skulle være i en union med Sverige
5) En norsk kongetrone ble gjenopprettet
6) Unionen med Sverige skulle være en personalunion – der Norge og Sverige hadde felles konge

Alle disse seks punktene ble gjennomført. Derfor er det feil når Astrid Meland skriver: «Traktaten ble ikke fulgt.» La oss se på dem punkt for punkt:

Norge mistet Færøyene, Island og Grønland
da unionen med Danmark ble oppløst i løpet av 1814. I middelalderen var Norge en stormakt i Nord-Europa. «Norgesveldet» strakte seg fra fastlands-Norge og hele veien til Grønland. Var Carl Johan og svenskene rett og slett uinteresserte i det som lå bortenfor den skandinaviske halvøy, eller ble de lurt av danske forhandlere? Begge deler har vært hevdet. I to kommentarartikler i Aftenposten 14. og 15.januar skrev Halvor Tjønn om dette. I artikkelen 14.januar siterte han formuleringene i det danske traktatsutkastet, som var som skreddersydd for å skille fastlands-Norge fra de oversjøiske besittelsene. Norge var ikke engang benevnt som Norge. Tjønn skrev at Carl Johan satte en strek over formuleringene. Resultatet ble at Norge skulle være i personalunion med Sverige under èn konge. Tjønn mente i en ny kommentarartikkel dagen efter at spekulasjonene om sleipe dansker og uinteresserte svensker kan avblåses. Nyere forskning viser at at det var britene som ikke ønsket svensk dominans i Nord-Europa.

I 1931 utfordret et selvstendig Norge Kieltraktatens bestemmelser: Norske fangstmenn okkuperte Øst-Grønland, og sa at det var norsk. Regjeringen gav støtte til okkupasjonen, og saken kom opp for den internasjonale domstolen i Haag. Norge tapte så det sang.

Norge måtte betale utenlandsgjelden
som Danmark-Norge hadde pådratt seg i årene frem mot Kieltraktaten, da den dansk-norske helstaten ble oppløst. Dette var èn av bestemmelsene i Kiel-traktaten. Norges andel av gjelden ble beregnet. I årene efter 1814 var norske folkevalgte helt uinteressert i å gjøre opp denne arven fra tiden under danskekongen. Norge hadde med egen grunnlov fått demokrati, nytt styringsverk og en mulighet til å bygge opp nasjonen Norge. Dansketiden var gårsdagens nyheter, så å si. For Carl Johan var dette en æressak, og påminnelsene fra de allierte stormaktene som garanterte for Kieltraktatens bestemmelser ble efterhvert pinlige for ham. Han hjalp nordmennene med å forhandle ned beløpet, og skaffe utsettelser med betalingen. Men tilslutt måtte nordmennene til pers. Saken ødela det gode forholdet mellom Carl Johan og Russlands tsar Aleksander, selve bærebjelken i Sveriges nyorientering i utenrikspolitikken (1812:års politikk). I 1821 skapte det en betent stemning mellom Carl Johan og Stortinget, og han hadde på forhånd forberedt stormaktene om at Stortinget ville avslå å betale. Saken løste seg, og Stortinget bøyet av (se mer om saken på s 142/143 og 147/148 i «Karl Johan, konge og eventyrer» av KJell Arnljot Wiig (Schibsted, 1998). Også på dette punktet ble altså Kieltraktatens bestemmelser satt ut i livet.

Oppløsningen av Danmark-Norge
er selve kjernepunktet i Kieltraktaten. Norge var krigsbytte, noe som ikke var uvanlig i Europa i årene før Kieltraktaten. Her må vi gå noen år tilbake, for å forstå grunnlaget for at Kieltraktaten i det hele tatt ble inngått.

I 1809 ble den svenske kongen Gustav IV Adolf avsatt, på grunn av tapet av Finland til Russland året før, og en formålsløs krig mot Norge. Faktisk ble nordmennene underhånden varslet om kuppet – og bedt om ikke å utnytte situasjonen. Et løfte som ble gitt, og holdt (Wiig, s. 21/21). Hans onkel, den gamle og syke (og ikke minst barnløse) Carl XIII havnet på tronen. Men Sverige var i en vanskelig situasjon, og trengte en tronfølger. Efter mye om og men falt valget på den franske marskalk Jean-Baptiste Bernadotte, fyrste av Pontecorvo. Som tok navnet Carl Johan. Han ble valgt til tronfølger, av riksdagen i Ørebro i 1810, og så adoptert av kongen. Svenskene trodde valget skjedde med den mektige Napoleons støtte (han stod på høyden av sin makt). Sannheten var at Bernadotte var i unåde – og i opposisjon. Allerede fra tidspunktet han kom til Sverige begynte han å overbevise svenskene om å glemme Finland (som han var valgt på å gjenerobre) og heller se mot Norge. En naturlig enhet kalte han den skandinaviske halvøy. Av Napoleon ble han tvunget til å erklære krig mot Storbritannia, for å sørge for at Sverige ble en del av fastlandsblokaden Frankrike hadde igangsatt. Carl Johan forsikret britene om at krigen ikke var reell. Så begynte han å orientere seg i retning av Russland. Tsar Aleksander var en motvillig alliert av Napoleon, og sistnevntes angrep sommeren 1812 gjorde alt mye lettere for Carl Johan. Han møtte tsaren i Åbo (Finlands hovedstad) og de inngikk en pakt. Dermed var grunnlaget for alliansen mot Napoleon skapt. På det såkalte Trachenbergmøtet i juli 1813 ble strategien for å slå Napoleon fastlagt. Carl Johan og Sverige ble gitt en viktig rolle i sluttkampen mot Napoleon, fordi han som tidligere offiser kjente Napoleons strategi best. Og Norge skulle være belønningen.

Efter det såkalte «folkeslaget» i Leipzig 16. – 19.oktober 1813 var Napoleon på flukt. Carl Johan hadde nå to mål; å realisere avtalen om Norge som belønning, og å unngå å måtte invadere sitt gamle fedreland i spissen for fremmede tropper. Derfor valgte han å bryte med planen, og vende troppene sine nordover. Danmarks kong Frederik VI ble satt under press, og måtte gå med på å avstå Norge. Dermed ble Kieltraktaten en realitet. Norge skulle avstås til Sverige. Ikke «innlemmes», som det danske utkastet til traktat sa, men være i personalunion med, som Carl Johan ønsket. Stormaktene garanterte for traktaten, men så var det sløtt. Det første målet var i havn, på papiret. Det andre målet måtte han oppgi.

Carl Johans egenrådighet og vilje til å følge egne mål ble ikke lenger akseptert av stormaktene. Han var en oppkomling, en tidligere revolusjonssoldat som nådde marskalk-rang under Napoleon for så å bli adoptert inn i en av Europas eldste kongeslekter. I alliansen mot Napoleon, som han selv hadde tatt initiativ til, var han en bakgårdskatt blant hermelinere. Nå måtte han føye seg til deres felles sak. Carl Johan sluttet seg igjen til felttoget, som endte i Paris. Napoleon abdiserte. Og Danmark-Norge eksisterte ikke lenger. Denne delen av Kieltraktaten ble også satt ut i livet. Om enn ikke på den måten vinneren Sverige, taperen Danmark og garantistene; stormaktene England og Russland hadde forestilt seg.

«Reist er altsaa inden Norges Enemærker Norges gamle Kongestol,»
sa Georg Sverdrup i sin tale på Eidsvoll 17.mai 1814. Det var valget av Christian Frederik til konge i det selvstendige Norge han hadde i tankene. Og det er naturlig. Men Sverdrup tok feil. For den norske kongetronen var allerede gjenreist gjennom Kieltraktaten. Hvordan kan man hevde noe slikt?

De to siste punktene, en norsk kongetrone og en personalunion med Sverige, må ses i sammenheng. Gjennom Carl Johans personlige inngripen under Kielforhandlingene skulle ikke fastlands-Norge innlemmes i Sverige, men de to landene skulle være i personalunion. Altså ha felles konge (den svenske). For at det skulle være mulig, måtte det implisitt finnes en norsk trone å bestige. Altså ligger det implisitt i Kieltraktatens formuleringer at den norske kongetronen var gjenreist. 14.januar 1814. Ikke 17.mai. Nå tok det litt tid før disse to siste punktene, en norsk kongetrone med en svensk konge i den, kunne settes ut i livet. Det skjedde ikke før 04.november. Og da på et annet grunnlag enn selve Kieltraktaten.

Det norske opprøret i 1814
startet da Kieltraktaten ble kjent i Norge. Meland skrev: «I traktaten frasa kongen av Danmark seg rettighetene til Fastlands-Norge, og løste nordmennene fra eden sverget til monarken. Nordmennene tok det bokstavelig, de mente at med Kiel-traktaten var makten ført tilbake til folket. Norge kunne ikke selges eller gis bort uten folkets samtykke.» Men var det så opplagt at nordmennene aksepterte folkesuverenitetsprinsippet, og derfor gjorde opprør mot Kieltraktaten?

Både Christian Frederik og de ledende kretser i Norge ble opprørt av traktaten i Kiel. Men det var jo ikke uvanlig med landavståelser som følge av krigsoppgjør og fredsavtaler. Gjennom hele dansketiden hadde Norge også opplevet dette. Hjemtland, Härjedalen, og Båhuslen er eksempler på områder som hadde gått tapt. Men nå var altså Norge i seg selv krigsbytte. Christian Frederik var som dansk tronfølger opprørt over utsiktene til å miste halve arven efter sin fetter Frederik VI. Nordmennene likte sikkert ikke at stormaktene skulle bestemme Norges skjebne. Landets ledende kretser, og gjennom eden 25.februar hele folket, og eneveldets eneveldige representant Christian Frederik gjorde felles sak i sitt opprør mot stormaktsspillet. Prinsen måtte overtales av Georg Sverdrup til å akseptere folkesuverenitetsprinsippet. Opprinnelig hadde han tenkt å påberope seg sin fødselsrett og la seg utrope til konge av Guds nåde. Isteden ble han Norges første konstitusjonelle monark, valgt av de folkevalgte på Eidsvoll.

Befrier – ikke erobrer
Da Napoleon var nedkjempet og Carl Johan kom tilbake for å kreve Sveriges krigsbytte møtte han altså et land som i løpet av få måneder hadde fått en moderne konstitusjon, en valgt monark og egne norske styringsorganer (som forøvrig ikke hadde eksistert siden danskekongen avskaffet dem omtrent på samme tid som Reformasjonen ble innført). På vegne av Sveriges Carl XIII hadde Carl Johan lovet å skjenke nordmennene en grunnlov. Nå hadde de selv laget seg en. Men både Sverige og stormaktene ville se Kieltraktaten gjennomført. Sverige skulle ikke gå tomhendt ut av kampen mot Napoleon. Carl Johan, den gamle revolusjonssoldaten, ville komme til Norge som befrier – ikke erobrer. Da kunne han ikke slå nordmennene i åpen krig. Det ville ta seg dårlig ut. Den såkalte «kattekrigen» ble innledet. Sjelden har vel en hær blitt utstyrt med så humane og begrensende instrukser som de svenske soldatene som rykket inn i Norge i juli 1814. De ble raskt våpenhvile – og forhandlinger i Moss.

Aksepterte 17.maigrunnloven – ikke kongevalget
Forhandlingene i Moss viste en efter svenskenes mening eftergivende Carl Johan. Nordmennene fant ham overraskende imøtekommende. Mossekonvensjonen ble resultatet. Der aksepterte Sverige 17.maigrunnloven – med de endringer som var nødvendige for at Norge skulle være i personalunion med Sverige. Derimot ble ikke valget av Christian Frederik til konge akseptert. Det var Stortinget – ikke Christan Frederik – som ifølge konvensjonen var svenskenes forhandlingsmotpart. Prindsen som han ble kalt, måtte vende hjem til Danmark og vente på å bestige den tronen isteden. Det skjedde ikke før i 1839. En ny grunnlovsforsamling ble valgt, og møttes i Christiania. Istedenfor kun å vedta endringer av paragrafene som var nødvendige for unionen ble samtlige paragrafer vedtatt på nytt. Og så ble svenskekongen valgt til norsk konge. Altså var der i 1814 to grunnlovsforsamlinger, to grunnlover og to kongevalg.

Mossekonvensjonen kan godt kalles en syntese av Kieltraktaten og 17.maigrunnloven; Norge gikk ut av unionen med Danmark, og inn i personalunion med Sverige. Men beholdt en grunnlov svært lik den som var vedtatt på Eidsvoll. Carl Johan og Sverige hadde fått sin belønning. Norge hadde gått ut av den gamle tidsalder med eneveldige monarker og inn i en tidsalder med folkesuverenitet, individuelle rettigheter, maktfordeling og konstitusjonelt monarki – med et brak. I løpet av et eneste år hadde Norge – med svært få tap – tatt igjen det resten av Europa hadde kjempet revolusjoner, opprør og blodige kriger for å få til.

Kieltraktaten var en gyldig internasjonal avtale, garantert av stormaktene. Den ble satt ut i livet på de punktene som er nevnt i denne artikkelen. Kanskje ikke helt i den form og dèt innhold som traktatpartene og avtalens garantister hadde sett for seg. Men likefullt: Satt ut i livet. Det endret Norges status dramatisk. Danskene på sin side måtte vente helt til 1849 før eneveldet ble avskaffet.

Traktaten ble fulgt, Astrid Meland. Men nordmennene fikk et ord med i laget, gjennom 17.maigrunnloven.

Skal man forstå 1814 kan man ikke bare lage et puslespill som består av 17.maigrunnloven og Mossekonvensjonen. Kieltraktaten, kattekrigen og den 2.grunnloven hører også med. Alt innenfor rammen av ett eneste år. Og historien startet utenfor Norges grenser, flere år før 1814.

Oppdatert: i Dagens Næringsliv 16.01 skrev Kjetil Bragli Alstadheim en kommentar om effektene av Kieltraktaten.


Kommentarer

Denne artikkelen er stengt for kommentarer.